De lønnsomme arbeiderne - ASVL
De lønnsomme arbeiderne - ASVL
De lønnsomme arbeiderne - ASVL
You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
Balansegangen kan være krevende for å sikre at trygd bare er en subsidiær erstatning for<br />
arbeid – ikke en foretrukket kilde til økonomisk trygghet for den enkelte.<br />
Argumentasjonen som er brukt i og for arbeidslinja kan systematiseres i fem<br />
hovedargumenter. I Tidsskrift for velferdsforskning blir disse definert som:<br />
1. <strong>De</strong>t samfunnsøkonomiske argumentet: Høy sysselsetting betraktes som en<br />
forutsetning for samfunnsmessig verdiskapning og dermed for bevaring av<br />
velferdsgodene på sikt.<br />
2. Integrasjonsargumentet: Arbeidslinja skal bidra til en sosial integrering av personer<br />
som kan bli marginalisert.<br />
3. Kompetanseargumentet: Hensiktsmessig faglig kvalifisering og arbeidstrening vil<br />
kunne bidra til å demme opp for en økning av nye stønadsmottakere. <strong>De</strong>ssuten vil det<br />
moralsk bidra til å synliggjøre sammenhenger mellom ansvar og rettigheter.<br />
4. Godeargumentet: Arbeidet er et gode og gir den enkelte økonomisk selvstendighet<br />
og tilhørighet, noe som fører til økt selvaktelse og identitetsutvikling.<br />
5. Resiprositetsargumentet: Fellesskapets evne til å yte noe er avhengig av at vi yter<br />
noe til fellesskapet. <strong>De</strong>tte argumentet peker mot den moralske sammenhengen som er<br />
mellom den enkeltes rettigheter og plikter. <strong>De</strong>n enkelte har altså en plikt til å gjøre<br />
sitt for å komme ut av avhengighetsforholdet til hjelpeapparatet.<br />
Tanken om ”arbeid for velferd” som velferdsstrategi har sin opprinnelse fra 1970-tallets<br />
USA. Norge har ikke vært alene om å bli inspirert av denne, og arbeidslinjer er viktige<br />
element i velferdspolitikken både i Sverige og Danmark. Strategien ble lansert i Norge på<br />
begynnelsen av 1990-tallet, blant annet gjennom Kleppe-utvalgets nasjonale strategi for økt<br />
sysselsetting i 1991 og Attføringsmeldingen i 1992. I 1995 ble den nærmere utdypet og<br />
konkretisert i Velferdsmeldingen til Stortinget. I ettertid har den vært sentral som fundament<br />
for en rekke offentlige utredninger og flere reformer. Mest tydelig har dette vært i<br />
utformingen av IA-avtalen og NAV-reformen, som begge omtales i kapittel 3.<br />
Verdiskapning og velferd er avhengig av hvor godt man klarer å utnytte<br />
arbeidskraftressursene som finnes. Endringene i befolkningsstruktur og<br />
alderssammensetning skaper utfordringer som gjør at bærekraften til de fellesfinansierte<br />
velferdsordningene er avhengig av en vellykket arbeidsmarkedspolitikk. Siden lanseringen<br />
12