Sakkyndig vurdering av søkere til professorat/førsteamanuensis i ...

Norges idrettshøgskole
Administrerende direktør 7. desember 2010
STY-SAK 74/10: Godkjenning av professorkompetanse i idrettspedagogikk
med vekt på friluftsliv
Førsteamanuensis Kirsti Pedersen Gurholt søker i brev datert 25. november 2010 om
godkjenning av professorkompetanse.
Kirsti Pedersen Gurholt søkte i februar 2010 på stilling som professor i
idrettspedagogikk med vekt på friluftsliv ved Seksjon kroppsøving og pedagogikk.
Det var 10 søkere til stillingen.
Styret ved Norges idrettshøgskole har oppnevnt sakkyndig komité for vurdering av
søkere til professorat i idrettpedagogikk med vekt på friluftsliv med følgende
medlemmer:
Professor Kjetil Steinsholt NTNU/NIH(leder)
Professor Kristian Larsen, Høgskolen i Oslo
Seniorforsker/professor II Ketil Skogen, NINA/Universitetet i Oslo
Sakkyndig komité har avgitt en enstemmig og utvilsom vurdering, hvor det
konkluderes med at Kirsti Pedersen Gurholt er funnet kvalifisert for professorstilling
i idrettspedagogikk med vekt på friluftsliv.
Iht Forskrift om ansettelse og opprykk i undervisnings- og forskerstillinger,
Framgangsmåte og kriterier for opprykk i undervisnings- og forskerstillinger, kap 2,
§ 2-1, 13, kan førsteamanuensis som er erklært professorkompetent ved egen
institusjon, søke sin institusjon om opprykk til professor.
Videre i § 15 står det skrevet: ”På grunnlag av bedømmelseskomitéens vurdering og
eventuelle innsigelser og tilleggsmerknader fatter institusjonen s
ansettelsesmyndighet for professorer, vedtak om godkjennelse av bedømmelsen, og
tildeler opprykk på grunnlag av denne.”
Kirsti Pedersen Gurholt tilfredsstiller kravene til pedagogisk basiskompetanse.
Vedlagt følger den sakkyndige komitéens vurdering.
Administrerende direktørs forslag til vedtak:
Styret tildeler Kirsti Pedersen Gurholt opprykk til professor i idrettspedagogikk
med vekt på friluftsliv. Opprykket gjøres gjeldende fra 10. februar 2010.

Norges Idrettshøgskole
Personal- og økonomiavdelingen
P.O.Boks 4014
Ullevål Stadion
0806 OSLO
Vi viser til deres brev av 27.04.2010 med oppdrag om vurdering av ti søkere til stilling som
professor/førsteamanuensis i idrettspedagogikk med vekt på friluftsliv ved Norges Idrettshøgskole,
seksjon for kroppsøving og pedagogikk.
Komiteen oversender med dette sin enstemmige vurdering. Vi benytter anledningen til å takke
for oppdraget.
Trondheim/Oslo 20.10.2010
Kjetil Steinsholt/Kristan Larsen/Ketil Skogen
1

Sakkyndig vurdering av søkere til professorat/førsteamanuensis i
idrettspedagogikk med vekt på friluftsliv ved Seksjon for
kroppsøving og pedagogikk (SKP), Norges Idrettshøgskole.
Det sakkyndige utvalget har hatt følgende sammensetning
Professor Kristian Larsen, Høgskolen i Oslo
Professor II/Seniorforsker Ketil Skogen, NINA/Universitetet i Oslo
Professor Kjetil Steinsholt, NTNU, Pedagogisk Institutt
Kjetil Steinsholt har vært utvalgets leder.
Ved søknadsfristens utløp var det kommet inn ti søkere
Peter Allison
Kirsti Pederesen Gurholt
Knut Haukelid
Erling Krogh
Anne Birgitte Leseth
Philippa Maria Lynch
Leif Inge Magnussen
Gro Birgit Ween
Ralf Westpahl
Robyn Susan Zink
Som grunnlag for vurderingene har utvalgets medlemmer hatt
Reglement for tilsetting i undervisnings- og forskerstillinger (Kap 2)
Brev fra NIH datert 27.4.2010
Utlysningstekst
Stillingsomtale
Det er ved bedømmelsen av søkerne lagt spesiell vekt på formuleringene i utlysningsteksten
om at den som ansettes ”the professor/associate professor will have a particular responsibility
for strengthening research in pedagogy and outdoor education (friluftsliv). An applicant is
therefore required to have an extensive knowledge and experience from his/her own research
with focus on methodological, theoretical and practical issues in relation to outdoor education.
Included in practical issues is competence in teaching and moving in outdoor contexts with
different groups of people. Komiteen har lagt til grunn stillingsomtalens krav til
“Qualifications and experience”, samt de kriterier som gjelder for vurdering av
førsteamanuensis og professorkompetanse ved universiteter og høgskoler.
2

Kommentarer til vurderingene
Komiteen ønsker å presisere at den kun har hatt mulighet til å forholde seg til søkernes
innsendte materiale. Noen av de utenlandske søkerne har ikke levert sine doktorgradsavhandlinger
til vurdering. Det betyr at komiteen ikke vet om noen av de innsendte artiklene
også kan ha vært med i avhandlingene tidligere. Komiteen har derfor heller ikke hatt
muligheten til å vurdere om det har vært noen progresjon i forskningen fra avlagt doktorgrad.
To av søkerne er i gang med sine doktorgrader men har ikke levert foreløpige utgaver til
vurdering. De arbeidene de har levert til vurdering holder, men noen unntak, ikke den
vitenskapelige standarden som kreves for å bli vurdert til førsteamanuensis. En av søkerne har
sin faglige kompetanse langt på siden av utlysningens betenkning. Denne søkeren vil, til tross
for en betydelig vitenskapelig produksjon, ikke bli vurdert til stillingen.
Nærmere omtale av søkerne i alfabetisk rekkefølge
Peter Allison
Utdanning:
10/96-09/01 University of Strathclyde (ph.d)
10/91-07/94 University of Strathclyde (master)
09/89-07/91 Craven College, Skipton, North Yorkshire (BA)
09/82-04/89 King James School, Knaresborough, North Yorkshire
Arbeid/Praksis:
10/01-02/10 University of Edinburgh, Lecturer
Lektor, Outdoor Education, Sport & Art BA degree
Peter Allison har vedlagt ti arbejder til vurdering, CV med referencer (Scott Wurdinger og
David Carr), forslag til mulige forskningsprojekter (Potential Research Projects), tekst med
beskrivelse af hvordan ansøgeren selv ser sin interesse og kompetence i forhold til
stillingsopslaget, samt slutteligt liste med publikationer (artikler og bogkapitler),
redaktionsarbejde, forskningsrapporter, konferencebidrag og præsentationer incl.
organisering/deltagelse ved konferencer. Alle Allisons arbejder er skrevet med en eller to
andre forfattere, heraf er han førsteforfatter til fire af de fremlagte arbejder.
Vurdering av vitenskapelig produksjon
Hvordan kan vi i en forskningsmæssig sammenhæng forstå fænomenet ”Experimental
Education”? Og hvordan kan vi eventuelt på baggrund bidrage til en udvikling af praksis fx
uddannelse omkring dette område? Det spørgsmål kan stilles på mange måder, men Allison
og Pomeroy fokuserer her på et centralt tema omkring konstruktionen af forskningsobjektet
dvs. der fokuseres på epistemologi og ontologi. I artiklen How Shall We ”Know”
Epistemological Concerns in Research in Experiential Education, analyseres det hvordan ofte
implicitte værktøjer (teori, metoder, forskningsspørgsmål, indput/proces/output mv.) reelt
3

konstruerer objektet, dvs. tænker det, på måder som modgår de interesser som forskerne har.
Der tales fx om inkongruens mellem positivistisk og konstruktivistisk epistemologi (p. 97).
Artiklen som trækker på filosofiske antagelser om erkendelse (fx Descartes/Locke/Hume) og
med det epistemologiske blik, opfordres primært forskere på området at gentænke de
paradigmatiske perspektiver som er implicitte eller eksplicitte i forskningens design. Artiklen
bygger primært på en socialkonstruktivistisk position som beskriver, karakteriserer og
kritiserer effekten af en positivistisk epistemologi som fx materialiserer sig i en bestemt måde
at tænke ”does it work” på. Det præciseres i artiklen, med vigtig reference til moderne fysik
(Bohr/Einstein) for 50 år siden, at viden har karakter af ”tentativ” (indtil videre) og at vi ikke
kan tale om hvordan objektet ’er’ men hvordan vi kan ’tænke’ det. Artiklen fokuserer på
epistemologi og som sådan primært metateoretisk, men den trækker på forfatternes store
oversigt over området ’Experimental Education’. Artiklen leverer et vigtigt bidrag til at tænke
og gentænke hvordan paradigmer (ofte implicit) bidrager til ikke blot at tænke men også (i
artiklens ånd) at skabe virkeligheden.
Sådanne curriculum overvejelser er også centrale i artiklen In Search of excellence: Towards
a more coherent Scottish common school curriculum for the Twenty-first Century. Her skriver
Allison med D. Carr og G. Meldrum, og interessen er bredt beskrivende men også normativ.
Forfatterne vil beskrive, analysere, kritisere og udvide curriculumtænkningen i den skotske
grundskole. Det er altså curriculum analyse og tænkning der er central i denne artikel og de
centrale greb udgøres af begrebsanalyse hvor forfatterne påpeger diskrepans og divergenser i
det skotske curriculum. Tilgangen må betegnes som pragmatisk idet der argumenteres for en
slags tredje vej dvs. mellem tænkninger i diskontinuitet og barrierer, mellem intrinsic og
extrinsic, instrumentelle og non-instrumentelle, uddannelsesmæssige og
utilitaristiske tilgange (p. 23). Forskerne opstiller forslag til alternativt curriculum (p. 21). Det
er interessante refleksioner som tænkes at skulle bidrage til curriculumtænkningen dvs. hvor
udvidede tænkninger om viden, mål/midler osv. skulle supplere eller erstatte de statslige dvs.
politisk besluttede nationale og overnationale curriculum. Det som savnes i denne type
analyser er at magt-viden-politik inddrages i analyserne dvs. fx at vise hvordan overnationale
fx verdensomspændende økonomiske strukturerer (kapitalisme) og institutioner
(OECD/Bologna proces) bidrager til formning af hvad der ses som og derfor tæller som
viden/kunnen dvs. kvalifikationer. Dette afstedkommer samtidig at noget i stadig mindre grad
ses som samfundsmæssig legitim viden. Her kunne filosofi eller sociologi inspireret af fx
diskursanalyser inspireret af M. Foucault eller uddannelsessociologi inspirereret af P.
Bourdieu have bidraget. Curriculum udvikles ikke blot af uddannelsesforskere eller politiske
beslutningstagere, -historiske og samfundsmæssige perspektiver ville have åbnet nogle af de
spørgsmål som her isoleres til (ligestillede) ideer om skolen og dens funktion. En lignende
kritik kan rejses mod en analyse af friluftsliv(Outdoor Education) i Skotland. I artiklen Are we
ready to go outdoors now? The prospects for outdoor education during a period of
curriculum renewal in Scotland, analyseres curriculum og ændringer heri vedrørende Skotske
forhold. Det beskrives at der er tale om en slags tekstanalyse - rationalitetsanalyse, dog ikke
beskrevet som tekst- eller diskursanalyse men som et review af artikler og policydokumenter
vedrørende rationaliteter i forhold til friluftsliv. I artiklen formidles en række
begrebsmæssige, politiske, curriculære og pædagogiske udfordringer som aktuelt har
indflydelse på friluftsliv i Skotland. Det fremhæves at den aktuelle politiske sammenhæng
(artiklen beskrives som In Press 2010?) leverer de bedste betingelser for støtte til friluftslivs i
forhold til uddannelse af unge mennesker, men det fremhæves også at politiske
sammenhænge ændrer sig hurtigt.
Den næste artikel er pædagogisk filosofisk i sin karakter. De store gamle filosoffer
Aristoteles, Platon og Sokrates undersøges og relateres til hinanden i artiklen Aristotle, Plato,
4

and Socrates: Ancient Greek perspectives on Experiental Learning. Artiklen er afdækkende
og præsenterer en oversigt over hvordan disse tanker fra det gamle Grækenland blev udviklet
og stod på skuldrende af hinanden og produceret i en bestemt kultur. Bestræbelsen er at
relatere særligt begrebet phronésis og dets relevans i forhold til ’Experimental Education’.
Forfatterne har udgangspunkt i ’outdoor context” men mener deres arbejde har mere bred
reception og interesse. Det argumenteres slutteligt at det som udendørs eksperimentel læring
kan gøre, det er at bidrage studerende/lærende en ny måde at se på. Dette sker ved at de aktive
deltagere lærer dem selv og andre at kende og at skærpe en opmærksomhed rettet mod deres
egen moralske rejse (moral journey).
I artiklen Turbulent times; Outdoor education in Great Britain 1993-2003, diskuteres en
konkret case hvor 4 unge mennesker døde i 1993 ved en kajakulykke i Lyme Bay. De to
forfattere anvender denne case som grundlag for en bredere analyse af positionering og
udfordringer for friluftsliv (Outdoor Education) med særligt fokus på Storbritannien i tiåret
fra 1993-2003. I artiklen stilles skarpt på en række centrale faktorer som situerer Outdoor
Education i en samfundsmæssig sammenhæng dvs. økonomisk/finansielle forhold,
jura/lovgivning og ikke mindst professionelle/professionsmæssige spørgsmål. Forfatterne
viser gennem deres empiriske kendskab, særligt til ligheder og forskelle indenfor
Storbritannien, nogle af de typer af udfordringer som karakteriserer Outdoor Education. I den
afvejende og diskuterende artikel vises fx spændingen mellem Outdoor Education som
underholdning/rekreation i forhold til uddannelse/læring; mellem sikkerhed og
udfordring/risiko; mellem privat og statslig finansiel støtte samt ikke mindst refleksioner om
området som muligt professionelt autonomt område – hvor undervisergruppen bestræber sig
på at blive en profession. Ud over konkret empirisk viden på området med fokus på
Storbritannien, viser forfatterne deres analytiske skarphed baseret på filosofiske og teoretisk
refleksion. Temaet omkring profession/professionalisering og felters autonomi kunne
yderligere være uddybet med professionsteori ud over M. Eraut (1994) og teorier om
risikoteorier fx Ulrich B (1986) kunne også have givet ekstra støtte til artiklen. Påstanden er at
området (endnu) ikke har opnået relativ autonomi og et vidensniveau (filosofisk-teoretisk
understøttelse), til at erhvervet kan betegnes som en profession.
Det er også kanoulykken i 1993 (Lyme Bay) som har central betydning i artiklen Perception
and Reception: The Introduction of Licensing of Adventure Activities in Great Britain. I
forbindelse med denne ulykke blev der i Storbritannien lavet lovgivning og regulering på
området Adventure Activities Licensing Autority (AALA). Artiklen bygger på en empirisk
undersøgelse om hvordan det rent faktisk gik når et mindre eller ikke-reguleret område via
statslig intervention – reguleres med certificering af undervisere mv. Forskernes
hverdagsperception var at denne regulering af området ville minimere antallet af unge
mennesker som fik erfaringer med kanosejlads, men via empirisk undersøgelse viste sig at
antallet var stigende. Artiklen der trækker på mange forskellige typer af kildemateriale
inddrager primært på spørgeskemaundersøgelse og interviewstudie af 18 centre (ud af 21
deltagende), der står for kanoundervisning dvs. centre og forretninger. Den gennemgående
tone i resultaterne er at disse kanoundervisningscentrene ”gør som tidligere” dvs. at de
argumenterer for at den nye lovgivning blot formaliserer det som tidligere også var praksis.
Det er en spændende undersøgelse og den er interessant også på andre områder fx omkring
temaet hvordan praksis og lovgivning relaterer sig til hinanden (fx vedrørende
kriminalitet/trafik-færdsel/sundhed) samt forskningsmæssigt hvordan hverdagskonstruktioner
og empiriske studier viser modsatte bevægelser/svar. Undersøgelsens design, metoder og svar
kunne imidlertid også diskuteres yderligere i forhold til status af de svar som der gives af
respondenterne (er der eventuelt forskel på hvad der svares i spørgeskema og observeret
praksis) osv. Men ligeledes kunne der godt i højere grad have været analyser af hvordan
5

stadig flere områder reguleres af staten eller semistatslige institutioner – og hvordan dette
spiller ind på området – og omvendt.
Med afsæt i pædagogisk teori og filosofi fra Dewey og Friere til Aristoteles diskuteres
karakteristika ved eksperimentale læreprocesser i Understanding the Power, Promise and
Peril of the Experiential Learning Process. Artiklen, der er pædagogisk filosofisk, har ikke
nogen eksplicit empiriske studier som grundlag, men en række andre(s) studier indenfor eller
beslægtet med eksperimentelle læreprocesser. Der fokuseres, som i en del klassiske
curriculumstudier på student, underviser og curriculum – på undervisning/læring og på
student/indholdsfokuseret mv. Området diskuteres ofte i termer af dikotomier mellem
traditionel og eksperimentel undervisning og læreprocesser, hvilket her beskrives som et
kontinuum, men det særlige er risiko og sikkerhed. Her viser forfatterne deres særlige
interesse for og viden om at sikkerhed (trust), risiko (risk) og læring er interelaterede
størrelser. Påstanden er at både student og lærer må mediere og afveje sikkerhed i relation til
risiko. Det er ikke meningsfuldt at tale om eller arbejde med risikofri læreprocesser.
Monitoreret og kontrolleret risiko er en værdifuld komponent i arbejdet med eksperimentelle
læreprocesser. Artiklen kunne have været yderligere aktualiseret, udbygget og afvejet med
inddragelse af samfundsmæssige og uddannelsespolitiske diskussioner af hvem eller hvad der
optimerer interessen i bestemte former for ’målorientering’, styring og konventionelle
undervisningsmetoder, frem for de eksperimentelle. Filosofien kunne være suppleret med
sociologi frem for referencer til amerikansk humanistisk psykologi (Maslow og Rogers) fra
1950-60’erne.
Allison har sammen med G. Thomas og T. Potter i artiklen A tale of three journals: A study of
papers published in AJOE, JAEOL and JEE between 1998 and 2007, foretaget en komparativ
analyse af artikler publiceret i tre centrale tidsskrifter indenfor ‘outdoor education’,
‘adventure education’ og experiential education’ (p. 16). Et spændende oversigtsstudie hvor
det empiriske materiale udgøres af alle artikler publiceret i tidskrifterne over en 10 års
periode. De 343 artikler er analyseret ud fra interesser om at finde ligheder, forskelle og
fremtidige udfordringer for tidsskrifterne. Empirien er konstrueret via inspiration af et
konstruktivistisk paradigme, hvor interessen ikke har været at vurdere eller bedømme
tidsskrifterne, men snarere at give en slags signalement af hvordan forskningen er og hvor den
bevæger sig hen i dekaden. I forlængelse af det konstruktivistiske paradigme har forskerne
også overvejelser om deres egne mulige bias fx i egenskab af at have været aktive i ledelse af
et af de tre tidsskrifter. Undersøgelsen har til en vis grad været inspireret af Mertens (2005) fx
med henblik på at klassificere hvorvidt artiklerne primært var post-postitivistisk,
konstruktivistisk eller transformationel (transformational). Der viser sig interessante mønstre
både indenfor de enkelte tidsskrifter (fx vækst eller reduktion af positivistisk henholdsvis
konstruktivistisk publikationsmønster) men også i tidsskrifterne generelt (fx tendensen vækst i
en egentlig forskningskultur). Undersøgelsen afdækker at ”program design and facilitation”
(16 %) og ”outcomes/effects of participation (16 %) har et ret stort fylde mens fx ”safety
management” (6 %) har lille udbredelse. Forfatterne slutter med at give anbefalinger i forhold
til fremtidige potentielle områder for forskning. Dette retter sig mod sundhed og
velbefindende/fedme, skoler/curriculum mv. (p. 27). Artiklen er spændende og det er oplagt at
genoptage undersøgelsen efter 5 og 10 år igen, vel at mærke hvor feltet af tidsskrifter er
involveret dvs. både disse men også eventuelle andre som giver information om
forskningsfeltet.
I artiklen Current Issues on educational expeditions stilles skarpt på ekspeditioner i aktuel
samtid via kritiske spørgsmål om overnationale klimaudfordringer, klimaansvarlighed samt
6

spørgsmål om ulighed mellem verdensdele og mellem forskellige sociale og etniske grupper.
Artiklen er relativt samfunds- og makrofokuseret i sin analyse af neokolonialisme (fx at unge
hvide rejser til 3 verdenslande som frivillige mens det modsatte ikke sker) men den stiller
også spørgsmål på et kulturelt og mikro-psykologisk niveau. Artiklen er vigtig i sin
beskrivelse, analyse og kritik af et - i øvrigt idylliseret og romantiseret - område (ekspedition)
som kun er forundt en mindre gruppe af hvide (mænd) fra vestligt privilegerede samfund, at
være delagtige i. Det globale perspektiv er centralt i teksten. Et andet væsentligt bidrag er af
empirisk, metodologisk art. Det drejer sig om afsnittet der angår konkret empirisk
antropologisk-etnologisk inspireret undersøgelse under den bestemte type praktik og fænomen
som ekspeditioner udgør. Det bliver tydeligt for læseren at forfatterne har indsigt i specifikke
typer af udfordringer fra tekniske (fx fremskaffelse af elektricitet), tidsmæssige (fx et
fænomen som optræder uophørligt), meteorologiske (fx vejret skifter, regn/torden) og
praktiske (fx feltnoter/bjergvandring/stress) forhold som gør sig gældende ved ekspeditioner.
Ekspeditioner kan være underholdende og lærerige for deltagerne. Men hvordan håndteres
ekspeditioner som pædagogisk arbejde dvs. i forhold til målsætninger, midler og pædagogiske
processer? Sådanne spørgsmål tages op i artiklen Choices, values and untidy processes:
Personal, social, and health education on educational expeditions. Der stilles skarpt på
hvordan uddannelsesfilosofi, pædagogisk og curriculær tænkning kan bidrage til at legitimere
og forbedre ekspeditioner af mere end en måneds varighed. Gennem begreber og
klassifikationer som eksplicit og implicit læring, åben og lukket læreplan osv. gives
eksempler på hvordan ekspedition som pædagogisk redskab må gennemtænkes af
uddannelsesplanlæggere med henblik på at optimere læreplan og læring hos de deltagende. I
artiklen gives gode og konkrete eksempler fra ekspeditioner mht. hvordan læring kan
organiseres af underviserne. Et eksempel er en kanoekspedition i Afrika hvor deltagerne, med
ledernes vidende, vælger at sejle den forkerte vej og måtte sejle 48 timer, hvilket var
tidsmæssigt spild men pædagogisk effektfuldt. Forfatterne støtter den erfaringspædagogiske
tænkning som i sit inderste siger at man lærer gennem at prøve og fejle. I forlængelse af
denne filosofi giver den ’forkerte’ beslutning anledning til lærerige diskussioner og erfaringer
hos deltagerne om ’beslutningstagen’, ’ansvar for beslutninger’, ’konsekvenser af
beslutninger’ og ledernes ’rolle i forbindelse med beslutninger’ (p. 7). Det fremsættes som
ideal at læring skal gennemtænkes i forhold til ekspeditioner dvs. med klassiske begreber og
overvejelser om mål, midler mv. lignende det som gælder undervisning i et klasseværelse. Alt
skal gennemtænkes og udvikles via curriculære, uddannelsesmæssige og filosofiske
refleksioner.
Pete Allison der er lektor ved University of Edinburg har gennem en årrække arbejdet med
undervisning af master og ph.d. studerende indenfor friluftsliv og eksperimental uddannelse.
Han trækker på en filosofisk ballast som ytrer sig i analyser af friluftsliv, eksperimental
uddannelse både i nationale (Skotland) og internationale sammenhænge (særligt
Storbritannien og Australien). Han har fra omkring 1996 publiceret en del artikler og kapitler
relevant for stillingsopslaget. De ti publikationer der er fremsendt til bedømmelse rækker fra
spørgsmål om objektkonstruktion (epistemologi), filosofiske spørgsmål i forhold til
uddannelse og curriculum analyse og udvikling, ligesom der også indgår empiriske analyser
der inddrager spørgeskemaundersøgelse og interviewstudier. Styrken er de pædagogiskfilosofiske
refleksioner på curriculumspørgsmål om fritidsliv, en dimension af denne styrke er
samtidig dens svaghed. Der kunne fx savnes en supplerende sociologisk refleksion af hvordan
samfundsmæssige forhold fx økonomi og politik også spiller ind ’ekstracurriculært’ på
konstruktion af friluftsliv. Allison har en stor erfaring med undervisning og vejledning
(aktuelt 18 masterstuderende og 5 ph.d.studerende) relevant for stillingsopslaget. Allison har
7

vigtige erfaringer fra redaktionsarbejde, reviewarbejde ved centrale tidsskrifter, deltagelse og
organisator/lederskab af ekspeditioner (fx Grønland, Asien og Afrika), gæsteforelæsninger
ved andre universiteter og det fremgår af hans ansøgning og publikationsliste at han har
udviklet et omfattende netværk af fagligt kollegiale netværk som må være en central kredit i
forhold til stillingsopslaget.
Peter Allison har professorkompetanse innenfor idrettspedagogikk med vekt på friluftsliv.
Kirsti Pedersen Gurholt
Utdanning:
08/91-02/00 Norges idrettshøgskole, Doctor Scientiarium
08/85-06/88 Norges idrettshøgskole, Cand. Scient./Idrettskandidat
08/76-06/78 Norges idrettshøgskole, Candidata/Candidatus Magistrerii
08/73-06/76 Oslo Lærerhøgskole Allmennlærer (3-årig)
08/72-12/72 Universitetet i Oslo, Ex. Phil.
Arbeid/Praksis:
04/08-02/10 Norges idrettshøgskole, Førsteamanuensis i friluftsliv
09/02-03/08 Norges idrettshøgskole, Førsteamanuensis, Idrettspedagogikk
01/02-08/02 Høgskolen i Telemark, Førsteamanuensis, friluftslivsfag Vikariat
11/90-06/94 Norges forskningsråd, Doktorgradsstipendiat
08/88-10/90 Finnmarksforskning, forsker
08/80-11/02 Høgskolen i Finnmark, Førsteamanuens/førstelektor/høgskolelektor
08/80-06/89 Finnmark distriktshøgskole, timelærer, diverse fag
08/78-07/80 Asker kommune, Hovedgården, ungdomsskole. Allmenlærer
Pedersen Gurholt har lagt ved ti arbeider til vurdering (samt vedlegg), kommentarer til hvert
enkelt arbeid og en lengre CV.
Vurdering av vitenskapelig produksjon
Avhandlingen Det har bare vært naturlig. Friluftsliv, kjønn og kulturelle brytninger, har som
utgangspunkt forskjeller i folkelige og hverdagslige praksiser, erfaringer og opplevelser
knyttet til livsformer, livsstiler og regional tilhørighet i friluftsliv. Det originale ved
avhandlingen ligger i analysene av sosiale forskjeller som kan knyttes både til kultur og
kjønn. Gjennom avhandlingen gis en bred og god oversikt over eksisterende kunnskap om
friluftsliv. Ut fra en slik bred kunnskapsbase presenteres flere hypoteser om hvilke strukturer
som ligger til grunn for kvinner og menns forhold til friluftsliv i Finmark. Hypotesene er
veloverveid og opprettholdes tett gjennom et imponerende feltarbeid. Også hennes valg av et
differensiert friluftslivsbegrep fungerer overbevisende.
Avhandlingen består av tre deler, hvor hver enkelt delt inn i ulike kapitler. Den første delen
gir en grundig analyse av hvilken forståelse av friluftsliv som ligger til grunn for
problemstillinger, hypoteser, metoder og kulturanalytisk tilnærming. Pedersen Gurholt viser
at hun i høy grad innehar en god og bred oversikt over forskningsfeltet, selv om hun allerede i
denne delen viser at hun nok har et mer reflektert forhold til de metodiske utfordringene
prosjektet møter enn de mer teoretiske. Dette viser seg også i språkbruken, som veksler
8

mellom en mer litterær og faglig sjanger. Dette gir avhandlingen liv. Noe merkelig er det at
Pedersen Gurholt allerede i leserveiledningen på side 25 peker på at hun ønsker å gjøre rede
for den forståelsen av friluftsliv og kjønn som ligger til grunn for valg av problemstillinger og
ikke minst kulturanalytisk tilnærmingsmåte. Her kunne hun måske have gået nærmere inn på
feministisk teori og kjønnsforskning for så å relatere dette vitale diskursive feltet til idretts- og
friluftslivsforskningen?
Del 2 gir en oversikt over feltarbeid i et idrettsvitenskapelig perspektiv, samt en tett
redegjørelse av avhandlingens empiriske optikk (etnografiske studier), og en nærmere
beskrivelse av design, metode og perspektivtriangulering. Kapitlene i denne delen gir en
inngående og fenomenologisk orientert innføring i friluftsliv, kjønn og dagligliv i en lokal
kulturell sammenheng. Diskusjonen føres ved å gi leseren innsyn i en rekke ulike diskurser,
og hvor komplekse og aktuelle argumenter krysskjøres og gir et godt inntrykk av feltets
kompleksitet. En rekke interessante perspektiver trekkes opp om forholdet mellom menn og
kvinners identitet, hvordan lokale symbolske ordener skapes m.m. Også Pedersen Gurholts
forsøk på å heve den praktiske diskusjonen opp på et mer vitenskapsteoretisk ståsted (den
doble hermeneutikk, refleksivitet, m.m, fra del 1) er svært vellykket. Hun har en egen evne til
også her å holde fokus og relatere en svært abstrakt diskusjon (i del 1) til hennes eget
feltarbeid.
Feltarbeidet som ligger til grunn for avhandlingen er imponerende. Analysene er grundige,
redelige og originale. Hennes gjennomgående ”anvendelse” av den doble hermeneutikk,
hennes pauser med refleksjoner, hennes analyser av brudd, episoder, situasjoner og
komplekse kontekster gjør at avhandlingen bærer preg av et svært grundig håndverk. Hennes
bruk av et omfattende datamateriale, metoder og perspektivtriangulering (selv om det fra tid
til annen kan være vanskelig å se hva som trianguleres og hvorfor hun nettopp gjennom
triangulering kan komme ”tettere inn på hennes kontekstuelle felt) er profesjonelt utført.
Livshistoriene skaper liv i diskusjonen og får frem mikroanalytiske perspektiver som kan
være overraskende. Selv om avhandlingen stedvis kan være et eksempel på ”ordgyteri” er den
et skjellsettende arbeid om forholdet mellom friluftslivsdiskurser, kjønn og kulturelle
brytninger.
Noen av de samme metodologiske drøftingene trekkes opp i artikkelen Doing feminist
ethnography in the ”Wilderness” around my hometown. Her ønsker Pedersen Gurholt å se
nærmere på utfordringene samfunnsvitenskapelig idrettsforskning (og friluftslivsforskningen)
står overfor når forskeren ønsker å forske på hjemmebane. Hun anvender begrepet
hjemblindhet (homeblindness) og viser muligheter for å overvinne nettopp dette for å få et
mer kritisk analytisk blikk på nærstudier. Artikkelen diskuterer en rekke ”renselsesstrategier”
ut fra et feministisk perspektiv og hvordan nettopp et slikt perspektiv vil kunne gi
idrettsforskningen et løft bort fra de tradisjonelle (mannlige) normene som har preget denne
forskningen.
Artikkelen Gender, Class and Outdoor Traditions in the UK and Norway gir en komparativ
diskusjon av utviklingen av friluftsliv (og hvordan ideer om natur og naturpraksiser har blitt
utvekslet) mellom Norge og UK. Artikkelen har et sosiohistorisk blikk, den gir et bilde over
internasjonal forskning om klasse relatert til outdoor adventure og friluftsliv. Interessant er
diskusjonen om (og hvorfor) arven fra den mannlige overklassens naturideologi ble spredd til
Europa og Norge og hvordan den mer økologisk-filosofiske diskursen ble spredd til UK
gjennom den såkalte dypøkologien.
Boken Nature and Identity (redigert sammen med Arvid Viken) ønsker å belyse problemet
knyttet til forholdet mellom mennesket og natur, eller mer spesifikt forholdet mellom natur og
identitet innenfor tre fagfelt; friluftsliv, naturturisme og kulturstudier. Introduksjonen tar for
seg teorier om konstruksjoner, både av natur og identitet. Diskusjonen gir ikke noe mer enn en
kort oversikt av ulike ståsteder uten å bidra til feltet som er komplekst og teoretisk
9

problematisk. I sitt eget bidrag Discourse on nature and gender identities griper Pedersen
Gurholt tilbake til materiale fra sin avhandling og knytter det tettere til en internasjonal
kjønnsteoretisk debatt. Bidraget supplerer mangler fra avhandlingsarbeidet og gir et mer
nyansert bilde av forholdet mellom kjønn og naturopraksis(er).
Artikkelen Er det ”ukult” å like natur diskuteres ungdoms forhold til natur. Studenter på
allmennfag, idrett og musikk, dans og drama i videregående skole, samt studenter i førsteåret
av høyere idretts- og naturforvalterstudier var informanter (alle vokst opp i Finmark).
Gjennom analyser essay, selvbiografier gis nære beskrivelser av ungdommens syn på natur og
friluftsliv. Problemet med artikkelen er at den blir for beskrivende, og at det teoretiske nivået
mangler i spørsmålet om ungdomsforskning. Det blir for enkelt og uklart at ”i
ungdomsforskningen støter en ofte på to teorier….s 191). Også selve tittelen på bidraget, om
det er kult å like natur, blir stående litt uforløst.
Artikkelen Norwegian friluftsliv and ideals of becoming an ”educated man” drøfter
spørsmålet om friluftsliv i Norge er knyttet til det enkle liv, om hvorfor vi i vår vestlige kultur
i høy grad har knyttet mannlig dannelse og identitet til mestring av vill, urørt natur gjennom
friluftsliv. Allerede hos Rousseau finner vi ideer om at mennesket (det enkle menneske) alene
bør bli konfrontert med naturens villskap for på den måten å bli dannet. Pedersen Gurholt
diskuterer nærmere den norske romantiske naturdyrkelsen (Nansen, Faarlund) og hvordan den
har sine forutsetninger i deler av Opplysningstenkningen.
I artikkelen Friluftsliv som turisme drøftes fellestrekk og et knippe forskjeller mellom
friluftsliv og turisme. Artikkelen er bygd opp rundt en diskusjon av sentrale trekk ved norsk
friluftsliv i kultur og hverdagsliv. Artikkelen gir en detaljert og oversiktlig presentasjon av
ulike tradisjoner innenfor både friluftslivsforskning og forskning på naturturisme. Friluftsliv
og naturturisme søker det autentiske, det enkle ukompliserte livet i naturen. Noen ønsker å
tolke naturturisme som svar på samfunnets økende fremmedgjøring, slik at natur fremstår som
katarsis, mens andre peker på verdiendringer i samfunnet. Pedersen Gurholt evner å få frem
en aktuell debatt, hun presenterer den uten ”moraliserende undertoner”, enkelt og presist og
ikke minst på en vitenskapelig edruelig måte.
Eventyrlig pedagogikk: Friluftsliv som (selv)danningsferd gir en sprelsk innføring i hvilken
betydning dannelse kan ha for friluftspedagogisk arbeid med barn og unge. Artikkelen er
inspirert av hermeneutikken, og først og fremst Gadamers synspunkter på erfaring. Artikkelen
er bygd opp som en moderne dannelsesreise. Den gir en glimrende oversikt over et teoretisk
landskap formidlet gjennom historier – fra eventyret til litterære verker. Store deler av
artikkelen diskuterer nettopp ferden, reisen, turen og dens betydning for dannelsen, og ikke
minst (de uforutsette) hendelsenes betydning for selvdannelse. Artikkelen er et godt eksempel
på at vitenskapelige artikler kan skrives på morsomme måter uten å miste den kritiske brodd.
Artikkelen Fra ligestillingskamp i organiseret idræt til studier af kropskulturel
mangfoldighed – om feministisk teori og kønsforskning har som utgangspunkt om hvilken
betydning kvinners manglende deltagelse i idrett har hatt for forståelsen av forholdet mellom
idrett og samfunn. Pedersen Gurholt viser, som en rekke andre forskere, at gjennom
kvinnenes inntog på idrettsarenaen har skapt ny kunnskap og ikke minst nye
forskningsmessige innretninger. Det blir nå snakk om likestillingsperspektiv,
kvinneperspektiv, kjønnsforskning og (vs) mannsforskning. Artikkelen viser at utviklingen i
Norge (i kontrast til Danmark) har vært mer orientert mot likestilling og mot et trangere
idrettsbegrep, et begrep som har skapt en praksis der mange jenter og kvinner opptatt av blant
annet estetiske idretter har blitt stigmatisert. Konklusjonen er at forskningen bør orientere seg
langt bredere, slik at kroppskulturen også vil kunne inkludere natur og friluftsliv, dans og
gymnastikk.
I artikkelen Reformpedagogikkens innpass i kroppsøvingsfaget drøftes kvinnelige
kroppsøvingslæreres orientering mot estetisk gymnastikk og dans og hvilken betydning dette
10

får for reformpedagogikkens plass i kroppsøvingsfaget. Artikkelen drøfter etableringen av
kroppsøving som skolefag i Norge, fra midten av 1800-tallet til 1960-70 tallet. Fokuset ligger
på hvordan jentene fikk muligheter til å praktisere friere arbeidsformer i faget. Diskusjonen
viser at det var ved 1950-tallets reformpedagogiske kritikk man får en markert
eksperimentering med nye undervisningsformer og at fagene får et nytt faginnhold. Laban, og
hans ideer om bevegelse spiller en avgjørende rolle i diskusjonen, og hvordan elevene mer og
mer gis rom til å skape nye bevegelsesløsninger som svar på bestemte oppgaver. Videre
vokser det frem blant kvinnelige kroppsøvingslærere en kritikk av kjønnsdelingen i faget og
ikke minst en kritikk av den biologisk-medisinske legitimeringen av en slik praksis. Pedersen
Gurholt og Ragnhild Jenssen presenterer en kritisk og original fortelling om historien bak
Mønsterplanens intensjoner om å lage en brobyggende fellesundervisning med like rettigheter
og muligheter for alle, basert på en vilje til respekt og likeverd mellom kjønnene.
Pedersen Gurholt dokumenterer høy kompetanse innenfor fagområdet friluftsliv og
kroppsøving. Hennes doktorgradsavhandling er et imponerende arbeid hvor hun på en presis
og original måte anvender en polyfon metodisk tilnærming (etnografisk, biografisk og
aksjonsrettede metoder) og kombinerer dette med en grundig teoretisk (og
vitenskapsteoretisk) tilnærming som kombinerer didaktisk-pedagogisk teori, feministisk teori
og kulturstudier. Hennes senere arbeider bærer også preg av grundighet, og ikke minst klarer
hun gjennom flere artikler å kombinere streng vitenskapelighet med evne til god formidling
som på mange måter er forbilledlig. Pedersen Gurholt har mange års erfaring med
undervisning og veiledning innenfor friluftsliv, kroppsøving og pedagogikk/didaktikk.
Pedersen Gurholt har professorkompetanse innenfor idrettspedagogikk med vekt på friluftsliv.
Knut Haukelid
Utdanning:
09/94-09/98 Uni. of Oslo, Dr. philos
08/87-06/89 Uni. of Oslo, Cand. polit.
Arbeid/Praksis:
01/99-02/10 TIK-senteret, UiO, Seniorforsker
Haukelids arbeider er i høy grad knyttet til risiko og HMS i teknologiske settinger. Han
skriver i sin søknad at han de senere årene har blitt mer opptatt av forskning rundt friluftsliv,
naturforvaltning, naturforståelser og praksiser – spesielt kulturelle forskjeller. Av hans
vedlagte arbeider er det bare to uferdige prosjektskisser og et lite paper som delvis faller inn
under stillingsbeskrivelsen. Komiteen er av den mening at Haukelids hovedarbeider ligger så
langt utenfor stillingsbeskrivelsen at de ikke har blitt vurdert.
Erling Krogh
Utdanning:
11/01-01/02 Høgskolen i Lillehammer, Kursbevis IKT og læring
11

10/88-01/96 Norges landbrukshøgskole, Dr. Scient
08/87-12/87 Universitetet i Oslo, Innføringsdel hovedfag sosialantropologi
01/86-06/87 Universitetet i Oslo, Mellomfag sosialantropologi
01/01-01/10 Universitetet for miljø- og biovitenskap, Førsteamanuensis
09/99-12/00 Miljøverndepartementet, Rådgiver
08/95-07/99 SEVU, Norges landbrukshøgskole, Rådgiver/foreleser
08/83-05/84 Universitetet i Oslo, Grunnfag sosialpedagogikk
08/78-05/83 Norges landbrukshøgskole, Cand. agric.
08/77-06/78 Holt landbruksskole, Forkurs NLH
08/74-05/77 Eikeli Gymnas, Examen Artium
Arbeid/Praksis:
01/01-01/10 Universitetet for miljø- og biovitenskap, Førsteamanuensis
09/99-12/00 Miljøverndepartementet, Rådgiver
08/95-07/99 SEVU, Norgeslandbrukshøgskole, Rådgiver/foreleser
01/95-06/95 SEVU, Norges landbrukshøgskole, Rådgiver
08/94-06/98 Norges landbrukshøgskole, Forsker
10/88-12/93 Norges landbrukshøgskole, Stipendiat
01/88-07/93 Ressurkonsult, Styremedlem
01/85-08/85 Norsk landbruksøkonomisk institutt, Førstesekretær
Krogh har lagt ved sin søknad ni artikler i tillegg til doktorgraden Landskapets
Fenomeneologi fra 1995, samt en detaljert CV. Det er i tillegg lagt ved en lengre kommentar
til de ulike arbeidene. Av vedlagte arbeider er det kun deler av doktorgraden, Forskning satt
ut i praksis, Virksomheten først og andre yrkesdidaktiske prinsipper i naturbruk, School-farm
Cooperation in Norway: background and recent Research, Eleven og virksomheten, Green
care in Agriculture, Changes in children`s experiences near home og Landscape Perception
through Participation som til en viss grad faller innenfor betenkningen til den utlyste
stillingen. Flere av disse arbeidene har Krogh skrevet i samarbeid med andre forskere.
Vurdering av vitenskapelig produksjon
Krogh skriver i sin søknad til stillingen at hans doktorgradsavhandling har vært et
nybrottsarbeid innenfor natur og landskapsopplevelse ved at slike opplevelser i høy grad kan
forklares ut fra et kroppsfenomenologisk forhold til omgivelsene. Avhandlingen består av fem
deler, Fra landskap til landskaping, landskapets fenomenologi, landskap, identitet og tid,
etnosentrisk sosialantropologi og angsten for det nære og Kulturlandskap for økologer og
etnologer. Den mest omfattende delen av avhandlingen er kapitlet om Landskapets
fenomenologi. Oppbygningen av kapitlet er forholdsvis tradisjonell; en konvensjonell
gjennomgang av Descartes dualisme og noen kjente perspektiver fra Kant. Så diskuteres
stedets fenomenologi, med basis i Edward S. Casey og M. Merleau-Ponty. Diskusjonen er tett
knyttet opp til litteraturen som brukes, og kan ikke sies å gi noen videre utdypning av den. Det
interessante og ubestridelige originale med Kroghs avhandling ligger først og fremst i det at
han forsøker å knytte fenomenologien til landskapingsopplevelsen, og at han klarer å formidle
et svært komplisert stoff på en meget god og stedvis overbevisende måte. I tillegg henter han
eksempler fra en rekke områder og ulike feltarbeider, noe som på den enes siden gir leseren
gode og levende erfaringer, men på den andre siden skaper forvirring hos leseren da det er
vanskelig å si helt konkret hva eksemplene egentlig skal fortelle om Kroghs eget prosjekt. Et
eksempel kan være analysen av Foi-kvinnenes sang og Weiners bruk av Heidegger. Hvor blir
12

det av Heideggers innsikt om poesi og representasjonelt språk videre i avhandlingen? Kapitlet
blir på denne måten noe oppstykket og usammenhengende. I kapitlet nevnes også Bourdieu
og hans begrep om habitus som underliggende kulturelle kunnskaper og ferdigheter for
refleksjon over handlinger. Bourdieu ville nok aldri formulert seg slik. Er det en felles doxa,
det vil si en felles konsensus om tingenes sammenheng, det er snakk om? Uansett; Krogh
forsøker å si noe om hva det vil si å være situert kroppslig i et landskap. Og her er han meget
god. Kapittel 2 er en nærmere beskrivelse av Jomfruland og hvordan mennesker innvies i
landskap og formes til steder. Det hadde vært å forvente at de teoretiske perspektivene som
trekkes opp i kapitlet foran vil ”anvendes” nærmere her. Det skjer ikke hvis vi ser bort fra
noen fragmenter fra Merleau-Ponty. Likevel er beskrivelsene av og fra og respondentenes
utsagn om Jomfruland interessante, og ikke minst forholdet mellom turister og fastboende når
det er snakk om tid/rom og forholdet til kulturlandskapet. Krogh har tydeligvis gjort et
grundig arbeid gjennom sine feltobservasjoner og intervjuer, selv om han sjelden
problematiserer nettopp valget av metodisk tilnærming og hans egen rolle i prosjektet.
Kapittel tre er mer metodologisk orientert rundt sosialantropologi, hvor spørsmålet om
aksjonsforskning står sentralt. Livsformanalyse, slik den teoretisk blir presentert av Højrup og
Rahbek Christensen, ligger til grunn for beskrivelsene. Eksemplene rundt forestillingene om
det fjerne/nære, det objektiv/subjektiv fungerer godt og viser at Krogh kan være selvstendig i
sine utlegninger. Så beveger han seg over til en kortfattet diskusjon av Levinas, en diskusjon
som, slik den fremstilles, blir for kortfattet og upresis. Hvorfor dukker forholdet til den Andre
opp her? Og, hvis det er viktig, hvorfor tar ikke Krogh og fører denne diskusjonen videre? Det
siste kapitlet, som handler om en drøfting av metode for registrering av verneverdige
kulturlandskap, og kan betraktes som avhandlingens mest selvstendige del.
Rapporten Eleven og virksomheten, som er bygd opp av 8 artikler, er ikke et forskningsarbeid.
Det er mer snakk om et formidlingsarbeid om sentrale ideer knyttet til naturbruk. Krogh har
skrevet kapittel 3, 4 og 5 i rapporten. Kapittel 3 gir en kort beskrivelse av bondesamfunn og
mesterlære, industrisamfunn og behovet for mer klassisk utdanning. Her gis korte beskrivelser
av naturbruk, gården som livsstilsprosjekt og ikke minst hvilke utfordringer naturbruksskolene
står overfor. Neste kapittel tar for seg videregående utdanning i naturbruk. Her
anvendes noen perspektiver fra avhandlingen, samt en beskrivelse av kroppslig sansning av
natur. Uansett, slik kapitlet er bygd opp, blir diskusjonen noe usammenhengende. Dette
kommer tydelig frem i kapittel 5 hvor en naturbruksdidaktikk skisseres. Rapporten Forskning
satt ut i praksis består av en rekke halvferdige paper som ennå ikke kan klassifiseres som
forskningsarbeid. Virksomheten først og andre yrkesdidaktiske prinsipper i naturbruk er kun
et utkast om hvem elevene i naturbruk er, naturbruk og læreplaner og didaktiske prinsipper.
Green care in Agriculture: Healthe effects, Economics and Policies tar for seg forholdet
mellom gårdsbruk og norsk utdanning. Artikkelen viser til en rekke andre prosjekter som
bakgrunn for analysen av forholdet mellom skole-gård (school-farm). Helsefremmende
faktorer har vært en pådriver for dette samarbeidet. Artikkelen gir en god oversikt over barn
og unges fysisk og psykologiske helse, og hvordan helsefremmende arbeid kan gjennomføres
ved å la noen grupper barn og unge få muligheten til mer praktisk arbeid, mer aktivitet i selve
læringsprosessen. Så skisseres en pedagogisk plattform for et slikt arbeid, hvordan det å være
aktiv deltagende på et gårdsbruk kan skape identitetsbærende læringsprosesser. Krogh
anvender aspekter ved Heideggers fenomenologi og knytter dem opp til mesterlære, kroppslig
læring. Det er et interessant grep som Krogh burde ha gjort noe mer ut av. Artikkelen bærer
videre preg at den er ført i pennen av to forfattere. Paperet School-farm Cooperation in
Norway: background and recent Research er som foregående artikkel skrevet sammen med
Linda Jolly. Tre kasus knyttet til samarbeid mellom landbruk og utdanningsinstitusjoner
(skole) beskrives. Utgangspunktet er Kolb og hans forståelse av Dewey som representant for
eksperimentell læring. Diskusjonen er ryddig. Den empiriske delen består av tre delvis atskilte
13

prosjekter; The Green school, Living School og erfaringer fra Waldorf-School. Prosjektenes
design var også ulike. De tre kasene beskrives, resultatene presenteres og sammenlignes.
Paperet avsluttes med et forsøk på å si noe om hvorfor/hvordan eksperimentell (men da ikke i
Deweys betydning) læring vil kunne føre til nye erfaringer. Men hovedkonklusjonen om at
forfatternes modell for relationship-based experimential learning bekreftes som en relevant
modell for forståelsen av eksperimentell læring på gårdsarenaen står mer eller mindre
ubegrunnet. Artikkelen Changes in children`s experiences near home: from spontaneous play
to adult-controlled, planned and organised activities bygger på en kasusstudie fra
Brummunddalen som viser at barns bruk av nærområdene har endret seg dramatisk de senere
år; fra spontan lek til institusjonelt organiserte aktiviteter. Artikkelen gir et godt bidrag til det
som ofte betegnes som institusjonaliseringen av barndommen. Selv om også denne artikkelen
bærer preg av referanser til en rekke andre studier, og gir korte presentasjoner av Merleau-
Ponty og Heideggers filosofi, er den empiriske delen interessant og klargjørende. Diskusjonen
derimot blir igjen noe springende da fenomenologien nå knyttes opp mot frihet, spontanitet,
kreativitet og nære dialoger til naturen og ikke direkte til Heidegger og Merleau-Pontys
fenomenologiske perspektiver som ville vært naturlig siden disse perspektivene tidligere i
artikkelen var sentrale. Dette ville åpenbart også ha gitt et annet perspektiv på forholdet
mellom frie, intuitive lekprosesser i naturen og de mer voksenorganiserte ”enkle og sikre”
lekformene.
Artikkelen Landscape Perception through Participation tar utgangspunkt i The European
Landscape Conventions brede definisjon av landskap og rom for brukerdeltagelse. Forfatterne
ønsker å innta et fenomenologisk perspektiv hvor landskapet betraktes som en integrerende
helhet hvor mennesket skaper en stedsrelatert identitet gjennom meningsfull dialog.
Artikkelen skal være et alternativt supplement til den tradisjonelle landskapanalysen som
beskriver landskapets naturlige og kulturelle rammer (samt sceniske kvaliteter). Dette har
forfatterne klart på en glimrende måte. Metodisk er forfatterne opptatt av å gripe forholdet
landskap-menneske – og at mening konstrueres gjennom aktivitet. Merleau-Ponty og
Heidegger står sentralt i diskusjonen. For Merleau-Ponty er det det virkelige som skal
beskrives og ikke konstrueres eller konstitueres. Analyse og forklaring kommer i annen rekke.
Merleau-Ponty anvender i Phénoménologie de la perception en metode som går tett inn på
situasjoner hvor det skjer et eksistensielt sammenbrudd i forholdet mellom kropp og verden,
altså en et filosofisk prosjekt for å overvinne det klassiske skillet mellom subjekt og objekt.
Dog nevner forfatterne i artikkelen en del sentrale dimensjoner ved Merleau-Pontys
persepsjonsfenomenologi (syn, hørsel, berøring, bevegelse, reaksjon, m.m). Men når
forfatterne skal presentere forestillingen om landskaping (landscaping) blir det gjort ut fra mer
tradisjonelle og kjente utsagn fra Merleau-Ponty, og man får ikke helt tak i det som er eller
bør være det sentrale fenomenologiske budskapet. Forfatterne ser bort fra og problematiserer
ikke det helt sentrale begrepet naturlig uvitenhet, som nettopp er avgjørende i Merleau-Pontys
argumentasjon om persepsjon. Likevel klarer forfatterne å fremstille et perspektiv som er et
godt alternativ til tradisjonell landskapsanalyse. Resultatene derimot, som spinner rundt
hypotesen om at planlegging er ekspertorientert og at eksperter og den generelle offentlighet
har andre og ofte sprikende perspektiver på landskapets verdier, blir overraskende
tradisjonelle. Selvsagt kan dette være en interessant hypotese, og funnene er valide nok. Men
med basis i fenomenologi fremstår verditypologien og diskusjonene i forhold til denne som
unyansert. Så går diskusjonen over til endriner i landskapspersepsjon, og hvordan nye
vurderingsmetoder har blitt utviklet med utgangspunkt i management framework
(ECOVAST). Overgangen til neste underavsnitt, hvor deltagelse blir introdusert, blir svært
brå. Men den er interessant i den forstand at det skisseres en “modell” for aktiv deltagelse og
flerstemthet i selve landskapsanalysen. Avsnittet brytes brått opp ved at diskusjonen nå
fokuseres inn mot stedet og identitetsskaping, landskapidentifikasjon og ressursanalyser av
14

landskap. Diskusjonen blir springende og det kan være vanskelig å vite hva fokuset egentlig
er. Konklusjonen er at det er en distanse mellom eksperter og de som er i landskapet. Dette
skaper avtand, fremmedgjøring og til tider oppgitthet. The European Landscape Convention
utfordrer dette ved å stimulere den generelle offentligheten i retning av aktiv deltagelse i det
landskapet de selv er en del av. Artikkelen er velskrevet, men er noe usammenhengende, noe
som kan føres tilbake til at det er flere forfattere som har skrevet den.
Etter komiteens mening holder Kroghs arbeider etter doktorgraden, med noen få unntak, ikke
den forskningsmessige kvaliteten som kreves for opprykk til professor. Doktorgradsarbeidet
er på mange måter et originalt bidrag til forståelsen av stedets fenomenologi og hvilke ulike
kulturelle koder som ligger til grunn og viser seg som en taus ressurs for aktiv landsskaping. I
de senere artiklene bygger Krogh i høy grad på de samme teoretiske perspektivene som
introduseres i avhandlingen, ved at han forsøker å trekker dem inn i andre sammenhenger,
uten å føre de teoretiske diskusjonene og perspektivene noe videre. Store deler av hans
produksjon faller også litt på siden av stillingsbetenkningen.
Anne Birgitte Leseth
Utdanning:
08/96-01/04 NIH, Dr. Scient
08/92-06/95 University of Oslo, Can. Polit
08/87-06/88 NIH, Cand. Polit
Arbeid/Praksis:
08/08- Oslo university College, Associate Prfessor
07/05-06/08 University of Oslo, Associate Prfessor
01/04-06/05 NIH, Researcher
Anne Birgitte Leseth vedlægger til bedømmelse ti arbejder som består af tre kronikker
publiceret i 2009 og 2007, doktorafhandlingen (Culture of Movement) fra 2004, samt seks
arbejder i form af projektforslag, kapitler og artikler. Der vedlægges desuden udvidet CV med
publikationer, work in progress, potentielle projekter, dokumentation for diverse aktiviteter,
stillinger mv., samt motivation for at søge stillingen.
Vurdering av vitenskapelig produksjon
Det centrale værk som fremlægges til bedømmelse er doktorafhandlingen; Culture of
Movement. Walkers, Workers and Fitness Performers in Dar Es Salamm (2004).
Afhandlingen er indleveret og forsvaret ved Norges Idrætshøjskole. I afhandlingen diskuteres
en tematik omkring krop, bevægelse, sport og skønhed med særligt fokus på en empiriske
studier i Tanzania som på forskellig måde inddrager komparative perspektiver dvs. til andre
kulturer og historisk. Feltarbejdet bygger på besøg af forskellig varighed i perioden fra 1988
og frem til år 1997, hvor store forandringer har været gældende i landet. Det er en styrke i
afhandlingsarbejdet at Anne Birgitte Leseth bemestrer tilstrækkeligt swahili til at være i stand
til at dekonstruere og rekonstruere den ”kulturelle” praksis og perception af forskellige
fænomener. Der er tale om et (social)antropologisk – etnologisk inspireret studie som på en
spændende måde inddrager centrale værker indenfor arbejde med klassifikation, kropslighed,
15

perception, praksisteori mv. (M Mauss, M-M Ponty; P. Bourdieu, M. Foucault, M. Douglas,
G Lakoff/Johnson). Centrale greb inddrages i analysen fx (vestlige og moderne) distinktioner
fx mellem natur og kultur, traditionel og moderne retorik og praktik, men også “lokale”
klassifikationer fx mellem ”riders and walkers”. Styrken i arbejdet er den teoretisk-empiriske
(komparative) fremgangsmåde, den fine sensitivitet på ”kultur” som en kompliceret størrelse,
og ikke mindst det forhold at rette en stor og fordybet opmærksomhed på noget fx omkring
kroppen, skønhed og sundhed – som ellers undgår vores opmærksomhed i vores kulturelle
blindhed, både som almindelige mennesker men også ikke mindst som forskere. Det naturlige
er kulturligt.
Idrætsforskningen bestræber sig på at konstituere sig som en forskningstradition. I artiklen
Vitenskap og virkelighet – noen vitenskapsteoretiske smuler diskuteres relationerne mellem
videnskab og virkelighed dvs. vi føres gennem nogle centrale erkendelser om relationen
mellem kort og terræn, teori og virkelighed, menneskelig abstraktion – repræsentation og
præsentation. Forfatteren formidler via inspiration af Bateson, Foucault, Geertz, Hastrup og
Næss nogle indsigter og vinkler på disse relationer dvs. efter opgøret med positivismen og
ambitionen at videnskab kan gribe virkeligheden ”i sig” (Kant). Argumentet er at vi aldrig i
videnskaben fanger, beskriver eller fortolker/forklarer virkeligheden i sin kompleksitet, men
altid kun, og i en uendelig proces - kan tilnærme os via vore teorier/modeller. Videnskabelige
modeller drejer sig om at reducere kompleksitet og finde mønstre –hvilket ikke er det samme
som at forenkle (p. 22). Artiklen understøttes af forfatterens egne erfaringer med at være
”fremmed” i Tanzania samt med reference også til hermeneutik og fænomenologi fx
kropsfænomenologi (M. Merleau-Ponty). Vi er som mennesker ”kastet ind i verden”, verden
står ikke foran os som noget der skal mestres, udnyttes eller begrænses (p. 23). En kort,
præcis og ydmyg artikel som ikke direkte gør så meget ud af de særlige udfordringer som
dette giver i forhold til idræt som videnskabelig disciplin – men som dog vidner om et godt
overblik over forfatterskaber som bidrog til fremvæksten af forskellige retninger indenfor
social konstruktivisme bølgen.
Leseth analyserer heksekraft ’juju’ i fodbold i Tanzania i artiklen; ‘The use of Juju in
Football: Sport and Witchcraft in Tanzania’. Leseth inddrager erfaringerne fra det empiriske
arbejde i Afrika i denne analyse af, hvilke kræfter som er tilstedeværende og virksomme når
grupper kæmper og henholdsvis vinder eller taber. Der fokuseres på fodbold som i en
sportsgren hvor de stærkeste, dygtigste og meste veltrænede hold oftest vinder, dvs. en type
social aktivitet hvor resultater i højeste grad kan henføres til at være effekter af konkrete
verdslige aktiviteter som fx træning. Som i de andre artikler dekonstruerer Leseth forskellige
momenter af et ”moderne” (ofte betegnet post-kolonialt), evolutionært distinktions- og
forklaringssystem, som fx taler om heksekraft som del af et primitivt system eller som
adskiller på bestemte måder mellem magi, videnskab og religion. Det empiriske fokus er
således praktik dvs. de levede erfaringer som ligger bag ved overflade eller facaden af
begreberne (p. 165). Leseth beskriver hvordan dette fænomen som heksekraft på en måde er
ikke-eksisterende og enten ikke- eller svært artikuler/tænkbart (p. 166). Hun spørger således
til fænomenet, men får nærmest ikke svar fordi ”it goes beyond”. Påstanden i hendes arbejde
er, i den konkrete sammenhæng, at man må forstå hvordan mystik magt, heksekraft mv. skal
ses som en slags repræsentation eller en ide omkring ”væren i verden” – på lignende måde
som forståelse af videnskab (p. 165). I forhold til fodbold illusterer hun ikke bare hvordan
heksekraft involverer at folk fra Tanzania begraver en levende ged for at vinde – men også at
Johan Cruyff med sikkerhed og stabilitet iklæder sig fodboldtrøjen med nummer 14 i
1970’ernes Europæiske topfodbold. Rationaliteter som heksekraft og fysisk træning
sameksisterer både her og der.
Kroppen som et centralt fænomen er i fokus i artiklen ’hvordan kan vi forstå kropp?’ Her
præsenteres R Descartes og M. Merleau-Ponty som repræsentanter for nogle forskellige syn
16

på kroppen. De syn er grundlæggende dualistiske henholdsvis fænomenologiske, men ifølge
forfatteren er de ikke uforenelige (p. 37). Leseth formidler på en let og formidlende måde - til
en bog om krop, bevægelse og energi i den grundlæggende soldatuddannelse – om
komplicerede måder vi fortolker kroppen på, både i det hverdagslige men også stridighederne
indenfor filosofi og social-humanvidenskaben. I det hverdagslige lever og agerer vi både
dualistisk dvs. vi opdeler kroppen på måder som trækker på tænkninger tilbage fra Descartes,
men samtidig er vi også levede, sansende hvor krop-handlen og af og til tænkning er
sammenvævede. Det er også kroppen der stilles centralt, men som metodisk perspektiv, i
artiklen ”Kropper i bevegelse” som perspektiv i idrettsforskning’. Her trækkes på
erfaringerne med empirisk feltarbejde i Dar es Salamm i Tanzania. Leseth anvender Csordas,
som videreudvikler Merleau-Ponty’s antagelser, idet hun siger at kropslighed som
udgangspunkt for vor eksistens må bruges som et metodologisk paradigme i antropologi;
antropologi må skrives ikke bare om kroppen men også fra den. (p. 79). En interessant artikel
hvor en særlig type introspektion anvendes og det gøres eksplicit og tydeligt hvordan den
hvide rige kvinde fra Norge via egne kropsoplevelser sanser en Tanzaniansk bevægelseskultur
og hvordan dette implicerede en læreproces for forskeren i forhold til hvad fart, stil,
klædedragt, kønsidentitet mv. også er. På den måde bliver teksterne af Leseth spændende
fordi det komparative som er centralt i alt forskning – her helt åbenbart ekspliciteret og gøres
til genstand for refleksion. Der er tale om en mobil positionering, under inspiration af
Haraway, men det fremgår ikke helt hvordan disse kropsligt-metodiske principper konkret
udvirkede andre, nye eller udfordrende erkendelser. Til gengæld er en sådan artikel, men også
’Sport, Dance and Embodied Identities’ helt centrale for at forstå dybden af hvordan det
intetsigende ord ’kultur’ er indkorporeret i krop, sjæl, identitet og helt ned materialitet.
Med sådanne tekster bliver det tydeligt hvordan fx afrikanske kulturer ses og delvis selv
percipierer sig gennem en postkolonial tolkningsunivers. Leseth viser os i disse artikler en
dyb sensitivitet på at beskrive og analysere kropslighed og dybden af hvordan vi først og
fremmest ’gør’. Som det siges slutteligt i artiklen ”Kropper i bevegelse” som perspektiv i
idrettsforskning’ ; ”People do” (p. 91). I de to sidste artikler rettes også indirekte eller direkte
kritik mod konventionel vestlige tænkninger om evolutionstendenser indenfor sportsstudier.
Bestræbelsen er via egne empiriske eksempler og teori frembringe viden som først bliver
mulig når Leseth bevæger sig ud over og væk fra konventionelle defintioner/begreber og
klassifikationer i artiklen ’Sport, Dance and Embodied Identities’, er begrebet ’michezo’
nøglen til sådanne brud og anderledes konstruktioner af et forskningsobjekt. Leseth har fin
fornemmelse og viden om hvordan hverdagskonstruktioner, men også videnskabelige
konstruktioner selv sociale produkter som hjælper til at se og forstå/forklare – men de skal
også ryddes ud for at gøre nye indsigter mulige. Arven fra fransk sociologi, antropologi og
filosofi er tydelig i hendes tekster.
Der fremsendes et dokument som bidrag til at skitsere forslag til et tværfagligt parablyprojekt
med fokus på idræt kan indgå som virkemiddel i udviklingsprojekter. Skitsen til dette forslag
betegnes; ’Idrett som drivkraft i utviklingsprosesser. Et tverrfaglig parablyprosjekt om idrett
og fattigdomsbekjempelse’. Denne skitse til projekt præsenterer en slags review af studier der
relaterer sig til idræt fx ud fra overskrifter som ’idræt og helse’, idræt og ’uddannelse’ samt
’idræt og sociokulturelle forhold’. Skitsen opsummerer dernæst en problemstillinger, metoder
og rammer om projektet. Der vedlægges desuden tre kronikker/debatindlæg fra norske
medier/institutioner (Højskolen i Oslo; Bistandsaktuelt; og Dagbladet) omkring ’profession og
kulturmøder’, ’våre vakre idrettsbilder av Afrika’ om; ’Det normale er det autentiske skogen,
fjellet og den hvite snøen’.
Leseth trækker på centrale teorier indenfor sociologi, antropologi og socialantropologi, samt
filosofi primært ud fra en fransk kontinental tænkning. Hendes arbejde er empirisk med
17

aggrund i hendes deltagende observationsstudier (feltstudier) i Afrika og primært i Dar es
Sarlaam i Tanzania, og det er velreflekteret med fokus på metode og særligt på forskerens
egen inkorporerede dispostioner som forudsætninger (og barrierer/udfordringer) for udvikling
af videnskabelig erkendelse. Der er også tyngde på epistemologi med refleksioner om
hvordan begreber med tilhørende klassifikationer og logikker hjælper til at se, men også
fjerner synet fra andet. Leseth er særligt fokuseret på kritik af postkoloniale teorier og
effekterne af disse i studierne af kroppe, sport osv. Leseth har siden afhandlingsarbejdet i
2004 stadig kun publiceret et mindre antal arbejder og der indgår 3 kronikker og et
projektforslag i ansøgningen. Desuden må der stadig siges at være tale om en relativt smal
type af publikationer generelt set og i forhold til stillingsopslaget, om end disse er
interessante, relevante og væsentlige. Leseth fremsætter tankevækkende og kritiske
perspektiver som er vigtige for forskningen indenfor fritidsliv, idræt, identitet og pædagogik
og der er potentialer for videre udvikling mere specifikt i forhold til stillingsområdet.
Anne Leseth er på denne baggrund (endnu) ikke egnet til det opslåede professorat.
Philippa Maria Lynch
Utdanning:
02/96-08/00 University of Canterbury, NZ, PhD
02/90-12/92 University of Otago, NZ, M.Ed (Distinction)
02/89-11/89 University of Otago, NZ, Dip. Grad (Education)
02/80-11/85 University of Otago, NZ, B.Ph.Ed (4 year degree with 2 years out for
sport/family reasons)
Arbeid/Praksis:
09/09-02/10 Self employed research contractor, research contractor
07/07-06/09 University of Otago, NZ, education Manager, National, Energy
Research Institute
09/90-06/07 Lincoln University, NZ, Lecturer/Senior Lecturer, Outdoor and
Environmental Education
01/79-08/90 Various, including NZ Armed Forces
Vurdering av vitenskapelig produksjon
Dr. Philippa (”Pip”) Lynch har lagt ved åtte artikler og tre beskrivelser av
forskningsprosjekter. De tre prosjektene er – så vidt vi kan forstå – ikke iverksatt. Dette
skyldes delvis uheldige omstendigheter rundt Dr. Lynch’s arbeidsforhold ved Lincoln
University i New Zealand: Hennes avdeling ble nedlagt i 2007 som følge av nedskjæringer,
og Lynch måtte avslutte sin virksomhet midt i en forskingstermin.
Lynch’s arbeider tar for seg ulike sider ved ”outdoor recreation” og – særlig – ”outdoor
education”. Hennes akademiske karriere har vært tett på et praksisfelt, ikke minst i skolen,
men også det videre feltet av organisert utendørsaktivitet (som omfatter mer enn ”friluftsliv” i
vanlig norsk betydning – sykkelritt går igjen som empirisk eksempel i to innsendte arbeider).
Dette avspeiles i de vedlagte publikasjonene, som bare delvis er basert på empiriske data
utover arkiv- og litteraturstudier, og som ikke alltid er spesielt ambisiøse hva angår
teoriutvikling. Flere er publisert i newzealandske tidsskrifter hvis vitenskapelige status er
18

ukjent for oss. De to artiklene med mest teoretisk spenst er publisert i ”Leisure Studies” og i
”Australian Journal of Outdoor Education”.
Felles for alle Lynch’s arbeider er at de på sine premisser framstår som solide. De inneholder
en mengde referanser som viser omfattende kjennskap til relevant forskning og historisk
litteratur, og de angriper sine temaer på måter som antakelig gjør dem interessante og nyttige
for lesere som er ute etter faglig input til sin praktiske pedagogiske virksomhet, eller som –
for eksempel – er opptatt av friluftslivets stilling i en politisk kontekst. Samtlige er meget
velskrevet.
Lynch’s arbeider har ikke ett bestemt overgipende perspektiv (med unntak av et åpenbart
sterkt engasjement i forhold til friluftslivet og særlig dets plass i skolen), men spenner over
flere ganske ulike temaer. I en viss forstand kan dette være en svakhet hos Lynch som forsker.
Det avspeiler imidlertid en bred oversikt over feltet, og alle Lynch’s innsendte arbeider går
direkte inn i temaet friluftsliv i skolen og i andre organiserte sammenhenger, altså friluftsliv i
kontekster som er relevante for NIH.
Artikkelen Educational ”traditions” and school ”topics”: Outdoor education in New
Zealand schools, 1935-1965 gir en oversikt over utviklingen av “outdoor education” i New
Zealand (heretter NZ) fra 1935 til 1965. Denne utviklingen ses i lys av utviklingen av
pedagogiske paradigmer og kontroversene mellom ulike pedagogiske retninger i samme
periode. Pussig nok savner vi et begrep som ”outdoor education” på norsk. Friluftsliv har vel
hatt omtrent samme uklare status i norske læreplaner og i norsk skole som man får inntrykk
av at ”outdoor education” har hatt i NZ. Artikkelen beskriver framveksten av såkalt ”school
camping”, som må ha mange likhetstrekk med norske leirskoler, både hva angår pedagogisk
motivasjon og praktisk innretning. Det er et hovedpoeng i artikkelen at utviklingen av
”outdoor education” (heretter OE), som ikke er et eget skolefag og som ikke ble nevnt i
newzealandske læreplaner før i 1999, kan forstås på samme måte som utviklingen innenfor
skole ellers. Lynch påpeker at den epoken det her handler om var preget først og fremst av en
dragkamp mellom en progressiv, humanistisk retning innen pedagogikken, og en tradisjonell
retning. Den første fokuserte på ”hele mennesket”, kreativitet og demokratiske verdier, mens
den andre var orientert mot akademisk kunnskap og disiplin. Dette scenarioet var selvsagt
ikke særegent for NZ, det er vel kjent også i Europa inkludert Norge. I artikkelen framholdes
det ”outdoor education” og”school camping” særlig ble promotert av pedagoger med røtter i
den progressive pedagogikken, mens det var skepsis i den tradisjonelle leiren som så på det
som bortkastet tid og kanskje skadelig for disiplinen. Ikke overraskende har ”outdoor
education” måttet legitimeres gjennom sin relevans for skolen i vid forstand, og da også
gjennom sin faglige relevans (naturfag, samfunnsfag (”living together”), kroppsøving, etc.).
Dette var særlig tydelig på 60-tallet, da denne virksomheten ble betydelig utvidet i
newzealandsk skole, og gjennom denne integreringen også ”avideologisert” med reduserte
konflikter som resultat. Artikkelen gir et oversiktlig bilde av utviklingen, og beskriver
hvordan ”outdoor education” vokste fram i brytningen mellom to ganske distinkte
pedagogiske retninger. I tidsskriftet ”History of education”, der artikkelen er publisert, er
dette utvilsomt et tilstrekkelig og passende analytisk grep. Likevel kunne en ha ønsket at
forfatteren i noe større grad hevet blikket og diskuterte både de politiske stridighetene om
skolen og selve friluftslivets utvikling og kulturelle betydning i en videre samfunnsmessig
kontekst. Slike temaer berøres bare overflatisk.
The origins of outdoor education in New Zealand: Progressive liberalism and post-war
rejuvenation, 1935-1965. Denne artikkelen tar opp omtrent samme tema som ”Educational
’traditions’”, nemlig utviklingen av OE på NZ. Her legges det imidlertid mindre vekt på
brytninger mellom ulike pedagogiske retninger, og det er enda mindre teori her.
Hovedbudskapet er at motivasjonen for OE har endret seg og har vært litt ulik innenfor ulike
19

pedagogiske og politiske paradigmer. Selv om OE historisk kan knyttes til framveksten av
”progressiv” pedagogikk og sosialdemokratisk ideologi, har også konservativ politikk og
konservativ pedagogikk ”absorbert” OE, særlig fra 1950-tallet og utover. I førstnevnte
kontekst legges det mest vet på personlig utvikling, samhold, og andre sosiale ferdigheter
samt å lære om naturen. Det siste vektlegges også i den konservative leir, men der er det
disiplin, utholdenhet og selvbeherskelse som utgjør den sosiale dimensjonen. Selv om
oppslutningen om OE begrunnes ulikt og resulterer i variasjoner i utforming og innhold både
over tid og mellom ulike skoler, har det vært et relativt gunstig klima for utvikling av OE i NZ
siden 1960. OE ble tatt inn i overordnede læreplaner i 1999, men var allerede godt etablert på
det tidspunkt, ikke ulikt leirskolen i Norge. Artikkelen er rent deskriptiv, men innholdsrik.
Artikkelen Fitting in and getting on. Learning in the school of the outdoors tar egentlig opp
samme tema som de to forrige, nemlig utviklingen av OE på NZ. Den framhever at mye av
motivasjonen bak innføringen av OE var å fremme elevenes sosiale utvikling, samt som et
pedagogisk virkemiddel som skulle bygge opp under skolens øvrige virksomhet, bla. faglige
målsettinger. Basert på kvalitative intervjuer med skoleelever i tenårene konkluderer Lynch
med at målsettingene om sosial utvikling (evne til å ta ansvar, samarbeid, omsorgsfølelse)
også erkjennes og verdsettes av elevene selv, som også mener at de faktisk utvikler seg i en
slik retning gjennom OE. Artikkelen er kort og enkel. Den inneholder svært lite teori. Det er
ikke urimelig å spørre om Lynch kanskje overtolker sine (ganske beskjedne) data en smule.
Men på den annen side er det uklart om tidsskriftet Childrenz Issues er et vitenskapelig
tidsskrift i egentlig forstand. Det er rimelig å tro at mange praktikere i feltet setter pris på
denne typen presentasjon av empiriske eksempler med en faglig tyngde i bunnen.
Forskningsmessig savnes imidlertid i denne enkelte og andre tekster av Lynch, et større og
mer fordypet teoretisk grunnlag.
Participation in outdoor recreation – the challenge of quantification. Denne artikkelen tar
opp problemene med å kvantifisere deltakelsen i OE på NZ. Den forklarer også hvorfor en
slik kvantifisering er viktig, og kommer med forslag til hvordan dette kan gjøres bedre på NZ
i framtida. Ikke overraskende hevder forfatteren at det er viktig å tallfeste deltakelsen fordi
slik kunnskap kan gi bedre ”forhandlingskort” når ressurser skal tildeles. Men hun peker også
på at kunnskap om deltakelse er viktig for å kunne bedømme hvor utbredt kunnskap om
emner som livredning og annet som har med sikkerhet å gjøre, er i befolkningen på NZ. Det
generelle budskapet(kvantifisering er viktig) kan være av interesse utenfor NZ, men
artikkelen behandler forhold som er svært spesifikke for NZ – for eksempel ulike arkiver og
kilder til statistikk, og hvordan man rent praktisk kan få tak i, og siden anvende, tallmateriale.
Artikkelen Exploring relationships of trust in 'adventure' recreation diskuterer temaet «tillit»
(trust) i forbindelse med spenningssøkende (adventure) friluftsliv (eller krevende utendørs
rekreasjon, som sykling). Med utgangspunkt i en hendelse der en syklist ble drept i ett
sykkelløp i NZ, diskuterer forfatterne en rekke perspektiver på fenomenet tillit. Hovedpoenget
er at økende interesse for organiserte aktiviteter som er spennende og/eller svært krevende,
bringer tillitsforholdet mellom arrangører (ofte profesjonelle) og deltakere i fokus på nye
måter. Tillitsforholdet er ikke bare viktig for samhandling og opplevelse, men også for
sikkerhet og – i siste instans – juridiske ansvarsforhold. Sykkeleksemplet endte med at
arrangøren av sykkelrittet ble dømt for å ha gitt for dårlig informasjon til deltakerne, men
retten fant også at den omkomne hadde opptrådt uaktsomt. Etter dette ble en rekke
arrangementer avlyst, fordi arrangørene ikke ville risikere juridisk ansvar ved eventuelle
ulykker. Artikkelen bruker dette eksemplet bare som en illustrasjon, det er ikke snakk om
noen empirisk studie verken av tillit i seg selv, eller av spesielle hendelser der tillit settes på
prøve. Men ideen med eksemplet er å vise hva som kan skje når begge parter bryter
tillitsforholdet: Arrangøren ved å gi mangelfull informasjon, og deltakeren ved å opptre
uansvarlig. Forfatterne presenterer en rekke arbeider som har tatt for seg temaet «tillit» (trust),
20

på en noe leksikalsk måte. Det er interessant nok, men framstår kanskje som litt ufokusert.
Den sentrale ideen er at tillit også forutsetter risiko (på et eller annet plan), ellers er tillit som
begrep meningsløst. «In sum, trust is a positive expectation regarding the behaviour of
another party with respect to oneself, in a situation entailing risk to oneself.» Dette er en helt
generell definisjon av tillit – og den virker fornuftig nok – som ikke er spesielt knyttet til
friluftsliv o.l.. Det er mange måter å kategorisere ulike typer tillit på: én handler om
forskjellen mellom «characteritsic-based trust» og «process-based trust». Den første beskriver
tillit som er basert på likhet mellom «truster» og «trustee»; man stoler på dem som er like en
selv. Den andre formen er knyttet til erfaring med samhandling, men også til informasjon fra
sekundære kilde, som medier eller markedsføring. Dette er forfatternes hoveddistinksjon, men
de presenterer også flere andre (kanskje litt overflødige) måter å kategorisere tillit på. Det
hevdes da at den formen som er basert på prosess er mest aktuell i forholdet mellom
(profesjonelle) arrangører og deltakere. Dette hevdes å være lite studert empirisk: hva som
fører til tillit, og hvordan dette kan brukes mer systematisk i forbindelse med
spenningssøkende friluftsliv/krevende utendørsaktiviteter. Det er sikkert sant, men forfatterne
antyder ikke hvordan dette kan komme til nytte. En kan jo tenke seg flere muligheter, men det
ville ikke være direkte uinteressant å få vite hva forfatterne mener, etter en så grundig
gjennomgang av litteratur og tidligere (empirisk) forskning. Artikkelen presenteres som
relativt praktisk orientert, men de praktiske konsekvensene må leseren nesten forestille seg på
egen hånd.
Artikkelen From low jump to high jump: Adventure recreation and the criminal law in New
Zealand diskuterer problematikken rundt juridisk ansvar for sikkerhet og skader i forbindelse
med arrangementer som har med friluftsliv og krevende utendørsaktiviteter å gjøre.
Eksemplet er det samme som i artikkelen om ”trust”, men her diskuteres selve den juridiske
problematikken mer inngående. Konteksten er da gjeldende krav til aktsomhet mv ikke bare i
NZ, men også i tre andre Commonwealth-land som har en felles historie når det gjelder
lovgivning og rettspraksis: UK, Australia og Canada. Artikkelen begynner med å påvise at
NZ-innbyggere er mer fysisk aktive (utendørs) enn folk i de tre ande landene, og at
”friluftsliv” har en sterk kulturell posisjon i NZ (dels som del av en ”frontier-ideologi”).
Derfor er NZ’ere mer utsatt for risiko utendørs, noe de tradisjonelt har akseptert. Så inntreffer
to forhold som skaper et paradoks: I NZ som i resten av verden øker interessen for risikofylte
utendørsaktiviteter, slik at sjansen for ulykker og skader øker. Samtidig har folk (i NZ og
vesten ellers) blitt mer vant til å kreve at staten og andre institusjonelle aktører tar ansvar for
sikkerhet og helse, slik at skader etc. lettere ses på som noe den enkelte har rett til å kreve at
staten (eller andre) hindrer eller kompenserer. Det andre forholdet er at NZ rettspraksis har
hatt en lavere terskel for juridisk ansvar for andres sikkerhet enn tilfellet har vært i Australia,
Canada og UK. Det anses som en medvirkende faktor i forbindelse med domfellelsen av
arrangøren for sykkelrittet ”Le Race”, der en deltaker omkom (i 2001). Dette førte til sterke
reaksjoner blant arrangører av ulike evenementer i NZ (og mange avlysninger), men også
blant jurister. Dommen ble anket, og til slutt opphevet. Dette hevet terskelen for kriminell
uaktsomhet betraktelig, slik at mer av ansvaret nå ligger på deltakerne, og arrangører og andre
ansvarlige må nå utvise svært grov uaktsomhet for å kunne dømmes. De må bl.a. annet kjenne
til en konkret risiko, og bevisst ignorere denne. Forfatterne er kritiske til både tidligere og
nåværende rettspraksis, og mener at spranget ble for stort. Tidligere var det for strengt, men
nå har det blitt for lett for arrangører å slurve med sikkerheten. De har et konkret forslag,
formulert i NZ juridiske termer, som angir hvor de mener lista bør ligge for å gi en rimelig
ansvarsfordeling.
Learning decision-making for the outdoors: a naturalistic perspective. Artikkelen kan
betraktes som et innlegg i en debatt om beslutningsteori, med utgangspunkt i erfaringer fra
ulike utdanninger som har med friluftsliv å gjøre på NZ. Forfatterne (Lynch er her
21

andreforfatter) hevder at det meste av undervisningen i beslutningstaking (i utdanninger for
”outdoor-adventure leaders” og lignende) er basert på et klassisk ”rational choice” paradige,
hvor studentene ”are taught to employ procedure-based rational-choice strategies as substitues
for experience-based judgement.” Forfatterne hevder at dette er en uhensiktsmessig og
urealistisk tilnærming, som er helt forskjellig fra hva erfarne friluftsfolk faktisk gjør under
vanskelige forhold, den er lite effektiv, og gir ofte uheldige resultater (man tar ”feil”
beslutninger). Forfatterne foreslår at man heller bør bygge opplæringen på det de kaller
”naturalistic decison-making (NDM) theory”. Dette er en tilnærming som anerkjenner
intuitive, erfaringsbaserte beslutninger. Det framholdes at beslutninger basert på erfaring, som
ikke nødvendigvis har en lang tidshorisont, er det eneste realistiske i vanskelige situasjoner.
Også forskning bør derfor konsentrere seg mer om å finne ut hvordan folk (særlig folk med
mye erfaring på et bestemt område) faktisk fatter beslutninger i vanskelige situasjoner.
Forfatterne presenterer en forsknings- og teoritradisjon som ivaretar dette perspektivet (og
som er sterkt kritisk til ”rational choice”), og viser hvordan en mer ”naturalistisk” tilnærming
vil være overlegen i de fleste tilfeller. Unntaket er situasjoner som ekstremt uoversiktlige og
der beslutningstakerens erfaring ikke er relevant. Konklusjonen virker svært rimelig. Det mest
overraskende er kanskje at ”rational choice”-perspektivet står så sterkt i aktuelle utdanninger,
men derfor er artikkelen desto mer betimelig.
Artikkelen Adventures in paradox drøfter forholdet mellom spenningssøking («adventure»,
det betyr ikke helt det samme, men det finnes ingen god norsk oversettelse) i friluftslivet og
den ideologiske posisjonen til spenning og risiko i kapitalismen, og i sein-moderne samfunn
spesielt. Forfatterne peker på at det er et lite erkjent paradoks at spenning/risiko/«eventyr» i
friluftslivet ofte forstås som noe en søker for å komme vekk fra det moderne samfunnets «mas
og jag», og som en søken etter autentisitet i postmoderne («risk society») livsprosjekter, mens
risikotaking på alle nivåer er en kjerneverdi i kapitalismen, slik at risiko- eller
spenningssøking ikke er et brudd med herskende ideologi i moderen samfunn. Slik
virksomhet kan like godt ses som godt forankret i denne ideologien. Dyrkelsen av risiko og
dristighet i kapitalismen gjelder ikke bare ting som aksjehandel, men også bokstavelig i
forbindelse med utforsking av villmarka, og dette var enda mer tydelig i det 19. og tidlige 20.
århundre enn i dag. Forfatterne beskriver på en elegant og tankevekkende måte denne
dualismen eller motsigelsen i tenkningen om «adventure». Blant annet hevder de at kritikken
av «kommersialisering» av (det spenningsorienterte) friluftslivet overser denne forbindelsen:
Utfordring av naturens yttergrenser har alltid vært tett integrert i kapitalismens utvikling og
har vært en drivkraft i utviklingen av ny teknologi (f.eks. til utstyr for å klare stadig nye
utfordringer – paradoksalt nok også for å redusere risiko, slik forfatterne påpeker). Forfatterne
benekter ikke at friluftsliv, også det spenningsorienterte, kan handle om å unndra seg viktige
sider ved moderne samfunn, og at også tidligere tiders «eventyrere» kan ha opplevd det slik,
til tross for deres klassebakgrunn og den ofte sterke koblingen til selve
moderniseringsprosjektet (dette er ikke minst relevant for forståelsen av tidlig norsk
polarhistorie). Men forfatterne hevder at vår forståelse av disse aspektene ved friluftslivet er
mangelfull om den ikke tar inn over seg denne koblingen, som ikke er mindre tydelig i dag,
selv om den kan ta andre former man kan f.eks. tenke på friluftslivets sterke stilling blant
norske næringslivstopper). [Dessverre mangler siste side i artikkelen, der forfatterne
konkluderer. Artikkelen er ikke tilgjengelig elektronisk]. Artikkelen er god og tankevekkende,
men det kan innvendes at den tar litt lett på forholdet mellom «adventourous” og mindre
spenningssøkende former for friluftsliv. Den drøfter heller ikke i hvilken grad spenning må
handle om risiko (man kan få inntrykk av at forfatterne behandler disse begrepene som
synonymer), mens viktige former for friluftsliv som jakt og fiske jo absolutt handler om
spenning men sjelden om risiko. En kan også spørre om hvor stort paradokset egentlig er:
Kritikk av kommersialisering handler jo ikke nødvendigvis om et naivt forhold til
22

kapitalismen. Det går fint å være kritisk til kommersialisering og nettopp se forbindelsen
mellom aktivitetene som kommersialiseres og visse trekk ved kapitalismens ideologiske
fundament. Hvor vanlig eller uvanlig det er at kritikere ser denne forbindelsen er et empirisk
spørsmål som forfatterne egentlig ikke besvarer (i hvert fall ikke før på den manglende siste
siden eventuelt...). Men altså, hovedbudskapet i artikkelen er viktig og godt formidlet. Dette
er etter vår mening det klart mest originale og tankevekkende bidraget fra Lynch.
I de tre prosjektbeskrivelsene skisseres studier som stiller ”større” spørsmål enn Lynch synes
å ha gjort i tidligere arbeider. Dette kan ha å gjøre med den typen stilling hun har hatt
tidligere, og det var i den avbrutte forskningsterminen at nye ideer skulle settes ut livet.
Tittelen på de tre prosjektene Lynch foreslår er ”How do students from different cultural
backgrounds experience outdoor education programmes?”, ”Adventure culture and outdoor
education” og ” Nature, nostalgia and nationalism: Cornerstones of outdoor
education/friluftsliv?” Skissene er svært korte og ikke så detaljerte når det gjelder metode,
men viser at Lynch har ambisjoner som forsker og evner å stille viktige spørsmål.
Philippa Maria Lynch har professorkompetanse innenfor idrettspedagogikk med vekt på
friluftsliv.
Leif Inge Magnussen
10/06-05/07 NIH - Dr gradsutdannig, Fag, metodeeksamen + vitenskapsteori
03/04-05/04 ISP/UV, Forskningsmetode og statistikk, regresjonsanalyse og
variansanalyse
02/02-02/02 PFI/UV, Diskursanalyse
02/01-03/01 PFI/UV, Kommunikasjonsteori
08/97-06/98 ILS/UV, PPU
08/92-12/96 Pedagogisk forskningsinstitutt, Cand paed
01/90-05/91 UIO/SV, Mellomfag organisasjonssosiologi
01/89-10/93 Norske tindevegledere, Tindevegleder
Arbeid/Praksis:
01/07- NIH, Stipendiat
08/97-12/05 Politihøgskolen, Høgskolelektor i psykolog
Vurdering:
Magnussen er i gang med sin doktorgrad innenfor området friluftsliv, Seksjon for
kroppsøving og pedagogikk, NIH. Han har en bred og svært relevant friluftsliverfaring fra
NIH og andre mer private aktiviteter. I tillegg har han erfaring fra undervisning, både på
Politihøgskolen og ved NIH. Videre har han skrevet en rekke rapporter, artikler og
debattinnlegg, samt at han har vært aktiv deltager på konferanser i inn- og utland. Av de 11
arbeidene Magnussen har lagt ved sin søknad er det bare et par som er publisert i
tidsskriftformat. Resten kan betraktes som arbeidsnotater. Komiteen har kommet frem til at
hans vedlagte arbeider til sammen ikke kvalifiserer til førsteamanuensis. Magnussen ber i sin
søknad om eventuelt å bli vurdert som førstelektor. Dette ligger utenfor komiteens mandat.
Gro Birgit Ween
Utdanning:
23

09/97-01/02 Oxford University, D. Phil.
09/95-05/97 Oxford University, M.Phil.
08/94-05/95 Universitetet i Oslo, Hovedfag, 1 år.
09/88-05/94 Universitetet i Oslo, Cand.Mag.
09/87-12/87 Høgskolen på Lillehammer, Ex.Phil.
Arbeid/Praksis:
12/08- Universitetet i Oslo, Post.doc.
01/06-06/08 Universitetet i Oslo, Førsteamanuensis
01/05-12/05 Universitetet i Oslo, Universitetslektor
08/03-08/04 Universitetet i Oslo, Post.doc.
12/01-09/02 Utenriksdepartementet, Førstekonsulent
Vurdering av vitenskapelig produksjon
Gro Birgit Ween har sendt inn fire arbeider til bedømmelse, ved siden av sin
doktorgradsavhandling og en oversikt over pågående forskning. Avhandlingen anses av Ween
selv – og komiteen – å være lite relevant for den utlyste stillingen. Den er derfor ikke bedømt
De fire arbeidene komiteen har vurdert handler alle om sosiale konstruksjoner av natur (selv
om Ween ikke bruker denne termen) og om kunnskap om natur. En artikkel er en
introduksjon til et temanummer av Norsk antropolgisk tidsskrift, og en handler om DNTs
rolle i norsk nasjonsbygging, mens de to andre på ulike måter handler om prosessen rundt
opprettelsen av Blåfjella-Skjækerfjell nasjonalpark i Nord-Trøndelag, og da med et særlig
fokus på den samiske befolkningens posisjon – eller mangel på samme – i denne prosessen.
To av artiklene er på engelsk (men disse er fortsatt til vurdering), de to øvrige er begge på
norsk i Norsk antropologisk tidsskrift (NAT).
Artikkelen Naturen som praksiser: Natur i nyere norsk antropologi (med Rune Flikke) er
innledningen til et temanummer av NAT basert på to sesjoner om natur under en norsk
antropologikonferanse i 2007. Den har som mål å trekke opp noen aktuelle teoretiske
perspektiver som kan utgjøre en plattform for lesningen av de andre bidragene. Artikkelens
hovedfokus er den såkalte ”action network theory”, hvor Bruno Latour er en helt sentral
bidragsyter. Essensen her er at ikke bare mennesker, men også dyr og planter må betraktes
som aktører. Om de ikke har vilje og kognitive evner som mennesker, så må de tilskrives det
forfatterne kaller agens (”agency”). Deres handlinger er i høy grad bestemmende for hvordan
mening skapes. Vår interaksjon med og forståelse av naturen formes ikke bare av oss selv,
men også av andre handlende aktører. En slik erkjennelse kaller på ”symmetriske studier”,
altså studier som ikke privilegerer de menneskelige aktørene. Historisk har det skarpe
begrepsmessige skillet mellom menneske og natur rettferdiggjort menneskenes styring og
utbytting av naturen. Perspektivet er interessant og har utvilsomt mye for seg. Det er liten tvil
om at samfunnsvitenskapene har isolert mennesket for mye fra den ikke-menneskelige natur.
En kunne godt ha ønsket seg en enda grundigere presentasjon av denne problematikken, og
ikke minst flere og mer detaljerte eksempler på hvilke konsekvenser en slik synsmåte som
ANT kan ha, for forskning og annen menneskelig virksomhet. Et problem med denne
artikkelen er at den er noe ufokusert. ANT er nemlig bare ett av en rekke teoretiske bidrag
som presenteres. Disse settes dels opp mot hverandre, og framstilles dels som om de utfyller
hverandre (fenomenologi, ”performance” (Butler m. fl.), ”dwelling” (Ingold), osv.). Det er
ikke alltid så lett å henge med, og mye blir svært knapt – nesten på grensen til leksikalsk
24

oppramsing. Det ligger vel til sjangeren ”introduksjon” å gi en oversikt, men i dette tilfellet
synes forbindelsen til de øvrige bidragene i temanummeret uklar (med forbehold om at vi ikke
har lest dem). Det er få henvisninger til disse. Artikkelens tittel er også litt misvisende:
Teksten handler lite om norsk antropologi, og når den gjør det, er det ofte for å peke på at
norsk antropologi ikke i tilstrekkelig grad har tatt innover seg perspektiver som ANT.
Forfatterne har utvilsomt inngående kjennskap til den litteraturen de presenterer, men som
vitenskapelig bidrag hadde artikkelen profitert på et klarere og mer avgrenset fokus, og helst
med tydelige eksempler fra empirisk forskning. I artikkelen Blåfjella/Skjækerfjell
nasjonalpark: Naturforvaltning som produksjon av natur/sted (Ween eneforfatter) drøftes
noen sider ved prosessen som ledet fram til opprettelsen av Blåfjella/Skjækerfjell
nasjonalpark i Nord-Trøndelag. Forfatteren ønsker å vise hvordan ulike aktører konstruerer
(eller, som hun sier, produserer) det aktuelle området som sted, og hvordan ulike
terminologier, dokumenter, planer, etc., også bidrar til å produsere et bestemt ”sted”. Dette
gjelder særlig, i følge Ween, en forvaltningsterminologi slik denne nedfelles i planer og andre
sentrale dokumenter. Slik blir disse til ikke-menneskelige aktører, de har ”agens”. Dette er i
tråd med såkalt ”aktør-nettverk-teori” (Actor Network Theory, ANT) som Ween også gjorde
rede for i Naturen som praksiser. Hvorvidt nettopp dette teoretiske grepet har mer å tilby enn
andre måter å forklare ulike sosiale konstruksjoner av natur på, blir ikke så mye klarere av å
lese denne artikkelen. Til det er argumentasjonen for ANT for knapp. Man kunne også snakke
om en ”forvaltningsdiskurs” som konstituerer bestemte ”naturer” eller ”steder”. Eller ganske
enkelt om ”sosiale konstruksjoner” av sted, hvorav noen får en dominant posisjon i kraft av å
være vitenskapens eller forvaltningens konstruksjoner. Og så videre. Når man tar i bruk et
særegent teoretisk perspektiv som må forventes å være lite kjent, og som ikke alltid fremstår
som intuitivt rimelig (for eksempel dokumenter som aktører) bør man være nøye med å
forklare hvorfor dette gir bedre mening. Ellers er artikkelen en god fortelling om
nasjonalparkprosessen, hvor særlig de samiske interessene og det samiske perspektivet får
forfatterens oppmerksomhet. Det viser seg at de samiske interessene ble ganske grundig
overkjørt i prosessen, i hvert fall slik samene selv (i følge Ween) oppfattet det. Til slutt trakk
de seg helt ut av alle organer som har med nasjonalparken å gjøre, noe som var et spesielt
sterkt signal ettersom dette skulle være en park med lokal, delvis partssammensatt forvaltning.
Det er flere interessante momenter her: Ween beskriver hvordan samene i utgangspunktet var
skeptiske til vern motivert av å ta vare på villmark, fordi området ikke var villmark for dem.
Men de støttet likevel vern, fordi det opprinnelige forslaget også ville verne ikke-samiske
skogsområder som ville hindre utbygging og ”encroachment” rundt de samiske områdene.
Dette forslaget ble imidlertid modifisert på grunn av motstand fra ikke-samiske
interessegrupper i Lierne, slik at det endte med vern bare av fjellområdene. I tråd med det en
kan kalle politisk motiverte paradigmejusteringer i vernepolitikken, fra vern av villmark til
bærekraftig bruk, ble ”utvikling” av randsonene nå ønsket velkommen. Dette gikk mot
samiske interesser, og dermed startet en lang kamp mot parken fra samisk side. Som altså
endte med brudd. Ween hevder at samene først ble virkelig synlige i prosessen da de forlot
den, fordi dette var en såpass dramatisk handling. Dette er en interessant og tankevekkende
historie. Det er åpenbart at mye her handler om makt. Hvordan naturforvaltningens
klassifiseringer, beskrivelser, begreper, osv., bidrar til dette, er godt beskrevet. Imidlertid
forblir det uklart hvilke interesser som tjener på det, vi får bare vite hvem som taper. En
kunne nesten få inntrykk av at de ikke-menneskelige aktørene har egne interesser, og det er
vel å trekke ANT litt langt. For eksempel blir forholdet mellom de lokale
utviklingsinteressene – som vant fram – og de samiske interessene ikke berørt. Endringene i
”verneparadigmet”, i retning av økonomisk utvikling, blir bare beskrevet og ikke diskutert.
Slik sett forteller Ween på et vis bare halve historien – men den halvparten forteller hun godt.
Artikkelen Doing is learning: Analysis of an unsuccessful attempt to adapt IK methodology to
25

Norwegian Saami circumstances (med Jan Åge Riseth) redegjør for begrepene Indigenous
Knowledge (IK) og Traditional Ecological Knowledge (TEK) slik disse vanligvis brukes
innen sosialantropologien, og beskriver også hvordan disse begrepene har utviklet seg.
Artikkelen forteller så historien om et – i første omgang – mislykket forsøk på å ta i bruk
IK/TEK i en politisk prosess, der forfatterne gjerne ville stille sin kompetanse til rådighet for
samiske reindriftsutøvere som følte seg oversett i forbindelse med opprettelsen av en ny
nasjonalpark i sørsamiske områder (det må være Blåfjella-Skjækerfjell, men navnet nevnes
ikke). For denne parken var det planlagt betydelig lokal medvirkning i forvaltningen, men –
som Ween også diskuterer i et annet innsendt arbeid – i all hovedsak for ikke-samiske
rettighetshavere og berørte kommuner. Forfatterne ønsket å bidra til å systematisere IK/TEK,
for så bringe dette inn i nasjonalparkprosessen under henvisning til både internasjonale avtaler
og norske policydokumenter som omhandler urfolks rettigheter, og spesifikt framhever IK i
den forbindelse. Artikkelen beskriver i detalj hvordan flere forsøk på å samle reineierne til et
møte mislyktes, og hvordan det gradvis gikk opp for forskerne at deres innsats ikke var så
velkommen som de først trodde. De konkluderer med at mange i reinnæringa følte at deres
hverdagskunnskap kanskje ikke var ”indigenous” nok, og fryktet at forskerne ville presse dem
inn i en stereotyp rolle som ”urfolk”. Samtidig viste det seg at flere følte at store møter ikke
var riktig arena for å presentere nettopp denne typen kunnskap, som ofte er implisitt (”tacit”)
og relasjonell. Det var også mistanke om at forsøk på å stille IK/TEK opp mot vitenskapelig
kunnskap nødvendigvis måtte gjøre vold mot førstnevnte, gjennom å – til en viss grad –
systematisere den på vitenskapens premisser. Og det var for øvrig en del skepsis til å
introdusere et nytt ”organ” i prosessen, til og med styrt av ikke-samer. Artikkelen er
interessant og velskrevet, men selve diskusjonen av TEK/IK kan virke litt løs. Forfatterne har
utvilsomt god oversikt over litteraturen og synes å ha reflektert mye over disse begrepene og
deres anvendbarhet i politiske prosesser. Men tatt i betraktning at forfatterne formidler en
grunnleggende kritisk innstilling til nasjonalparkprosessens favorisering av ikke-samiske
lokale interesser, kunne en ønske seg en nærmere redegjørelse for forholdet mellom andre
gruppers lokale erfaringskunnskap og den samiske varianten. Er det noen prinsipiell forskjell?
Forfatterne konkluderer også med at moderne IK/TEK (som inkorporerer moderne teknologi,
for eksempel i reindrifta) må være like verdifull og tas like alvorlig som den ”førmoderne”
kunnskapen. En slik posisjon gjør behovet for en avklaring av forholdet mellom IK/TEK og
annen erfaringskunnskap ekstra tydelig. I artikkelen The Norwegian Trekking Association:
Trekking as Constituting the Land (med Simone Abram) beskrives og diskuteres DNTs rolle i
norsk nasjonsbygging og i utviklingen av en norsk nasjonal identitet. Forfatterne viser
hvordan DNT gjennom sine praksiser og sin retorikk (diskurser, narrativer) konstruerer (eller
konstituerer) norsk natur, og særlig norsk fjellnatur, på bestemte måter. Dette handler da om
at eneste aktivitet som er akseptabel i fjellet (ved siden av arkaiske former for landbruk) er
friluftsliv, og først og fremst fotturer. Dette må imidlertid være et enkelt friluftsliv, som er
tilgjengelig for alle og som nedtoner sosiale forskjeller og understreker at norsk kultur er
egalitær. Samtidig må det være et friluftsliv som ikke setter unødige spor i naturen, og som
absolutt ikke må kreve for mye tilrettelegging eller utbygging. Denne bestemte
konstruksjonen av norsk (fjell)natur ekskluderer utnyttelse av naturresurser og
kommersialisering av fjellheimen, og idealiserer et bilde av urørt villmark og tradisjonelle
(dvs. utdøende) rurale livsformer. Denne villmarka skal være tilgjengelig for alle, men bare
for friluftsliv, ikke noen form for utnyttelse. Forfatterne forklarer hvordan dette bildet av
fjellheimen, og DNTs rolle i produksjonen av det, har vært sentralt i utviklingen av moderne
norsk nasjonal identitet, til tross for at det i høy grad er snakk om et middelklasseprosjekt og
om narrativer med en tydelig middelklasseforankring (i DNTs barndom var det til og med den
absolutte overklassen som førte an). Dette tilsynelatende paradokset, at en nasjonal identitet
der likhet og enkelhet i møte med urørt natur står sentralt, er tuftet på et typisk (og ikke
26

spesielt norsk) middelklasseforhold til naturen, er meget interessant – men dessverre litt
overflatisk behandlet i artikkelen. Artikkelen har en essayform og er velskrevet og lesverdig.
Kanskje på grunn av sin sjanger er den imidlertid også litt overflatisk her og der, og refererer
flere steder til annen litteratur av samme type også som kilde til «faktaopplysninger». F.eks.
«the Norwegian nation idealised the rural over the urban», med referanse til Witoszek og
Boman-Larsen, som vel ikke har drevet særlig mye med empirisk forskning. Det vi savner
mest er en grundigere diskusjon av hvorfor den norske over- og middelklassen har drevet
fram denne sosiale konstruksjonen av norsk (fjell)natur på så bred front, og hvorfor det har
vært så vellykket: Hvorfor har disse forestillingene om hva som er typisk for nasjonen antatt
den form og fått den utbredelse de faktisk (eller kanskje tilsynelatende?) har fått. I sin sjanger
er artikkelen først og fremst en tiltalende og oversiktlig fortelling om DNTs rolle i norsk
friluftsliv og norsk nasjonsbygging siden 1850, og som sådan et fortjenstfullt bidrag til
litteraturen, som bør kunne leses med interesse av mange.
Ween redegjør i et eget vedlegg for sine forskningsinteresser og for pågående forskning. Hun
er nå involvert i prosjekt som handler om laks, både oppdrett og sportsfiske, hvor hun har
ansvaret for det som har med sportsfiske å gjøre. Dette er et tema som bør være klart relevant
for NIH, men det foreligger ennå ingen publikasjoner fra denne studien. Artikkelen om DNT
omhandler også et tema som er klart relevant for NIHs virksomhet på området friluftsliv. Den
øvrige delen av Weens forskning som er dokumentert gjennom innsendte arbeider handler om
menneskers relasjon til naturen og om naturforvaltning, og slik sett har den en viss relevans
for den utlyste stillingen. Komiteen mener likevel at innretningen på Weens arbeid ikke gjør
henne til en av de mest aktuelle kandidatene. Fire publikasjoner er også beskjedent,
sammenlignet med flere andre søkere. På grunnlag av innsendte arbeider kan Ween etter
komiteens mening ikke tilkjennes professorkompetanse.
Ralf Westphal
Utdanning:
04/04-04/10 University of Edinburgh ongoing, to be submitted in May 2010
04/04-04/10 University of Edinburgh, ongoing, PhD to be submitted in April 2010
Arbeid/Praksis:
05/04-08/08 Spitsbergen Travel, Guide
Vurdering:
Westpahl er doktorgradsstudent ved Outdoor Education Department, University of Edinburgh.
Han har utgitt fire publikasjoner som alle er innenfor området friluftsliv, samt et par paper
som skal legges frem på ulike konferanser. Westpahl har ikke lagt ved deler av sin
avhandling, slik at komiteen ikke har annet enn fire arbeider å forholde seg til. Artikkelen We
have the fjells, but you have character er en interessat analyse av ulike mønstre når det gjelder
personlig og sosial utvikling gjennom bruk av friluftsliv – en sammenligning mellom norsk
og britisk praksis. Produksjonen er likevel alt for liten til å bli vurdert som førsteamanuensis.
Robyn Zink (Zinc)
27

Utdanning:
02/01-05/05 University of Otago, New Zealand, Doctoral Thesis
02/98-11/99 Victoria University, Wellington, New Zealand Masters in Recreation
and Leisure Studies
Arbeid/Praksis:
08/09-07/10 Government of Canada, Postdoctoral Research Fellow at the University
of Alberta
02/05-07/08 Faculty of Education, Monash University, Australia, Lecturer
02/01-11/02 School of Physical Education, University of Otago, New Zealand,
Teaching Assistant - Part time
01/96-12/97 Outward Bound Trust of New Zealand, Outdoor Educator
01/94-12/95 Taranaki Outdoor Pursuits and Education Centre, New Zealand,
Outdoor Educator
01/93-12/94 Hanmer Outdoor Experience, New Zealand, Outdoor Educator
Zink har lagt ved sin søknad ni artikler, samt en oversikt over pågående prosjekter. I tillegg er
det vedlagt et abstrakt av phd-avhandlingen The work outdoor education does: A Foucaultian
analysis.
Vurdering av vitenskapelig produksjon
Zink skriver i sin søknad til stillingen at hennes phd-avhandling bygger på en etnografisk
studie hvor tematikken er orientert rundt praktisering av moderne friluftsliv i en videregående
skole i New Zealand. Det teoretiske fundamentet var den tidlige Foucault. Zink skriver også
at alle etterfølgende arbeider har hatt Foucault perspektiver om subjektivitet og etikk som
fundament i vurderingen av læring og undervisning i friluftsliv.
De fleste av Zinks innleverte arbeider forholder seg på en eller annen måte til den franske
filosofen Michel Foucault, samt en rekke andre poststrukturalistiske tenkere. Foucault
beskriver et sted sine arbeider som ”verktøykasser” som andre kan gjøre bruk av, nesten etter
forgodtbefinnende. Slik har han også i høy grad blitt lest og brukt innenfor de fleste sosial- og
humanvitenskapelige retninger (også innenfor outdoor education, ”friluftsliv”) I en slik
omfattende resepsjon og anvendelse av hans tenkning fremstår Foucault imidlertid primært
som en tenker med et arsenal av iøynefallende påstander som man kan bruke, kritisere eller
korrigere. Eller som en viktig teoretiker man har hentet viktige poenger eller metoder av som
man i neste runde kan arbeidere videre ut fra. Bruken av Foucault har på en slik måte
gjennomgående vært tetisk, hvor hans tekster har blitt oppfattet som ferdige teser eller
metodiske oppskrifter man kan gjøre bruk av i sitt eget arbeid. En slik inngang til Foucault gir
ikke rom for å lodde dybden i hans arbeider. Hans arbeider er ikke så mye teser eller faste
metoder som han arbeider med å undersøke nærmere implikasjonene av og konteksten til de
fenomenene, sosiale erfaringene og begivenhetene han undersøker. Foucaults tilgang er derfor
kontekstualiserende og refleksiv i den forstand at hans tekster ikke er påstander som skal
forsvares og gjøres allmenne, men refleksive arbeidsredskaper som skal omsettes i forbindelse
med undersøkelser av en bestemt konkret sammenheng For å kunne arbeide med en slik
refleksiv fremgangsmåte er det nødvendig å kjenne til dens videre kontekst. Først når man har
28

vært gjennom en slik videre refleksiv sammenheng hvor hans teser kun er overflatefenomener,
kan man tale om en egentlig inspirasjon fra Foucault. Det er derfor viktig å
kultivere og kvalifisere bruken av hans tenkning, som igjen betyr at man kjenner dybden i
hans tenkning før man gjør bruk av den. Dette viser seg kanskje tydeligst i artikkelen Would
Foucault think I am just too lazy to code my data? Her gir Zink først en beskrivelse av
doktorgradsavhandlingen, en beskrivelse av interessen for friluftsliv og hvilke problemer som
kan oppstå i analyse av innsamlet materiale fra feltarbeid innenfor friluftsliv. Spesifikt står
koding sentralt, og da koding med basis i Foucaults tenkning. Deler av artikkelen brukes på å
presentere aspekter ved Foucaults diskursive dannelsesperspektiv, uten at denne diskusjonen
eller sammenstillingen av begreper går under overflaten. Gjennomgangen av hvordan Zink
selv har gjennomført sine feltarbeider og hvordan kodingsarbeidet har foregått skiller seg ikke
mye ut fra tradisjonell metodologisk tenkning. Bruken av Foucault som inngang til en ”ny og
annerledes” måte å kode data på er ikke overbevisende. Artikkelen bærer preg av å være et
uferdig paper hvor Foucaults arbeider (sitatplukk) brukes ”strategisk”.
I artikkelen Coming to know oneself through experiential education er oppgaven å redegjøre
nærmere over hvorfor elever innenfor et bestemt boligprogram (residential program) taler om
egen læring. Zink antar at Foucault ”skjema” om å vende tilbake til selvet; altså at den gleden
elevene erfarer ved å oppdage seg selv er et logisk svar i forhold til det han kaller selvets
teknologier. Studentene intervjues om hva de har lært etter et ni uker langt boligprogram
(residential program). Elevene talte om sin egen læring og seg selv som om det var en form
for åpenbaring (epiphany). Artikkelen tar for seg, gjennom Foucault, spørsmålet om hvor det
å få ”vite hvem jeg er” er en avgjørende læringserfaring for elevene. Her brukes også Butlers
teorier om hvordan det å lære om seg selv skjer. Artikkelen redegjør først for programmet, så
noe om erfaringspedagogikk (Dewey), forskningsprosessen og så det teoretiske innslaget.
Zink bruker Foucaults forelesning fra 1982, L’hermenéeutique du sujet, som har selvomsorg
og selvteknikker som tema. Diskusjon bærer preg av en dialektikk mellom elevenes utsagn
om at de gjennom programmet ble noe annet enn det de var tidligere ispedd fragmenter/sitater
fra Foucaults perspektiver. Analysene er interessante selv om selv om Zink har en tendens til
å forflate Foucault og Butlers perspektiver ved å få dem til å ”passe” med utvalgte
elevfortellinger. En av konklusjonene som springer ut av drøftingene blir at det å kjenne seg
selv krever anerkjennelse av hverandre og anerkjennelse av andre. Dette er ifølge Zink en
viktig lekse i en tid hvor erfaringspedagogikken har vært fokusert rundt tesen om at intet er
mer relevant for oss enn oss selv.
Noen av de samme tematikkene tas opp i artikkelen What does it mean when they don’t seem
to learn from experience? Her er spørsmålet tosidig: (i): hvorfor kan det se ut som elever ikke
lærer av erfaring og (ii). hvordan klassisk ortodoks teori betrakter læring av erfaring. Zink gir
først en oversikt over ortodokse synspunkter på læring av erfaring, og bygger diskusjonen opp
rundt pragmatisten John Dewey. Helt korrekt antyder Zink/Dyson at erfaring ikke er et
psykologisk fenomen, men noe som finner sted i verden. Likevel blir diskusjonen lite
nyansert, blant annet ved ikke å legge mer vekt på Deweys vektlegging av erfaringenes
kvalitative umiddelbarhet og dens ekspressivitet. Zink/Dyson hevder at mange av de
erfaringene gjør i skolen møter Deweys kriterier. Dette viser de gjennom et utsnitt fra
intervjuer. Artikkelen tar videre opp ulike synspunkter på hva erfaring er, hva som teller som
en erfaring, forholdet mellom erfaring og refleksjon og forholdet mellom erfaring og fornuft.
Artikkelen konkluderer, ved å vende tilbake til Dewey, at elevene – for å kunne lære av
erfaring – må stå i et levende forhold til verden. Det blir viktig for lærere å se nærmere på
hvilken rolle læringen har i erfaringsbasert læring, og ikke minst hva som teller som læring i
et naturlig og bevegelig samspill med andre.
29

I artikkelen Is what you see what you get? The production of knowledge in-between the
indoors and the outdoors in outdoor education problematiseres forestillingen om at det å være
ute (outdoors) er en helt avgjørende faktor i elevers læringsprosess fordi det skapes et helt
annet miljø en det elevene møter innendørs. Altså at det å være utendørs gir mer virkelige og
meningsfulle erfaringer enn det er mulig å få til inne. Artikkelens omdreiningspunkt er skillet
mellom innedørs/utendørs, først og fremst med basis i Foucaults tekst Les mots et les choses.
Selv om det kan være vanskelig å se på hvilken måte Zink/Burrow anvender Foucaults
analyse av forholdet mellom menneske og språk, gir hun en redelig oversikt over hva som har
blitt betraktet som det særegne med ”utendørs” og hva det utendørse betyr når man snakker
om utendørs pedagogikk eller utendørsaktiviteter. Betraktningene om rommet er interessant
(Lefebvre) og ikke minst hvorfor uterommet har blitt betraktet som et nøytralt rom og
hvordan dette har gitt seg utslag i ulike læreplaners vektlegging av utearealets betydning som
et nøkkelelement i elevenes læring. Artikkelen gir en kritisk og interessant analyse av
forholdet mellom mennesket og rom og hvorfor retorikken om det naturlige rom har vært med
på å skape en forestilling om at mennesket her vil kunne oppdage seg selv. Ved å anvende
Foucault får forfatterne frem at kategorier er med på å skape et rom for forståelse av
kunnskap, hvordan den produseres og ikke minst dens forhold til sannhet og makt.
Den samme tematikken tas opp i artikkelen Can we move beyond ”Indigenous good, non-
Indigenous bad” in thinking about people and the environment? Her stilles spørsmålet om det
historiske forholdet mellom menneske og miljø kan reduseres til noe opprinnelig godt
(Indigenous good)/ikke-opprinnelig dårlig (non-Indigenous bad). For å kaste lys over dette ser
Zink nærmere på læreplanen The Victorian Outdoor and Environmental Studies (OES).
Artikkelen drøfter forholdet mellom utendørs pedagogikk/friluftsliv, litteratur, rase og miljø.
Zink gir en innsiktsfull analyse av hvor problematisk det er å sette opp binære strukturer og
hvilke konsekvenser det kan få å ”idealisere” de innfødtes (Indigenous) forhold til natur/miljø.
Artikkelen er et godt eksempel på kritisk læreplananalyse, og hvordan dikotomier som
Indigenous/non- Indigenous, god/dårlig er med på å fryse fast raseproblematikk til noe fiksert
og fast.
Artikkelen Foucault on camp: What does his work offer outdoor education? Gir en oversikt
over hva Foucault kan bidra med i forståelsen av friluftsliv – og da først og fremst hans
synspunkter på praksis, diskurs, makt og selvet. Zink/Burrows. Utgangspunktet for artikkelen
er at det ”mangler” ennå mye i forståelsen av friluftsliv og at nyere, mer kritiske perspektiver
som tradisjonelt ikke har blitt knyttet til friluftsliv, kan fylle en slik mangel. Zink/Burrow
ønsker derfor å vise hva Foucault kan bidra med i forståelsen av friluftsliv. Gjennom en
analyse av praksis viser forfatterne historisk hvordan ulike teoretiske perspektiver har fått et
slags hegemoni (blant annet Platon) innenfor feltet og hvordan Foucaults studier av diskursive
praksisformer kan gi en ny inngang til forståelsen av friluftsliv. For Foucault er det sentrale å
ta utgangspunkt i en foreliggende og tilsynelatende sammenhengende mengde av
begivenheter for å kaste lys over hvorfor nettopp denne mengde av diskursive begivenheter
foreligger. Hun er opptatt av en rekke allerede foreliggende språklige ytringer idet man setter
dem i relasjon til hverandre på forskjellige måter inntil det blir mulig å gjenkjenne et
overordnet mønster i disse ytringene. Selv om Zink/Burrows får frem en del sentrale ytringer
knyttet til friluftsliv, blir selve den foucaultske inngangen til feltet noe triviell. Også analysen
av makt blir stående noe uforløst i forhold til temaet friluftsliv. Det samme kan også sies om
diskusjonen av desentreringen av subjektet. Diskusjonen blir overfladisk og springende. Det
betyr at hans bidrag til friluftslivfeltet også gjennom diskusjonen ikke blir så fyldig som den
kunne ha blitt med en dypere kjennskap til Foucaults arbeider. Nå må det sies at artikkelformatet
åpenbart ikke gir mulighet til mer omfattende analyser, og at forfatterne presiserer at
de ønsker å presentere aspekter av Foucaults tenkning.
30

Artikkelen The nature and scope of outdoor education in New Zealand schools presenterer
datamateriale om læreres verdier og forestillinger om friluftsliv (outdoor education) i grunn-
og videregående skole. Og ikke minst hvilke ressurser de føler er viktigst i sin undervisning.
Zink og Boys gir en oversikt over friluftslivets plassering i læreplanene og hvordan
læreplanens intensjoner realiseres i praksis. Datamaterialet er samlet inn gjennom
spørreskjema og konteksten er ”Safety and EOTC: A good practice guide for New Zealand
Schools”. Gjennom svar fra 36 videregående og 147 grunnskoler presenteres datamaterialet
kategorisert gjennom enkle prosentfordelinger (om nåværende praksis, læringsresultater,
forestillinger og verdier, hvilke ressurser lærerne bygger på og ikke minst hvilke problemer
som viser seg i undervisning av friluftsliv). Av resultatene, som ikke er overraskende, viser
det seg blant annet at personlige og sosiale resultater ble sett på som de viktigste resultatene
av friluftsliv. Noen av de samme temaene tas opp i artikkelen The shifting sands of challengeby-chice:
Does it have a place in safety management in EOTC? Challenge-by-choice, som i
høy grad er akseptert innenfor friluftslivspedagogikken i New Zealand bygger på
forestillingen om en forsterkning (enhancing) av elevenes læring. Zink ser nærmere på
hvordan challenge-by-choice kan lokaliseres innenfor EOTC, og hvordan en slik praksis
implementeres. Hun gir en god drøfting av begrepets filosofiske bakgrunn og ser nærmere på
forholdet mellom challenge-by-choice og Project Adventure. Hun viser at begrepet er et
styrende prinsipp innenfor Project Adventure, og da ofte i form av eksperimentell læring
(Dewey). Zinks konklusjon blir at Challenge-by-choice er et svært mangesidig og retorisk
begrep som endrer seg fra å være viktig som en inkludering til undervisning i friluftsliv (eller
EOTC-programmet) hvor det å fremme læringen er avgjørende til å myndiggjøre elevene til å
kunne styre sikkerheten instrumentelt. Zink gir en levende og kritisk drøfting av hvordan
elever velger i situasjoner med risiko og usikkerhet. Det er snakk om usikre prosesser som
ikke er godt nok ivaretatt innenfor friluftsliv (og EOTC).
I artikkelen Package adventure tours: markers in serious leisure careers ser nærmere på
kajakkpadleres erfaringer gjennom begrepet ”alvorlig fritid” (serious leisure). Begrepet
knyttes til Bourdieus forestilling om felt som basis for forståelse av turisters opplevelser av
risikoerfaringer (adventure experiences). Zink og Kanes analyser av denne type pakketurer
blir nettopp interessant ved at de plasserer den inn i en teoretisk kontekst. Spesielt er
diskusjonen av serious lesiure kritisk og klargjørende, selv om bruken av Bourdieus begreper
felt, kapital, habitus blir noe overfladisk. Metodologisk er også prosjektet spennende i den
forstand at forskerne fremstår som ”deltagende observatører” hvor deler av konversasjonene
ble skrevet ned på stedet, i tillegg til mer strukturerte individuelle intervjuer. Også
fremstillingen av materialet er sympatisk, idet respondentene i høy grad får komme til ordet i
drøftingene. Av mange ting viser resultatene at turdeltagernes involvering i kajakkpadling
viser mange kvaliteter og egenskaper som kan heftes til serious leisure. Men bruken av
habitus blir noe merkelig i konklusjonen når vi ikke har fått noen nærmere redegjørelse av
deltagernes bakgrunnsreservoar. Det er også merkelig at forholdet mellom Bourdieu og for
eksempel Bauman ikke drøftes nærmere. Artikkelen får, som en del andre artikler av Zinc
preg av namedropping.
Zinks produksjon og tematikk ligger klart innenfor utlysningstekstens rammer (selv om
konteksten er NZ). Av de artiklene hun har levert til vurdering er rundt halvparten skrevet
sammen med andre forskere. Artiklene er forholdsvis like og smale i metodisk tilnærming og
oppbygning. Foucault og annen poststrukturalistisk teori har vært de sentrale teoretiske
ressursene i de fleste bidragene, selv om progressivistisk teori har vært brukt i artiklene som
har erfaringsproblematikken som sentralt fokus. Zinks bruk av Foucault er interessant, men
ikke alltid like overbevisende. Det gjør også at den vitenskapelige kvaliteten på en del av
artiklene etter komiteens mening ikke er god nok.
31

Zink tilkjennes ikke professorkompetanse.
Vurdering av kompetanse og rangering av søkerne
Komiteen har kommet frem til at tre søkere til utlyst stilling i idrettspedagogikk med vekt på
friluftsliv kan tilkjennes professorkompetanse: Peter Allison, Philippa Maria Lynch og Kirsti
Pedersen Gurholt. De har alle en betydelig vitenskapelig produksjon bak seg etter avlagt phdeksamen.
Deres produksjon faller klart innenfor fagområdet idrettspedagogikk (med vekt på
friluftsliv), og de har alle omfattende undervisnings- og veiledningskompetanse innenfor
samme område.
Komiteens rangering av søkerne:
1. Peter Allison
2. Kirsti Pedersen Gurholt
3. Philippa Maria Lynch
…………….
4. Robyn Susan Zink
5. Anne Birgitte Leseth
6. Erling Krogh
7. Gro Birgit Ween
Zink, Leseth, Krogh og Ween har ikke professorkompetanse.
Trondheim/Oslo 18.10.2010
Ketil Skogen Kristian Larsen Kjetil Steinsholt
32