Sakkyndig vurdering av søkere til professorat/førsteamanuensis i ...

More documents

Recommendations

Info

ukjent for oss. De to artiklene med mest teoretisk spenst er publisert i ”Leisure Studies” og i ”Australian Journal of Outdoor Education”. Felles for alle Lynch’s arbeider er at de på sine premisser framstår som solide. De inneholder en mengde referanser som viser omfattende kjennskap til relevant forskning og historisk litteratur, og de angriper sine temaer på måter som antakelig gjør dem interessante og nyttige for lesere som er ute etter faglig input til sin praktiske pedagogiske virksomhet, eller som – for eksempel – er opptatt av friluftslivets stilling i en politisk kontekst. Samtlige er meget velskrevet. Lynch’s arbeider har ikke ett bestemt overgipende perspektiv (med unntak av et åpenbart sterkt engasjement i forhold til friluftslivet og særlig dets plass i skolen), men spenner over flere ganske ulike temaer. I en viss forstand kan dette være en svakhet hos Lynch som forsker. Det avspeiler imidlertid en bred oversikt over feltet, og alle Lynch’s innsendte arbeider går direkte inn i temaet friluftsliv i skolen og i andre organiserte sammenhenger, altså friluftsliv i kontekster som er relevante for NIH. Artikkelen Educational ”traditions” and school ”topics”: Outdoor education in New Zealand schools, 1935-1965 gir en oversikt over utviklingen av “outdoor education” i New Zealand (heretter NZ) fra 1935 til 1965. Denne utviklingen ses i lys av utviklingen av pedagogiske paradigmer og kontroversene mellom ulike pedagogiske retninger i samme periode. Pussig nok savner vi et begrep som ”outdoor education” på norsk. Friluftsliv har vel hatt omtrent samme uklare status i norske læreplaner og i norsk skole som man får inntrykk av at ”outdoor education” har hatt i NZ. Artikkelen beskriver framveksten av såkalt ”school camping”, som må ha mange likhetstrekk med norske leirskoler, både hva angår pedagogisk motivasjon og praktisk innretning. Det er et hovedpoeng i artikkelen at utviklingen av ”outdoor education” (heretter OE), som ikke er et eget skolefag og som ikke ble nevnt i newzealandske læreplaner før i 1999, kan forstås på samme måte som utviklingen innenfor skole ellers. Lynch påpeker at den epoken det her handler om var preget først og fremst av en dragkamp mellom en progressiv, humanistisk retning innen pedagogikken, og en tradisjonell retning. Den første fokuserte på ”hele mennesket”, kreativitet og demokratiske verdier, mens den andre var orientert mot akademisk kunnskap og disiplin. Dette scenarioet var selvsagt ikke særegent for NZ, det er vel kjent også i Europa inkludert Norge. I artikkelen framholdes det ”outdoor education” og”school camping” særlig ble promotert av pedagoger med røtter i den progressive pedagogikken, mens det var skepsis i den tradisjonelle leiren som så på det som bortkastet tid og kanskje skadelig for disiplinen. Ikke overraskende har ”outdoor education” måttet legitimeres gjennom sin relevans for skolen i vid forstand, og da også gjennom sin faglige relevans (naturfag, samfunnsfag (”living together”), kroppsøving, etc.). Dette var særlig tydelig på 60-tallet, da denne virksomheten ble betydelig utvidet i newzealandsk skole, og gjennom denne integreringen også ”avideologisert” med reduserte konflikter som resultat. Artikkelen gir et oversiktlig bilde av utviklingen, og beskriver hvordan ”outdoor education” vokste fram i brytningen mellom to ganske distinkte pedagogiske retninger. I tidsskriftet ”History of education”, der artikkelen er publisert, er dette utvilsomt et tilstrekkelig og passende analytisk grep. Likevel kunne en ha ønsket at forfatteren i noe større grad hevet blikket og diskuterte både de politiske stridighetene om skolen og selve friluftslivets utvikling og kulturelle betydning i en videre samfunnsmessig kontekst. Slike temaer berøres bare overflatisk. The origins of outdoor education in New Zealand: Progressive liberalism and post-war rejuvenation, 1935-1965. Denne artikkelen tar opp omtrent samme tema som ”Educational ’traditions’”, nemlig utviklingen av OE på NZ. Her legges det imidlertid mindre vekt på brytninger mellom ulike pedagogiske retninger, og det er enda mindre teori her. Hovedbudskapet er at motivasjonen for OE har endret seg og har vært litt ulik innenfor ulike 19
pedagogiske og politiske paradigmer. Selv om OE historisk kan knyttes til framveksten av ”progressiv” pedagogikk og sosialdemokratisk ideologi, har også konservativ politikk og konservativ pedagogikk ”absorbert” OE, særlig fra 1950-tallet og utover. I førstnevnte kontekst legges det mest vet på personlig utvikling, samhold, og andre sosiale ferdigheter samt å lære om naturen. Det siste vektlegges også i den konservative leir, men der er det disiplin, utholdenhet og selvbeherskelse som utgjør den sosiale dimensjonen. Selv om oppslutningen om OE begrunnes ulikt og resulterer i variasjoner i utforming og innhold både over tid og mellom ulike skoler, har det vært et relativt gunstig klima for utvikling av OE i NZ siden 1960. OE ble tatt inn i overordnede læreplaner i 1999, men var allerede godt etablert på det tidspunkt, ikke ulikt leirskolen i Norge. Artikkelen er rent deskriptiv, men innholdsrik. Artikkelen Fitting in and getting on. Learning in the school of the outdoors tar egentlig opp samme tema som de to forrige, nemlig utviklingen av OE på NZ. Den framhever at mye av motivasjonen bak innføringen av OE var å fremme elevenes sosiale utvikling, samt som et pedagogisk virkemiddel som skulle bygge opp under skolens øvrige virksomhet, bla. faglige målsettinger. Basert på kvalitative intervjuer med skoleelever i tenårene konkluderer Lynch med at målsettingene om sosial utvikling (evne til å ta ansvar, samarbeid, omsorgsfølelse) også erkjennes og verdsettes av elevene selv, som også mener at de faktisk utvikler seg i en slik retning gjennom OE. Artikkelen er kort og enkel. Den inneholder svært lite teori. Det er ikke urimelig å spørre om Lynch kanskje overtolker sine (ganske beskjedne) data en smule. Men på den annen side er det uklart om tidsskriftet Childrenz Issues er et vitenskapelig tidsskrift i egentlig forstand. Det er rimelig å tro at mange praktikere i feltet setter pris på denne typen presentasjon av empiriske eksempler med en faglig tyngde i bunnen. Forskningsmessig savnes imidlertid i denne enkelte og andre tekster av Lynch, et større og mer fordypet teoretisk grunnlag. Participation in outdoor recreation – the challenge of quantification. Denne artikkelen tar opp problemene med å kvantifisere deltakelsen i OE på NZ. Den forklarer også hvorfor en slik kvantifisering er viktig, og kommer med forslag til hvordan dette kan gjøres bedre på NZ i framtida. Ikke overraskende hevder forfatteren at det er viktig å tallfeste deltakelsen fordi slik kunnskap kan gi bedre ”forhandlingskort” når ressurser skal tildeles. Men hun peker også på at kunnskap om deltakelse er viktig for å kunne bedømme hvor utbredt kunnskap om emner som livredning og annet som har med sikkerhet å gjøre, er i befolkningen på NZ. Det generelle budskapet(kvantifisering er viktig) kan være av interesse utenfor NZ, men artikkelen behandler forhold som er svært spesifikke for NZ – for eksempel ulike arkiver og kilder til statistikk, og hvordan man rent praktisk kan få tak i, og siden anvende, tallmateriale. Artikkelen Exploring relationships of trust in 'adventure' recreation diskuterer temaet «tillit» (trust) i forbindelse med spenningssøkende (adventure) friluftsliv (eller krevende utendørs rekreasjon, som sykling). Med utgangspunkt i en hendelse der en syklist ble drept i ett sykkelløp i NZ, diskuterer forfatterne en rekke perspektiver på fenomenet tillit. Hovedpoenget er at økende interesse for organiserte aktiviteter som er spennende og/eller svært krevende, bringer tillitsforholdet mellom arrangører (ofte profesjonelle) og deltakere i fokus på nye måter. Tillitsforholdet er ikke bare viktig for samhandling og opplevelse, men også for sikkerhet og – i siste instans – juridiske ansvarsforhold. Sykkeleksemplet endte med at arrangøren av sykkelrittet ble dømt for å ha gitt for dårlig informasjon til deltakerne, men retten fant også at den omkomne hadde opptrådt uaktsomt. Etter dette ble en rekke arrangementer avlyst, fordi arrangørene ikke ville risikere juridisk ansvar ved eventuelle ulykker. Artikkelen bruker dette eksemplet bare som en illustrasjon, det er ikke snakk om noen empirisk studie verken av tillit i seg selv, eller av spesielle hendelser der tillit settes på prøve. Men ideen med eksemplet er å vise hva som kan skje når begge parter bryter tillitsforholdet: Arrangøren ved å gi mangelfull informasjon, og deltakeren ved å opptre uansvarlig. Forfatterne presenterer en rekke arbeider som har tatt for seg temaet «tillit» (trust), 20
Page 1 and 2: Norges idrettshøgskole Administrer
Page 3 and 4: Sakkyndig vurdering av søkere til
Page 5 and 6: konstruerer objektet, dvs. tænker
Page 7 and 8: stadig flere områder reguleres af
Page 9 and 10: vigtige erfaringer fra redaktionsar
Page 11 and 12: problematisk. I sitt eget bidrag Di
Page 13 and 14: 10/88-01/96 Norges landbrukshøgsko
Page 15 and 16: prosjekter; The Green school, Livin
Page 17 and 18: perception, praksisteori mv. (M Mau
Page 19: aggrund i hendes deltagende observa
Page 23 and 24: andreforfatter) hevder at det meste
Page 25 and 26: 09/97-01/02 Oxford University, D. P
Page 27 and 28: Norwegian Saami circumstances (med
Page 29 and 30: Utdanning: 02/01-05/05 University o
Page 31 and 32: I artikkelen Is what you see what y
Page 33: Zink tilkjennes ikke professorkompe

Sakkyndig vurdering av søkere til professorat/førsteamanuensis i ...

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?