BaKu 2009 - Bergen kommune

Barn møter ingen skilter eller formaninger som: Ikke rør! Gjenstandene appellerer til
barnas lek og fantasi og gjennom monteringen avsløres et ønske om å involverer
barna. For eksempel er bildene montert i barnets øyenhøyde. Noen av paraplyene
henger langt nok ned til at også barna kan røre dem, noen av bildene er ikke
innrammet, men barna kan ta direkte på stoffet og gjenstanden. Alt er ikke bare gjort
av hensyn til barnets høyde – men for å pirre barnet lyst til å leke og legge til rette for
at det kan skje.
Et viktig trekk ved gjenstandene på Baku er også at elementene som er brukt
er gjenkjennelige for barn – det er gjenstander som de kjenner igjen fra sin egen
hverdag og erfaringsverden og som de kan relatere seg til: Sugerør, paraplyer,
strikkete sokker - små hverdaglige gjenstander satt inn i en ny kontekst som utfordrer
barna og får dem til å se gjenstandene med helt nye øyne.
Del 3: Beskrivelse av tre kunstmøter
1. Kunstmøte med ødelagte paraplyer
Paraplyvrak. Paraplyer i alle regnbuens farger. Brukte. Ødelagte. Gjenglemte på den
våte asfalten. Fortellinger vokser frem – og en utstilling er i utvikling. Stoff, spiler og
paraplydeler blir til sol, dyr, romskip eller kanskje til noe helt abstrakt og
udefinerbart ...
Et populært rom
De fleste av barna ønsker å starte med paraplyrommet. Kanskje er det ikke så rart?
Paraplyer er noe konkret, en gjenkjennelig bruksgjenstand og en form de kan forholde
seg til og som de kjenner igjen fra sin egen erfaringsverden. Paraplyer er noe som
tilhører hverdagen - noe som står i entreen der hjemme.
Barna er spente idet de trer inn i rommet. Her inne begynner de fleste av
gruppene å gå rundt og bare kikke. Det er tydelig at barna synes det er et forunderlig
syn, mens noen går flere runder og bare kikker, begynner andre å spørre løs: - Hvorfor
er paraplyene ødelagte? Det er tydelig at møtet med paraplyene bryter med barnas
forventninger: - Hvorfor henger det søppel i taket? Hvorfor er det boss på gulvet?
Barna forundrer seg. De forundrer seg over det de umiddelbart ser, synet av
ødelagte paraplyer, plastposer, spiler og verktøy som ligger strødd rundt på gulvet. Og
de er ikke redde for å stille spørsmålstegn ved det de ser, og viser på den måten at de
tør å møte en verden som utfordrer og som ikke umiddelbart ligner noe de har sett før.
- Her var det mye å gjøre, utbryter en gutt i det han kommer inn i rommet og
kikker med store øyne på alle paraplyene og verktøyet. En jente forteller at hun aldri
har sett så mange paraplyer før. - Her er minst hundretusener, mener hun.
Narrativt begjær
Etter at mange av barna har gått flere runder i det første rommet, blir flere stående
utenfor det mørke rommet. De stikker hodet inn, men velger i de fleste tilfeller å bli
stående utenfor. Hva er det? Mona tar dem med inn i det mørke rommet hvor det bare
henger sorte paraplyer og her lar hun barna gå litt på egenhånd først, før hun samler
dem på gulvet.
- Et rom med søppelposer, utbryter en av guttene når han får øye på en sort
plastpose innimellom paraplyene.
14