BaKu 2009 - Bergen kommune

Monica tenker seg at hun kanskje skulle ha opphevet rominndelingen som
delte prosjektet hennes inn i to avdelinger og to sfærer og dermed skapt litt mindre
klart atskilte rom og dermed åpnet opp for litt mer kaos i rommet.
Samtidig føler hun at hun ikke fikk utnyttet potensialet i verkstedsbiten av
prosjektet sitt. Det ble ikke spenstig nok.
- Barna skulle ha fått jobbet med litt andre materiale – og mer ekspressivt. Den
tynne streken ble litt for matt og tam. Jeg ville ha jobbet mer med collage og fått inn
mer kontrast og mer farge. Papiret var så tilpasset blyanten og kanskje skulle jeg ha
pushet den litt lenger og fått barna til å gjøre noe som de opplevde som litt nyere og
som noe annet enn de gjør i barnehagen og til daglig.
Også utstillingen av barnas tegninger kunne ha fått et mer spenstigere uttrykk.
Her ville Monica ikke ha delt dem opp i flere tavler, men i stedet ha samlet
tegningene og dermed fått en litt mer kaotisk utstilling.
Fravær av kjemi
Line fremhever spesielt barnas åpenhet mot selve prosessen. Denne åpenheten
overrasket henne.
- For meg var det viktig å åpne prosessen, fordi jeg har erfart flere ganger at
fotografi er mer utilgjengelig enn man har en tendens til å tro. For eksempel er det
ofte store forskjeller på de fotografiene en tar selv og de som hører til i kunst og
reklameverden. Jeg ville bringe dette sammen. Jeg ønsket å gi erfaringer i prosess og
resultat, som hadde noen slike proffe kvaliteter. Det som overrasket meg i denne
sammenhengen var hvordan prosessen utviklet seg og fant form sammen med barna,
på mange flere måter enn jeg hadde planlagt.
Line lot seg også overraske over hvordan fravær av kjemi og dynamikk får
prege enkelte av gruppene.
- Det overrasker meg alltid når grupper av barn fungerer dårlig, for eksempel
at de ikke unner hverandre valg eller poenger og krangler om dette. Eller at det
oppstår et valgmonopol, at ingen tør å velge noe annet - men dette er jo noe jeg
opplever ofte.
Også møtene med de voksne ledsagerne kommer bakpå Line. Hvordan enkelte
voksne blander seg inn i hennes kunstneriske prosess og bidrar med kommentarer og
innspill som ikke gagner den gode stemningen. Line opplever dette som krenkende
for motivasjonen og det gode kunstmøte med barna.
- Det er jo også ganske overraskende innimellom hvordan voksne ledsagere
forholder seg til meg, til barna eller sammenhengen. Jeg forstår jo ut i fra egen
erfaring at det er komplekst, men der og da kan det få konsekvenser for opplegget.
Når voksne ledsagere eller tilstedeværende utbryter: ”Herregud” eller lager lyder som
høye ”stønn” eller ”sukk” når jeg for eksempel har glemt å sette i kameraets
minnekort og må fotografere barna om igjen. De har jo rett i at det er dumt, og jeg
gremmer meg for det når det skjer, men det er disse utbruddene og tydelige
uttrykkene for sviktende motivasjon som virkelig bryter flyten og krenker
motivasjonen. En kan ofte kjenne hvordan hele stemningen i rommet liksom kjølner
og blir skeptisk. Noen foreldre kunne ikke dy seg for høylytt å mene at måten jeg
brukte fotoshop på var litt ”enkel” eller at ”de hadde jo gjort det litt finere da”... Det
overrasket meg hvor skjør en god stemning er og at de andre voksne ikke ser sin rolle
som ”holdere av himmelen/fiksjonen”. Line opplevde det også som overraskende at
enkelte barn var veldig søkende mot henne.
Også Mona gir uttrykk for at enkelte av møtene med de voksne overrasket
henne. Hun ble oppgitt over at enkelte pedagoger var altfor strenge med barna,
50