BaKu 2009 - Bergen kommune

Det er barnets oppmerksomhet som leder samtalen og det merker barna og får dem til
å føle eierskap til verket og rommet.
Samtidig er det en spesiell egenskap ved kunstneren at hun ikke er redd for de
stille stunder. Hun overkjører ikke barna, lytter til dem og lar også stillheten være en
del av samtalen. Det gir plass til en filosofisk samtalekarakter.
Oppsummering
Gleden i drømmerommet ligger først og fremst i samtalen – og i gleden av å fokusere
og få tid til å gå i dybden.
Samtidig utviser barna gleden over tekstilene og materialene – det er lov å ta
på, kjenne på, klappe på. Det å få komme tett inntil materiale, føle stoffet og lukten er
en viktig del av opplevelsen og gleden over kunstmøtet.
Dette blir veldig tydelig i gruppen med døve barn. De viser en tilnærmelse
som er veldig søkende og utforskende – hvor de kommer tett på materialet. Hver lille
centimeter av kroppen blir undersøkt av ivrige hender og av lommelyktens lys. De
graver ansiktet inn i stoffet, sitter seg tett inntil eller aller helst oppå dyret. De
begynner å løfte på dyret. Flere putter enden av ermet inn i støvsugeren for å merke
suget og kraften av maskinen. Denne gruppen utviser en utforskende og søkende og
altoppslukende innlevelse. De arbeider mye med de små detaljene – trekker inn og ut
ledningene og trykker på knappene. De klemmer og klapper og kjenner ikke bare på
dyret – men på hele opplevelsen. De vil være så tett og nær som mulig.
Denne sanselig tilnærmingen viser seg også i de andre gruppene. Som gleden
av å oppdage at noen av bildene ikke har glass foran – noe som gir dem lov til å ta
direkte på materiale. Barna utviser en glede over detaljene, og over å få tid til å
etablere et forhold til gjenstandene. Ikke minst blir gleden av å bli overrasket synlig i
drømmerommet.
3. Kunstmøte med en flanellograf og et fantasibilde
Et møte med seg selv. I en båt med nye følgesvenner. En opplevelse av å styre bildet –
og verden.
En høytidlig stund
Barna blir stående og utforske rommet med blikket. Det er et rom som skiller seg fra
de andre rommene på Baku. Her er veldig lyst, de store blitslampene skaper et sterkt,
kunstig lysforhold og lyset medvirker til at teksturen i rommet trer kraftigere frem.
Sammen med det kunstige lyset, og de tekniske installasjonene, som lerret, pc og
lamper, trer rommet frem som et profesjonelt studio. Barna trer varsomt ut på det
store grønne, myke teppet. Mange tar på stoffet, løfter på det for å se om det er noe
under, andre legger seg umiddelbart ned og begynner å svømme rundt på magen.
Andre igjen legger seg helt flatt ned på ryggen og strekker ut bena. Det er deilig å
ligge sånn og bare nyte livet.
Line samler barna raskt og får dem til å sette seg på en rekke. Hun spør alltid
hva hvert enkelt barn heter, og deler dem så opp i grupper på to og tre som får beskjed
om å komme ut midt på gulvet og så begynner hun å ta bilder av barna med sitt
kamera.
Felles for barna er at de blir veldig høytidelige i fotograferingssituasjonen.
Line tuller litt med dem og får dem blant annet til å vinke, men barna tar fotografering
veldig seriøst og kikker alvorlig inn i kameraet. Samtidig er det ingen tvil om at barna
30