Sakkyndig vurdering av søkere til professorat/førsteamanuensis i ...

More documents

Recommendations

Info

på en noe leksikalsk måte. Det er interessant nok, men framstår kanskje som litt ufokusert. Den sentrale ideen er at tillit også forutsetter risiko (på et eller annet plan), ellers er tillit som begrep meningsløst. «In sum, trust is a positive expectation regarding the behaviour of another party with respect to oneself, in a situation entailing risk to oneself.» Dette er en helt generell definisjon av tillit – og den virker fornuftig nok – som ikke er spesielt knyttet til friluftsliv o.l.. Det er mange måter å kategorisere ulike typer tillit på: én handler om forskjellen mellom «characteritsic-based trust» og «process-based trust». Den første beskriver tillit som er basert på likhet mellom «truster» og «trustee»; man stoler på dem som er like en selv. Den andre formen er knyttet til erfaring med samhandling, men også til informasjon fra sekundære kilde, som medier eller markedsføring. Dette er forfatternes hoveddistinksjon, men de presenterer også flere andre (kanskje litt overflødige) måter å kategorisere tillit på. Det hevdes da at den formen som er basert på prosess er mest aktuell i forholdet mellom (profesjonelle) arrangører og deltakere. Dette hevdes å være lite studert empirisk: hva som fører til tillit, og hvordan dette kan brukes mer systematisk i forbindelse med spenningssøkende friluftsliv/krevende utendørsaktiviteter. Det er sikkert sant, men forfatterne antyder ikke hvordan dette kan komme til nytte. En kan jo tenke seg flere muligheter, men det ville ikke være direkte uinteressant å få vite hva forfatterne mener, etter en så grundig gjennomgang av litteratur og tidligere (empirisk) forskning. Artikkelen presenteres som relativt praktisk orientert, men de praktiske konsekvensene må leseren nesten forestille seg på egen hånd. Artikkelen From low jump to high jump: Adventure recreation and the criminal law in New Zealand diskuterer problematikken rundt juridisk ansvar for sikkerhet og skader i forbindelse med arrangementer som har med friluftsliv og krevende utendørsaktiviteter å gjøre. Eksemplet er det samme som i artikkelen om ”trust”, men her diskuteres selve den juridiske problematikken mer inngående. Konteksten er da gjeldende krav til aktsomhet mv ikke bare i NZ, men også i tre andre Commonwealth-land som har en felles historie når det gjelder lovgivning og rettspraksis: UK, Australia og Canada. Artikkelen begynner med å påvise at NZ-innbyggere er mer fysisk aktive (utendørs) enn folk i de tre ande landene, og at ”friluftsliv” har en sterk kulturell posisjon i NZ (dels som del av en ”frontier-ideologi”). Derfor er NZ’ere mer utsatt for risiko utendørs, noe de tradisjonelt har akseptert. Så inntreffer to forhold som skaper et paradoks: I NZ som i resten av verden øker interessen for risikofylte utendørsaktiviteter, slik at sjansen for ulykker og skader øker. Samtidig har folk (i NZ og vesten ellers) blitt mer vant til å kreve at staten og andre institusjonelle aktører tar ansvar for sikkerhet og helse, slik at skader etc. lettere ses på som noe den enkelte har rett til å kreve at staten (eller andre) hindrer eller kompenserer. Det andre forholdet er at NZ rettspraksis har hatt en lavere terskel for juridisk ansvar for andres sikkerhet enn tilfellet har vært i Australia, Canada og UK. Det anses som en medvirkende faktor i forbindelse med domfellelsen av arrangøren for sykkelrittet ”Le Race”, der en deltaker omkom (i 2001). Dette førte til sterke reaksjoner blant arrangører av ulike evenementer i NZ (og mange avlysninger), men også blant jurister. Dommen ble anket, og til slutt opphevet. Dette hevet terskelen for kriminell uaktsomhet betraktelig, slik at mer av ansvaret nå ligger på deltakerne, og arrangører og andre ansvarlige må nå utvise svært grov uaktsomhet for å kunne dømmes. De må bl.a. annet kjenne til en konkret risiko, og bevisst ignorere denne. Forfatterne er kritiske til både tidligere og nåværende rettspraksis, og mener at spranget ble for stort. Tidligere var det for strengt, men nå har det blitt for lett for arrangører å slurve med sikkerheten. De har et konkret forslag, formulert i NZ juridiske termer, som angir hvor de mener lista bør ligge for å gi en rimelig ansvarsfordeling. Learning decision-making for the outdoors: a naturalistic perspective. Artikkelen kan betraktes som et innlegg i en debatt om beslutningsteori, med utgangspunkt i erfaringer fra ulike utdanninger som har med friluftsliv å gjøre på NZ. Forfatterne (Lynch er her 21
andreforfatter) hevder at det meste av undervisningen i beslutningstaking (i utdanninger for ”outdoor-adventure leaders” og lignende) er basert på et klassisk ”rational choice” paradige, hvor studentene ”are taught to employ procedure-based rational-choice strategies as substitues for experience-based judgement.” Forfatterne hevder at dette er en uhensiktsmessig og urealistisk tilnærming, som er helt forskjellig fra hva erfarne friluftsfolk faktisk gjør under vanskelige forhold, den er lite effektiv, og gir ofte uheldige resultater (man tar ”feil” beslutninger). Forfatterne foreslår at man heller bør bygge opplæringen på det de kaller ”naturalistic decison-making (NDM) theory”. Dette er en tilnærming som anerkjenner intuitive, erfaringsbaserte beslutninger. Det framholdes at beslutninger basert på erfaring, som ikke nødvendigvis har en lang tidshorisont, er det eneste realistiske i vanskelige situasjoner. Også forskning bør derfor konsentrere seg mer om å finne ut hvordan folk (særlig folk med mye erfaring på et bestemt område) faktisk fatter beslutninger i vanskelige situasjoner. Forfatterne presenterer en forsknings- og teoritradisjon som ivaretar dette perspektivet (og som er sterkt kritisk til ”rational choice”), og viser hvordan en mer ”naturalistisk” tilnærming vil være overlegen i de fleste tilfeller. Unntaket er situasjoner som ekstremt uoversiktlige og der beslutningstakerens erfaring ikke er relevant. Konklusjonen virker svært rimelig. Det mest overraskende er kanskje at ”rational choice”-perspektivet står så sterkt i aktuelle utdanninger, men derfor er artikkelen desto mer betimelig. Artikkelen Adventures in paradox drøfter forholdet mellom spenningssøking («adventure», det betyr ikke helt det samme, men det finnes ingen god norsk oversettelse) i friluftslivet og den ideologiske posisjonen til spenning og risiko i kapitalismen, og i sein-moderne samfunn spesielt. Forfatterne peker på at det er et lite erkjent paradoks at spenning/risiko/«eventyr» i friluftslivet ofte forstås som noe en søker for å komme vekk fra det moderne samfunnets «mas og jag», og som en søken etter autentisitet i postmoderne («risk society») livsprosjekter, mens risikotaking på alle nivåer er en kjerneverdi i kapitalismen, slik at risiko- eller spenningssøking ikke er et brudd med herskende ideologi i moderen samfunn. Slik virksomhet kan like godt ses som godt forankret i denne ideologien. Dyrkelsen av risiko og dristighet i kapitalismen gjelder ikke bare ting som aksjehandel, men også bokstavelig i forbindelse med utforsking av villmarka, og dette var enda mer tydelig i det 19. og tidlige 20. århundre enn i dag. Forfatterne beskriver på en elegant og tankevekkende måte denne dualismen eller motsigelsen i tenkningen om «adventure». Blant annet hevder de at kritikken av «kommersialisering» av (det spenningsorienterte) friluftslivet overser denne forbindelsen: Utfordring av naturens yttergrenser har alltid vært tett integrert i kapitalismens utvikling og har vært en drivkraft i utviklingen av ny teknologi (f.eks. til utstyr for å klare stadig nye utfordringer – paradoksalt nok også for å redusere risiko, slik forfatterne påpeker). Forfatterne benekter ikke at friluftsliv, også det spenningsorienterte, kan handle om å unndra seg viktige sider ved moderne samfunn, og at også tidligere tiders «eventyrere» kan ha opplevd det slik, til tross for deres klassebakgrunn og den ofte sterke koblingen til selve moderniseringsprosjektet (dette er ikke minst relevant for forståelsen av tidlig norsk polarhistorie). Men forfatterne hevder at vår forståelse av disse aspektene ved friluftslivet er mangelfull om den ikke tar inn over seg denne koblingen, som ikke er mindre tydelig i dag, selv om den kan ta andre former man kan f.eks. tenke på friluftslivets sterke stilling blant norske næringslivstopper). [Dessverre mangler siste side i artikkelen, der forfatterne konkluderer. Artikkelen er ikke tilgjengelig elektronisk]. Artikkelen er god og tankevekkende, men det kan innvendes at den tar litt lett på forholdet mellom «adventourous” og mindre spenningssøkende former for friluftsliv. Den drøfter heller ikke i hvilken grad spenning må handle om risiko (man kan få inntrykk av at forfatterne behandler disse begrepene som synonymer), mens viktige former for friluftsliv som jakt og fiske jo absolutt handler om spenning men sjelden om risiko. En kan også spørre om hvor stort paradokset egentlig er: Kritikk av kommersialisering handler jo ikke nødvendigvis om et naivt forhold til 22
Page 1 and 2: Norges idrettshøgskole Administrer
Page 3 and 4: Sakkyndig vurdering av søkere til
Page 5 and 6: konstruerer objektet, dvs. tænker
Page 7 and 8: stadig flere områder reguleres af
Page 9 and 10: vigtige erfaringer fra redaktionsar
Page 11 and 12: problematisk. I sitt eget bidrag Di
Page 13 and 14: 10/88-01/96 Norges landbrukshøgsko
Page 15 and 16: prosjekter; The Green school, Livin
Page 17 and 18: perception, praksisteori mv. (M Mau
Page 19 and 20: aggrund i hendes deltagende observa
Page 21: pedagogiske og politiske paradigmer
Page 25 and 26: 09/97-01/02 Oxford University, D. P
Page 27 and 28: Norwegian Saami circumstances (med
Page 29 and 30: Utdanning: 02/01-05/05 University o
Page 31 and 32: I artikkelen Is what you see what y
Page 33: Zink tilkjennes ikke professorkompe

Sakkyndig vurdering av søkere til professorat/førsteamanuensis i ...

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?