BaKu 2009 - Bergen kommune

abstrakt. Barna forstår ikke hva Mona mener. Hun bruker også uttrykk som inspirert.
Hun spør dem om de vet hva inspirert betyr – og ingen svarer. Mona justerer språket
sitt underveis og hun får lett en dialog i gang med barna. Først og fremst fordi hun er
liketil. Barna får møte en voksne som er seg selv.
Hennes styrke er evne til å uttrykke begeistring og engasjement som smitter
over på barna. Hun viser også evne til å se og lytte til hver enkelt barn. Hun skaper en
følelse av nærhet og fortrolighet som barna tydelig setter pris på.
Barna opplever å møte en kunstner som er engasjert, som vil noe med
kommunikasjonen sin og som har et oppriktig ønske om at barna skal få en gode
opplevelse og en fin erfaring med seg videre. Og det merker barna. For det er tydelig
at de liker seg i rommet med Mona. De finner seg til rette i det rå og uferdige og det
pirrer ikke bare nysgjerrigheten deres, men også det kreative.
Mona lar barna helt og holdent velge seg frem i mengden av utvalg og
muligheter. Hun lar dem styre og være herre over sin egen kreative arbeidsprosessen.
Hun griper for eksempel ikke inn og retter på barnet. En gutt vil lage briller og Mona
skryter av brillene hans i stedet for å si at det var jo paraply du skulle lage.
Mona stiller seg helt åpen og kommer gjerne med forslag om de står helt stille
og hjelper dem gjerne med å klippe eller feste på – og veileder barna - men det er
først og fremst barnet selv som styrer både utvelgelsen og prosessen.
Det er samtidig viktig at hun trer frem og blir synlig i et rom som for mange
virker usammenhengende. Det er når hun først samler dem i det mørke rommet og
setter dem inn i sin egen kunstneriske prosess at barna forstår hva som skal skje. Dette
er en innfallsvinkel som er viktig og nødvendig – det er nå barna forstår at de skal inn
i en prosess – en prosess som denne voksne også har vært gjennom. Og barna liker å
høre når Mona forteller om sine egne opplevelser – dette er en viktig innfallsvinkel da
det gir liv og følelser til rommet og verket.
Utover forløpet blir Mona tydeligere – og hun får en tydeligere struktur på
opplegget sitt: Først en vandring i det sorte, deretter samler hun barna og forteller dem
om sin kunstneriske virksomhet, før de får starte på selve verkstedsbiten. Strukturen
skaper fokus – og gir trygghet til både de voksne og til barna.
- Jeg har hatt det så kjekt, oppsummerer en gutt til en annen når de går ned
trappen og ned til nye rom og opplevelser. - Jeg vil gjerne komme tilbake mange
ganger, forteller en annen. To andre gutter holder hverandre i hånden mens de
oppsummerer møtet med paraplyrommet: - Jeg laget edderkopp mens du lagde briller,
smiler den ene til den andre.
Oppsummering
Opplevelsen i paraplyrommet består av overraskelse og forundring – og mange av
barna må justere forventningene sine, men ser ut til å glede seg over det uventete:
Synet av gamle slitte paraplyer og sorte boss-sekker. Deretter trer det frem en
fascinasjon over håndverket og gleden over den kreative og fysiske utfoldelsen. Barna
griper umiddelbart invitasjonen til å være med og gleder seg over stoffet, materiale og
mulighetene.
Det er mye som lett kan gå galt med både farlig verktøy og skarpe og spisse
gjenstander, samtidig som det er et kaotisk rom som lett kan skape uro og
uoppmerksomhet. Felles for barna er at de blir oppslukt av det de ser.
Barna fester seg først og fremst ved det uferdige og ”stygge” - de ser sorte
søppelposer og de ser ødelagte paraplyer. Det er uvant for dem, det overrasker og det
fanger barnas oppmerksomhet. Barna finner seg veldig til rette i elementene og de går
rett på sak med det samme de har funnet seg en paraply. Noen arbeider seg frem til
22