BaKu 2009 - Bergen kommune

fremst av barnehager som fordelt seg geografisk over et stort område, fra Askøy og
Nesttun til sentrumsbarnehager. Kun en skoleklasse (fra St Paul skole) besøkte Baku.
Det betyr at det var hovedsaklig barnehagebarn som besøkte festivalen og da først og
fremst barn mellom 4 og 5 år.
For barnehagebarn og skoleelever fant Baku sted i tidsrommet fra kl 10.00 til
kl 12.00. Opp mot 60 barn og voksne besøkte Baku hver dag. Gruppene ble fordelt på
fire grupper – en gruppe til hvert rom - med maks 10 barn i hver gruppe.
Barnehagene fulgte et fast opplegg som varte totalt i to timer. De skulle alle
gjennom alle 4 rom – og 4 ulike opplevelser og aktiviteter. I hvert rom fikk barna
være tilstede i en halv time. En vert som ønsket barna velkommen, var også den som
styrte tidsintervallene og passet på at barna gikk videre til de riktige rommene – til
riktig tidspunkt. I løpet av halvtimen fikk barna tid til både å oppleve verkene og til
samtale – men også tid til å skape.
Tre lørdager var satt av til barnefamilier. For familiene var Bakus åpningstider
fra kl 13.00 til 16.00. Hele lørdagen fungerte som ”dropp-inn” for familiene. Her
kunne de bevege seg fritt rundt i alle rommene og det var ingen bunden tid eller
kronologi som førte dem videre fremover.
Det var mange barnefamilier som fant veien til Barnas Hus disse tre
lørdagene, mange mødre og en god del fedre – men også besteforeldre, tanter og
onkler. Til tider var det kaotisk – spesielt i familienes primetime som er mellom 13 og
15. Mange tok seg god tid, og mange ble på Baku i mange timer.
Om lørdagene var også aldersspriket større på barna – med barn fra 2 års
alderen og opp til 14 år.
3. Metode
Jeg observerte de ulike barnehagegruppene gjennom seks dager, samt en hel
familielørdag. Det ble diskutert på forhånd om hvilken rolle jeg skulle innta – og
hvordan observasjonene skulle foregå. Skulle jeg innta rollen som den usynlig,
nøytrale og observerende eller skulle jeg ta mer plass i gruppen som synlig og
deltakende?
Det var ingen tvil om viktigheten av å ikke dra barnets oppmerksomhet vekk
fra møtet med rommet, verket og kunstnerne - og dermed legge andre premisser for
barnas opplevelse og deltagelse.
Jeg får mye oppmerksomhet fra barna i starten. De er veldig bevisste på denne
nye voksne, spør ofte hva jeg gjør, hvorfor jeg skriver, hva jeg skriver og hva jeg skal
bruke det til. Jeg opplevde at så lenge barna fikk svar på det de lurte på og kunne
plassere meg fungerte det greit. Barn er veldig tillitsfulle, de fant også en plass til meg
i deres opplevelser og ville mer enn gjerne inkludere meg i deres verkstedsarbeid. Av
og til kunne det virke som om jeg var en del av rommet – mange lyste for eksempel
ikke bare på bildene, men også på meg og min notisbok. Barnas oppmerksomhet på
meg og min tilstedeværelse forsvant etter hvert som jeg ble med dem med på reisen
gjennom rommene.
I de fleste tilfellene valgte jeg å følge den samme gruppen gjennom alle
rommene. Dette for å betrakte og analysere barnas ulikartete opplevelser, se hvordan
de reagerte på de ulike rommene og de ulike kunstnerne og om opplevelsen endret
karakter etter hvert. På denne måten opplevde jeg å bli kjent med barna og deres
opplevelsesmønstre – og de ble vant med meg.
Noen dager valgte jeg å bli sittende i ett og samme rom mens den ene gruppen
ble avløst av den neste. Herfra kunne jeg bedre observere og se de ulike gruppenes
6