Kastet masken - Under Dusken

Under Dusken 

studentavisa i Trondheim 15/2001 

Kastet 

masken 

s. 25 

Tragisk kantinetilbud ● Bor i brannfeller ● Portrett: Petresjefen ● Club 4 ● Svarte sider: Reggae


studentavisa i Trondheim siden 1914 

ansvarlig redaktør: Reidar Mide Solberg 

Pinlig valg 

I utgangspunktet burde dette vært en kommentar om det 

geniale og fornyende ved at NTNU-studentene i år kunne 

bruke internett da de stemte på kandidatene til Kollegiet 

og Studenttinget. 

Konklusjonen er likevel den motsatte. Valget ble en 

pinlig affære. 

Mange studenter fikk nemlig ikke stemt i det hele tatt. 

Grunn: De stod ikke oppført i manntallet. Bakgrunnen for 

dette er dataproblemene i bankene i sommer - som gjorde 

at mange studenter ikke fikk registrert betalingen av 

semesteravgiften. 

Bare 14 prosent av studentene stemte ved årets 

kollegievalg. For at dette tallet skal økes, og oppslutningen 

om studentpolitikken bli bedre, er første bud at alt legges 

til rette for at valgene gjennomføres smertefritt. 

Leder av Valgstyret, Christian Fjellstad, mener studentene 

selv må ta ansvaret for ikke å ha forsikret seg om de stod 

oppført i manntallet. Det er merkelig at en erfaren og 

ansvarlig studentpolitiker kan ta et så virkelighetsfjernt 

standpunkt. Tror virkelig Fjellstad at den jevne NTNUstudent 

er så opptatt av studentvalgene at de sjekker at 

de er oppført i manntallet to uker før valget? 

Fjellstad demonstrerer total mangel på innsikt om hva 

som er studentpolitikernes store problem – at studentene 

knapt aner hva de driver med. 

I fjor jublet studentpolitikerne over at 20 prosent 

stemte ved valget. Håpet var at trenden skulle fortsette i 

år. Og det må være klart: Datarot er ikke årsaken til at 86 

prosent av NTNU-studentene unnlot å stemme. Men de 

som ble nektet å bruke sin universitetsdemokratiske rett 

fordi de ikke var «registrert i manntallet», har nok ikke fått 

noe positivt bilde av studentdemokratiet. Det må Valgstyret 

ta ansvaret for. 

En modig dame 

Det er fortsatt mange tabuer i samfunnet vi lever i. Når 

Shevana Bianca Aquariux i denne utgaven av Under 

Dusken forteller sin historie om det å være transseksuell, 

bidrar hun til å spre kunnskap som bryter fordommene 

ned. Det skal hun ha honnør for. 

Shevana Bianca prøver å skape aksept og forståelse for 

den personen hun ønsker å være, og for den situasjonen 

flere transseksuelle er i. Vi håper hun blir møtt med velvilje 

og forståelse for sitt valg. 

▲ 

4 Trist kantinetilbud 

6 Brannfarlige studentboliger 

8 Student.no 

9 Karakterrotet fortsetter 

10 Nytt medisinstudium 

11 NSU-debatten fortsetter 

12 Nytt studentmedlemskap i LO 

15 

Vitenskapsmuseet i fare 

▲ 

nyheter 

INNHOLD 15/2001 

800 år gammel kunst er i fare på Vitenskapsmuseet. Hvis ikke 

ventilasjonsanlegget ved museet blir byttet ut snart, frykter de 

ansatte at kirkesamlingen fra 1200 til 1800-tallet kan bli skadet 

i løpet av vinteren. 

▲ 

34 

Smatt, smatt, smalahovud 

90 vossinger er samlet på Moholt for å knekke kjever og sprute 

blod. I sentrum for oppmerksomheten ligger sauehodene og 

stirrer dødt i taket. Tilbake stirrer studenter med appetitt på mule, 

øyne og ruglete smalatunge. 

kultur 

42 I Valgerds rike 

46 Anmeldelser 

51 Dada i Galleri Koncentrat 

52 Trondheim Jazzfestival 

53 Nytt på ISAK 

53 Knivskarpe polaroider 

54 Revy - gjemt eller glemt? 

feature 

25 Når han blir til henne 

30 Portrett: Marius Lillelien 

34 Hodejegerne 

36 Sex, løgn og videotape 

37 En nær Garbage-opplevelse 

38 Simen sier 

40 Drita før Dagsrevyen 

56 

FOKUS: Reggae 

Reggae er en musikksjanger som ikke bare høres fra Jamaica. 

Den lever i beste velgående, også i Trondheim. 

ansvarlig redaktør 

nyhetspredator 

kulturredaktør 

featureredaktør 

fotoansvarlig 

grafisk ansvarlig 

sivilarbeider 

økonomi 

databoss 

annonser 

Reidar Mide Solberg 

Sæba Bajoghli 

Hedda Fredly 

Kjersti Nipen 

Halldor Gjernes 

Jostein Syvertsen 

Mathias Molden 

Anders Hanevik 

Johannes Daleng 

Fredrik Dæhli 

Erle Katina Fosum 

Anita Skagnæs 

JOURNALISTER 

André Larsen Avelin, Gudmund Bartnes, Morten 

Bertelsen, Christin Dammen, Gøril Forbord, 

Simen V. Gonsholt, Håvard Hamnaberg, Jan-Are 

Hansen, Tommy Halvorsen, Sigrun Haugen, 

Erlend L.(ayout-wannabe) Haugen, Anniken Eid 

Kjeserud, Marte Lerberg Kopstad, Harald S. 

Klungtveit, Karen Moe Møllerop, Øystein 

Mørkved, Henning Wisth Pedersen, Beate 

Solberg, Torgeir Sæveraas og Hans Ørnes 

FOTOGRAFER 

Siv Dolmen, Anders Hanevik, Fride Haram 

Klykken, Anniken Mohr, Hans Martin Momyr og 

Rikard Nilsen. 

GRAFISKE MEDARBEIDERE 

Anna Aune, Aud Helen Eike, Torill Henningsen, 

Jørn Haabeth og Ola Huseth. 

TEGNERE 

Christian Hartmann, Margarida Paiva og Ingvill 

Stensheim 

EDB 

Eirik Bjørsnøs, Petter Eide, Øystein Handegard, 

Christian Waale Hansen, Magnar Sveen og Håvard 

Wigtil 

OMSLAG 

Siv Dolmen (Foto) 

og Torill Henningsen (Grafisk utforming) 

KORREKTUR 

Erlend Langeland Haugen, Ove Stapnes, Camilla 

Tanem og Morten Volan 

telefon 

telefax 

e-post 

nettadresse 

adresse 

kontortid 

trykk 

73 53 18 13 

73 89 96 70 

73 89 96 10 

73 89 96 71 (fax) 

ud@underdusken.no 

www.underdusken.no 


Postboks 6855, Elgeseter 

7433 Trondheim 

Hverdager 09-16 

Grytting 

Under Dusken er et selvstendig organ for 

studenter, utgitt i Trondheim av AS Mediastud. 

Under Dusken blir delt ut gratis på læresteder i 

Trondheim med medlemsrett i Studentersamfundet. 

Under Dusken kommer ut åtte ganger i 

semesteret. Opplaget er 10 000. Storsalen i Studentersamfundet 

velger redaktør på politisk 

grunnlag. Redaktøren velger selv sin redaksjon. 

Redaktøren plikter å arbeide i samsvar med den 

redaksjonelle linje redaktøren er valgt på. 

Herr Olsen Olsen Olsen Olsen ble avholdsmann. 

nyheter 

SKEPTISKE TIL VALET: Nyvalde studentar i Kollegiet ved NTNU, Hanne Skaare Pedersen og Sindre Balas er kritiske til gjennomføringa 

av valet dei sjølve blei valde i. Dei har likevel ingen problem med å ta til i stillingane sine. (Foto: Fride Haram Klykken) 

Tvilsamt studentval 

Studentpolitikarane lokka med 

internett for å få fleire til å 

stemme i årets studentval. Lite 

nytta det når datarot gjorde at 

mange ikkje fekk lov til å 

stemme. 

AV HÅVARD HAMNABERG 

hamnaber@underdusken.no 

Mange studentar fekk seg ei overrasking 

då dei logga seg på for å stemme. Med 

melding om at dei ikkje stod i manntalet 

blei studentane fråtekne den demokratiske 

retten sin. Ingen veit kor mange studentar 

dette gjeld, men etter det Under Dusken 

erfarer kan det dreie seg om mange. Det 

gjer at Hanne Skaare Pedersen og Sindre 

Balas, som blei vinnarane i kampen om 

kollegieplassane, kan ha blitt stemt inn på 

feil grunnlag. 

Ingen formelle feil 

Grunna problema med EDB Fellesdata, 

som slo ut i dei fleste norske bankar sine 

betalingssystem, var det mange studentar 

som ikkje hadde fått registrert innbetalinga 

av semesteravgifta. Difor stod dei ikkje i 

▲ 

manntalet, og fekk ikkje stemt. Studentar 

flest har gått ut i frå at dei stod i manntalet, 

og har ikkje teke seg bryet med å 

undersøkje. Valstyret fekk ingen klagar på 

manntalet innan fristen 14 dagar før valet 

tok til. 

– Det er kvar enkelt student sitt eige 

ansvar å sjekke om han står i manntalet, 

seier Christian Fjellstad, leiar i Valstyret. 

Kritiske til nettrøystinga 

Hanne Skaare Pedersen og Sindre Balas 

har høyrt om ein del som ikkje fekk 

røysta. Men dei nye kollegierepresentantane 

føler ikkje at dei er vald på 

sviktande grunnlag. 

– Dette er svært uheldig, men det er 

Valstyret sitt område. Vi har fått garantiar 

på at dette ikkje vil skje igjen, seier Hanne 

Skaare Pedersen. 

Sindre Balas håper og trur at manntalsproblema 

ikkje gjaldt så mange studentar. 

– Eg trur resultatet var så klart at det 

ikkje ville gjort nokon forskjell i resultatet, 

meiner Sindre. 

Studentane splitta para 

Sindre og Hanne stilte begge i par, Sindre 

saman med Hilde Naas Rødseth, og Hanne 

saman med Per Anders Eidem. Studentane 

ved NTNU let seg ikkje affisere av det, og 

stemte inn ein person frå kvart par. Hanne 

og Sindre trur ikkje det blir noko problem. 

Vil vere synlege 

Pedersen og Balas tek til i dei nye verva 

sine etter nyttår. I mellomtida skal dei lese 

til eksamen og lære av dei avtroppande 

kollegiemedlemmene. Kanskje vil dei 

arbeide på ein litt annan måte? 

– Vi vil vere medvitne på at vi skal reise 

rundt på studiestadane i staden for å bli 

sitjande på kontoret til studentdemokratiet, 

seier Hanne. 

– Vi må vere synlege for vanlege 

studentar, ikkje berre for andre studentpolitikarar, 

avsluttar Sindre. 

Berre 14 prosent av studentane ved 

NTNU nytta høvet til å påverke universitetets 

framtid. I fjor var oppslutninga på 

20 prosent. 

– Eg ikkje er nøgd med deltakinga ved 

valet i år, seier Christian Fjellstad. 

– Det tekniske ved valet har nok ikkje 

noko å seie for valoppslutninga, eg trur 

det skuldast at valkampen har vore mindre 

intens i år enn i fjor, seier Fjellstad.UD 

Nyheter 

3

4på gata 

– Hva synes du om kantinetilbudet 

fra Samskipnaden? 

4 Nyheter 

Line Christensen 

– Utvalget her på Dragvoll 

er ensformig og alt 

smaker likt, i tillegg er det 

dyrt. Av seks forskjellige 

middagsretter jeg har 

spist var ingen gode. 

Eneste lyspunkt er 

baguettene. 

Hans Steinbakke 

– Det er forholdsvis billig 

og god mat i kantina her 

på Dragvoll. Jeg er 

fornøyd, særlig med 

suppa de serverer. Prisen 

kunne selvfølgelig vært 

lavere. 

Solveig 

Skartsæterhaugen 

– Maten her er stort sett 

bra, men den kunne vært 

billigere, særlig 

middagen. Sammenliknet 

med de skolene som med 

Statens kantiner er 

tilbudet bra på Dragvoll. 

Kristin Holmgren 

– Jeg er bare kjent med 

Realfagbyggets kantine, 

men den er grei. Både 

prisen og maten. Det er 

forresten for mye ris og 

for lite annet på 

middagene her. 

Triste kantiner med dyr mat 

I Oslo driver Samskipnaden 

puber med billig øl og vin, i 

Bergen kan studentene 

spise biff på egen á la carte 

restaurant til under 80 

kroner. 

Trondheimsstudentene må 

nøye seg med kokt ris i 

traurige lokaler. 

AV HARALD S. KLUNGTVEIT 

klungtve@underdusken.no 

Samskipnaden i Trondheim har mest 

penger i Norge. Likevel mener mange 

at kantinetilbudet er dårligere enn de 

fleste andre steder. Det er sjelden 

man hører høylydt lovprisning av 

måltidets fortreffelige kvalitet og 

spisestedets utstråling etter en 

middagsseanse på Dragvoll, 

Gløshaugen eller HiST. 

Gourmetmat i Oslo 

I Oslo har samskipnaden satset tungt 

på et variert mat- og drikketilbud for 

studentene. I tillegg til å ha standardiserte 

middager til rundt 30 kroner, 

utnytter de også potensialet som 

ligger i studenter som vil flotte seg 

litt med et billig glass rødvin og en 

blodig biff. 

Anne Berit Grøtterud er leder av 

Studentparlamentet, og har inntrykk 

av at studentene er svært fornøyd 

med maten de kjøper og stedene de 

spiser den på i hovedstaden. 

– Universitetet har innsett at 

kantinene er en del av et helhetlig 

læringsmiljø. Vi synes tilbudet blir 

stadig bedre, sier hun. 

Grøtterud fremhever blant annet 

at «dagens middag» er blitt mye 

sprekere enn den var tidligere. 

Studentenes talskvinne forteller også 

at responsen på de nevnte «smalere» 

konseptene, som barer og restauranter, 

har vært veldig god fra lærestedenes 

brukere. 

Assosiasjoner til militæret 

Spør man studenter i Trondheim om 

kantiner er det mange som framhever 

institusjonsliknende lokaler og 

kjedelig mat. Særlig HiST-studentene 

har en tendens til å bli sarkastiske 

og grine på nesen når de snakker om 

skolematen. 

– Det er god middag i dag, da. 

Til en forandring, sier Ingar Norvik. 

Han og to venner har nettopp 

inntatt dagens rett, pasta med kjøttsaus, 

på HiST-kantina bak Prinsen 

kino. 

– Det er kanskje bare magen som 

har vendt seg til all den dårlige 

maten, spøker sidemannen Tore 

Holvik. 

STERILT: Kantinene til SIT gir noen studenter flashback til militæret. 

Han nevner noen skrekkminner 

fra et par år tilbake, da fiskegratengen 

visstnok var en hel, seig fisk med 

brødsmuler på, og da lukten av en 

pastarett en gang fikk folk til å rømme 

lokalet. 

Alle understreker imidlertid at det 

har blitt bedre, blant annet med 

«Subs»-baguetter og brusdispenser, og 

at det stort sett er brukbar mat å få 

på campus. De har nå også fått med 

seg at det trivelige kantinepersonalet 

ikke har skylden for skral mat, da de 

etter sigende mottar rettene fra et 

sentralt kjøkken. 

– Det må jo være frustrerende å 

servere maten her, tror Holvik. 

Ålesunderen forteller at det var en 

katastrofe å komme fra noe nær 

gourmetmat på høyskolen i hjembyen, 

til kantinematen i Trondheim. 

Omgivelsene får også total slakt av 

de tre logistikkstudentene. 

– Det er like trivelig som i en 

bunker. Det oser ikke akkurat av 

personlighet, fnyser Tore. 

Medstudentene nikker samtykkende. 

– Vi skal bli bedre 

Administrerende direktør i SiT Kafé, 

Kjell Erik Ronæss, innrømmer at de 

har fått tilbakemeldinger på at 

tilbudet må bli bedre på HiST- og 

NTNU-kantinene. I en spørreunder- 

MAT FOR SVARTE-PER: Ved et par ekstreme tilfeller har folk stått og ledd oppgitt av 

maten på HiST-kantina, forteller logistikkstudentene John Atle Lyngvær, Ingvar 

Norvik og Tore Holvik. (Foto: Halldor Gjernes) 

søkelse blant brukerne av SiTs kantiner 

kom det ifølge Ronæss imidlertid også 

fram at mange er fornøyde med maten. 

– Forretningsidéen vår er et variert 

tilbud og konkurransedyktige priser, 

men vi forstår jo at mange er villige til 

å betale mer for litt bedre mat. Det skal 

vi ta med oss videre, sier han. 

Kafédirektøren hevder SiT jobber 

Oslo vs. Trondheim 

OSLO 

ca. 45 000 studenter 

33 spisesteder. Blant disse en Halalrestaurant, 

en restaurant og to puber. 

«Dagens middag» i to semester: 

31 kr * 4 middager * 16 uker = 1984 kr 

kontinuerlig med å få økt mangfold og 

et bredere tilbud, men understreker at 

de såvidt har startet prosessen, 

– Vi må oftere sørge for at våre 

kunder får en bedre smaksopplevelse, 

og vi jobber med en rekke konsepter, 

forteller Ronæss. Han nevner «Subs», 

«Bagels & Smooths», og en Dolly 

Dimple’s franchise som eksempler. 

Kafédirektøren innrømmer at SiT 

kan ha en del å lære av de andre store 

samskipnadene. 

Til nå har mange klaget på at det 

nye wok-konseptet på kantina på 

Dragvoll kun er åpent tre timer om 

gangen, og at mange av de nye 

inititativene fremdeles befinner seg i de 

samme triste lokalene. 

– Det er veldig vanskelig å få plass 

til nye serveringssteder på lærestedene, 

innser Ronæss. Han understreker 

likevel at kantinene skal bli bedre.UD 

TRONDHEIM 

27 000 studenter 

ca.20 spisesteder 

«Dagens middag» i to semester: 

38 kr * 4 middager * 16 uker = 2432 kr 

Salige er de som sulter 

Åge skal studere i Trondheim. Han gleder seg. 

Men til hva? Hele juli går med til å lete etter et sted å bo. I slutten av 

september kan han flytte inn. Liten bolig, høy leie. En dag på Dragvoll 

får han lyst på en matbit. Etter noen minutter i kantina er matlysten 

borte. Men sulten trenger seg på, og Åge tvinger i seg en «dagens», 

som selvsagt fører til unormalt mange og lange toalettbesøk utover 

kvelden. 

Dette bildet er kanskje lite nyansert. Men akkurat som det sjelden 

gis komplimenter som er helt frie for løgn, hører man sjelden grovheter 

som er uten et snev av sannhet. 

1) Studentsamkipnaden i Trondheim er den rikeste i landet. 

2) Det har aldri vært større press på boligmarkedet i Trondheim. 

3) Kantinene er et trist kapittel. 

4) Det psykososiale helsetilbudet er en katastrofe. 

5) Studentsamskipnaden i Trondheim er fortsatt den rikeste i 

landet. 

Konsernet Samskipnaden har de siste årene gått fra å være 

forvaltning til å bli forretning, og dermed brutt med selve grunntanken. 

Samskipnadens mål er ikke å tjene penger. Samskipnaden skal tjene 

studentene. Dette vet de godt. Men de gjør det ikke godt nok. 

Studentpolitikere, studenter og ansatte ved universitetet har jevnt 

og trutt buldret om dårlig helsetilbud («Har du tenkt til å ta selvmord 

umiddelbart? Nei? Da må du vente i åtte uker. Neste?»), dårlig 

kantinetilbud (dette er ikke første gang), dårlig busstilbud (klassiker, 

som riktignok er inne i et prøveprosjekt nå - ikke takket være Samskipnaden), 

dårlig boligtilbud (nå verre enn noen gang). You name 

it. 

Hva Samskipnaden sier? «Nå skal ting bli bedre.» I fjor gikk Samskipnaden 

med rekordoverskudd. 23 millioner i pluss. 600 millioner i 

egenkapital. En hendelse tidligere i vår kan muligens illustrere noen 

holdninger sentralt hos de som skal sørge for studentenes velferdstilbud 

her i byen: NTNU skal selge den såkalte «Rosenborg-tomta». Ideell 

for nye studentboliger. Samskipnaden vil kjøpe. NTNU ser gjerne at 

tomta går til studentvelferd. Likevel klarer de ikke å bli enige. Tomta 

selges til noen på det private markedet. 

I høst går det nesten galt igjen. Lerkendal-boligene skal selges. NTNU 

vil at boligene skal gå til studenter. Samskipnaden vil kjøpe. Men 

sistnevnte nekter å betale mer enn 23 millioner. Taksten er 34 

millioner. Heldigvis; NTNU drar i land en avtale så de som bor der i 

dag - deriblant en del studenter - selv får mulighet til å kjøpe boligene. 

Hvordan det går gjenstår å se, men ender det godt er det i alle fall 

ikke Samskipnadens fortjeneste. 

Alt i alt gir dette et totalinntrykk av en alt annet enn studentvennlig 

innstilling hos Samskipnaden. De har ansvaret for å sikre byens 

studenter et velferdstilbud. Problemet er ikke at tilstanden er dårlig. 

Landstilbudet generelt på slike områder er ikke mye å skryte av. 

Problemet er at Samskipnaden - i motsetning til staten - har råd til å 

gjøre noe med det. Uten å gjøre det. Samskipnaden tenker forretning. 

Ikke forvaltning. 

600 millioner stuet vekk i egenkapital hjelper ikke Åge. Han er sulten 

og blakk og bor trangt. Dessuten har sliter han med kronisk diaré. 

600 millioner til de 22 studentkantinene, derimot. 

Det hadde vært noe. 

KOMMENTAR 

Erlend Langeland Haugen 

Nyheter 

5

Tapir trykkeri/ScanPartner. Ill.: I. Fagerberg 

Bordet 

fanger 

Den som bare husker pensum etter 

studietida, har gått glipp av det meste. 

Eller i hvert fall det beste. 

I SiT jobber vi for at du lettere skal 

komme i gang med både studier og 

sosialt liv. Vi passer på at mye er 

ordnet før du kommer, som velfylte 

kantiner, tidsriktig pensumlitteratur og 

et moderne idrettsbygg. Så kan du 

konsentrere deg om alt det andre. 

Bli kjent, bli trygg, slå ut håret - få et 

studentliv som er verdt å huske! 

www.sit.no 

Vi gjør studentlivet levelig! 

SKANSEGATEN 26: Slik ser det ut når gamle hus brenner. Det såkalte 

«Vinterpalasset» er totalskadd utvendig og innvedig, og vil koste mange 

millioner å gjenreise. (Foto: Fride Haram Klykken) 

Studenter bor i brannfeller 

For to uker siden brant 

Skansegaten 26. Det kunne 

skjedd deg. 

AV ERLEND LANGELAND HAUGEN 

erlend@underdusken.no 

Gamle bygårder og trehus er rene 

brannfeller. Men de ligger sentralt og 

er veldig billige, og derfor populære 

blant studenter. 

– Generelt bør du tenke godt på 

om det er sikkert der du bor. 

Einar Nyberg, leder for forebyggende 

divisjon ved Trondheim 

brannvesen, advarer byens studenter 

mot skjødesløshet. Han oppfordrer 

alle til å tenke gjennom et 

brannscenario, så du vet hva som kan 

skje og hva du har å forholde deg 

til, sier Nyberg. 

– Særlig hvis du bor i en av de 

gamle gårdene eller trehus à la 

«møllenbergtradisjonen». Har det ikke 

vært vesentlige forbedringer siden de 

ble bygget, tilfredsstiller de ikke 

kravene vi har i dag. Branner her 

sprer seg ofte raskt, utdyper Nyberg. 

Lovverket sier at det er huseieren 

som plikter å holde huset i orden. 

– Kontakt brannvesenet hvis du 

er i tvil. Tyder beskrivelsene på 

dårlige forhold, kan vi ta en 

inspeksjon. Og da kan vi pålegge 

huseieren å bedre forholdene. 

– Hva er det viktigste å sjekke i egen 

bolig? 

– Røykvarslere og slukkemateriell. 

Alle boenheter er lovpålagt å ha 

begge deler. Det er veldig lurt å 

seriekoble røykvarslerne, så får du 

varsel hvis det er røyk i gangen 

utenfor hybelen, forklarer Nyberg, og 

legger til: 

– Alternative rømningsveier er 

også viktig. Men, igjen, ta kontakt om 

du er i tvil om lovligheten. 

Pris foran sikkerhet 

– Vi bor gjerne litt brannfarlig for 360 

kroner i måneden, sier Maria Løvvik 

og Øydis Evensen, som har kapret 

en av byens billigste studentboliger. 

Prisen står i stil med standarden på 

boligen; studentene leier første etasje 

i Korsgata 23, et gammelt og 

verneverdig toetasjers trehus. Utleier 

er Studentsamskipnaden i Trondheim. 

– Jeg har tenkt mer på brann etter 

det med Skansegaten, innrømmer 

Evensen. 

21. oktober ble en gammel boligblokk 

i Skansegaten 26, kjent som 

«Vinterpalasset», totalskadd da en 

tildekket varmeovn i fjerde etasje 

tok fyr. Ingen personer kom til skade i 

brannen. 

– Det var faktisk tilløp til brann her 

i fjor. Plutselig stod det blå flammer ut 

fra sikringsboksen. Vi ringte Samskipnaden, 

og vaktmesteren kom på timen 

og ordnet opp, forteller Løvvik. 

I Korsgata 23 er den ene nødutgangen 

spikret igjen og blokkert av 

ER DU REDD FOR BRANN? SJEKK... 

...alternative rømningsveier. Hver boenhet 

er påkrevd å ha to. Pass spesielt 

på dersom du bor i en kjeller eller i tredje 

etasje og høyere; små kjellervinduer og 

vinduer høyere enn fem meter godtas 

ikke. 

...at du har røykvarslere og slokningsutstyr. 

Alle boenheter skal ha begge. 

...gulv, trappeoppganger og rømningsveier. 

De av treverk eller med trekledning 

blir lett brannfeller. 

...at ikke isolasjonen på ledninger 

smuldrer opp. 

...at ikke sikringstavlen begynner å bli 

gammel og dårlig. 

...at ikke loftet brukes som lagringsplass 

for lettantennelige brennbare gjenstander. 

gjenstander. På den annen side finnes 

røykvarslere og brannslukkingsapparat, 

og huset er pusset opp flere ganger siden 

det ble bygget. Jentene har derfor ingen 

planer om å ringe Samskipnaden - eller 

brannvesenet - i nærmeste fremtid: 

– Nei, vi trives og føler oss helt 

trygge her.UD 

BRANT NESTEN: – Sikringsboksen i bakgrunnen tok fyr, forteller 

Maria Løvvik og Øydis Evensen. (Foto: Fride Haram Klykken) 

nytt fra provinsen 

Dyrest buss i Tromsø 

Tromsøstudentene reiser på landets dyreste bussturer. I 

motsetning til Tromsø, tilbyr alle de tre andre universitetsbyene 

månedskort. Både Bergen, Oslo og Trondheim er billigere enn 

Tromsø, hvis du bruker bussen i hvert fall to ganger om dagen, 

der en av gangene er i rushtiden. Trondheim ligger på førsteplass 

i priskampen. Prisen på et månedskort i Trondheim er vanligvis 

485 kroner, men er nå satt ned til 365 kroner i et prøveprosjekt. 

Det forteller kundebehandler i Team Trafikk i Trondheim, Tor 

Anders Gulbrandsen. 

Utropia 

Falsk datatrygghet 

Mangler du en hovedoppgave? Eller en hjemmeeksamen? 

Værsågod: Med noen enkle tastetrykk kan hvem som helst få 

tilgang til alle studenters hjemmeområde. 

– Dette er under enhver kritikk, sier jusstudent Erik Frøystad, 

idet han viser hvordan det gjøres: Man må laste ned et 

FTP–program (File Transfer Protocol) fra Internett og ta en 

telefonen til Universitetets Senter for Informasjonsteknologi 

(USIT) for å finne ut hvilken server hjemmeområdet til personen 

du vil snoke i sakene til ligger på. Det holder å oppgi navnet. 

Man må imidlertid selv ha et brukernavn ved Universitetet. 

Universitas 

Få melder sex-trakassering 

Bare én prosent av de som føler seg seksuelt trakassert 

rapporterer dette til Universitetsledelsen. Likestillingsrådgiveren 

ved Universitetet innrømmer at de har et stort kommunikasjonsproblem. 

En av ti kvinner har trolig blitt utsatt for seksuell trakassering 

i løpet av sin tid ved Universitetet i Oslo. Universitetsledelsen 

mottar svært få henvendelser om denne typen trakassering. 

– Vi har et kommunikasjonsproblem. Det har vært vanskelig 

å få ut informasjon om at det finnes et tilbud for dem som blir 

utsatt for seksuell trakassering, og at Universitetet ser alvorlig 

på problemet, sier likestillingsrådgiver ved Universitetet Lise 

Christensen. 

Universitas 

Dårlig luft i Bergen 

Fulle lesesaler og kaldt vær betyr dårlig luft. Med tungt hode 

leses det til eksamen. 

– Vi blir tåkete i hodet, sier Tina Olsen, som leser på Ulrikke 

Phil. 

Snart er det eksamen. Det betyr fulle lesesaler, og dårlig 

inneklima. At det er kaldt ute, gjør ikke saken bedre. I følge 

Studentbarometeret, en undersøkelse som Norsk Gallup utfører 

for Universitetet i Bergen, er langt under halvparten av 

studentene fornøyd med luftkvaliteten på lesesalene. Verst er 

det på Samfunnsvitenskapelig og Psykologisk fakultet, der 

bare 27 og 26 prosent er fornøyd, fremgår det av undersøkelsen. 

Nyheter 

Studvest 

7

Strid om student.no 

Studentpolikerne er splittet 

i synet på student.no. Mens 

Velferdstingets Roger Beite 

uten betenkeligheter stiller 

seg bak Samskipnadens 

millioninvestering i 

nettstedet, slakter Ivar 

Munch Clausen hele 

prosjektet. 



«Trondheims studentpolitikere støtter 

helhjertet opp om pengebruken rundt 

nettportalen student.no» skrev 

Universitetsavisas nettutgave. 

Under Dusken for... 

10 år siden 

«Når fanden går i 

kloster» 

– [...]å tru at det no skal bli 

slutt på storrussisk imperialisme 

over natta, er nesten 

like sannsynleg som at 

fanden skulle gå i kloster. 

Omtrent slik vurderte Pål 

Steigan, tidlegare mangeårig 

AKP-leiar stoda i ein 

Sovjetunion i oppløysing. 

[...]I dag har vi komme til eit 

punkt der den sovjetrussiske 

modellen for sosialisme 

tydeleg har spelt 

fallitt, men Steigan ville ikkje vere med på at dette 

representerte nokon siger for den vestlege kapitalismen. 

Høgre sin stortingsrepresentant Jan Petersen hadde 

naturleg nok ei anna vurdering av stoda. Det som har 

skjedd i Sovjet og Aust-Europa inneber ein ideologisk 

kollaps for sosialismen. 

Det er ikke helt riktig. Mange 

reagerte på at Roger Beite og Henriette 

Dyrø, ledere i henholdsvis Velferdstinget 

og Studentparlamentet, får 

framstå som «Trondheims studentpolitikere». 

Begge forsvarer Samskipnadens 

pengebruk. 

– Forretningsideen og tankene bak 

student.no er svært godt gjennomtenkte, 

mener Roger Beite. 

Han hevder det er det tekniske som 

har sviktet, og som har ført til de store 

forsinkelsene. Leder i Studenttinget, 

Ivar Munch Clausen, stiller seg helt 

uforstående til kollegenes utspill. 

– Jeg forstår ikke hvordan noen 

studentpolitikere kan støtte dette, sier 

Clausen 

Han mener student.no faller inn 

under «annen virksomhet» fra 

25 år siden 

Samskipnadens side, og at de utelukkende 

skal drive med slikt for å 

tjene penger. 

– Når de etter så lang tid ikke har 

klart det, synes jeg hele prosjektet 

virker håpløst, tordner han. 

Også Studenttingets nestleder Anne 

Sofie Risnes sier hun er skeptisk til 

pengebruken. 

– Bortkastede penger 

I forrige nummer av Under Dusken 

sa Samskipnadens konsernstyreleder 

Åse Birgitte Haugen at hun hadde 

klokkertro på student.no. Det til tross 

for store forsinkelser, tekniske problemer 

og uferdig innhold på 

nettstedet. 

Til sammen vil Samskipnaden 

bruke minst 2,7 millioner kroner, og 

Valg i samfundet 

Sosialistisk Front har i haust 

vori på offensiven, etter i 

eit års tid å ha fungert 

mindre godt. Eit døme på 

det er Under Dusken. Eit 

anna er aktiviteten i Storsalen, 

der Raud Front fleire 

gonger har vorti pressa 

langt utover sidelinja. Til 

dømes vart Sovjet-møtet 

eit av dei beste dette 

semesteret etter at Sos. 

Front pressa RF til å endra 

møteopplegget. Som front 

har og Sos. Front utvikla seg, og er ein reell front med 

mange uorganiserte, ikkje eit underbruk av SV, slik 

mange hevder. Det er difor eit handlekraftig alternativ 

til Raud Front sin sekteriske og stalinistiske praksis som 

stiller til val.[...] AVVIS RAUD FRONT SI BOIKOTTLINE! 

STEM SOSIALISTISK FRONT! 

75 år siden 

Faksimile fra UD 14/01 

totalt vil prislappen på internettvisjonen 

komme på mer enn 20 

millioner. Daglig leder i selskapet 

som driver student.no, Rune Kibsgaard 

Sjøhelle, har uttalt at dette er lite 

penger når man skal lage et 

omfattende nettsted. 

Kollegierepresentant Hans Bøhle 

Aarhus har i likhet med studenttingslederne 

ikke noe til overs for 

begeistringen omkring nettportalen 

som skulle bli «Norges beste». Han 

understreker at han ikke er blant 

studentpolitikerne som støtter pengebruken. 

– Personlig er jeg veldig, veldig 

skeptisk. Jeg tror dette er bortkastede 

penger, som i stedet kunne vært brukt 

på tiltak som gir mer studentvelferd, 

sier han.UD 

Oslo-Brev 

Oslo, sist søndag. 

Igår - det betyr 4. desember 

- hadde Det norske 

Studentersamfund semesterets 

siste møte. En av 

landets forstandigste og 

mest forhatte menn, dr. 

Scharffenberg, holdt foredrag 

om Rasjonell menneskeav[...]-Samfundetselskverdige 

formann uttrykte 

det spøkende omtrent slik 

i en oppfordring til diskusjon: 

«Vi er blitt så vant 

med å høre den rene sannhet fra Samfundets talerstol, 

men det kunde jo allikevel tenkes at nogen hadde noget 

å innvende, derfor osv.»[...]Til våren synes jeg så man 

skulle gjeninnføre åndsfriheten eller gjøre den effektiv, 

suspendere den evige sannhet for en tid, og la 

studentene tøve og diskutere som før; da vil våren 1927 

også bli en merkevår. 

BOKSTAVKRØLL: Studentene kommer til Hege Sandsengen i Fagutvalget for psykologi når de ikke skjønner hva 

som skjer med A’ene og de andre bokstavkarakterene. Hun har ikke noe svar å gi dem. (Foto: Halldor Gjernes) 

Karakterbingo på Lade 

Om to måneder er det 

opptak til profesjonsstudiet i 

psykologi, men fortsatt vet 

ingen ansvarlige hva som må 

til for å komme inn ved 

studiet. 



For snart to måneder siden skrev Under 

Dusken om frustrerte psykologistudenter 

som ikke hadde fått 

informasjon om innføringen av bokstavkarakterene. 

I dag: Status quo. Alle 

parter hevder imidlertid at de jobber 

med saken. 

– Det er uholdbart når det er tre uker 

til eksamen og studentene fortsatt ikke 

vet hva som skjer, sukker Hege 

Sandsengen. 

Hun er leder i Fagutvalget for psykologi, 

og mener at alle aspekter ved 

bokstavkarakterinnføringen burde vært 

avklart for lengst. 

– Det har vært studenter inne på 

kontoret vårt som har vært helt på 

gråten, men vi har jo ikke noe svar å 

gi dem, fortsetter FU-lederen. 

Hun er mellomfornøyd med 

løsningsforslaget som nå kanskje blir 

sendt til Kollegiet, der alder blir 

utslagsgivende dersom søkere har like 

karakterer fra både introstudiet og 

ex.phil. 

– Hvorfor skal det være så vanskelig 

å fortsette med tallkarakterer? Det virker 

som om dette bare er en ren 

prinsippsak for NTNU, sukker 

Sandsengen. 

Ingen har oversikt 

Det er også usikkert om 

psykologistudentene blir tatt opp i 

Oslo, Bergen eller Tromsø. Eirik Lien 

ved Studieavdelingen er ansvarlig for 

innføring av bokstavkarakterer. Han sier 

de i det siste har fått meldinger fra 

Universitetet i Tromsø om at det ikke 

vil bli mulig å ta opp NTNU-studenter 

ved deres profesjonsstudium. 

– Det vil i så fall stride mot 

Universitetsloven, tror Lien. 

Han hevder fremdeles at all 

nødvendig informasjon ble gitt fra 

Studieavdelingen så tidlig som 

november i fjor, og at det er fakultetene 

og instituttene som selv har rotet det 

til for seg. 

Leder av Psykologisk institutt, Tore 

Stiles, innrømmer at han ikke har full 

oversikt over situasjonen. 

– Har studentene fått god nok 

informasjon? 

– Det har de vel kanskje ikke fått. 

Stiles medgir at det «godt kan være» 

instituttet som ikke har gjort jobben sin, 

og at ting egentlig burde vært klarlagt 

før dette semesteret. 

– Ideelt sett burde det vel det. NTNU 

sentralt ser for seg at de har innført 

dette. De er ikke tilstrekkelig orientert. 

– Hvem sin skyld er det? 

– Situasjonen oppleves vel som litt 

uklar for alle. Jeg vil ikke skylde på 

noen, sier Stiles. 

Han har forståelse for at studentene 

er frustrerte, og sier han nå vil sjekke 

opp saken. 

– Men studentene har ikke kommet 

med noen formell henvendelse. Det 

burde de jo gjøre hvis de føler at de 

mangler informasjon. Vi har vært veldig 

opptatt med nybygging på Dragvoll, og 

har ikke fanget opp det der, sier 

psykologiprofessoren. 

Han vet i likhet med resten av 

NTNU ikke når problemene er ferdig 

utredet, men tror det vil være klart før 

januar. 

– Når jeg har snakket med deg 

begynner jeg å bli litt mer oppegående 

i forhold til problemstillingen, avslutter 

Tore Stiles.UD 

NTNU mister søkere? 

Universitetene i Oslo, Bergen og 

Tromsø etterlyste en avklaring på 

karakterproblemet så tidlig som i juli. 

De praktiserer nemlig omregningen «A 

er lik 2.2» i dag. Etter et slikt prinsipp 

vil NTNUs aller beste studenter stille 

med 2.2 som snitt ved opptak til 

profesjonsstudiet i for eksempel Oslo, 

noe som ikke er noe å skryte av 

dersom man må ha 2.1 for å komme 

inn. Karakterproblemet kan med andre 

ord føre til at mange som vil studere 

psykologi rett og slett velger bort 

NTNU som lærested i framtiden. 

Nyheter 

9

MITT 

FORSKNINGS 

PROSJEKT 

Navn: Petter G. Almklov 

Stilling: Stipendiat, Næringslivets Idéfond 

ved NTNU 

Alder: 30 år 

Utdannelse: Siv.ing. fra bergavdelinga og 

hovedfag i sosialantropologi 

– Hva forsker du på? 

– Jeg forsker på tverrfaglig samarbeid, 

visualisering og læring i ekspertmiljø. 

– ??? 

– - Jeg er på feltarbeid i Statoil. Da jobber 

jeg blant en gruppe geologer som jobber 

med et oljereservoar. Jeg prøver å studere 

hvordan de jobber sammen i tverrfaglige 

grupper. Jeg ser på hva de tenker om reservoaret, 

hvordan de diskuterer de tekniske 

problemstillingene, sånne ting. Hvordan de 

jobber sammen, rett og slett. 

– Hva har du funnet ut? 

– At det å være ekspert handler om mye 

mer enn bare å kunne faget sitt. Evnen til å 

oppnå oversikt og til å kunne samhandle er 

ekstremt viktig i tillegg. Jeg har ennå 

halvannet år igjen, og håper å finne ut mye 

mer om hvordan sosiale menneskelige aspekt 

inngår i teknisk arbeid. Hvordan disse 

geologene lærer hverandre det de kan, og 

forenkler informasjonen, for å forstå hva som 

foregår 2 000 meter under havbunnen. 

– Hvorfor valgte du å forske på dette? 

– Fordi det er et område som jeg har gode 

forutsetninger for å forske på, siden jeg har 

min spesielle tverrfaglige bakgrunn. Antropologer 

har ofte sett på andre kulturers 

vitenskap som et kulturelt/sosialt fenomen. 

Jeg synes det er viktig å gjøre det samme med 

vår egen ekspertkultur. Jeg søkte på et 

doktorgradsstipend tilknyttet idéfondet, og 

fikk det. 

– Hva mener du trengs for å bli en god 

forsker? 

– Evnen til å veksle mellom nærhet til det 

som foregår og analytisk distanse. Du trenger 

evnen til å kunne se på enkle og hverdagslige 

ting, og forstå de i en større sammenheng. 

– Hvordan er en vanlig dag for deg? 

– Akkurat nå er jeg som sagt på feltarbeid. 

Det vanlige for meg er da åtte timer sammen 

med en gruppe geologer. Da deltar jeg i 

arbeidet deres så godt jeg kan, hovedsakelig 

observerer jeg, men jeg henger meg på 

møter og diskusjoner og prater med folk. 

– Hvordan ser du for deg fremtiden 

din? 

– Jeg håper jeg blir ferdig med 

doktorgraden. Etter det har jeg ingen konkrete 

planer. Det kan godt bli jobb på universitetet, 

eller det kan bli noe helt annet. 

10 Nyheter 

Av Erlend Langeland Haugen 

En framtid som forsker 

HVIS LIVET ER EN TRAPP: Seks etasjer opp for å bli lege. Bare én etasje til for å bli forsker. Trine Funder 

Pedersen og Erik Madssen er motivert for det knallharde studiet. (Foto: Hans Martin Momyr) 

Neste høst kan tolv 

nysgjerrige medisinstudenter 

utvide 

studiet sitt med ett år – 

og få teknologisk 

forskerstatus på kjøpet. 

AV HANS ØRNES 

ornes@underdusken.no 

– Norge er jo på bunnen når 

det gjelder forskning, så dette 

er et steg i riktig retning, mener 

Erik Madssen, førsteårsstudent 

og representant i Forskningsstyret 

på Medisinsk fakultet. 

Sammen med medstudent 

Trine Funder Pedersen planlegger 

han å søke den planlagte 

Forskerlinja. Studiet er sju år 

med blod, svette og hardt 

arbeid, for i tillegg til den 

vanlige medisinundervisningen 

må studentene bruke helger 

og ferier på å forske. 

Parallell undervisning 

Medisinstudenter som føler et 

kall mot forskning, må søke 

opptak etter andre studieår, og 

være villig til å følge det 

ordinære legestudiet parallelt 

med forskerutdanningen. 

– Det er en fin gulrot for 

studentene at man får en 

spesialisert legeutdanning allerede 

etter sju år. Vi får presentert 

mye fakta på medisinstudiet, 

men nå får vi sjansen 

til å være kreative og finne ut 

ting selv, sier Trine Funder 

Pedersen. 

Det foreløpige studieopplegget 

gjør at det blir knapp tid 

til en eventuell sommerjobb, og 

Pedersen og Madssen etterlyser 

økonomisk kompensasjon for 

tapt arbeidsinntekt. Bedre informasjon 

om studiet blir også 

etterlyst, men det venter de så 

snart de endelige rammene 

rundt studiet er lagt. 

Teknologisk profil 

– Arbeidsmessig er dette et åtte 

års studium, men tallmessig går 

det over sju år, opplyser Ole- 

Jan Iversen, prodekanus for 

forskning på Medisinsk fakultet. 

– I tillegg til legestudiet må 

studentene følge et eget forskningsprosjekt 

og ulike kurs som 

er relevante for prosjektet. Det 

Medisinske fakultet i Trondheim 

har satset spesielt på 

medisinsk teknologi, og dette 

vil også prege Forskerlinja, sier 

Iversen. 

Forskerlinja skal hente 

penger fra en budsjettert pott 

på 12 til 13 millioner som er 

strategiske forskningsmidler til 

NTNU. Disse midlene skal i 

tillegg til Forskerlinja brukes 

til å styrke NTNU sine satsningsområder 

og til funksjonell 

genforskning. Det kan derfor 

være åpnet for kniving om 

midlene.UD 

Vil jobbe for nytt valg 

- Jeg mener at vi bør sette i 

gang en prosess for igjen å 

bli medlem av Norsk 

Studentunion uansett om 

det blir sammenslåing 

mellom NSU og StL eller 

ikke, sier studenttingsleder 

Ivar Munch Clausen. 

AV MARTE LERBERG KOPSTAD 

marteler@underdusken.no 

29. november kommer NSU-leder 

Trond Larsen til Trondheim for å ta opp 

diskusjonen om NTNU-medlemskap. 

Ivar Munch Clausen ønsker seg et 

intensjonsvedtak i Studenttinget i høst 

som sier at man ønsker å sette i gang 

en prosess som skal lede frem mot 

urnevalg, uansett om det kommer til 

sammenslåing mellom NSU og StL. 

– Vi meldte oss ut med urnevalg og 

da synes jeg det er den riktige måten 

å eventuelt melde seg inn igjen på 

også, sier Munch Clausen. 

Han er personlig tilhenger av at 

NTNU skal melde seg inn igjen og tror 

at NSU har gått i seg selv etter NTNUs 

protestutmeldelse i 1998, og at det nå 

er på tide å ta en ny debatt. 

– NTNU vet mer om hva det vil si 

å stå utenfor og hvilke problemer det 

fører med seg. Jeg har for eksempel 

opplevd at vi ikke har noe 

– Ikke gjør valgkampen 

personlig. Det er Håvard 

Ravn Ottesens råd 

til studentpolitikere som 

igjen skal ta opp NSUspørsmålet. 

Selv forlot 

han studentpolitikken etter 

at han følte seg uthengt 

gjennom en skitten NSUvalgkamp. 

AV MARTE LERBERG KOPSTAD 

marteler@underdusken.no 

Da trondheimsstudentene stemte for 

utmelding av Norsk Studentunion i 

internasjonalt arbeid her ved NTNU. 

Vi har ikke kontakt med en eneste 

internasjonal studentorganisasjon, sier 

han. 

Munch Clausen tror på et valg etter 

påske i 2002, og han bekymrer seg ikke 

for at det skal oppstå personkonflikter 

av de dimensjoner som rundt valget i 

1998. 

– Dengang var det veldig sterke 

personligheter i studentpolitikken. I 

dag ser jeg ingen slike. Valgkampen 

da var så uverdig at jeg tror neppe det 

samme vil skje igjen, sier han og føyer 

til at han håper på en åpen debatt hvor 

alle deltar aktivt. 

– Ingen må starte ut med fastlåste 

standpunkter, sier han, og sikter 

spesielt til SU-siv.ing. 

Stiller med åpent sinn 

Leder i SU-siv.ing., Frode Hansen, 

synes det er bra at NSU-saken blir satt 

på dagsorden igjen. 

– Vi vil kontakte NSU sentralt og 

Erling Paulsen som var leder for SUsiv.ing 

under valgkampen i 1998 for 

å få informasjon om hva som skjedde 

da og om hvordan situasjonen er i dag. 

Vi har ikke tatt noe standpunkt til nytt 

medlemskap enda. Vi vil først ha en 

evaluering, så vil ha saken på 

dagsorden til våren, sier Hansen. 

Kollegierepresentant Hans Bøhle 

Aarhus er også åpen for ny NSUdebatt. 

- Unngå personlig valgkamp 

1998, var Håvard Ravn Ottesen en 

sentral person. Han var studenttingsleder 

ved NTNU og samtidig 

lokallagsleder for NSU. Personlig 

mente han at NTNU-studentene burde 

melde seg ut av NSU. Det ble starten 

på en konflikt med NSU-ledelsen. En 

konflikt som etter hvert ble en personlig 

og vondt å oppleve. 

– NSU-leder David Baum taklet 

ikke at jeg kritiserte NSU. Han skilte 

ikke mellom person og sak og det 

utviklet seg til en personkonflikt som 

det ser ut til fortsatt er der i dag, sier 

Ravn Ottesen, og legger oppgitt til at 

han synes det er umodent at Baum 

ennå ikke har lagt dette bak seg, slik 

det fremgår av intervjuet med ham i 

siste nummer av Under Dusken. 

– Dersom det blir en sammenslåing 

må vi være med, sier Bøhle Aarhus. 

Men han er skeptisk til at NTNU 

skal gi fra seg for mye selvbestemmelsesrett. 

– NSU må ta seg av det som er felles 

for alle studenter, men de skal ikke 

kunne vedta ting som går mot det 

lokallagene ønsker, fremhever han. 

Aarhus mener at en ny avstemning 

må til, og at den må komme rett etter 

sammenslåingen. 

– Både studentpolitikere nasjonalt 

og lokalt var -og er- unge og uerfarne, 

særlig i forhold til å behandle 

personkonflikter. Studentpolitikerne 

har likevel mye makt og derfor må de 

være forsiktige med å diskutere 

personer, sier han. 

Personkonflikt endte i 

sykemelding 

– På NSUs landsmøter ble det mer 

personsaker enn politiske saker. I ett 

tilfelle ble en som hadde et sentralt 

verv i NSU sykemeldt og kom aldri 

tilbake som følge av personkonflikter, 

forteller Ottesen. 

Når det gjelder fremtidig medlemsskap 

i NSU, er han opptatt av at 

– Nå er det viktig at studentpolitikerne 

på NTNU er med på å 

påvirke utformingen av organisasjonen. 

Det gjør vi nå gjennom tett og regelmessig 

kontakt med NSU, sier han. 

– En ny stor nasjonal organisasjon 

må se på hvem de faktisk vil representere. 

Med den nye reformen vil det 

bli et skille mellom heltidsstudenter og 

andre, og det vil bli en utfordring, sier 

Bøhle Aarhus. UD 

PÅ TIDE MED NY DEBATT: Studenttingsleder Ivar Munch Clausen mener det er på 

tide å melde seg inn i en nasjonal studentorganisasjon igjen. (Halldor Gjernes) 

Studenttinget må ha flere personer 

ansatt på heltid for å kunne takle 

medlemskap best mulig. 

– Den nasjonale organisasjonen 

har mye ressurser og mange folk. 

Lokalt er det få. Det fører til at man 

ikke klarer å følge opp de nasjonale 

vedtakene lokalt, og lett kan bli 

overkjørt. Man må være i stand til å 

matche den nasjonale organisasjonen 

lokalt, slik at saker kommer nedenfra 

og opp og ikke overnfra og ned. Det 

er også viktig at man finner en løsning 

på problemet med at leder for NSU 

lokalt og leder for Studenttinget er en 

samme person. Det kan skape mange 

problemer, sier Håvard Ravn Ottesen. 

På det siste punktet snakker han 

av bitter erfaring. UD 

Nyheter 

11

1 0 % S T U D E N T R A B A T T 

10% student rabatt 

Det er ikke alltid like 

lett å finne hullet... 

Velkommen til 

TRONDHEIM 

TANNHELSESENTER 

Kongens gt. 49, 7012 Trondheim. Tlf.: 73 53 45 45 

ÅPNINGSTIDER: 

Mandag - torsdag kl. 08.00 - 20.00 

Fredag kl. 08.00 - 15.30 

Lørdag kl. 10.00 - 14.00 

Søndag Ved akutthjelp - 

ring 73 53 45 45 

STUDENTRABATT: 

10% på alle typer 

tannhelsetjenester. 

Ansvarlig tannlege 

Sverre Schjetlein 


trenger deg! 

Under Dusken er studentavisa i trondheim, og 

har et opplag på 10.000. Vi har gjengstatus på 

Studentersamfundet, og som medarbeider i 

Under Dusken får du tilhold i et godt sosialt 

miljø. I tillegg lærer du masse om avisarbeid og 

avisproduksjon. Nå søker vi: 

Annonsemedarbeidere 

Har du lyst til å markedsføre og selge Under Dusken? 

Annonseavdelingen trenger nye medarbeidere. Hvis du 

er initiativrik og utadvendt er dette en spennende jobb 

for deg. Du trenger ikke ha erfaring fra liknende arbeid. 

Økonomiansvarlig 

Under Dusken trenger en person som kan ta ansvaret for 

regnskapsføring og det praktiske arbeidet rundt 

økonomistyring. Du bør ha en viss erfaring med penger, 

men det viktigste er at du er pålitelig og systematisk. 

Sivilarbeider 

I begynnelsen av januar dimitteres den ene av våre to 

sivilarbeidere. Nå søker vi hans erstatter. Du må være 

innrullert på Hustad, og være nysgjerrig på hvordan det 

er å jobbe i avis. 

Spørsmål om stillingene kan rettes til redaktør Reidar Mide Solberg 

(90 92 67 79/reidarmi@underdusken.no). Søknaden sendes til Under 

Dusken, postboks 6855 Elgseter, 7433 Trondheim. 

Søknadsfrist: 15. november. 

Student-ADSL med fri etablering 

fra kunkr 338,-pr 

mnd * 

Med en Internett-oppkobling hjemme er du ikke lenger avhengig av å få kjempet til deg en plass på datasalen. Og med ADSL er tilknytningen din like 

rask og trygg som den du har tilgang til på skolen. Minst! 

Med ADSL får du inntil 16 ganger høyere hastighet enn med ISDN. ADSL-linjen er alltid oppe og klar til bruk - og du kan bruke den så mye du vil. 

Du betaler uansett bare den faste månedsavgiften. 

For spørsmål og bestilling tar du kontakt med oss på tlf 800 800 12 eller på 

www.online.no/student-adsl 

Telenor Internett ADSL. 

Mye, mye raskere Internett 

*Forutsetter binding. Effektiv månedpris i bindingstiden.

LO vil verve jobbende studenter 

VIL ORGANISERE BARISTAENE: Svært mange studenter og skoleungdommer jobber deltid på kafeer og restauranter. Nå vil 

LOs Kine Smith Larsen verve Ingvild Johansen og andre studenter som jobber ved siden av studiene. (Foto: Halldor Gjernes) 

Sju av ti studenter jobber 

ved siden av studiene. Nå 

tilbyr LO eget medlemskap 

for studenter i deltidsjobb. 

AV MORTEN BERTELSEN 

mortenb@underdusken.no 

Torsdag lanserte Landsorganisasjonen 

i Norge (LO) sitt nye studentmedlemskap 

ved landets fire universitet. 

For 500 kroner i året får deltidsog 

feriearbeidende studenter på 

universitetene fulle rettigheter som 

LO-medlemmer. Høgskolene kommer 

etter over jul. 

Kine Smith Larsen i LO hevder at 

behovet er skrikende. 

– Studenter må ofte finne seg i helt 

uholdbare forhold. Det er helt ufattelig 

hvor mye rart vi oppdager når vi 

besøker studenter der de jobber, sier 

Smith Larsen. 

Landsorganisasjonen stiller hele 

sitt faglige og juridiske apparat til 

disposisjon for studentmedlemmene, 

enten de er deltidsansatte eller 

ferievikarer. Medlemskapet er åpent 

for alle studieretninger og fag. Den 

eneste begrensningen er at du ikke 

tjener mer enn 100 000 kroner i året. 

NIF-medlemskap OK 

– Dette er et kjempetiltak, og jeg tror 

mange studenter vil oppleve det som 

en lettelse at de kan søke hjelp hos 

et fagforbund, sier leder av 

Studentparlamententet ved Høgskolen 

i Sør-Trøndelag (HiST), Henriette 

Dyrø. Også Ivar Munch Clausen, leder 

av Studenttinget ved NTNU, støtter 

utspillet. 

LO er landets største 

arbeidstakerorganisasjon med 800 000 

medlemmer. Organisasjonens 

hovedoppgave er å sikre medlemmenes 

lønns- og arbeidsvilkår. LO håper 

at så mange som 30 til 40 prosent av 

studentene i Sør-Trøndelag vil melde 

seg inn i løpet av de neste to årene. 

Samtidig understreker LO at 

studentmedlemskap fullt ut lar seg 

kombinere med medlemskap i andre 

organisasjoner og foreninger, for 

eksempel Norske sivilingeniørers 

forbund (NIF). 

Inne på en av byens travleste lunsjog 

møteplasser, Erichsen Konditori AS 

på Nordre, er det som alltid trangt ved 

bordene og kø i kassen midt på dagen. 

Klemt inne mellom fruehatter, 

barnevogner og travle forretningsmenn 

står Ingvild Johansen (20), 

servitør og påtroppende student. I 

likhet med mange andre studenter 

jobber hun på kafé to til tre ganger i 

uka. 

– Studentmedlemskap i LO? 

Hvorfor det? Jeg har aldri opplevd 

noen problemer i jobben. Her fungerer 

det i hvert fall veldig bra, sier 

Ingvild. 

Bak henne freser espresso- 

maskinen nesten like hissig som 

køståerne ved kassa. 

– Det høres ut som et fint tiltak, 

men jeg vet ikke helt. Kanskje, sier 

Ingvild. 

I dag er det mer enn 170 000 

studenter ved landets universitet og 

høgskoler, 164 200 i videregående 

skole. De aller, aller fleste av disse har 

en eller annen form for arbeid ved 

siden av studiene. Så mange som 70 

prosent, hevder LO. Og det er disse 

potensielle medlemmene LO ønsker 

å kapre. 

– Du, hvor mange dager i året har 

du krav på 100 prosent overtid? Eller 

for å gjøre det litt lettere, hvor mange 

dager i påska får du full overtidsbetaling? 

spør Kine Smith Larsen fra 

LO. 

– Neeei, si det. Jeg får vel noen, 

svarer Ingvild. 

– Akkurat. Og det er ikke nok, sier 

Smith Larsen og smiler.UD 

I FARESONEN: Malingen flasser av og treverket slår sprekker. Museumsledelsen frykter at 

St.Mikael-relikviet, Mosvik-krusifikset og annen kunst går tapt. (Foto: Fride H. Klykken) 

800 år gammel kunst i fare 

Vitenskapsmuseet i Trondheim 

frykter at deres kirkesamling 

fra 1200 til 1800tallet 

kan bli skadet i løpet 

av vinteren. Hvis ikke 

ventilasjonsanlegget ved 

museet snart blir byttet ut, 

kan fredede kunstverk i 

verste fall gå tapt. 



Det er det 21 år gamle klimaanlegget 

i Schønningshuset på Kalvskinnet 

som skaper problemene. Anlegget, 

som skal sørge for riktig inneklima, 

svikter til stadighet. Nå slår ledelsen 

alarm og krever full utskiftning. Men 

NTNU har ikke penger til å skifte ut 

anlegget. 

Kirkesamlingen inneholder blant 

annet malte kirkeinteriør, altertavler 

og prekestoler fra 1200 til 1800-tallet. 

I løpet av kort tid har museet registrert 

til dels dramatiske svingninger i 

temperatur og luftfuktighet inne i 

bygget som huser samlingen, og 

frykter at malingen på interiørene 

skal begynne å sprekke. Samlingen 

er fredet gjennom Kulturminneloven. 

– Samlingen er enestående i internasjonal 

sammenheng. Utenlandske 

turister besøker oss året rundt. Dessuten 

er den fremdeles svært interessant 

for forskere; samlingen har ennå 

mye å fortelle oss om malerkunst og 

ikonografi fra slutten av 1800-tallet, 

sier museumsdirektør Arne B. 

Johansen ved Vitenskapsmuseet. 

– Sårbare samlinger 

I et brev til Teknisk avdeling ved 

NTNU forteller museet om kjøleaggregat 

som ikke virker, dampkokere 

som svikter, og ikkeeksisterende 

alarmrutiner. Da anlegget 

brøt sammen i mai, gikk det fire 

dager før noe ble gjort. Videre skriver 

instituttledelsen at den ser på med 

bekymring at Vitenskapsmuseet nå 

går en ny vinter i møte uten løsninger 

for kirkesamlingen. 

– Det er snakk om sårbare samlinger, 

og dersom dagens situasjon 

vedvarer, kan samlingen ta skade. 

Ingenting er ødelagt ennå, men vi er 

innstilt på å finne en rask løsning, sier 

laboratorieleder Roar Sæterhaug ved 

Vitenskapsmuseet. 

Ifølge Teknisk avdeling kan vinter 

bli til vår før anlegget blir skiftet ut. 

Dessuten mangler avdelingen penger, 

og håper at andre ved universitetet 

kan være med og spleise på nytt 

anlegg. 

– Vi har ikke budsjettmessig 

dekning for å skifte ut anlegget før 

vinteren. Først må vi klarlegge brukernes 

behov, deretter kostnadene og 

så hvordan prosjektet kan finansieres. 

Først da kan vi anslå hvor lang tid 

arbeidet vil ta, sier seksjonssjef Kåre 

Langøy ved Teknisk avdeling på 

NTNU.UD 

PROBLEMER: I løpet av kort tid har Vitenskapsmuseet registrert til dels dramatiske 

svingninger i temperatur og luftfuktighet inne i bygget. (Foto: Fride H. Klykken) 

Velg adresse selv 

Fra 1. november kan du fritt velge om 

du skal ha bostedsadresse på 

studiestedet eller hjemme hos foreldrene 

dine. Men hva er vitsen? Melder du 

flytting til studiestedet må du skaffe 

deg egen innboforsikring, og det kan 

koste. En del av begrunnelsen fra 

Finansdepartementet er å sikre at 

studentene har mulighet til å være aktive 

i lokalpolitikken, enten på hjemstedet 

eller studiestedet. Samt at det kan være 

en erklæring på at du endelig har forlatt 

reiret for godt. 

Tilbyr døgnåpne kafeer 

Døgnåpne kafeer skal gjøre det lettere 

for studentene å jobbe på campus. Nå 

vil Samskipnaden gjøre om sine kafeer 

til døgnåpne internettkafeer. Ifølge 

Universitetsavisa skal det legges opp 

trådløs nettforbindelse til Storkantina på 

Dragvoll, Kjelhuskafeen på Gløshaugen 

og arealet utenfor Magneten på 

Gløshaugen, og dette skal være klart fra 

1. januar 2002. 

Går alt etter planen kan studenter ta 

med seg bærbare pc-er og jobbe i 

kantina i stedet for overfylte datasaler. 

Vekttall i utlandet 

Nå har du mulighet til å ta vekttall i 

utlandet samtidig som du mottar støtte 

fra Lånekassen. Dersom en norsk 

høgskole eller universitet oppretter en 

filial i utlandet, kan du få støtte fra 

Lånekassen til å ta godkjente fag der. 

Tidligere har ikke slike «filial-studier» gitt 

rett til støtte fra Lånekassen, men utover 

vanlig støtte må du dekke reiseutgifter 

og ekstra utgifter under oppholdet selv. 

På Lånekassens hjemmesider står det at 

det fortsatt er mulig å få støtte til 

ordinære utenlandsstudier. 

Nyheter 

15

Slutt for Dragvoll postkontor 

Etter mye fram og tilbake har 

Posten omsider bestemt seg: 

Dragvoll postkontor legges 

ned i februar. 

AV SÆBA BAJOGHLI 

bajoghli@underdusken.no 

Men dette får ingen katastrofale følger 

for dragvollstudentene. Postkontoret 

blir nemlig erstattet av post i butikk på 

Tapir Storkiosk. Tapir-direktør Hans 

Gunnar Auganes innrømmer likevel at 

det ideelle hadde vært om postkontoret 

hadde blitt opprettholdt på Dragvoll. 

– Men nå som Posten har vedtatt 

nedleggelse stiller vi opp. Vi er bedt 

av NTNU om å ha en postfunksjon på 

Dragvoll, og da blir løsningen post i 

butikk på Tapir Storkiosk, opplyser 

Auganes. 

– Vil ikke dette medføre ekstra 

belastning for de ansatte i storkiosken? 

– Vi skal selvfølgelig tilpasse 

bemanningen, så det tror jeg ikke blir 

noe problem. Post i butikk er dessuten 

en ferdig løsning fra Postens side, med 

både innredning og utstyr, sier Auganes. 

Informasjonssjef Robert Morberg i 

Posten Region Midt-Norge lover 

studentene at postkontorets nedleggelse 

ikke vil gi særlig utslag for dem. 

– De aller fleste dagligdagse 

gjøremål vil fortsatt være mulig. 

Studentene kan sende brev, pakker 

og bruke postbankkonto. De tilbudene 

som forsvinner er blant annet eiendomsmegling 

og finansrådgiving, 

forteller Morberg. 

Når det gjelder studielånet kan 

studentene heve det i form av 

utbetalingsblankett i post i butikk. De 

som får stipend og lån kan foreta uttak 

på vanlig måte i butikken. 

NEWS 

IN 

BRIEF 

16 Nyheter 

– Trist for miljøet 

Tidligere har både Fokus bank og 

Kilroy Travels’ kontorer forsvunnet fra 

Dragvoll, og student Line Bøe Nielsen 

mener det er synd at flere og flere 

tjenester blir borte. 

– På Gløshaugen har de flere 

butikker og tjenester, i tillegg til at de 

får beholde postkontoret, sier Bøe 

Nielsen. 

Også postansatt Oddrun Harnes 

mener det er trist at slike steder 

forsvinner fra en campus som ligger så 

langt fra sentrum. Hun har jobbet på 

Dragvoll postkontor de ti siste årene, 

og går av med pensjon når arbeidsplassen 

hennes legges ned i februar. 

– Det er trist for miljøet at dette 

kontoret legges ned. Det pleier å være 

rolig etter at studentene har hentet 

studielånet sitt, men i år har vi merket 

større pågang enn før, sier Harnes. 

Gløshaugen beholder fortsatt sitt 

postkontor, men noen endringer vil 

også de merke. 

– Der blir det fortsatt en egendrevet 

utsalg, men flere selvbetjente tjenester, 

sier informasjonssjef Robert Morberg. 

Prosjektet er i planleggingsfasen, 

men Morberg håper å kunne åpne en 

posthandel innen andre kvartal av 

2002.UD 

SKUFFET: Line Bøe Nielsen mener det er synd Dragvoll postkontor forsvinner i februar. (Foto: Fride Haram Klykken) 

Mediaevel art endangered 

The museum of science, Vitenskapsmuseet, 

fears its collection of churc art from the 

Middle Ages to the nineteenth century may 

not survive the winter. The climate control 

system is constantly failing. The technical 

division at NTNU has no money to improve 

the situation. 

– The collection is unique on an 

international scale. Foreign tourists visit us 

year-round, says director of the museum, 

Arne B. Johansen. 

Sad, expensive cafés 

Students in Trondheim are not satisfied with 

campus cafés and restaurants run by 

Studentsamskipnaden (SiT). In Oslo and 

Bergen there are better and more diverse 

offers, including cheap a la carte restaurants 

and pubs. 

– We are going to improve, promises 

director of the Café division of SiT, Kjell 

Erik Ronæss. 

He admits SiT has received complaints 

on its offers. However, surveys conclude 

that many students in Trondheim are 

satisfied with Sit Kafé. 

– Nevertheless, we have to make sure 

our customers more often have good 

experiences, Ronæss says. 

Voting not for everyone 

This year´s elections for student parliament 

and student members in the university 

board were internet elections. In Under 

Dusken´s experience, many students were 

not allowed to vote, as they were not 

registered in the student census. Trouble 

in many banks earlier this year is part of 

the cause. Some students´ payments of the 

obligatory student welfare fee were not 

correctly registered. 

– It is the students´ own responsibilty 

to make sure they were registered as voters, 

says leader of the elections committee, 

Christian Fjellstad. 

Linjeforeninger - forén eder! 

Mens linjeforeningene på 

Gløshaugen tilbyr 

studentene bedriftspresentasjoner 

med øl og 

pizza, ligger de fleste 

linjeforeninger på Dragvoll 

døde. Nå vil Nettverket 

vekke dem til liv. 

AV SÆBA BAJOGHLI 

bajoghli@underdusken.no 

– Jeg tror det er mange dyktige 

studenter som velger å engasjere seg 

i Samfundet eller UKA i stedet for på 

Dragvoll. Utfordringen er å få 

dragvollstudenter til å rette engasjementet 

mot studiestedet og linjeforeninger, 

sier Frode Restad, som er 

koordinator i Nettverket. 

Nettverket er dragvollstudentenes 

interesseorganisasjon, og skal blant 

annet hjelpe studenter med å knytte 

kontakter i arbeidsmarkedet. Men de 

retter også sin virksomhet mot 

studentmiljøet, og nå ønsker de å få 

i gang linjeforeningene. Ifølge Frode 

Restad er det under halvparten av 

instituttene på Dragvoll som har aktive 

linjeforeninger. 

– For ett år siden begynte jeg å føre 

Kollegiet har vedtatt at 

NTNU skal «bevare og 

utvikle den særegne 

universitetstradisjon med en 

demokratisk og frimodig 

atmosfære». Hva i all 

verden skal det bety? 



Vi ringte han som utformet og fikk 

igjennom vedtaket, amanuensis Trond 

Andresen ved Institutt for teknisk 

kybernetikk. Andresen er kjent for 

mange som universitetsledelsens mest 

aktive kritiker. 

– Det handler om at vi skal forsvare 

universitetets takhøyde slik at alle 

fortsatt har dagens utstrakte rettigheter 

til å si hva de mener, forteller 

Andresen, og legger til: 

en adresseliste over linjeforeninger på 

Dragvoll, men det skulle vise seg å 

være vanskeligere enn forventet. Det 

var få aktive foreninger, sier Restad. 

Han tror noe av årsaken er at 

KOORDINATOR: Frode Restad fra 

Nettverket mener mange dragvollere 

bruker sitt engasjement på Samfundet 

eller UKA i stedet for på sitt studiested. 

- Det er synd ettersom vi kan få til et 

bedre miljø på Dragvoll, sier han. 

(Foto: Fride Haram Klykken) 

Andresens trojanske gest 

– Med et slikt punkt blir det svært 

vanskelig for ledelsen å sette 

restriksjoner på hva man kan si og 

mene i fremtiden. Vedtaket bør sees 

i sammenheng med internett. Ved 

hjelp av nettet kan man i dag nå de 

fleste med akkurat hva man vil, når 

man vil. Det kunne man ikke for ti år 

siden. Dissidenter har med nettet fått 

en utrolig mulighet til å nå frem, på 

like fot, sier Andresen. 

– Hva betyr dette i praksis? 

– Vedtaket legger forpliktelse til full 

ytringsfrihet for alle i alle forhold. At 

nettet også gir enorm ytringsmulighet 

visste kanskje ikke alle i Kollegiet som 

stemte for det. Dette er derfor ingen 

tom 17. mai-tale, men har stor 

betydning. 

– Og? 

– Jeg gleder meg nå til å forelese 

i t-skjorta med den oppadstigende 

NTH-logoen og den druknende 

NTNU-logoen!UD 

tradisjonen med linjeforeninger på 

Dragvoll ikke står like sterkt som på 

Gløshaugen. 

Lederkurs for dragvollere 

Nå har Frode Restad og de andre 

medlemmene i Nettverket opprettet 

Linjeforeningsforumet, som i skrivende 

stund har hatt to møter. Her har 

de diskutert hvordan de kan blåse liv 

i «Dragvoll-følelsen» igjen. For det 

viktigste er å få studentene til å bry 

seg om hverandre. 

– Dette er spesielt viktig i forhold 

til nye studenter. Etter fadderuka i 

begynnelsen av semesteret blir de 

overlatt til seg selv, og i verste fall blir 

ferske studenter stående alene. Med 

linjeforeninger for hvert fag er det 

større muligheter for at dette ikke 

skjer. Det er lite som skal til for å skape 

et sosialt miljø på sitt fag, tror Restad, 

som understreker at det er studentene 

selv som har ansvar for å forbedre 

studiemiljøet. 

Nettverkets første utfordring er nå 

å rekruttere ivrige studenter til 

Linjeforeningsforumet. Målet er 20 

aktive linjeforeninger der hver 

forening har en økonomisjef, en leder 

og en festsjef. 

– Når vi har fått til dette har vi 

plutselig 60 studenter som er aktive 

på Dragvoll, og de får kurs og opplæring 

i hvordan man driver en 

linjeforening. Det kan bli en bra 

begynnelse, sier optimistisk Frode 

Restad.UD 

FAKTANETTVERKET 

Nettverket ble opprettet høsten 1997, og består av rundt 20 studenter. 

Nettverkets arbeidsområder er primært internt (studenter, linjeforeninger, studentorganisasjoner 

og institutt/fakultet) og eksternt (offentlige og private organisasjoner og næringsliv). De skal også 

bidra til å knytte kontakter mellom studenter og arbeidsmarked. 

Nettverket arrangerer blant annet karriéredager, jobbsøkerkurs og hovedfagskafé for 

dragvollstudenter. 

Ved semesterstart startet de Linjeforeningsforumet, som skal jobbe for å vekke liv i linjeforeningene 

på Dragvoll igjen. 

FRI TIL Å KRITISERE: Trond Andresen har fått gjennom sitt første vedtak i 

Kollegiet. (Arkivfoto: Sara Odén) 

Nyheter 

17

Siste innspurt i intens kamp 

KAMP OM VERVET: Eivind Hiis Hauge (t.v.) og Kathrine Skretting fremstod mot 

slutten som NTNUs svar på Gro & Kåre. I midten: Ingvald Strømmen. (Foto: Mathias 

Molden) 

Fortsatt sommerutleie på Moholt 

Bare utenbys førsteårsstudenter 

skal få delta i 

loddtrekningen om 

Samskipnadens tomme 

hybler etter vårsemesteret. 

Resten må betale husleie 

også i sommerferien dersom 

de skal være sikret tak over 

hodet til semesterstart. 



To tredjedeler av Samskipnaden i 

Trondheims (SiT) boliger skal fordeles 

ved loddtrekning. Resten skal 

sommerutleies. Samtidig bør SiT 

vurdere å innføre en boliggaranti for 

å sikre alle som ønsker det tak over 

hodet. Det bestemte Velferdstinget i 

18 Nyheter 

Trondheim (VT) i forrige uke. 

– Ordningen vil sørge for trygghet 

blant boligsøkende studenter. 

Dessuten vil det bli lettere for 

studenter fra andre byer å få seg et 

sted å bo før studiestart. Og de som 

leier bolig om sommeren skal få tilbud 

om betale husleien først når 

studielånet kommer. Alt i alt er det en 

god ordning, sier VT-leder Roger 

Færestrand Beite. 

Får ris 

Motstandere av vedtaket hevder det 

vil favorisere studenter med god råd 

og gode karakterer. Førsteårsstudenter 

må da betale husleie hele sommeren, 

selv om de ikke er sikret studieplass 

i Trondheim ennå. 

– Jeg er dypt, dypt skuffet over Velferdstingets 

avgjørelse. Vedtaket er 

urettferdig, og vil favorisere enkelte 

studentgrupper, advarer leder av 

– Nå skal jeg fortelle deg et 

eventyr om de tre brødrene 

som skulle til NTNU for å få 

seg utdanning, sa 

rektorkandidat Kathrine 

Skretting. 



Så satte hun seg ned på scenekanten 

mens lysmannen forsiktig dempet lyset 

i sirkusmanesjen. Møtet med eventyrprofessoren 

skjedde under rektorvalgets 

siste folkemøte, lagt til Storsalen i 

Samfundet. Møtet, med «NTNU - et 

universitet for fremtiden?» som tema, 

trakk i underkant av 100 tilhørere, de 

fleste av dem studentpolitikere og - 

ledere. Både Eivind Hiis Hauge og 

Kathrine Skretting var enige i at NTNU 

er et universitet for fremtiden. 

Skretting høstet applaus fra 

studentene i salen da hun startet sin 

innledning med å fortelle et eventyr om 

Studenttinget i Trondheim (STi), Ivar 

Munch Clausen. Han mener at de 

som har råd til å kjøpe trygghet kan 

gjøre det på det private 

utleiemarkedet. 

– VT har glemt prinsippene. De er 

blitt lurt av tall og fine ord. Det er jo 

merkelig at de mest konservative i 

studentpolitikken - meg selv inkludert 

- roper opp om urettferdighet, sier 

Munch Clausen. 

Færestrand Beite stiller seg 

uforstående til kritikken. Han mener 

SiTs boliger ikke appellerer til de 

med best råd uansett, og at alle vil før 

eller senere være nødt til betale leie 

om sommeren. 

– Sjansen for å få hybel vil ikke 

minke. Og hadde Ivar Munch Clausen 

tatt seg tid til å komme på møtet vårt 

ville han oppdaget at vi kun diskuterte 

prinispper og ikke tall, sier Færestrand 

Beite.UD 

sin visjon for utdanningen ved NTNU. 

Hiis Hauge repliserte tørt da han fikk 

ordet: 

– Det ville være synd å tape et 

fortellertalent som Kathrine Skretting 

til rektorstillingen; hun burde jo heller 

bli miljøskaper på faget Matematikk 1. 

– Takk, Eivind, svarte Skretting snurt. 

De to kandidatene bar preg av å ha 

kjempet vel og lenge om rektorstilling, 

og fremsto til tider som NTNUs svar på 

Gro & Kåre. Hiis Hauge tydde til 

sarkasme, mens Skretting flørtet med 

studentpublikummet. 

– Jeg har gitt opp å forklare dette for 

Kathrine. Det virker som om hun 

mangler forutsetning for å forstå dette, 

sa Hiis Hauge. 

– Jeg vet ikke hva salen mener, men 

pass deg litt for det patrikalske, Eivind!, 

advarte Skretting til applaus fra 

tilhørerne. 

Og hvem som til slutt vant? 

Siste nytt om valget på 


FORNØYD MED VEDTAKET: 

Velferdstingets leder Roger Beite støtter 

sommerutleie av samskipnadshybler. 

(Foto: Fride Haram Klykken) 

ALTERNATIV POLITIKK 

STUDENTVALG 

Starter Attac 

7. november er det 

oppstartsmøte for NTNU/HiST 

Attac. De skal drive 

folkeopplysning. 

AV GUDMUND BARTNES 

bartnes@underdusken.no 

Den nye avdelingen av den verdensomspennende 

organisasjonen Attac har som mål 

å opplyse flest mulig studenter i internasjonale 

økonomiske spørsmål. 

– Man blir gjerne litt frustrert når man ikke 

forstår helt hva den politiske debatten dreier 

seg om. Derfor skal vi forsøke å drive litt 

generell folkeopplysning i vår nye avdeling 

av Attac. På den måten håper vi å gi flere 

studenter et utgangspunkt til å ta standpunkt 

i viktige politiske spørsmål, sier Martha 

Kristine Andersen. 

Foreløpig er det dannet to undergrupper 

i avdelingen, «Mongo-gruppa» og HIV/Aidsgruppa. 

– Den førstnevnte gruppa skal gjøre den 

store folkeopplysningsjobben, den andre 

skal fordype seg i spørsmål knyttet til HIV 

og Aids. Det er for øvrig åpent for å danne 

flere undergrupper innenfor det feltet man 

skulle interessere seg for, sier Martha. 

Demonstrasjon 

Attac ved NTNU og HiST skal oppnå 

resultater ved å jobbe mot lokale politikere 

og prøve å få dem til å påvirke najonale 

politikere i internasjonale spørsmål. 

– Det skal vi gjøre gjennom media, 

demonstrasjoner og muligens etter hvert 

lobbyvirksomhet. Vi skal først og fremt 

påvirke lokale politikere gjennom å gi dem 

kunnskap, sier Marthe Lorås Berg. 

Hvem blir ISFiT-leder? 

Ledervalget for ISFiT-03 

nærmer seg med stormskritt. 

Hittil har tre kandidater meldt 

seg. 

AV GUDMUND BARTNES 

bartnes@underdusken.no 

Å være leder for International Student 

Festival in Trondheim (ISFiT) er et 

prestisjetungt verv. I løpet av festivalens 

ti dager strømmer studenter fra hele 

verden til Trondheim for å knytte bånd 

over grensene. Valget til ISFiT-leder 2003 

foregår i Samfundets Storsal 14.november. 

– Den som blir valgt velges på tema 

Den første oppgaven den nystartede 

avdelingen skal ta seg av er å mobilisere 

demonstranter til 11. november. 

– Det er et toppmøte i Qatar 11. 

november. Der er det blitt lagt ned forbud 

mot å demonstrasjoner, derfor arrangeres det 

lokale demonstrasjoner over hele verden den 

dagen. Vår avdeling er en av flere organisasjoner 

fra Trondheim som er med, avslutter 

Lorås Berg. 

Er du interessert i internasjonal politikk 

kan du møte opp på stripa på Gløshaugen 

(S1) 7. november klokka 1900. Da er det 

oppstartsmøte i Attac.UD 

DRAR I GANG: Martha Kristina Andersen 

og Marthe Lorås Berg er blant dem som 

starter en ny avdeling av Attac i 

Trondheim. (Foto: Mathias Molden) 

for festivalen og på person. Det er mulig 

å komme med benkeforslag også under 

valgmøtet, sier Inger Oldervik som er 

leder av stiftelsen ISFiT. 

Ingen av de tre kandidatene vil 

imidlertid gå ut med navn og tema for 

ISFiT-valget. Inger Oldervik forteller at 

tidligere festivaler blant annet har opprettet 

et felles nettverk for sletting av Ulandsgjelda. 

– Vi deler også ut studentenes fredspris 

under hver ISFiT-festival, sier Oldervik. 

Under studentfestivalen kan trondheimsstudentene 

engasjere seg i festivalen 

gjennom konserter, arrangementer 

og funksjonærstillinger.UD 

06.11 

07.11 

08.11 

13.11 

14.11 

aktivistkalenderen 

Politisk ukorrekt og lite opplyst? Under Dusken 

hjelper deg til de riktige stedene: 

«Gjennom brillene til USA, om media 

terror og bombing» 

Krigen vert kalla «kampen mot terroren». Men kvifor 

er det so sjølvsagt at bin Laden er terroristen og Bush 

helten? Studentmållaget i Nidaros bed inn til ope møte 

om media si dekning av bombinga i Afganistan. 

Medievitaren Sigurd Allern held føredrag, etterpå vert 

det høve til spørsmål og kommentarar frå salen. 

Dragvoll/Aud X kl 1700 

Ope møte om WTO og globalisering 

Framtiden i Våre Hender arrangerer møte med tittelen 

«Er verden en vare?». Møtet blir halde i samband med 

Verdas Handelsorganisasjon (WTO) sitt fjerde 

toppmøte i Doha, Qatar. Toppmøte skal forhandle om 

korleis ein skal liberalisere verdsøkonomien meir. Møt 

opp og finn ut kva konsekvensar dette får for oss og 

folk i den tredje verda. 

Isak kl 1830 

Café NordSør: «Brain-drain» 

Årets siste Café NordSør ser på Noregs trong for import 

av kvalifisert arbeidskraft, sett i samanheng med 

hjerneflukt frå utviklingsland. Kva er konsekvensane 

av hjerneflukt frå desse landa? Har norske 

myndigheiter eit ansvar for å unngå å tappe 

utviklingsland for den kompetansen dei sjølv treng for 

å bygge opp fagmiljøa sine? Møtet er på engelsk. 

Klubben/Samfundet klokka 1900 

SAP er daud. Kva erstatta SAP? 

Slett U-landsgjelda (SLUG) Trondheim arrangerer møte 

om dei nye strategiane for reduksjon av fattigdom i 

verda. IMF og Verdsbanken sine 

strukturtilpassingsprogram for land i sør er i teorien 

historie. Kva erstatta dei? Erik Blytt, hovudfagsstudent 

i utviklingsgeografi frå Universitetet i Oslo, fortel om 

det på 

Gløshaugen/Kjel 4 kl1900. 

Festivalleder ISFiT-03 

Vil du bli leiar for verdas største tematiske 

studentfestival? Eller vil du ha noko å seie om kven 

som blir det? Leiaren ar festivalen skal sørge for at 300 

hardtarbeidande funksjonærar samlar over 400 

deltakarar frå heile verda til diskusjonar, møter, sosiale 

aktivitetar og kulturelle arrangement. Festivalen blir 

arrangert våren 2003 for og av studentar, og skal vere 

tverrfagleg, tverrpolitisk og fleirkulturell. 

Samfundet/Storsalen kl 1900 

Bruk aktivistkalenderen: 

aktivist@underdusken.no til å spre informasjon om 

foredrag, møter, utstillinger, seminarer, aksjoner eller 

andre aktuelle aktiviteter. 

Nyheter 

19

20 Kronikk 

KRONIKK 

Hvorfor er den amerikanske forfatteren Richard Ford 

som en hemmelighet å regne i Norge, spør journalist 

og musiker Emil L. Mohr i sin introduksjon til Fords 

forfatterskap. 

Post-macho Fordism 

Pulitzer- og PEN-vinner Richard Ford 

markerer et kvart århundre som 

publisert forfatter – og 15-årsjubileet for 

gjennombruddsromanen The Sportswriter 

– med en ny novellesamling. Du 

skal se den finner veien til norske 

bokhandler. 

Det er nemlig ingen selvfølge. Der 

kjedefilialer flest rommer brorparten av 

det hans tre år yngre kollega Paul 

Auster har skrevet, er Richard Ford som 

en hemmelighet å regne her til lands. 

«Det er Ford som er den 

virkelig interessante stemmen 

i dagens litterære USA» 

Ikke et vondt ord om Auster. Mr. 

Vertigo og ikke minst Leviathan er 

underholdende romaner. Men det er 

Ford som er den virkelig interessante 

stemmen i dagens litterære USA. 

For tiden Maine-bosatte Ford ble 

født i Jackson, Mississippi, i 1944. 

Mannen som fikk sitt kommersielle 

gjennombrudd med The Sportswriter i 

1986, har siden gjort det til en sport å 

flytte på seg så ofte som mulig. Hans 

åtte bøker (fem romaner og tre 

novellesamlinger) har blitt til i 14 

amerikanske stater, i Mexico, Milano 

og Paris. 

Men er han flyktig i geografisk 

forstand, virker han mer bunden av 

karakter. Hele hans produksjon er 

dedisert til Kristina Hensley, hans kone 

og følgesvenn i over 30 år. Og 

kjærligheten mellom mann og kvinne 

har en sentral plass i alle hans verk. Så 

også i det siste, titulert A Multitude of 

Sins. 

Det ferske knippet historier, hvorav 

flere er publisert tidligere i tidsskrifter, 

åpner med knappe Privacy og 

kulminerer med tungrodde Abyss. 

Underveis leder Ford oss kyndig 

gjennom et villnis av ekte-, utro- og 

lidenskap. Et drama utspinner seg i 

Chicago, et i Canada og et Upstate New 

York: Uansett tid og sted må rollefigurene 

forholde seg til intimiteten, 

eller fraværet av den. 

Vel å merke ble den unge Ford – 

særlig etter debuten i 1976 med A 

Piece of My Heart – plassert i den 

utvannede «Southern writer»-kategorien, 

som så mange andre beskyldt for ikke 

makte å frigjøre seg fra allestedsnærværende 

William Faulkner. Dette 

var noe han mislikte sterkt personlig. 

Gud vet jeg er fra sørstatene. Men jeg 

har alltid prøvd å eksistere hinsides 

grensene for såkalt sørstatslitteratur, 

sier han i en kommentar. 

«Dirty realism»-begrepet er heller 

ikke dekkende. Der en Raymond 

Carver-imitør som vår egen Ari Behn 

forfekter en endimensjonal maskulinisme, 

er Ford typisk post-macho. 

Arven fra Ernest Hemingway er like 

fjern som den er nær i Women with 

Men, navnet på det forrige utspillet fra 

Fords penn. I motsetning til i 

førstnevntes Men without Women av 

1927 er det det tradisjonelt svake kjønn 

som leder an. Og preposisjonen er 

ikke tilfeldig. 

Hvis Ford har noe til felles med 

nevnte Behn, er det at begge har 

oppnådd utmerkelsen terningkast seks 

i Verdens Gang. Blant dem som ikke 

har latt Ford gå upåaktet hen, er Knut 

Faldbakken. I sin anmeldelse av 

Independence Day skriver Faldbakken 

at fortelleren, enda han aldri beveger 

seg vekk fra det dagligdagse og 

gjenkjennelige, «formidler – som om det 

løp et knapt hørbart lydspor under den 

tilsynelatende tilforlatelige teksten – 

samtidens spenninger, angst og 

forvirring». 

Da Independence Day ble utgitt 

midt på 90-tallet, var det som den 

etterlengtede oppfølgeren til The 

Sportswriter. Hadde Ford studert 

kritikernes dom, hvilket han ikke 

gjorde, hadde han kunnet glede seg 

over sjeldent samstemt ros. Independence 

Day var for øvrig den første 

romanen til å gjøre rent bord både hva 

gjelder The Pulitzer Prize og The 

PEN/Faulkner Award. 

Protagonisten i bøkene som så langt 

utgjør Fords «claim to fame», er Frank 

Bascombe. I del en møter vi ham som 

38 år gammel, nyskilt, en gang lovende 

skribent i fiktive Haddam, New Jersey. 

Mens han sørger over tapet av sin 

døde sønn, og den eneste kvinnen 

han har elsket – omtalt kun som «X» – 

forsøker han å gjenskape balanse og 

harmoni i tilværelsen. Karrieren som 

sportsjournalist får en større betydning 

som selve jakten på det lille livet. Og 

det er en mer eller mindre vellykket 

sådan. 

Her er soleklare paralleller til Fords 

egen bakgrunn. En periode tidlig i 80årene 

kastet han vrak på forfatteren i 

seg, for i stedet å dekke baseball og 

college-fotball for et magasin kalt Inside 

Sports. Etter sigende hadde han gitt opp 

skjønnlitteraturen helt og holdent, 

hadde Sports Illustrated tatt ham om 

bord da Inside Sports gikk inn. (Et annet 

apropos er det om den berømte 

forlagsredaktøren som fikk se de første 

150 sidene av manuskriptet til The 

ANONYM: Femten år etter gjennombruddet The Sportswriter er det betimelig å 

spørre hvorfor ikke et større norsk publikum leser den amerikanske forfatteren 

Richard Ford, skriver Emil L. Mohr i denne kronikken. 

Sportswriter, og oppfordret Ford til å 

skrinlegge prosjektet. Ta fatt på et 

stoffområde du har bedre greie på, lød 

«rådet».) 

I Independence Day, lagt til valgåret 

1988, greier hardt prøvede Bascombe 

å reise seg. Etter en affære med en 

yngre kvinne i Frankrike, etter å ha vært 

gjennom sin «Existence period» – samt 

tilbakelagt utallige kilometer på 

nordøstre motorveier – oppnår han 

endelig sin ... uavhengighet. Fremdeles 

basert i Haddam har Bascombe slått seg 

på eiendomsmegling, et felt som gir 

Ford uendelige muligheter til å 

filosofere rundt den amerikanske 

personligheten. Blant annet får vi stifte 

bekjentskap med herr og fru Markham, 

som Bascombe har vist det som er av 

boliger, og hvis ubesuttsomhet 

angivelig stammer fra «the cold, 

unwelcome, built-in-America realization 

that were just like the other 

schmo, wishing his wishes, lusting his 

stunted lusts, quaking over his idiot 

frights and fantasies, all of us popped 

out from the same unchinkable mold». 

«Der en Raymond Carverimitør 

som vår egen Ari 

Behn forfekter en 

endimensjonal maskulinisme, 

er Ford typisk postmacho» 

«And as we come nearer the 

moment of closing – when the deal's 

sealed and written down in a book in 

the courthouse – what we sense is that 

were being tucked even deeper, more 

anonymously, into the weave of 

culture, and it's even less likely we'll 

make it to Kitzbühel. What we all 

want, of course, is all our best options 

left open as long as possible; we want 

not to have taken any obivous turns, 

but also not to have misread the correct 

turn the way some other boy-o would. 

As a unique strain of anxiety, it makes 

for a vicious three-way split that drive 

us all crazy as lab rats,» skriver Ford. 

En karakteristikk noen hver burde 

kunne ta inn over seg. 

«Det er vår sviktende evne til 

å være ærlige, medfølende, 

tålmodige og fremfor alt 

trofaste som utgjør synden 

hos Ford» 

Menneskelige mangler er behørig til 

stede også i A Multitude of Sins. Det 

er vår sviktende evne til å være ærlige, 

medfølende, tålmodige og fremfor alt 

trofaste som utgjør synden. 

Det gjenstår å se om høstens Fordutgivelse 

blir å oppdrive i Trondheim. 

Men et langt viktigere spørsmål – 

spørsmålet hundretusener av lesere nå 

stiller seg – er hvorvidt det vil bli noen 

tredjeservering om Frank Bascombe. Til 

den engelske avisen The Guardian 

kommer Ford med positive signaler i 

så måte. 

«Jeg har store mengder av 

Bascombes linjer og konflikter med 

meg. Jeg har nok til en hel roman, hvis 

jeg bare kan samle meg om den,» sier 

han. «Samtidig er jeg ikke bekymret for 

å begynne. Jeg er ikke bekymret – og 

det samme sa jeg da Independence Day 

gjorde det så bra – for å bli overkjørt 

av en buss før jeg får skrevet mer om 

Bascombe. Det vil være trist å bli 

overkjørt, men ikke å dø uten å få 

skrevet den boken.» 

Det hører med at Ford strengt tatt 

ikke har hatt de beste forutsetninger 

for å bli belletrist, da han slet med 

ordblindhet som gutt. Eller var det 

nettopp dette som gjorde utslaget? 

«Det at jeg var en treg leser, betydde 

at jeg måtte tilnærme meg bøker på et 

veldig basalt nivå – ord for ord. Det 

virker ikke som noen dårlig 

forberedelse for meg, hvis forfattere er 

mennesker som i bunn og grunn lever 

i setninger.» 

MENINGER 

Engasjert, provosert eller indignert? Send 

leserbrev til meninger@underdusken.no. Vi 

forbeholder oss retten til å forkorte og redigere. 

Teknologieksamen 

uten teknologi 

Blant siv.ing.-studentene har det i 

høst vært ganske stor debatt rundt 

det nye hjelpemiddelreglementet. 

Det er ikke til å legge skjul på at det 

også er ganske stor misnøye. I denne 

forbindelse ønsker jeg kort å forsøke 

å forklare hvorfor reglementet er 

blitt som det er i dag. Under 

eksamen har jeg ofte blitt sittende 

en liten stund og studert 

eksamensvaktene. Stort sett er dette 

raske og oppvakte pensjonister. Men 

det er unektelig litt komisk når en 

gammel krokrygget dame på 

halvannen meter følger en høyreist, 

stresset ung siv.ing.-student på do. 

Eller når du får beskjed om å legge 

vekk mobiltelefonen, som er en helt 

vanlig kalkulator. Akkurat dette har 

vært deler av grunnen til at 

administrasjonen har ønsket å få et 

enklere reglement å forholde seg til. 

Det har heller ikke vært noen reell 

kontroll på minnet i kalkulatorene, 

eller på hvilken kalkulatorer som er 

tillatt. Reglementet har vært for 

komplisert å følge opp for 

eksamensvaktene, alle husker vi vel 

den lange remsa med lovlige 

kalkulatorer. Det var også et utall av 

hjelpemiddelkoder. I de siste 10-15 

årene har også kalkulatorene blitt 

veldig avanserte. I praksis er de små 

datamaskiner, hvor man har store 

muligheter til å forandre på 

operativsystemet, samt legge inn 

relevante program. I det siste har det 

også dukket opp kalkulatorer med 

biblioteker. Disse bibliotekene er i 

praksis en lærebok i matematikk, 

med eksempler. Dermed har det å 

ha med en avansert kalkulator på 

eksamen, blitt som å ha en åpen 

bok-eksamen. 

Derfor ble det for to år siden 

igangsatt en revisjon av reglementet. 

Dette var det Gradsutvalget 

for sivilingeniørutdanningen (GUS) 

som iverksatte. Fakultetene ble bedt 

om å uttale seg om et forslag som 

er helt identisk med det man har i 

dag. Høringen ble faktisk sendt til 

fakultetene to ganger for å forsikre 

om at den ble skikkelig behandlet. 

Tross alt ville dette føre til store 

forandringer på eksamensformen. I 

høringen ble det påpekt at: «det 

presenterte forslaget forutsetter en 

umiddelbar satsning på kode A , 

dvs. at langt flere eksamener må 

utformes med hensikt å tillate 

avansert kalkulator sammen med 

alle trykte og håndskrevne hjelpemidler.» 

I tillegg fikk SU-siv.ing. 

saken til høring. SU-siv.ing. syntes 

dette var en såpass stor og viktig sak 

at den ble fremlagt på allmøter på 

alle fakulteter våren 2000. Her møtte 

nesten 1200 studenter opp og sa sin 

mening på tre fremlagte alternativ. 

Resultatet ble at 60,8 prosent av 

studentene gikk inn for det 

hjelpemiddelreglementet man har 

i dag. Den gangen håpet man på at 

dette endelig skulle føre til bedre 

evalueringsformer, som blant andre 

næringslivet ønsket. Men man så 

også fallgruven i at de vitenskapelige 

ansatte ikke fulgte opp 

det de hadde svart i høringene. 

Så hva er ståa i dag? I løpet av 

dette året er det bare 15, 3 prosent 

av fagene som skal ha kode A på 

eksamen. Dette tror jeg sier noe om 

at oppfordringen fra GUS og 

studentene ikke er tatt på alvor, 

personlig føler jeg meg litt lurt. Så 

hva kan vi gjøre? Det er veldig 

vanskelig å forandre på noe som står 

i studiehåndboka. Men det kommer 

et nytt undervisningsår, derfor har 

bl.a. jeg jobbet en del med å få en 

«vekkelse» for kode A. Tross alt har 

fakultetene ved å svare positivt på 

høringen til GUS, sagt at de vil gi oss 

«åpen bok-eksamener». Det er ikke 

dermed sagt at alle fag skal ha 

«åpen bok-eksamen». Det er heller 

ikke meningen at man med «åpen 

bok» bare skal kunne slå opp å finne 

svar på spørsmålene. Eksamen skal 

verken bli vanskeligere eller lettere, 

bare mer relevant i forhold til 

samfunnet vi tross alt skal ut i etter 

endt utdanning. I debatten og 

argumentasjonen både til studentene 

og faglærere, har nok noen 

nyanser forsvunnet, og det er jo 

beklagelig. Også dette innlegget vil 

nødvendigvis bli litt unyansert. Så 

dersom du fortsatt lurer på hvorfor 

reglementet er slik det er i dag, må 

du gjerne ta kontakt med meg. 

Lykke til på eksamen! 

Øyvind Strand, studentrepr. i 

Gradsutvalget for siv.ing.utdanningen 

(GUS) 

Debatt 

21

MENINGER MENINGER 

Vi rocker videre! 

Angående Beate Løwald Solbergs 

kommentar i forrige nummer av Under 

Dusken om at Roxrevyen er nedlagt, 

og din flengende kritikk av sjefen sjøl, 

Marius Lillelien: Roxrevyen ble erstattet 

av MusikkMisjonen, som sender tre 

timer mandag, tirsdag og onsdag kveld. 

Vi spiller ikke formatert musikk, vi 

velger derimot sjøl hvilke låter vi skal 

spille. Vi gjør masse intervjuer med og 

reportasjer om band og artister som 

faller innunder samme kategori som de 

artistene Roxrevyen fokuserte på. Vi 

ligger overhodet ikke på en «kom- 

Jeg er så lei afghanere som velger side 

i den 13 år lange borgerkrigen. Personlig 

har jeg alltid vært en motstander av 

enhver gruppe som fører krig for å 

oppnå noe. Jeg synes det er galt å være 

tilhenger av grupper som fører krig i sitt 

eget fedreland. De krigførende gruppene 

dreper jo sine egne brødre og søstre, 

dessuten bryter de enhver menneskerett. 

Hvordan kan man støtte slikt? For det 

første er alle afghanere, alle har sine røtter 

i Afghanistan, og for det andre har alle 

samme religion, de tror på samme Gud. 

Er ikke det grunn nok til at afghanerne 

skal slutte fred og leve side om side som 

brødre og søstre? 

Fram til 1992 var krigen en 

maktkamp, det var om å gjøre å få 

kontroll over Presidentpalasset i Kabul. 

I 1992 kom de såkalte Mujahedingruppene 

til makten. Nå fikk de sine 

mersiell» linje, men dekker musikk vi 

synes fortjener oppmerksomhet, enten 

den kommer fra millionselgende band 

eller artister som aldri kommer til å sette 

sitt preg på VG-lista. I kveld (28. 

oktober. red.anm.) er for eksempel 

Salvatore hovedgjester, vi har en livesession 

med Poor Rich Ones, og 

reportasjer med Remington Super 60 og 

de svenske rapperne i Fattaru. Pluss en 

konsert med Stereo MCs og en haug 

med nye plater. Resten av uka kan vi 

blant annet by på intervjuer med The 

Plan, Ryan Adams, Opaque, Sparkle- 

Nei til Nordalliansen og Taliban 

ønsker om å få makten i Kabul oppfylt, 

men til tross for dette begynte gruppene 

å slåss seg imellom. Maktkampen utviklet 

seg til å bli en etnisk krig. Nå var det 

ikke viktig at afghanerne skulle stå 

sammen lenger, det viktigste ble at en 

bestemt etnisk gruppe skulle ha makten 

og styre over alle de andre etniske 

grupperingene innefor landet. Det at 

maktkampen utviklet seg til etnisk krig 

og fundamentalisme, har sine røtter i den 

nåværende Nordalliansen, som i dag 

prøver å gi inntrykk av at de er liberale 

og vil landets beste. I realiteten er det 

ingen forskjell mellom Taliban og 

Nordalliansen. Begge gruppene er 

fundamentalistiske. Taliban er rene 

fundamentalister, mens Nordalliansen i 

tillegg til å være fundamentalister, er 

separatister som vil ødelegge enheten i 

Afghanistan. Dessuten har alle disse 

Brattørgt. 3B 

Tlf: 73 51 15 50 

MAN - TOR: 14 00 - 02 30 

FRE: 14 00 - 03 30 

LØR: 13 00 - 03 30 

SØN: 20 00 - 02 30 

horse, Kettle, Elbow, Nitin Sawhney og 

Ugress - for å nevne noen navn. Det 

blir også konserter med Deftones og 

Gonzales. Ellers må jeg jo få nevne at 

Harald Are Lund er på plass hver 

torsdag kveld med programmet Hal 

9000, hvor han forsatt sprer kvalitetsmusikk 

over eteren. Søndag kveld er 

han også på lufta, det samme er de 

tidligere Roxrevyen-programlederne 

Marit Karlsen, Gro Narvestad og Erik 

Eriksson. De byr på programmene 

Karlsens Kabin, Ambolt og Tektektimen 

- helt fritt for formatering, og fullstendig 

grupperingene tusenvis av menneskeliv 

på samvittigheten. For meg personlig er 

det ikke viktig om jeg er Pashtun eller 

Tajik, det viktigste er at jeg er en afghaner. 

Jeg er sikker på at det er et flertall som 

er enige med meg på dette punktet, 

spesielt den afghanske ungdommen. 

Men dessverre er det få som bryr seg 

om ungdommens synspunkter. 

Etter hvert som krigen nå har utviklet 

seg til å bli en «terrorkrig», er det mange 

afghanere som står fram og sier at er for 

bombingen av fedrelandet. Hvordan 

kan slike folk kalle seg afghanere? Det 

er klart at vi er imot terrorisme, men vi 

er heller ikke for at våre uskyldige 

brødre og søstre blir ofre for amerikanske 

og britiske bomber. Det at afghanere sier 

seg for bombingen av Afghanistan, tror 

jeg vil ha negative virkninger. Det kan 

føre til at utenforstående over hele 

etter eget hode. Hvis det fortsatt skulle 

være behov for å fordype seg i musikk 

som ikke befinner seg på Petres 

playlister anbefaler jeg programmene 

til Tommy Tee, DJ Friendly, Olle 

Abstract, Strangefruit og DJ Dust. Marius 

Lillelien er slett ikke så ille som du synes 

å tro, tvert imot! Tilbudet av ikkeformatert 

musikk i NRK Petre har faktisk 

økt nå i høst. Rock On! 

Kristin Winsents, programleder i 

MusikkMisjonen, NRK Petre 

verden som sympatiserer med 

afghanerne og er imot bombingen, i 

verste fall kan endre sine synspunkter 

og støtte bombingen. 

Til slutt håper jeg at USA stanser 

bombingen av uskyldige afghanere, og 

tar i bruk andre metoder for å bringe de 

skyldige for angrepene mot USA til 

retten. Afghanerne er ikke skyld i 

terrorangrepene mot New York og 

Washington. Dette vil være til det beste 

for alle, først og fremst for Afghanistans 

krigstrøtte befolkning og deretter for 

regionen som helhet. Også afghanere har 

rett til en forent og demokratisk stat, ikke 

minst er dette viktig for Afghanistans 

yngre generasjon, som drømmer om et 

forent Afghanistan, hvor fred og sikkerhet 

hersker, og hvor alle motsetninger er 

gravd under jorden. 

Zia R. Sarshar 

Den skitne NSU-valgkampen… 

..står det ingenting om her. Dette 

innlegget dreier seg derimot om hvorfor 

NTNUs studenter meldte seg ut av Norsk 

Studentunion (NSU) og hva vi bør gjøre 

framover. Det var høsten 1998 at NTNUs 

studenter skulle avgjøre hvorvidt vi 

fortsatt skulle være med i NSU eller 

ikke. Samme høst var jeg leder av 

Studentutvalget for sivilingeniørutdanningen 

(SU-siv.ing.). Etter en lang prosess 

bestemte vi oss for å jobbe for utmelding. 

Bakgrunnen for det var ikke at vi var imot 

en nasjonal studentorganisasjon i seg 

selv, men at NSU anno 1998 ikke var en 

studentorganisasjon siv.ing.-studentene 

ved NTNU var tjent med å være 

medlemmer av. Det store flertallet i NSU 

var frie studenter og vi hadde ved flere 

anledninger opplevd at NSU aktivt 

motarbeidet siv.ing.-studentene i saker 

som var viktige for oss. I tillegg var NSU 

preget av sterke politiske fraksjoner som 

var vel så opptatt av politikk som av 

studentenes beste. Resultatet ble, som 

Under Dusken kunne melde i forrige 

nummer, at NTNUs studenter meldte seg 

ut av NSU. 

I 1998 sa jeg at jeg ville være positiv 

til en nasjonal studentorganisasjon som 

kjempet for de sakene som det store 

flertallet av norske studenter er enige om 

og som kunne bistå mindre grupperinger 

med å fronte sine saker på nasjonalt plan. 

En slik organisasjon eksisterte ikke i 1998, 

men nå kan den faktisk snart bli en 

realitet. NSU vil i nær framtid slå seg 

sammen med Studentenes Landsforbund 

(StL), den andre store norske 

FASTEN SEATBELT WHILST SEATED 

Temamøte: To die for 

Skifilm: Mind the addiction 

Lørdag 10.nov kl.1900 

studentorganisasjonen. En slik organisasjon 

vil ha over 120 000 medlemmer 

fra over 30 ulike universiteter og 

høyskoler. Hvis en så bred organisasjon 

skal lykkes må den konsentrere seg om 

de sakene som alle deres medlemmer 

kan enes om – uansett om man er 

historie-, sykepleier- eller sivilingeniørstudent. 

Det betyr slett ikke at 

organisasjonen får for lite å gjøre: Bedre 

og billigere kollektivtilbud, høyere 

stipendandel, flere studentboliger, bedre 

undervisning og bedre muligheter for 

utenlandsopphold burde alene være 

nok til å holde studentpolitikerne i sving 

i flere tiår framover. I tillegg vil de ulike 

utdanningene i en slik organisasjon ha 

behov for støtte og hjelp når det dukker 

opp spesielle saker som de ønsker å ta 

opp med politikerne på Stortinget og i 

departementene. Dette er et behov som 

den nasjonale studentorganisasjonen 

også må dekke. Jeg vil oppfordre NTNUs 

ledende studentpolitikere til å gjøre det 

de kan for å påvirke den nye 

organisasjonen i den retning som er 

skissert over. Utgangspunktet burde 

være det beste. Den nye organisasjonen 

vil svært gjerne ha 19 000 NTNUstudenter 

med på laget. Vårt medlemsskap 

vil nemlig tilføre organisasjonen 

betydelige summer gjennom den årlige 

medlemsavgiften. Det bør vi utnytte til 

å skape en studentorganisasjon som vi 

ønsker å være medlemmer av. 

Erling Paulsen 

Le eller gråte over SiT? 

Jeg bor i en av SiTs boliger i Frode 

Rinnans vei på Moholt. Her er vi så 

heldige at vi i sommer, riktignok etter 

utallige måneders forsinkelse, fikk 

fastlinje til internett. Vel og bra. 

Forrige uke mistet jeg plutselig 

forbindelsen til Internett. Dette merket 

jeg fredag morgen. Jeg dro på skolen, 

og kontaktet Orakeltjenesten for å 

høre om de visste noe om dette. Det 

gjorde de ikke. I stedet ga de meg fire 

telefonnummer til studentassistentene 

som arbeider med data på Moholt. To 

av numrene bragte meg til studentassistenter 

som hadde vært datahjelper 

i fjor, mens de to andre ikke 

ga noen kontakt. Jeg prøvde disse to 

numrene hele helga, uten å komme 

gjennom. Jeg er nemlig avhengig av 

Internett i jobben jeg har ved siden 

av studiene. I helga hadde jeg vakt, 

og måtte sende bilder og tekst over 

internett. Mandag kontakter jeg SiT 

Bolig for å finne ut hvorfor Internett 

ikke fungerer. 

Igjen får jeg noen nye telefonnummer 

å ringe til for å få tak i 

datahjelpene. Jeg får seks telefonnummer 

som skal være til datahjelpene; 

to av dem går til forskjellige 

institutter, ett til Tapir Bokhandel, to 

er uten forbindelse og ett svarer ikke. 

Jeg ringer igjen, og forklarer situasjonen. 

Da får jeg fire nye telefonnummer. 

Ett av dem tar meg til en 

person som var studentassistent i fjor, 

de tre andre svarer ikke. Oppgittheten 

er i ferd med å vinne over irritasjonen 

i det jeg ringer til SiT for tredje gang 

denne dagen. Da blir jeg bedt om å 

kontakte hovedsentralbordet for å få 

hjelp der. Der opplyser en hyggelig 

kvinnestemme meg om at prøveperioden 

for Internett nå er over. Nå 

må vi begynne å betale for herligheten. 

Det er selvsagt helt greit. Men 

det som ikke er helt greit, er at SiT 

kutter internettforbindelsen til studentene 

i Frode Rinnans vei uten å gi 

beskjed. I stedet setter de seg ned og 

venter på at studentene skal ta kontakt 

med dem. Når vi endelig gjør det, må 

vi ringe 4 - fire - ganger før vi får høre 

at dette faktisk er det vi må gjøre. Alt 

løste seg da jeg stakk innom og 

signerte Internett-avtalen. Hvorfor 

kunne ikke denne avtalen blitt sendt 

i posten? Hvorfor ikke bruke 

internettlinja til å sende en e-post som 

forklarte at nå må vi begynne å betale? 

Hvorfor ikke gjøre HVA SOM HELST 

annet enn å bare kutte linja og sette 

seg ned og tvinne tommeltotter. Dette 

er så ufattelig dårlig håndtert at jeg 

vet ikke om jeg skal le eller gråte. 

Hadde jeg ikke hatt bruk for internett 

i jobb, hadde dette innlegget aldri blitt 

skrevet. Men det provoserer meg noe 

helt voldsomt at jeg måtte vekke opp 

kollegaer for å gjøre deler av jobben 

min fordi SiT har opptrådt så helt 

utrolig klønete. 

Espen Leirset

MENINGER 

NSU-svindelen 

I siste utgave av Under Dusken (UD) kunne man lese 

om den svindelen NTNU-studentene ble offer for da 

vi ble utmeldt av NSU. Ut fra artikkelen kunne man 

lese at prosessen frem mot avstemmingen var råtten. 

I virkeligheten var den faktisk enda verre. 

Hadde denne avstemmingen funnet sted i hvilket 

som helst demokrati med internasjonale observatører 

tilstede, ville valget garantert blitt underkjent. Sentrale 

aktørers umodne oppførsel i dette valget er pinlig å 

tenke tilbake på i dag, og det er oppsiktsvekkende 

å konstatere at ingen av de som er intervjuet i 

artikkelen viser nevneverdig anger på sin tarvelige 

oppførsel. Tyveri av valgmateriell, useriøs valgkamp 

og kjøp av stemmer fra bestemte velgergrupper førte 

til at NTNU-studentene ble stående uten nasjonal 

representasjon. 

En av hovedårsakene til at valget faktisk ikke ble 

underkjent var at man mente det ville bli for dyrt å 

arrangere en ny avstemming. Dette er et helt forkastelig 

Nachspiel etter Garbage-konsert 

Fy flate You look so fine med dine Cherry lips (go baby 

go) - So like a rose. Jeg har øvd meg hele kvelden på 

replikken Hei, Supervixen. Blir du med på Special 

nachspiel til Ivar, Jan og Thomas, hvor Temptation 

waits og hvor du kan få se på My lover’s box (her: 

frimerkesamling)? Men i det jeg plutselig snubler og 

får oss til å falle - ikke for hverandre, men i alle fall 

sammen - får jeg bare sagt Vow. Du reagerer spontant 

med Don’t Push it med dine Dog new tricks. Stupid 

girl, tenker jeg. Er du helt Dumb eller? Kanskje bare 

litt Queer. Du er jo Only happy when it rains, og da 

kan du være glad for at du havnet i Trondheim. Her, 

As heaven is wide, regner det jo hele tiden. Det ser 

ut til at jeg Can’t seem to make you mine, du virker 

helt Untouchable. Girl don’t come på nachspiel, 

tenker jeg. Men jeg ser at du slår følge med noen 

andre, og vi havner på samme nachspiel likevel. 

På nachspielet spilles Nobody loves you med Garbage 

for fulle mugger. Du sitter der alene - full, med mugger. 

Jeg kjenner hildringer i lysken og at du virkelig Trip 

24 Kronikk 

argument. Ved valgfusk kan ikke et slikt økonomisk 

aspekt legges til grunn. Jeg er svært overrasket over 

at lederen for valgstyret den gang, Inge Hårstad, uttaler 

til UD at resultatet neppe ville bli noe annet ved et 

omvalg. Det er jo ikke poenget og helt irrelevant. 

Valgfusk er valgfusk. At det ikke ble omvalg er en 

skam for NTNU-studentene og NTNU. 

I etterpåklokskapens tegn kan man saktens være 

enig i at datidens NSU kanskje ikke var den beste 

interesseorganisasjonen for NTNU-studenten, og at 

NSU sannsynligvis vokste på den tankevekkeren de 

fikk etter NTNU-utmeldelsen. I nærmeste fremtid 

kommer spørsmålet om NTNU-medlemskap i det 

sammenslåtte StL/NSU etter all sannsynlighet til å bli 

svært aktuelt. Jeg vil anmode dagens studentpolitikere 

om å lære av det som skjedde i 1998. Man kan seriøst 

vurdere om det virkelig er lurt å kjøre en uravstemming 

blant studentene. Faren er at det på ny kan bli en 

parodi som bare ytterligen nører opp under de 

my wire. Med ett føler jeg meg Supernatural, og jeg 

ser mitt snitt til å lette på ditt Subhuman slør, for 

deretter å free your mind in your Androgyny. Må bare 

hente en øl først. 

Jeg trodde jeg var kjapp i avtrekker’n, men den gang 

ei. Min #1 Crush er - på en eller flere Wicked ways 

- i ferd med å Get busy with the fizzy. The world is 

not enough, mumler jeg for meg selv, og får en inderlig 

trang til å Kick some ass eller i det minste gi deg en 

Driving lesson. Jeg vurderer sterkt alternativet Breaking 

up the girl. Litt lite James Bond å gjøre det, kanskje. 

Det er bare A stroke of luck som gjør at jeg lar være. 

Er det ingen som kan Suffocate me, roper jeg høyt. 

Shut your mouth, er det eneste jeg får som svar. Det 

er viktig å være Soldier through this, da jeg Can’t cry 

these tears som er i ferd med å presse seg på - i alle 

fall ikke nå. Mer husker jeg ikke fra nachspielet, som 

ebber ut i de små timer. 

skillelinjene som eksisterer ved NTNU. Jeg stoler 

generelt ikke på studentpolitikere, og jeg vil tro at 

dagens bande med tillitsvalgte har det samme 

potensialet til å rote til en slik valgkamp som det 

småguttene i SU-siv.ing. med E. J. Reite og H. R. 

Ottesen i spissen hadde den gang i 1998. Men for all 

del – saken må tas opp og diskuteres på et bredt 

grunnlag. 

En innmelding i StL/NSU bør skje raskt. På den 

måten har NTNU muligheten til å bli med å legge 

premissene for hvordan en slik organisasjon skal se 

ut. Vi er i den heldige situasjonen at NSU/StL 

sannsynligvis ønsker oss hjertelig velkommen inn. 

NTNU-studentene sitter med mange gode kort på 

hånden, og med litt kløktig forhandlingstaktikk fra 

NTNU kan den nye organisasjonen bli gode 

representanter for alle miljøer ved NTNU. 

Bernt Gran, NTNU-student 

Jeg våkner opp dagen derpå og kjenner en voldsom 

Hammering in my head, en slags Afterglow etter 

festen. Silence is golden, tenker jeg i det jeg forbanner 

disse håndverkerne som gjenreiser World Trade 

Center i hodet mitt. Det var Not my idea å drikke 

Thirteen øl, unnskylder jeg meg. Ikke rart jeg føler 

meg helt Deadwood i dag. Det er noen ganger I think 

I\’m paranoid, men jeg tror ikke det er noen grunn 

til fylleangst i dag. Hvordan jeg kom meg hjem er 

det trolig ingen som vet. Jeg minnes at noen sa Ingen 

vil Drive you home. Enten må du Lick the pavement 

eller du må Sleep together på sofaen her. 

Jeg setter på Fix me now med Garbage, og håper 

den skal hjelpe mot søplefylla i går. Tasser inn på 

kjøkkenet for å finne Medication, men tar i stedet et 

glass Milk og en Cup of coffee. The trick is to keep 

breathing, sier jeg til meg selv, i alle fall Till the day 

I die, for i kveld er det avslutning av UKA 2001 og 

galla på Samfundet... 

Thomas K. Føre 

Når han blir til henne 

AKTUELT 

— Når jeg begynte å kle meg som dame? Vanskelig 

å si. Det er som når du begynner å røyke, når ble 

du avhengig? Man kan ikke sette dato på slikt. Hvis 

jeg måtte svare, blir det i løpet av august en gang. 

Hun smiler. Statistikken sier at 1 av hvert 20 000 

fødte barn er transseksuelle. Shevana Bianca 

Aquariux er en av disse. 

▲ 

Et menneske litt utenom det 

vanlige sitter på en kontorstol på 

Elektrobygget på Gløshaugen. Med 

rødskjær i håret og fire ringer i hvert 

øre. En blondetruse kommer til syne 

over buksekanten. 

– Jeg har ødelagt naglebeltet mitt, 

kanskje jeg heller skal bruke det som 

halsbånd? 

feature 

Inntil i sommer var Odd en tilsynelatende 

vanlig stipendiat. Fordypet i design av 

digitalkretser skulle han tilbringe 

sommeren 2001 på kontoret i blokk B på 

Elektrobygget. Et mer eller mindre 

tilfeldig søk på internett førte 41-åringen 

til en side om kjønnsskifte. Om kvinner 

som blir til menn og om menn som blir 

til kvinner. ▼

▼ 

FORFENGELIG: Shevana Bianca har akkurat vært 

hos frisøren og vil gjerne ta seg bra ut på bildene. 

– Klart jeg er litt forfengelig i den fasen jeg er i nå, 

noe annet ville vært veldig rart, sier hun. 

– En demning brast, alt falt på plass. Jeg satt i 

dagevis og leste på nett. En gang i 16 timer i strekk 

uten vann og mat, helt oppslukt. Her har jeg gått hele 

livet og ikke riktig følt at jeg hørte hjemme noe sted. 

Aldri vært helt med, men betraktet det hele litt 

utenfra. Så bestemte jeg meg, det er dette jeg må gjøre 

for å få mening med livet. Inntil da hadde jeg bare 

eksistert, sier Shevana Bianca. 

For et halvt år siden ville det vært Odd som uttalte 

seg. Men slik er det ikke lenger. I løpet av sommeren 

kom han til den konklusjonen at han var transseksuell. 

I dag er stemmen mild, men fortsatt mannlig, og 

framtoningen har fått sine feminine trekk. Ikke 

voldsomt, men faktene er der. Ganske raskt ble det 

på tide å skifte ut navnet Odd. 

– Jeg satt og lekte med stavelser, bokstaver og ord. 

Navnet skulle være unikt. Til slutt kom jeg frem til 

Shevana, som har en fin veksling mellom konsonanter 

og vokaler. De tre første bokstavene betyr hun på 

engelsk og de tre siste har en typisk kvinnelig klang 

over seg. Mellomnavnet kommer kort og godt av at 

jeg liker Bianca. Aquariux er fordi jeg er født i 

26 Reportasje 

vannmannen, forklarer Shevana overbevisende. 

Etter at navneloven ble endret kan hvem som helst 

hete nesten akkurat det de vil. Et brev til fylkesmannen 

er alt som skal til. 

– En uke etterpå hadde jeg svaret i posten og da 

var det gjort. Det kaller man byråkratisk effektivitet, 

«Ærlig talt, folk skjærer ikke av 

seg pikken eller brystene bare 

fordi det er gøy» 

fniser hun og viser stolt frem passet, visakortet og 

mastercardet. Med nytt navn, og bilder litt mer «up 

to date» enn det de fleste andre har på kortene sine. 

I Blokk C på Lade er 19 personer samlet for å 

TOALETTFORVIRRING: – Inntil videre går jeg på herretoalettet. I overgangsfasen blir det 

kanskje en løsning å benytte seg av handikapdoen, smiler Shevana Bianca Aquariux. 

ELEKTRONIKK: For Odd var det fysikalsk elektronikk som stod på 

dagsorden. Det er ikke en like stor del av Shevana Bianca sitt liv. 

Agnes Bolsø, forsker 

snakke om mennesker som Shevana Bianca. 

– Tradisjonelt kalles det kjønnsskifte. Trenden nå 

er at man går over til å si kjønnskorrigerende operasjon 

istedet. 

Maren Rose Melz er leder av Sexologigruppa i 

Trondheim. Denne kvelden står transseksualitet på 

programmet. Hun snakker om hvorfor noen er 

transseksuelle. 

– En forklaring går ut på at det skjer en påvirkning 

allerede på fosterstadiet, sier Melz. En komplisert teori 

for de fleste uten fordypning i biologi. Men det 

handler om alle de trinnene kjønnskromosomene skal 

gjennom før et foster med entydige ytre og indre 

kjønnsorganer er ferdig utviklet. 

– Her er det mange muligheter for variasjoner fra 

normalen, smiler Maren. 

Man vet mye om variasjonene i kromosomer og 

om hvordan hormonene påvirker kjønnsorganenes 

utseende. Hva hormonene gjør med hjernen vet man 

imidlertid ikke så mye om. Hvis det finnes et senter 

for kjønnsidentitet i hjernen, vil transseksualitet være 

et eksempel på en variasjon her. 

SINNSSTEMNINGER: Prosessen Shevana Bianca har valgt 

å begynne på er lang og krevende. Den medfører mange 

gode, men også vonde følelser. 

– Men det er bare én forklaring, man har en hel 

haug med sosiale teorier også. Traume i barndommen, 

dominerende foreldre og mange andre ting kan 

spille inn. En ting er sikkert: Transseksuelle har 

vanligvis både kromosomer og kjønnsorganer i 

samsvar med deres kroppslige kjønn, men de har 

likevel motsatt kjønnsidentitet. 

Ingen fniser i krokene på Lade i kveld, her 

snakker man vitenskap og alvor. Likevel er ikke alle 

komfortable med å ha pressen til stede. Noen ønsker 

ikke å bli tatt bilde av på sexologiforedrag. 

– Sannsynligvis har fenomenet transseksualitet 

alltid eksistert, mener Melz. 

Flere menn har tradisjonelt skiftet kjønn enn 

kvinner, men dette er i ferd med å utjevne seg. 

– Før kalte man det en lidelse. Diagnose høres 

bedre ut, men man er jo absolutt ikke syk som 

transseksuell. 

Melz ønsker mest av alt å ufarliggjøre 

transseksualitet, og lykkes langt på vei med det. Men 

det er fortsatt slik at de fleste hever øyenbrynene når 

de møter en person med både skjeggstubber og 

pupper. På Institutt for fysikalsk elektronikk ble det 

litt urolig i gangene da Shevana begynte å forandre 

seg. 

– Vi spekulerte jo på hva som foregikk. Så lenge 

han virker happy med det, får han gjøre som han 

vil, mener Snorre Aunet. 

Han har vært stipendiat sammen med Odd de siste 

årene. For noen uker siden sendte Shevana ut en mail 

hvor hun forklarte alle på instituttet hva som foregikk. 

– En viss diskusjon har det blitt, men overhodet 

ikke den store ståheien. Ikke noe fy og æsj. Jeg var 

til stede ved en anledning der Shevana underviste 

studenter, og det var påfallende rolig i salen. Det virker 

som om folk generelt godtar det hele, og det er jo 

absolutt slik det bør være, sier Snorre. 

I 41 år har Shevana Bianca vært mann. Ti av dem 

i hæren, hvorav åtte som befal med ansvar for nye 

rekrutter og forpleining. Deretter ni år som 

«Kan du fortelle meg i hvilken 

skobutikk du finner høyhælte, nette 

pensko i størrelse 44?» 

teknologistudent, de tre siste som 

doktorgradsstipendiat. Nå syns Shevana Bianca det 

er veldig hyggelig hvis hun blir omtalt som hunkjønn 

i artikkelen. Teknisk sett er hun fremdeles mann, men 

hun lever, kler og ter seg som en kvinne. Det er kun 

i en overgangsfase, det endelige målet er full operasjon 

med bryster og kvinnelig kjønnsorgan. Men for å få 

gjennomført en operasjon må man først få diagnosen 

transseksuell av en psykolog. Hormoner får man hos 

legen. Shevana håper å få satt i gang prosessen så 

fort som mulig. Den tar minimum to år, vanligvis flere. 

– Jeg gruer meg til møtet med psykologen. Det 

verste som kan skje er at jeg ikke greier å overbevise 

ham. For meg er det mye mer dramatisk å ikke få 

operasjon. Jeg vet jeg ikke kommer til å angre. 

Etter klarsignal fra psykologen skal man leve 

som kvinne i minst ett år. Så blir det hormonkur og 

påfølgende operasjon. 

Ifølge Maren Rose Melz i Sexologigruppa har man 

kommet langt på operasjonssiden. Til og med den 

siste lille finishen. Man lager små peniser av klitoris 

som får ereksjon, og vagina så naturtro at gynekologer 

har påstått at vedkommende har født barn. Utvikling 

får man si det har vært siden den første operasjonen 

i 1912. 

– Den ble klassifisert som «ikke vellykket». Helt 

hva «ikke vellykket» betyr er litt usikkert. I 1931 ble 

den første vellykkede operasjonen gjennomført. I en 

operasjon som ble foretatt året før døde personen 

like etterpå . Da er det vel nærliggende å tro at alle 

som ble operert før 1931 omkom under operasjonen, 

Reportasje 

27 

▼

▼ 

sier Maren. 

Helt risikofritt er ikke dagens 

operasjoner heller. 

– Faren er der, men den er jeg villig 

til å ta, sier Shevana Bianca. 

Hun virker sikker, til tross for at 

beslutningen om kjønnskorrigeringen er 

relativt fersk. 

– Min transseksualitet har vært i meg 

hele tiden. På en eller annen måte har 

det ligget under overflaten. Veldig 

undertrykt. Jeg søkte tilflukt i 

elektronikken og har i perioder nesten 

vært sykelig opptatt av den. 

Odd hadde aldri kjæreste. All tid ble 

brukt til den altoppslukende interessen. 

– Noen hendelser i barndommen, som 

jeg ikke ønsker å gå inn på her, har ført 

til at mange følelser har blitt satt til side, 

sier Shevana Bianca og ser ned på lilla 

neglelakk og perlering. 

Men det handler om mye mer enn bare 

klær og sminke, selv om hun erkjenner 

at hun er litt forfengelig i det stadiet hun 

er i nå. Shevana føler hun var kommet 

«til veis ende» som mann. 

– Jeg har på mange måter ikke den 

«vanlige» transseksuelle historien, i og 

med at dette først dukket opp til overflaten 

i sommer, forteller Shevana Bianca. 

VITENSKAP OG ALVOR: Maren Rose Melz holder foredrag 

om den vitenskapelige delen av transseksualitet under en 

temakveld som ble arrangert av Sexologigruppa i Trondheim. 

28 Reportasje 

Kanskje er det ikke så uvanlig likevel. 

Psykolog og sexolog Tore Langfelt sier 

at man i den senere tid har gått bort fra 

den tradisjonelle oppfatningen. 

– Før måtte man ha mislikt kjønnet sitt 

helt fra barndommen av og ha oppført 

seg som det motsatte kjønnet fra man var 

bitteliten. Etterhvert har man innsett at det 

hele er betraktelig mer sammensatt, 

forklarer Tore Langfelt. 

Shevana Bianca er ikke alene om å 

være transseksuell ved NTNU. Men hun 

er den eneste som er villig til å uttale seg. 

– Jeg håper med dette å kunne hjelpe 

andre i samme situasjon og ufarlig- og 

alminneliggjøre transseksualitet. Hvis 

noen har lyst må de gjerne ta kontakt. 

– Du er ikke redd for negative 

reaksjoner fra universitetsmiljøet? 

– Klart det alltid er en fare at folk har 

fordommer. Men den risikoen må jeg ta. 

Mine erfaringer har som sagt bare vært 

positive til nå. Noen vil alltid ha problemer 

med det ukjente. Men jeg vet jeg er 

såpass faglig godt kvalifisert at jeg faktisk 

må bli tatt på alvor.. 

– Hvordan har det vært å stå frem som 

transseksuell? 

– De største problemene er av den 

trivielle sorten. Kan du fortelle meg i 

hvilken skobutikk her i byen du finner 

høyehælte, nette pensko i størrelse 44? 

Hvilken garderobe jeg etter hvert skal 

bruke på SATS? Og hvilken av 

toalettypene skal jeg velge? Inntil videre 

bruker jeg herretoalettet, men en løsning 

er kanskje å ta i bruk hadikappdoen, ler 

hun. 

Fra spøk til alvor. Shevana forteller at 

det verste var å gå rundt og grue seg til 

å fortelle om avgjørelsen til venner og 

bekjente. Men så erfarte hun at de største 

problemene faktisk er de man lager selv. 

– Alt har gått greit og merkverdig 

knirkefritt. Søsteren min og vennene mine 

har alle støttet opp og vært fantastiske. 

En av disse er Odd Pedersen, som har 

tjenestegjort i hæren med nåværende 

Shevana Bianca. 

– Klart jeg ikke kan legge skjul på at 

dette kom som et sjokk. Men han er jo 

fremdeles den samme, han viser bare 

andre sider av seg selv. Jeg har kjent ham 

i 22 år. 

– Du sier fremdeles han? 

– Ja, jeg velger å si han inntil videre. 

Jeg har aldri hatt en ringeste anelse om 

at noe sånt lå under overflaten. Han har 

hatt denne altoppslukende interesse for 

elektronikk, så jeg har sett på dét som 

forklaringen på at han aldri har hatt 

kjæreste. Men det var aldri noen feminine 

trekk ved ham som skulle tilsi dette. 

Forrige helg var Shevana Bianca på 

besøk hos vennen fra militæret. 

– Jeg føler meg overbevist om at dette 

er oppriktig. Ikke bare en fase. Han 

virker veldig reflektert og bestemt på å 

gjennomføre dette, sier Odd Pedersen. 

En annen kamerat er Trond Erik 

Jentoftsen, som delte kjøkken med Odd 

på Steinan studentby i mange år. 

– Jeg begynte vel å ane ugler i mosen 

da jeg hørte dette om navneskiftet, ler 

Trond Erik. 

– Han var en rolig type, som har skjult 

sin feminine side veldig godt. Jeg ble 

fortalt det over telefonen. Sjokket var 

likevel stort da jeg møtte ham i forbindelse 

med et seminar i Trondheim tidligere i 

høst. Litt utilpass var jeg til å begynne med, 

men det er en vanesak. Nå føler jeg at 

jeg snakker med den samme personen 

som før, forklarer Trond Erik. 

Noen mennesker tror kanskje 

transseksualitet bare er et motefenomen. 

Det mener verken Shevana Bianca eller 

forsker Agnes Bolsø. 

– Ærlig talt, folk skjærer ikke av seg 

pikken eller brystene bare fordi det er gøy. 

Dette er blodig alvor for de det gjelder. 

Folk gjør ikke dette som en flopp, det er 

en altfor stor påkjenning. På samme måte 

som ingen er homo fordi det er mote, sier 

Bolsø 

Hun er ansatt ved Institutt for 

tverrfaglig forskning, og skriver 

doktoravhandling om maktaspektene i 

erotikk. Hun mener samfunnets norm om 

å ha kropp og identitet som ett bestemt 

kjønn er altfor streng. 

– Dette kunne vært annerledes. kravet 

til kjønnslig orden blir sett på som ren 

natur, men kan like gjerne sees på som 

et kulturelt skapt press. Historien om 

seksualitet er også en historie om 

samfunnsmessig makt. Du vet sikkert 

med deg selv at du blir litt desperat med en gang 

du blir i tvil om hvilket kjønn et menneske har. 

– Joda, det stemmer det. 

– Å være kjønn på mange ulike vis burde vært 

legitimt. Dessverre har man ikke kommet så lang. 

jeg forstår veldig godt at transseksuelle føler de må 

gå gjennom den store påkjenningen et kjønnsskifte 

er. samfunnet godtar ingen ting annet enn kvinne 

eller mann. Hvis det ytre ikke stemmer med det indre 

sier samfunnet at noe er galt. Det er fryktelig synd 

at det er sånn. 

Tilbudet for transseksuelle i Norge er foreløpig 

ikke mye å skryte av. På plastiskkirurgisk avdeling 

på Rikshospitalet har tilbudet om operasjon vært ute 

av drift i en stund 

– Det tok et halvt år fra jeg kontaktet legen første 

gang til jeg fikk time hos psykologen. Altfor lenge, 

spør du meg, sukker Shevana Bianca. 

Ifølge hjemmesiden til Landsforeningen for 

transseksuelle har to av 50 som står i kø for operasjon 

tatt livet sitt. En tredje ble reddet i siste liten. 

– Før var det et råd som forberedte de 

transseksuelle på operasjon. Dessverre har dette også 

vært nedlagt i noen år. Men det ser ut som vi skal 

få det opp på føttene igjen ganske snart. Alt har med 

økonomiske midler å gjøre, sier sexolog og psykolog 

Tore Langfelt. 

På hans privateide Institutt for klinisk sexologi 

og terapi tar de også imot transseksuelle til 

behandling. En behandling Shevana Bianca håper 

å komme igang med så fort som mulig. 

– Noe av det vanskeligste har vært å vite hvor 

man skal begynne. Det er få fagpersoner på området 

i Norge i dag. Jeg meldte meg ganske kjapt inn i 

Landsforeningen for transseksuelle, og der har jeg 

fått mye hjelp. Men det var flaut å betale 

kontingenten, for det står jo på regningen hva den 

går til, ler Shevana Bianca. 

I dag er hun langt tryggere på å vise sin nye 

identitet offentlig. 

– Man kunne jo øve seg hjemme, for så en dag 

«komme ut» som en dame. Jeg har heller valgt å ta 

det gradvis, ikke skjule noen ting. Det begynte med 

at jeg gikk til frisøren og sa at «nå vil jeg ikke klippe 

håret. Du skal farge det. Dessuten vil jeg ha hull i 

ørene», forteller Shevana. 

Hun har utvidet garderoben en del, men mye står 

ennå igjen. Det går ett skritt av gangen på det området 

også. Men hun gleder seg veldig til å kjøpe sitt første 

skjørt. Men mest av alt, med optimisme i stemmen: 

– Det blir fantastisk å endelig få ha sex som 

kvinne. 

FAKTATRANSSEKSUALITET 

En sjelden kjønnsidentitetsforstyrrelse der biologisk 

kjønn og psykologisk kjønnsidentitet ikke stemmer 

overens. Det karakteriseres ved at vedkommende 

har et sterkt ønske om å bli anerkjent av samfunnet 

som et medlem av det annet kjønn. Man kan ikke 

forandre på kjønnsidentiteten hos en transseksuell, 

like lite som man kan forandre den hos et annet 

menneske. Den eneste behandlingsmåten som har 

vist seg fremgangsrik er å forandre kroppen til det 

kjønnet han eller hun ønsker å være. Transseksualitet 

og seksuell legning er to forskjellige 

ting. Legningen hos transseksuelle er jevnt over 

normalfordelt. Landsforeningen for transseksuelle 

(LFTS) har hjemmeside www.lfts.n. Hvis noen ønsker 

å ta kontakt med Shevana Bianca Aquariux har hun 

e-mail:shevana@fysel.ntnu.no 

Inn i varmen 

De transseksuelle har lenge stått utenfor 

det gode selskap. Mens homsene 

stolt entret filmlerretet, var de transseksuelle 

i beste fall et komisk innslag. 

Nå er de på vei inn i varmen. Så også i 

populærkulturen. 

I den senere tid har temaer som homofili og 

transseksualitet dukket stadig oftere opp på 

dagsordenen. I tråd med denne samfunnsmessige 

utviklingen, ser vi også en stadig jevnere strøm 

av filmer som tar opp disse temaene. Mange filmog 

medievitere snakker om den nye skeive 

bølgen, som nå for første gang tar opp temaer 

som homofili og transseksualitet på de involvertes 

nivå. Slutten av 1980-årene og særlig 90-årene 

kunne by på en aldri så liten holdningsendring 

i forhold til hvordan homofile ble fremstilt på film. 

Mens skeive karakterer tidligere var forbeholdt 

en skjebne med sinnssykdom, død og fordervelse, 

opplevde man nå å se handlekraftighet, stolthet 

- og til og med lykke, i filmer som Go Fish (1994), 

Beautiful Thing (1996) og Fucking Åmål (1998). 

Så langt, så vel. Riktignok var denne 

anerkjennelsen sentrert rundt homofile og 

lesbiske, men man var da et stykke på vei. 

Transseksualitet ble fortsatt behandlet som et ikketema, 

og i beste tilfelle som et komisk innslag. 

Dragqueens ble den nye slageren, med menn som 

kledde kjoler og løspupper bedre enn sine stutte 

medsøstre. En lettsindig karakter med lange ben, 

kort moral og bevæpnet med slagkraft både i røst 

og replikk. I filmer som The Adventures of 

Priscilla, Queen of the Desert (1994), The Birdcage 

(1996) og Flawless (1999), finner vi den klassiske 

dragqueen. Her blir hele konseptet om identitet 

og kjønn lagt under hælene på en overpyntet 

melodramatiker. 

Fortsatt er det dette bildet som dominerer når 

transseksualitet skal illustreres. Sannheten er en 

helt annen, og kanskje ikke like 

publikumsvennlig. Riktignok skapte Neil Jordan 

furore med sin The Crying Game i 1992, men 

fortsatt var det tragedien og mystikken som satte 

sitt preg. En utvikling vi kjenner igjen fra kampen 

for å «normalisere» temaet homofili. 

Av Gøril Forbord (tekst), Mathias Molden (foto) 

De senere årene har det derimot blåst en 

og Siv Solberg Dolmen (foto). mildere vind over de transseksuelles Boys Don’t Cry 

FAKTATRANSVESTISME 

Kjennetegnes ved at et menneske har behov for og 

glede av å tidvis å ikle seg det annet kjønns klær. 

Må ikke forveksles med transseksualitet. 

FAKTASEXOLOGIGRUPPA I TRONDHEIM (SGiT) 

Sexologi er læren om menneskelig seksualitet. SGiT 

er et forum for sexologiinteresserte som mener det 

er viktig med forskning på seksualitet, seksualopplysning 

og seksualpolitikk. SGiT er en tverrfaglig 

gruppe av og for studenter i Trondheim. De jobber 

for at undervisning i sexologi skal bli tatt på alvor, 

og arrangerer studiesirkler, film-og diskusjonskvelder 

og seminarer. For mer informasjon mail 

sexologi@hotmail.com 

lerretsopptredener. Filmer som Boys Don’t Cry 

(1999), Alt Om Min Mor (1999) og kinoaktuelle 

Hedwig And The Angry Inch (2001) har vist at 

også filmer om «ekte» transseksuelle kan fenge 

det store publikum. Med Boys Don’t Cry ga 

Kimberly Peirce oss et til tider ubehagelig nært 

innblikk i livet som ung transseksuell i den 

amerikanske småbyen. Den sanne historien om 

Teena Brandon/Brandon Teena var en av de første 

store publikumsuksesser som våget å fremstille 

kjærligheten. Skuespiller Hillary Swank og 

medspiller Chloe Sevigny viste både gleden ved 

å oppdage sitt sanne jeg, og fortvilelsen over 

reaksjonene fra samfunnet og nærmiljøet. En film 

som krever ettertanke og forlanger respons. 

Mye av denne ærligheten finner vi også i 

Hedwig And The Angry Inch. Men her har man 

gått et skritt videre, og involverer også humoren 

og selvironien. John Cameron Mitchell innehar 

både regi og hovedrolle, som den kjønnsopererte 

Hansel/Hedwig. Filmen er basert på et 

rocketeater-stykke som gjorde stor suksess off- 

Broadway i perioden 1998 – 2000. Mye av 

konseptet kan kanskje minne om smått 

legendariske Rocky Horror Picture Show fra 1975, 

men det er bare utenpå. I Hedwig And The Angry 

Inch viser Mitchell både nerve, kulturkritikk og 

selvinnsikt. Alt til tonene av utmerket glamrock. 

Andre aktuelle filmer er den thailandske 

volleyballkomedien The Iron Ladies og 

dokumentaren Southern Comfort. Begge har gått 

sin seiersgang over filmfestivaler verden rundt, 

og er i høst å finne på henholdsvis Bergen 

Internasjonale Filmfestival (BIFF) og Oslo 

Filmfestival. Og når transseksualitet til og med 

dukker opp i den ultrakommersielle tv-serien Ally 

McBeal, skulle det være gode tider i møte for den 

ignorerte lillesøsteren innen skeiv kultur. Endelig. 

Av Anniken Eid Kjeserud 

Reportasje 

29

PORTRETTET 

30 Portrett 

Marius Lillelien 

36 år 

Kanalsjef i Petre 

Lille Marius 

Hvordan bli sjef i Petre når du 

bare har videregående skole? 

Spør Marius Lillelien. 

Marius er fotballfanatiker. Vålerenga. Når Rosenborg taper fryder han 

seg, da kommer dyret i ham frem. Hvis Enga taper er han umulig. 

Han er deprimert i et døgn. Også er han dødstrøtt, alltid. Han kan 

sovne på bar klokka elleve om kvelden. Og når han har vært på byen skal 

han alltid ha en hamburger. Uansett hvor seint det er. Holder det, eller? 

Opplysningene kommer fra Nils Heldal. Mannen som etter åtte år i 

suksesskanalen forlot Petre for å bli direktør i EMI Norge. Heldal og Lillelien 

var kolleger i Petre fra 1998 til april i år, som henholdsvis kanalsjef og 

musikksjef. Førstnevnte er vår mann. The insider. 

– Har du ingen skandaler? 

– Nei, ingen sånne historier. Han sovner jo alltid. Og så vekker du ham, 

og så skal han bare ha en hamburger. 

Heldal tenker seg om i tre sekunder. 

– Jo, forresten. Han har en syk musikksmak. 

Men det kommer vi tilbake til. 

«Når du er fjorten, danner du 

deg din egen musikksmak. 

Eller så lar du være.» 

Det er torsdag formiddag og veldig kaldt. Klokken har såvidt passert 

elleve, og Marius Lillelien gnir søvnen ut av øynene. Det gjør han ofte 

den neste timen. Kontoret på Tyholt deler han med musikksjef Atle Bredal. 

Det vil si omtrent åtte stappfulle kvadratmeter. Han stiller i sneakers, slitt 

dongeribukse og en rutemønstret genser, og ser slett ikke ut som en sjef. 

I hvert fall ikke fra NRK. 

– Jeg håper jo på eget kontor. Synes ikke det er et helt urimelig krav. 

Atle Bredal trenger kontoret, så intervjuet flyttes til møterommet. Lillelien 

klarer seg imidlertid fint på åtte kvadrat, han er tross alt like mye i Oslo 

som i Trondheim. 22. oktober skulle en ny Petresjef utnevnes. NRK ville 

ha en som bodde i Trondheim. Men den beste av tjue søkere var oppvokst 

på Nesodden, bodde i Oslo, og ville ikke flytte. Intens pendling er 

løsningen. Hjemme, det vil si i hovedstaden, venter samboer og to døtre 

på fire og sju år. 

– Jeg prioriterer jobb og familie. I perioder går det veldig lenge mellom 

turer på byen med kompiser. 

– Men det sitter veldig langt inne å ofre Vålerenga. Det er vel seks eller 

sju hjemmekamper jeg ikke har sett på nittitallet. Men da har jeg vært syk. 

Unge Lillelien orket ikke studere. Istedet skulle han jobbe litt. Litt ble 

fort litt til. 

– Først hadde jeg masse rare jobber. Jeg jobba på byggeplasser og alle 

mulige sånne ting. Så begynte jeg å ha et radioprogram på en nærradio i 

Oslo som het Radio 7. Jeg jobba en kort periode med reklamemarkedsføring. 

Da jeg var 23 år begynte jeg i musikkbransjen. 

Først med markedsansvaret for en del av de norske, samt de 

amerikanske, artistene på selskapet CBS, som senere ble Sony. Dum 

Dum Boys. Tre små kinesere. Seigmen. Motorpsycho. Arve Tellefsen. 

Lillelien fikk med seg det meste. 

– De amerikanske artistene hadde kanskje til sammen ti utgivelser i 

uka. Jeg syntes det rett og slett var mye morsommere og mer 

tilfredsstillende å jobbe mer med færre utgivelser. 

Derfor valgte han å konsentrere seg utelukkende om norske artister. 

Siden steg han i gradene; han begynte å plukke artistene og jobbe med 

plateinnspillingene. I 1998 gikk han rett inn i Petre som musikksjef. 

Da Nils Heldal gikk av som kanalsjef omtrent på dagen i april i år, 

ble Lillelien kastet inn som en midlertidig løsning. Det første han 

gjorde var å legge ned Roxrevyen. Programmet ble regnet som en 

institusjon både på Petre og i norsk rock, og hadde eksistert siden 

kanalstarten i 1993. Saken om «NRK Radios fremste rockealibi» og «Petres 

musikkjournalistiske flaggskip» buldret i landets største aviser. 

– For Petre er det viktigere å fornye enn å bevare, sa Lillelien. 

Han sier det fortsatt. Og NRK er enige. Derfor ba de ham fortsette i 

stillingen da perioden som reserveløsning var ved veis ende for et par 

uker siden. Lillelien mener fortsatt de gjorde det riktige. 

– Husk at innholdet i Roxrevyen er beholdt i andre 

programsammenhenger, med de samme folka, faktisk. I tillegg har vi 

brukt mye midler på Musikkmisjonen. Så mens vi tidligere hadde 33 

timer i uka med musikkjournalistisk baserte programmer, er det nå 40 

timer. 

– Hvis alt er beholdt kan en jo spørre seg om hva som var vitsen? 

«Andre kanaler bør ha litt dårlig samvittighet 

når det gjelder integriteten sin.» 

– Roxrevyen trengte fornyelse, akkurat som Petre trenger fornyelse. 

Programmet hadde utviklet seg fra å være en revy til å bli rene 

nisjesendinger, sånn at man tok for seg en sjanger på mandag, en på 

tirsdag, og så videre. Det var behov for et program som ikke var et 

nisjeprogram, et godt musikkjournalistisk program som tok for seg hele 

spekteret av sjangre. 

En kopp kaffe bringes til bordet, men får stå i fred foreløpig. Det 

var da noe mer han skulle ha sagt? 

– Jo, et annet poeng. Hvis argumentasjonen begynner å gå på at 

dette programmet har vært med siden begynnelsen, da er det egentlig 

en varsellampe som burde blinke. Hvis dét blir argumentet, ikke at 

programmet er jævlig bra eller at programmet er interessant, altså, nå 

sier ikke jeg at Roxrevyen var blitt et dårlig program, men... skjønner? 

Joda. 

▲

▲ 

Lettbeint pop og sukkertøy forsvinner. Mer grovbrød. Mer norsk musikk og 

mer ny musikk. Petre skal være landets fremste medium for ny musikk og ny 

humor. 

Dette var noen løftene Lillelien buste ut med da han tok over sjefsstolen. I 

tillegg vil han ha et nytt program som setter dagsorden og som alle snakker om. 

Et nytt XL. Irma 1000. Herreavdelingen. Men det ligger litt lengre frem i tid. 

– Jeg begynte på den jobben i dag. Men jeg er veldig fornøyd med det vi 

har gjort med Petre så langt. Tilbudet er vesentlig bedre enn da jeg overtok for 

et halvt år siden. 

Målet om å øke andelen av norsk musikk med ti prosent er nesten oppfylt. 

Kanalen har de siste månedene økt fra å sende 17-18 til 25 prosent norsk musikk 

over eteren. 

– Petre har vært veldig gode på å spille og få frem nye band som ikke har 

platekontrakt. Gjøre de til kjente norske navn. Den tradisjonen skal vi absolutt 

beholde. 

De kortsiktige planene fremover ligger på å låte tøffere. 

– Vi har mye å hente på sounden. Miksen av det redaksjonelle innholdet, 

musikken og jingler og trailiere. Der kan vi låte ganske mye tøffere enn vi gjør. 

– Er du e tøff å ha som sjef? 

– Neeei. Tror ikke det. 

Lillelien snakker merkbart mindre om personlige ting. Han verner bevisst om 

privatlivets fred. Kollegene beskriver ham som snill og real. Dyktig. Engasjert. 

Sjelden grumpy. Kanskje skulle det vært flere skandaler rundt ham, sa en av 

dem. 

– Har du ikke skjeletter i skapet? 

– Alle har da det. Men... 

Nei. Ikke her. Ikke nå. Lillelien vil snakke jobb. 

Det du vil høre pluss det du ikke visste du ville høre, før du får høre det et 

annet sted. Slik lyder Petres «musikkpolitikk». 

– Den i midten kan virke litt «lære opp lytterne i god smak». Kan ligne på 

NRKs gamle monopoltankegang, at du skal ha en sånn opplærende funksjon. 

Det var BBC som startet det der, «to educate», en av deres bærebjelker. Kanskje 

det er sånn. Men det vi egentlig sier, er at vi spiller noe mer enn det du finner 

på Absolute Music. 

Ikke alle hopper i taket for den politikken. Petres ukommersielle selvstendighet 

skaper hodebry for plateselskapene. 

– Vi har et avklart og veldig bra forhold til platebransjen, bedyrer Lillelien. 

– Er du helt sikker? 

– Vi har fått aksept for at vi gjør våre egne valg, og det må vi også være frie 

til å gjøre. Det har ikke alltid vært en selvfølge. Radio har ikke vært like opptatt 

av den journalistiske friheten som de skrivende mediene, selv om jeg synes Petre 

har vært flinke på det. 

– Men dere ble skjelt ut av Universal. 

– Stemmer. På By:larm i Bergen. Det var fordi vi setter album på spillelistene, 

ikke singler. Dermed spiller vi ikke alltid den aktuelle singelen. Og det kræsjer 

med plateselskapenes markedsføringsplaner og sånt. Stort sett er vi snille, men 

hvis vi synes en annen låt er bedre eller mer interessant, så spiller vi den. Vi skal 

jo ikke være et mikrofonstativ for platebransjen. 

Episoden viser hvordan forholdet til bransjen har forandret seg. Før ble de 

glade for spilletid, nå stiller de krav. Det blir en stor utfordring å stå imot det 

presset. Men aldri så vondt at det ikke er godt for noe. 

– På den andre siden betyr det jo at vi er viktige. Dessuten, når en representant 

for et av de største plateselskapene skjeller oss ut for fullsatt sal på grunn av 

dette, er det tydelig at andre kanaler bør ha litt dårlig samvittighet når det gjelder 

integriteten sin. 

Bjørge Lillelien er mest kjent som legendarisk fotballkommentator. Ullevål, 

9. september 1981. «Norge har slått England 2-1 i fotball! Vi er best i verden! 

Maggie Thatcher, can you hear me? Jeg har et budskap til deg! Your boys took 

a hell of a beating! Your boys took a hell of a beating!» Ingen som hørte det 

vil noensinne glemme det. 

Men Bjørge er også faren til Marius. Fotballinteressens opphav har fått sin 

forklaring. Musikken er det verre med, men junior har selv en teori. 

– Altså, når du er fjorten, danner du deg din egen musikksmak. Eller så lar 

du være. Da blir du bare sånn at du synes musikk er ålreit, liksom. Så enten eller. 

Når du er fjorten. Det er teorien. 

– Men den er sikkert veldig personlig relatert. Det var på den tiden jeg ble 

interessert i musikk. Hekta på femtitallet. Elvis, Gene Vincent, Chuck Berry. 

Musikken og hele den stilen. 

– Nils Heldal sa at alle som liker Alarm har en syk musikksmak. 

– Hehe. Det er faktisk Nils som digger Alarm. 

– Han sa du kom til å si det. 

– Jeg liker The Clash. 

– Han sa du kom til å si det også. 

– Svarte. Jeg er egentlig ganske altetende. Fra Röyksopp til The Hives. Men 

førstesingelen til Alarm er veldig bra - selv om det er en Clash-kopi. 

– Hva er det du ikke liker? 

Han gnir søvnen ut av øynene. Igjen. 

– Queen. Queen er drittmusikk. 

Av Erlend Langeland Haugen og Hans Martin Momyr (Foto) 

Den originale 

RINGEN 

for sivilingeniører 

og sivilarkitekter 

Produsent og leverandør 

siden 1928 

Pris: 1150,- 

Bestill nå 

for levering 

før jul. 

GULLSMED 

DAHLSVEEN 

Eirik Dahlsveen, Butikk og verksted 

Olav Tryggvasonsgt. 24, Tlf. 73 52 58 06

SORT FÅR: Glohaugen skal snart bli måltid for sultne studenter fra Voss. (Foto: Privat) 

Hodejegere 

– Du må nok ta i hovudet, sier han. 

Jeg synes det ville vært mye greiere å bruke 

bestikket. Det synes ikke Jan Arild. 

– Nei. Berre ta hovudet i beggje hender og så 

knekker du. 

– Ja, den får du bare leggja på 

resteskåla. 

Dette er ikke fora for 

argumentasjon. Men en 

tanngard er sjelden en del av 

mine middagsopplevelser. 

Hodeguiden Jan Arild er 

allerede ved neste steg. Han holder hodet i begge 

hender og bender det fra hverandre. Deretter bærer 

det til resteskåla med kjeven. Det er få muligheter 

for å vri seg unna. Smalahovet er varmt, klamt og 

tørt. Nesten som å ta på solbrent hud. Fargen er nokså 

lik solsenterdama på hjørnet. Jeg tar en stor slurk øl, 

løfter forsiktig opp sauehodet og føler meg ganske 

34 Reportasje 

mye tøffere enn for to timer siden, da Halldor fotograf 

og jeg satt på bussen. 

– Me må prøva å sosialisere oss litt då, hadde 

Halldor sagt. 

– Ja, med litt andre enn sauen, hadde jeg svart. 

Vi var på vei til et hotell på Moholt. Andre på 

bussen skulle sikkert noe gøy. Ansiktene gledet seg. 

Halldor og jeg, derimot, vi skulle tre inn i en barbarisk 

neandertalerverden. 

– Du får hovudet på eit fat, sa Halldor på klingede 

Hardanger-dialekt. 

Jeg tenkte på barnehagen. Middag klokka to. De 

eneste middagene jeg husker i løpet av fem år var 

de to jeg ikke spiste. Da jeg gjemte meg. Den gangen 

fisken kom hel, med finner og hode, og da noen ropte 

at blodpuddingen var klar. Jeg synes begge rettene 

er nært beslektet med et sauehode. 

– Heima er det en lukket familiegreie. Man ber 

aldri folk heim når dette skjer, sier vår guide Jan Arild 

Skjervheim. 

Han snakker om smalahovespising på Voss. 

Festsalen er fylt med nitti mennesker, eller rettere sagt 

vossinger. Omtrent førti av disse barbarene er 

studenter. Så også med Jan Arild. 

En snodig stemning tynger salen. På en side virker 

det som om vi skal innordnes i en sekt, på en annen 

side er det en sånn nå-gjør-vi-noe-vilt-dere-stemning. 

Noen ler hysterisk. Den samme følelsen dukker opp 

som da jeg prøvde å komme inn på et utested kledd 

ut som en gedigen banan. Noe er galt. 

Foran hele forsamlingen står Trondheims 

smalahovegründer, Terje Midtbø, og viser en liten 

bildeserie om hvordan en bæ blir mat. 

– Eg hugsar fyrste gongen eg kom til Trondheim 

med hovuder til festen. Då rann det blod frå 

tilhengjaren, he-he. 

Han trykker på en knapp og bildet av en haug 

med krøllete sauehoder stirrer på meg. 

– Sånn byrjar det, gliser Terje Midtbø, og vipper 

lett på bunadskoene. 

Så forteller han om hele prosessen. Om at man 

først må svi av all pelsen og legge hodene i saltlake 

i to døgn. Deretter blir hodet røkt i to døgn, før det 

ender i velbekomme. 

– Jasså, ingen av dykk har ete smalahovude før 

nei, he-he-he. Då er det berre å grua seg he-he-he, 

sier karen på andre siden av bordet liksomjovialt. 

Skepsisen min til dette folkeferdet brer seg. Det 

virker som de godter seg over å se min villfarelse. 

– Eg er son av ein sauebonde og har alltid ete 

smalahovud, så ja, nei, det har eg alltid ete, og det 

er godt, synes eg då, men det er klart at det ikkje 

er alle som likar det, nei, ja, men det er alltid artig 

å ha med seg nye på smalahovudfest, ja, nei, sier 

Jan Arild før han reiser seg, skåler og drar historien 

om da han skulle frakte smalahover på toget fra Voss 

til Bergen. 

Om de to australske damene som satt rett ovenfor 

han, og at han plutselig oppdaget av blusen til den 

ene fruen begynte å bli rødflekket. Og at blodet kom 

fra en kjent bag på hattehylla. Skål. 

Dørene ved kjøkkenet slenges opp. Ut kommer 

hodeligaen. Det halve hodet foran meg ser i taket 

med sløvt blikk. 

– Din smiler mer enn min, sier jeg til Jan Arild. 

– Ja, då er det berre å skrella tunga. Og ja, du 

må ta i ho, svarer han. 

Sauer har ruglete tunge. Og siden dette visstnok 

skal være det beste kjøttet, skal man spare tunga til 

HODEGUIDEN: Jan Arild Skjervheim passer på at jeg ikke spiser ørebrusket 

slutt. Resonnementet blir at resten må være et 

helvete. Jeg pirker litt borti hodet med gaffelen. 

Skinnet er rynkete og minner ikke om annet en 

akkurat det det er. Nemlig hud. 

– Jau, no må du dra av skinnet så du kjem til 

kinnet, kommanderer Jan Arild. 

Veier utenom finnes ikke. Det er bare å snitte i 

det brungrå, stramme laget og dra det av. Under 

ligger det mørkerødt kjøtt. 

– Det smakar som fårikål, sier Halldor. Jan Arild 

er tydeligvis sulten og haster videre gjennom knollen. 

– Nå må du skjæra hardt rundt kantane der. Ja, 

det er berre å fylgja kjevebeinet, sier han. 

Det er da jeg finner tanngarden. En litt lang en 

med en del hull i. Tankene flyr øyeblikkelig til 

røslyng og fjellet i august. Men nå ligger tennene 

her sammen med poteter og kålrabistappe. 

Lukten av brent kjøtt brer seg. Jeg har akkurat 

skåret over mulen - bort med neseborene og grav 

etter leppene. Lukten minner om pølser man har 

glemt ved bålet, og finner når det blir morgen. Men 

lukten åpner seg ikke før du stikker hull på skinnet 

og skjærer av mulen, men da kommer den voldsomt. 

Ingen bryr seg, guiden er allerede ved øret. Han 

skjærer av brusket. Kjøttet er lysrosa og litt fett. Det 

tar tid å spise et hode. Når jeg ser opp fra leppene, 

stirrer jeg inn i øyet til nabohodet. Dette begynner 

nesten å bli gøy. Nå får jeg endelig leke ordentlig 

med maten. Det er bare øyet igjen. 

– Berre stikk gaffelen inn der, sier Jan Arild, og 

peker på buen over øyelokket. 

Og når man gjør det, åpenbarer det seg en pupill 

og et stykke lyst kjøtt. 

– Det vil eg ha, sier Halldor. 

Jeg tror jeg er mett. På en litt uvanlig måte. I den 

ene enden av lokalet svinger noen bunadskledde 

mannebein seg etter Let’s twist again. I baren har 

den virkelige festen begynt, og jeg tenker at egentlig 

var ikke sauehode en vond eller ekkel rett. Den var 

bare litt visuelt rar. 

Av Beate Løwald Solberg 

og Halldor Gjernes (Foto) 

MELKETENNER: Tenner er som 

oftest ikke en del mitt måltid. 

Reportasje 

35

Sex, løgn og videotape 

Dommeren ser like myndig ut som i Ally McBeal. Advokatene 

like korrekte. De tiltalte like skyldige. Likevel blir det nok 

aldri noen norsk advokatserie om Club 4på TV. 

36 Reportasje 

VOKTER RETT OG GALT: 

Byrettsdommer Helge Fugelsøy. 

Denne såpeserien utspiller seg i rettsal 1 på 

Tinghuset i Trondheim. Aktører: Tom Ketil Krogstad, 

Krogstads samboer og Rune Andersen. Med seg har 

de advokatene Øystein Skogrand, Christian Wiig og 

Trygve Staff. Politiinspektør Per Morten Brobakke er 

aktor og byrettsdommer Helge Fugelsøy har regien. 

Det hele blir bragt til deg av media av alle slag. Adressa 

gir deg referater du kan lese til morgenkaffen. Radio 

1 gir deg sexlydene i bilen på vei til jobb. De pikante 

TV-bildene får du på Dagsrevyen i NRK. Og skulle 

du gå glipp av noe interessant, så dekker VG og 

Dagbladet rettssaken direkte på nett. 

For det er klart det er interessant! Her er det ikke 

snakk om at noen er tatt med buksene nede. Krogstad 

har da aldri brydd seg om buksene er på eller av. 

Spørsmålet er om han har solgt alkohol. Eller drevet 

hallikvirksomhet. Eller vist pornofilmer. Sannsynligvis 

med buksene på knærne. 

Og derfor er mediegribbene på plass i Tinghuset. 

Helt bakerst i det ene hjørnet kan vi betrakte dem i 

deres eget habitat. 

Kobbelet av journalister sitter bak i lokalet. VG, 

Dagbladet, Aftenposten, Adresseavisen, NTB, VG 

Nett, NRK Radio og TV, TV 2 og Radio 1. De flakser 

og knipser rundt Krogstad og gir mannen spalteplass 

villig vekk. Med bar overkropp eller med pornoblader 

kan han over flere sider fortelle at Club 4 har flere 

tusen medlemmer, og at minst 40 prosent av dem er 

jenter. Akkurat det ryktet dementeres under et av 

vitneprovene. En av naboene har observert trafikken 

til og fra klubben. 

– Det kommer veldig lite single damer, da. 

Visste vi det ikke. Denne informasjonen bryter litt 

med det mediaskapte bilde av Club 4 som et Lille 

Amsterdam med fri sex og frie tøyler. Men man må 

jo smøre litt på hvis det skal bli en skikkelig sak av 

det. 

Orderudsaken, Baneheiasaken. Slett ikke ulikt 

orkaner får rettssaker som herjer i media egne navn, 

TILTALT OG TAUS: 

Tom Ketil Krogstad. 

om enn litt fantasiløse. Forsamlingen i Rettssal 1 utgjør 

tilsammen Club 4-saken. Og alle er forbausende 

joviale. Det gjør ingenting at noen slår av en vits. Ingen 

blir sure når aktor leser feil og hevder at kassaapparatet 

ble brukt til å vise pornofilmer. Trygve Staff sender 

tekstmeldinger til vitner for å få tak i dem. For ikke 

å glemme fnisingen i lokalet under visningen av en 

av de beslaglagte pornofilmene. Det siste var visstnok 

for å illustrere et viktig poeng. Jada. 

Selv om det ikke blir filmframvisning i dagens 

rettssak, er den slett ikke uten høydepunkter. Christian 

Wiig viser blant annet at han har 

programlederegenskaper som går Per Ståle Lønning 

en høy gang. Et stakkars vitne i politiet får gjennomgå 

i en svært opphetet vitneutspørring over telefon. Wiig 

er ikke nådig. Han har bare ett spørsmål. Han spør 

om Oslo politikammer etterforsker et navngitt sted 

der «alle» vet at det foregår prostitusjon. Han. Vil. Ha. 

Svar. 

– Kan du svare... 

– Vil du svare... 

– Ikke vik unna spørsmålet... 

– SVAR! 

Vitnet kan ikke svare. Man har ikke lov til å 

kommentere hvorvidt man driver etterforskning av 

enkeltsaker. Det har Wiig liten forståelse for og blir 

rødere og rødere i toppen. Telefonsamtalen avsluttes 

ikke med «hei og ha det» fra Wiig sin side. 

– Du snakker som en politiker! 

Så slenges røret på. Sener får pressen uttrykkelig 

høre hvor lite Wiig liker å høre politikersnakk. En 

virkelig pressefrier er mannen. Men hei, hvem kan 

klandre ham. Det er klart man får abstinenser etter 

eksponeringen i Orderudsaken. 

Trygve Staff holder også et lite show. Når et vitne 

har sagt noe Staff mener det er verdt å tenke på, lener 

han seg godt tilbake og ser grublende opp i taket. 

Enten legger han armene i kors over brystet eller 

trommer fingertuppene mot hverandre foran ansiktet. 

TILTALT OG SNAKKESALIG: 

Rune Andersen. 

Så faller de megetsigende replikkene, med lange 

kunstpauser mellom stavelsene. 

– Javel... Javel... Akkurat! 

– Akkurat... Akkurat... Javel! 

Og variasjoner over disse. Med rett gestikulering 

blir resultatet rett overbevisende, og ingen er i tvil 

om at nettopp dette utsagnet har snudd saken til Staffs 

fordel. Han lager også litt spenning og oppstyr ved 

å kalle et vitne X. Vedkommende vil bare vitne for 

lukket rettsal. Endelig noe som minner om en god 

amerikansk advokatserie! Og ikke minst en 

kjærkommen røykepause for journalistene! 

Over telefon får vi høre en trist historie om en 

uheldig mann. Han var på besøk i Trondheim i 

sommer. Han hadde selvfølgelig hørt om Club 4 i 

media, og tenkte han skulle ta en tur innom og se 

hva alt oppstyret var om. Det var få personer i 

klubben den dagen, og han ble sittende og «prate» 

med en av gjestene. Samtidig planla aktor Per Morten 

Brobakke en liten razzia i Club 4-lokalene. Og vår 

førstegangsbesøkende ble bragt inn. Og avhørt. Og 

måtte vitne. Ikke rart han høres fortvilet ut. 

En som ikke er fortvilet, er Krogstad. Han får så 

mye gratisreklame at en Club 4-filial i Oslo er nært 

forestående. I tillegg klarer Krogstad gjennom media 

å framstå som en erotisk martyr, en kåt Messias om 

du vil. En annen bibelsk person er mer nærliggende 

å sammeligne med. Krogstad er anklaget for å tjene 

300 til 500 kroner per solgte snute. Menneskesalg for 

2000 år siden innbragte maks 30 sølvpenger. 

Av Hans Ørnes og Ingvill Stensheim (Rettstegner) 

Bare søppel 

Dusken-teateret Innmari Virkelig presenterer urpremieren på stykket 

Søppelmennene og mysteriet med den forsvunne kaffekoppen. 

Onsdag 31. oktober – klokka 11:05 

(En ikke særlig ryddig hybel på Kuhaugen. 

Mobiltelefonen ringer. Melodi: The Flinstones). 

Reidar Redaktør (RR): Hei, det er Reidar – du, vi 

har fått intervjuavtale med Garbage! Er det noe du eller 

Hedda har ordna eller? 

Anniken Journalist (AJ): Jo, det stemmer det – satte 

oss opp på ønskelista hos plateselskapet. Kult! Når har 

vi fått tid? 

RR: Aner ikke. Gir beskjed seinere. 

AJ: Ok – vi snakkes. 

Onsdag 31. okt – klokka 11:45 

(Samme hybel. Samme telefonlyd.) 

RR: Hei, det er Reidar igjen – vi har fått bekrefta 

tiden nå. Royal Garden i morra, halv ett til kvart på ett. 

AJ: Hæ? En gang til… 

RR: 12:30 til 12:45 – som i ett kvarter… 

AJ: Ja vel? Det var jo ikke mye..? Hvor da? På hotellet? 

RR: Ja, dere skal møte manageren kvart over tolv i 

lobbyen. Hvem skal være fotograf? 

AJ: Vet ikke, Anniken kanskje? Hører med fotosjef 

Halldor. 

RR: Greit, hold meg oppdatert. 

AJ: Skal bli. 

Torsdag 1. november – klokka 10:47 

(Et studentkjøkken. Frokosttid. Telefonen kimer.) 

Anniken Fotograf (AF): Ja hallo, det er Anniken. 

AJ: Hei Anniken, det er Anniken! 

AF: Hei Anniken! 

AJ: Klar for Garbage i dag, eller? 

AF: Jepp! Når var det vi skulle møte de? 

AJ: Vi skal møte manageren først, kvart over tolv. 

Så kommer de halv ett. 

AF: Åkai. Vi kan kanskje møtes litt før? Sånn klokka 

tolv eller no’? Skal bare innom og hente litt mer film 

først. 

AJ: Kjekt å ha. Jeg skal bare kvesse blyanten min, 

så er jeg klar. Og kanskje litt frokost kanskje? Møter 

deg klokka tolv, i lobbyen! 

AF: Greit. 

Torsdag 1. november – klokka 12:05 

(En stilfull hotellobby, med masse beigebrune skaisofaer.) 

AJ: Heisann, sorry at jeg er sen..! 

AF: Det gjør ingenting, er vant til det…hehe… 

AJ: Hmm..ja…vel, jeg rakk ikke frokost, så jeg håper 

ikke magen begynner å brumle under intervjuet. Fikk 

du tak i film? 

AF: Jada, alt i orden. Hvor skal vi møte de, forresten? 

Her nede, eller på rommet, eller…? 

AJ: Aner ikke. Aner faktisk svært lite. Fikk bare 

beskjed om å møte opp her. 

AF: Åkai, men vi rekker en røyk først, hva…? 

AJ: Selvfølgelig. 

12:15 

(Våre heltinner venter lett spent i den samme 

hotellobbyen. Ingen managere i sikte, bare en hel haug 

med lunsjklare dressmenn.) 

12:19 

(Fortsatt ingen manageraktige typer i sikte. Bare en 

herremann med beundringsverdig langt mørkt hår og 

spisse boots. Samt en dame med blonderte 

permanentkrøller og strikkegenser. På tide å spørre 

resepsjonsdamene.) 

12:20: 

(Oops. Herremannen med håret og bootsene viste seg 

å være den norske manageren. Smile og hilse pent. Og 

damen med krøllene var den amerikanske tourmanageren. 

Jaja. Men hvor er bandet?) 

12:21 

Manager: Hei, er det dere som er fra studentavisa? Jaså, 

dere møter opp mannssterke? 

AF: Ja, jeg er fotograf og hun er journalist. 

Manager: Fotograf? Men du har ikke lov til å ta bilder! 

AF: Å?! Det har ikke vi hørt noe om? 

Manager: Nei, det er fullt fotoforbud. De stiller ikke 

opp på noen bilder. 

AF: Neivel….men hva hvis jeg tar bildet over hodet 

på de da? 

Manager: Går ikke. 

AF Eller utenfor døren på hotellrommet? 

Manager: Nei, de kommer ned hit. 

AF: Åkai….da så… 

12:37 

(Nedsunket i hver sin beigebrune skaistol, omgitt av 

plastikkluktende yuccapalmer. 

Våre heltinner er bleke, men fattede. Hvert sekund 

nå. Så kommer de. Garbage.) 

12:38 

(Eller det vil si: halvparten av Garbage. Nærmere 

bestemt de to gitaristene Steve og Duke. Godt voksne 

herremenn, med lite hår og dyre briller. Og skikkelig 

jetlag. Klokken tikker. Og tikker.) 

12:43 

AF: So you didn’t think there were polarbears in the 

streets? 

Steve: No, we didn’t really know what to think. 

AF: Oh, okey… 

Duke: Since you’re from here, do you know any 

good places to go out? 

AJ: Well, neither of us are actually from Trondheim, 

so… 

Duke: Right... 

12:53 

Manager: Time’s up! 

Steve: Well, it was nice meeting you. 

AF og AJ (i kor): You too, have a good concert 

tomorrow. 

Steve: Thank you. 

12:59 

(Ute på gaten. Surt høstvær.) 

AF: Nå, hva synes du? 

AJ: Greit nok, kjipt med de bildene, da… 

AF: Mmm, just…men jeg skal se hva jeg klarer å få 

til. La du merke til de bootsene til manageren, forresten? 

De hadde sølvtupp! 

AJ: Groovy….Vel, jeg begynner å bli litt sugen på 

kaffe, jeg..? Og frokost. Er’u med? 

AF: Jo, men hva sier du til litt loppis først? Trenger 

noen nye kjoler. 

AJ: Åkai, men så er det kaffe..? 

AF: Selvsagt. Har du fyr? 

FOTOFORBUD: ..men vi fikk lov å ta bilde av sittegropa i sofaen etterpå. Den var også fin. 


og Anniken C. Mohr (Foto) 

Reportasje 

37

MIN 

STUDIE 

TID 

Navn: Per Ivar Maudal 

Stilling: Direktør i Studentsamskipnaden i 

Trondheim (SiT) 

Utdannelse: Teoretisk fysikk, pedagogikk 

og norsk 

– Hva studerte du? 

– Da jeg begynte i 1962 var jeg ikke i tvil 

om at det måtte bli teoretisk fysikk, for det var 

det vanskeligste. Etter to og et halvt år på 

Blindern fikk jeg ikke utsettelse fra militæret 

lenger. Da jeg var ferdig på Befalskolen hadde 

jeg plutselig giftet meg, og kona gikk på 

Trondheim Lærerhøgskole. Dermed ble det 

fysikk i Trondheim fra 1966, og her har jeg blitt 

siden. Da studerte jeg ferdig cand.mag i en 

rasende fart. Men så begynte det å nærme seg 

en spennende tid i norsk studentpolitikk. 

– Det begynte å nærme seg 1968? 

– Ja, og jeg begynte å bli opptatt av mer 

enn studier. Jeg begynte med studentpolitikk 

- studentutvalget på Lærerhøgskolen, 

Studenttinget, Hovedkomitéen for Norsk 

Forskning og det første interrimstyret for 

Universitetet i Trondheim. Studentpolitikken 

var så spennende, og så studerte jeg litt på si; 

matte, fysikk, norsk, ped.sem.. 

– Du studerte kanskje ikke i like 

rasende fart nå lenger? 

– Nei, jeg var nok en ganske dårlig 

fysikkstudent i denne perioden. Jeg begynte 

på hovedfaget og har masse eksamener i 

fysikk. Men noen fysiker kan jeg knapt kalle 

meg i dag. 

– Hvilken politisk gruppering hørte du 

til på denne tida? 

– Altså, den gang var det nesten ingen 

grupperinger til høyre, og sosialdemokratene 

var helt usynlige. På venstresiden var det vel 

en 14 - 15 grupperinger utenpå hverandre. 

Men jeg hørte ikke til noen spesiell. 

– Men du gikk i demonstrasjonstog? 

– Ja, det hendte jo. Vietnamkrigen, blant 

annet, skapte mange demonstrasjonstog. 

– Studentene var kanskje mer 

engasjerte den gangen? 

– På denne tiden var jo problemet at 

auditoriene var altfor små for 

allmannamøtene. Selv var jeg spesielt opptatt 

av å bedre selve studenthverdagen. 

– Men ble det noen skikkelige fester 

midt oppe i all denne studentpolitikken? 

– Altså, det er en ting jeg ikke drev så mye 

med, å feste på Samfundet. Andre festet nok 

mer enn meg, for jeg var jo gift og fikk barn 

allerede i 1967. Men noen fester, det ble det 

jo. 

Av Kjersti Nipen 

En tv-serie fattigere 

SIMEN 

SIER 

Pizzagjengen er slutt. 

Det føles litt tomt. 

Juryen er ute for å bestemme seg: Var 

Pizzagjengen en god serie, eller er det bare 

Venner for livet som har tapt seg? 

For egen del stiller jeg meg bak gutten som i 

et leserinnlegg til Bergensavisen hevdet at 

«Pizzagjengen er THA BOMB!». Ikke siden 

Transformers gikk på SKY Channel har jeg gått 

til skrittet å stille inn vekkeklokka etter 

programoversikten for ikke å gå glipp av en 

episode, og da TV2 for to uker siden uten forvarsel 

opplyste at «og dette var for øvrig den aller siste 

episoden som er laget», føltes det omtrent like 

maktesløst og uforløst som da kona (Diane Keaton) 

til Michael Corleone i Gudfaren lenge etter sitt 

mislykkede svangerskap forteller ham at hun ikke 

spontanaborterte den gangen, men rett og slett 

bestemte seg for at hun ikke ville ha noe barn 

med ham slik han holder på, planlegger å ta livet 

av broren sin osv. 

Pizzagjengen ble i starten slett ikke gjenstand 

for en hengiven kultus a la for eksempel Twin 

Peaks, og i de aller første episodene var det et 

godt spørsmål hva som egentlig var så 

ekstraordinært med tre venner i post-collegeetableringsfasen 

som jobber på en pizzarestaurant. 

Vitsene var bløte, dialogen manglet dynamikk, 

karakterene var hule, og noen ganger virket det 

som selv lattermaskinen kviet seg for å le. Jeg 

kjenner en som ble mobbet helt på grensen til det 

forsvarlige fordi han på et tidlig tidspunkt gikk rett 

ut og kjøpte hele første sesong på DVD. 

Pizzagjengen? På cd-plater!? Hvorfor. I. All. 

Verden? 

Nei, det er bare for å ha den, liksom. 

Men det går bra med ham nå, og spørsmålet 

er om denne fyren ikke bare i et tilfelle av 

klarsynthet ante at serien skulle komme til å 

vokse seg stor og sterk og ende opp som en 

nyskapende, formmessig eksperimenterende sitcom. 

Snart forsvant den opplagt begrensende 

pizzarestaurant-orienteringen, originaltittelen Two 

Guys, A Girl & A Pizza Place ble til Two Guys & 

A Girl - når Andersen Consulting kan, hvorfor kan 

ikke vi? - og manusforfatterne fant på et eller annet 

tidspunkt ut at vi jo ikke nødvendigvis trenger å 

få dere seere hylende av latter; noen ganger 

holder det at dere humrer litt. (Typisk ikkegapskrattende-men-likevel-ganske-artig-øyeblikk: 

Når Berg i en retrospektiv episode fra seint åttitall 

ser på MTV og utbryter at «these Milli Vanilli guys 

are awesome. It’s like their music sounds so 

effortless. You know? It’s like they’re not even 

singing.») 

Det er en tendens til å måle alle moderne 

situasjonskomedier opp mot Seinfeld og den 

presise det har jo jeg også tenkt på!-resonansen 

som lå i Jerrys hverdagsbetraktninger (og som ga 

støtet til en generasjon av leserbrevskribenter 

som lurer på, unnskyld at jeg spør, men hvorfor 

er det 13 biter i Smil-sjokoladen når det står på 

pakken at den er «som skapt for å deles»?), men man 

glemmer gjerne at det finnes Seinfeld-episoder der 

det mest morsomme i løpet av 25 minutter består 

i hvorvidt Kramer kommer til å entre døren på 

samme pussige måte som han alltid gjør, noe som 

egentlig bare er morsomt de to - la gå, tre - første 

gangene. Og særlig sympatisk er det vel ikke at 

Jerry aldri klarer å avstå fra å glise av sine egne 

vitser. 

Pizzagjengen maktet etter hvert å bevege seg 

vekk fra både den skoledannende stand-upmonologen 

og den rutinepregete kafésamtalen, 

som jo er plot devices både Venner for livet og 

Seinfeld fråtser i: Har dere for eksempel sett den 

episoden fra den siste sesongen der de ikke sier 

noen ting i løpet av hele programmet? Den er søren 

meg noe av det beste på stumfilmfronten siden 

Unni Straumes nittitallsfilmer. 

Det er en videre en følelse av at Pizzagjengen, 

trass i sin tøvete kontekst, likevel har noe til 

«budskap» å komme med. Den aller siste episoden 

- der amerikanske seere altså kunne stemme over 

internett på hvem av Sharon, Irene og Ashley som 

skulle ende opp som gravide - problematiserer den 

moralske desillusjonen som kan ramme 

noenogtjueåringer på selvrealiseringskjøret: Når 

Ashley avfeier enhver henvendelse omkring hennes 

graviditet med at hun har et jobbintervju å rekke, 

blottstiller hun et - muligens/muligens ikke - 

rådende tankesett der den offisielle policyen lyder 

at abortinngrep og samlivskriser er noe man synes 

å kunne plotte inn midt mellom en lunsjavtale og 

en boligvisning. 

Men nå er det altså slutt. Eller? Under et tilfelle 

av fantomsmerter som følge av Pizzagjengens 

endelikt ble jeg sittende foran tv til langt på natt 

en tirsdagskveld, og det var rundt midnatt at det 

satte inn, lyset i tunnelen. Reprisesendingen av 

Nyhetsblikk, NRKs aktualitetsmagasin med en 

kulturell profil, der Erik «punkterte lunga på 

direkten» Aasheim med en kledelig Knut Olsensk 

moralsk indignasjon raser over alt fra bibliotekenes 

innkjøpsordning til fraværet av norsk-pakistanske 

forfattere på Aschehougs høstfest («gav ikke Khalid 

Hussain i 1986 ut Pakkis?! Burde det ikke ha skjedd 

noe i løpet av denne tiden? Har vi ikke, folkens, 

kommet lenger enn dette?!») overbeviste meg om 

at Aasheim kan være mannen til å sette 

Pizzagjengen oppstandelse på dagsorden. Det 

finnes nemlig fanatikere på internett som lever og 

ånder for en (muligens apokryf) uttalelse fra 

fjernsynsselskapet ABC om at Pizzagjengen ikke 

er «offisielt» gått inn, og at «programmet kan 

returnere en dag i framtiden» dersom «etterspørselen 

er stor nok». Erik Aasheim, der har du noe det 

kunne være en idé å sjekke opp. 

Av Simen V. Gonsholt og 

Christian Hartmann (Illustrasjon) 

Reportasje 

39

Dritings før Dagsrevyen 

Literkrus med bayer, pølser og tilløp til ompa-musikk. 

Skaptyskerne på Oktoberfesten i Dødens Dal spyttet 

ikke akkurat i seidelen. 

— Faen, jeg må tisse NÅ, klager jenta foran i køa. 

— Stikk å piss i skogen der da, sier sidemannen 

hennes og peker på en glissen åpning med et par 

nakne grantrær nedenfor Hovedbygget på 

Gløshugen. 

Begge to, i likhet med en god del andre i køa, 

har drukket andre ting enn Litago til lunsj. 

Jenta vurderer situasjonen: Å gjøre sitt fornødne 

bak ei smal gran knappe hundre meter fra ei 250 

meter lang kø i fullt dagslys. 

— Drit i det. Jeg venter til vi kommer inn. 

Jenta og hennes lett animerte køpartner kom 

aldri inn i Dødens dal denne dagen. 

Klokka 13.45: Køa snirkler seg 150 meter opp 

bakken mellom inngangen til Dødens dal og 

Gløshaugen. 

Klokka 14.00: Teltet åpner. Køa kan nå 

observeres fra Gamle Kjemi. 

Klokka 14.35: Teltet er fullt, inngangen stenges. 

250 meter med ukvemsord fra køa. 

Da er det kjekt å ha pressepass. 

Spørsmål man stiller seg når man er vel inne: 

Hva er det som er så vidunderlig ved å drikke 

forvokste halvlitre midt på dagen i fire plussgrader? 

Er pølsene spesielt gode i Dødens dal? Og når ble 

SÅNN ER DET DER: Fire Bayer og 

stemningen er akkurat som i Tyskland. 

Tror vi. 

40 Reportasje 

halvrølpete coverversjoner av D.D.E, sunget av fulle 

menn i dress på ungdomsskoletysk, så rasende 

festlig? 

Det hele er nok et spørsmål om sammenhenger. 

Hadde ikke Oktoberfesten blitt arrangert i 

forbindelse med UKA, hadde det nok vært lite kø 

og godt med plass i teltet. For strengt tatt er ikke 

Oktoberfesten stort annet enn en unnskyldning for 

å komme sammen, drikke øl av store glass, bestille 

«Ein bier undt eine knabbwurst, bitte!» og generelt 

bli full og høylydt på en hverdag. 

Nå virket det som om de fleste hadde det svært 

så hyggelig. Det blir gjerne det når UKA klarer å 

tappe øl for nærmere en halv million kroner en 

tirsdags ettermiddag. 

PS: Bunnpris ved Samfundet dro også veksler 

på Oktoberfesten. Litt før klokka åtte på kvelden 

var nemlig alle kjøleskapene i butikken ribbet før 

øl. Mange hadde åpenbart ikke tenkt å ta kvelden 

selv om Teltet hadde gjort det. 

Av Jan-Are Hansen 

og Anders Hanevik (Foto) 

DØDT FØR DALEN: Det var kanskje ikke det de 

hadde drømt om, å stå en time i kø for å møte stengte 

teltduker. Men Bunnpris har jo alltids øl å by på. 

TETT GJENNOMSTRØMNING: 

Beina i kors og snik i køen. 

På jakt etter arbeidskraft? 

Noen som planlegger nyansettelser 

etter jul? I januar neste år vil Under 

Dusken lage et eget bilag med 

stillingsannonser - rettet direkte mot 

uteksaminerte studenter fra NTNU og 

Høgskolen i Sør-Trøndelag. 

Når vi samtidig vet at sju av ti 

studenter leser hvert nummer av 

Under Dusken (kilde: Norsk Gallup), 

kan vi trygt fastslå at en stillingsannonse 

i vår avis er en unik metode 

for å nå fram til ny arbeidskraft.

▲ 

kultur 

UKA i det komparative 

perspektiv 

Nå er UKA 2001 omsider over, det har 

vært en heidundrandes fest, en rekke 

personer har havnet i feil seng, det har 

vært sang, latter, tårer og glede. Tiden 

framover er preget av eksamen og 

enkelte spede forsøk på ettertanke, og 

i den forbindelse kan det være på sin plass 

med en smule refleksjon for å se hvordan 

UKA i Trondheim står seg i forhold til 

andre steder. 

Det er ingen tvil om at UKA i 

Trondheim er den av landets studentuker 

som best ivaretar de klassiske studenttradisjoner. 

Galla i helgene, rare revynavn 

som skal tolkes på tre forskjellige måter 

og andre ting er med på å skape den helt 

spesielle stemningen som hersker under 

UKA. Fortsatt er revyen en bærebjelke, 

og har stort sett spilt for fulle hus. 

Et spørsmål jeg likevel drister meg til 

å stille, er om det gis for mye plass til 

revyen. Dette er ikke ment som noen 

kritikk av skuespillere eller andre 

impliserte, men faktum er at det ikke er 

altfor mye å ta seg til på Samfundet i 

helgene etter at croupieren har inndratt 

den siste sjetong og man har mistet alle 

kjente. Før revyen er ferdig og Storsalen 

åpner, savner jeg et tilbud til de festkledte 

mennesker i form av musikk det går an 

å danse til. Her mener jeg UKA i 

Trondheim har litt å lære av UKA i Ås. Det 

er godt mulig at enkelte vil hevde at 

swing-dansing på bordene ikke er noe 

mål i seg selv, men det er heller ikke 

poenget. Det man er flinke til på Ås, er 

å rydde Aud Max, tilsvarende Storsalen, 

kjapt, og så la konserter starte på tre ulike 

scener samtidig. Kunne det latt seg gjøre 

å få til noe lignende her i Trondheim? 

Mitt poeng er at det er lenge å vente fram 

til klokka 2-3 på natta for å slippe inn i 

Storsalen for å la gallaantrekket virkelig 

komme til sin rett. Kan det tenkes at det 

kan finnes en gylden middelvei, hvor 

helgens festmøter ivaretas samtidig som 

man får plass til andre aktiviteter? Kan 

man for eksempel bruke de andre 

scenene på Huset til konserter også i 

helgene, slik at UKAs feststemte gjester 

kan få svingt seg litt? 

Uansett - UKA har hatt et fantastisk 

program, kanskje spesielt på konsertsiden, 

og det er bare å ta av seg hatten 

for alle involverte. 

UKA er over - lenge leve UKA! 

KOMMENTAR 

Torgeir E. Sæveraas 

I Valgerds verden 

Fedrelandet har bokstavelig talt blitt velsignet med en 

ny kirke- og kulturminister. At kirkene i landet vil gå 

lysere tider i møte kan synes innlysende, men vil dette 

nødvendigvis bare komme kristenfolket til gode? 

Valg(j)erd, norsk, frå norrønt Valgerdr, samansett av 

Val, «falne i slag» og «gjerde, vern». Slik beskriver 

forfatteren av Namneboka, Olav Veha, fornavnet til 

vår nye kulturminister. Om hun passer til sitt navns 

hedenske opphav, er en sannhet med modifikasjoner, 

om man skal si det mildt. Mye er sagt om Valgerd 

VERDSLIG?: En god del av den «kirkelige kulturen» 

representerer nokså frie kunstnerisk uttrykk. 

Svarstad Haugland, og det gikk nok mang en kald 

gysning over mang en kulturpersonlighet da Kjell 

Magne Bondevik leste opp sin berømte navneliste. 

Hva har man så å frykte? Et gla’kristent sprell som 

sniker seg med på alt som smaker av kulturell moro? 

Vår egen tid 

Kloke hoder har funnet at vi lever i en postmoderne 

tid, der «anything goes», der de store fortellingene er 

gjennomskuet som løgn og forbandet digt, og der 

gudene er døde. På den måten kan vår nye minister 

for kulturelle greier bli sett på som en relativt 

reaksjonær og bakstreversk hurpe, men slike 

karakteristikker skal vi holde oss for gode til foreløpig. 

En sak som er klar, er at det er mye kultur og 

ikke minst kulturhistorie i det vi kan kalle det 

kirkelige liv, uten at det nødvendigvis har altfor sterke 

religiøse overtoner. Kirken representerte gjennom flere 

hundre år den eneste «lovlige» kunstneriske 

uttrykksform, slik at det vi kaller kirkekunst fra 

middelalderen i dag, i realiteten var det vi kan kalle 

kunst i middelalderen. En eneste titt på de tidlige 

utsmykningene på Nidarosdomen er nok til å skjønne 

at det ikke bare var kristne kunstneriske uttrykk som 

kom til uttrykk, det var alle slags kunstneriske 

uttrykk. Man hadde ikke mange andre muligheter, 

så sant man ikke ville ende opp som en fattig faen, 

brent på et bål. Renessansens Michelangelo er et annet 

eksempel, en genial kunstner er alle skjønt enige om, 

som stort sett gikk amok i kirketak og andre obskure 

plasser. At han av den grunn gav sine verk et religiøst 

skjær, gjør definitivt ikke prestasjonene mindre. 

Håp også uten foldede hender 

Det er grunn til å tro at ikke middelalderens 

dogmatisme kommer tilbake med Valgerd. Hun 

fortjener i hvert fall en sjanse først, under oppsyn 

selvfølgelig. Men for å gå tilbake til vår postmoderne 

samtid, så kan det også være grunn til å se om det 

er andre ting å gjøre i kirken enn å be. 

Nidarosdomen er allerede nevnt. I tillegg til å være 

FOR ALLE: Er det mulig at vår nye kirke- og kulturministers 

interesser kan komme flere enn praktiserende kristne til gode? 

et arkitektonisk og utsmykningsmessig mesterverk, 

foregår det også saker og ting innenfor murene. 

Spesielt er orgelkonserter i Domen en utrolig 

stemningsskapende affære, og en tur en søndagskveld 

anbefales på det aller sterkeste. Akkustikken slår det 

meste annet, og organistene varter opp med verdslige 

storheter som Mozart, Beethoven og de andre gutta. 

Når man går ut av kirkeskipet, er man ikke 

nødvendigvis frelst, men har fått fred i sjela. 

Dikt, dikt og atter dikt 

Når vi først har virra oss inn i de kunstneriske baner, 

kan det jo kanskje passe med et dikt, nærmere 

bestemt et utdrag av diktet Church going, skrevet av 

den engelske poeten Philip Larkin: 

When churches fall completely out of use 

What we shall turn them into, if we shall keep 

A few cathedrals chronically on show, 

Their parchment, plate and pyx in locked cases, 

And let the rest rent-free to rain and sheep. 

Shall we avoid them as unlucky places? 

Tja, hvem vet? Hva skal vi gjøre med disse 

grandiose byggverkene, hva skal vi fylle dem med 

når herrens lovsang er stilnet? 

Et rykte jeg har hørt er at band som for eksempel 

Belle&Sebastian begynner å bli litt fine på det, og 

nekter å bli med på noe som helst med mindre man 

har for eksempel ei gammal kirke å vise til. 

Belle&Sebastian i Nidarosdomen? UKA 2003 - ballen 

er herved sparka! I mellomtiden får vi håpe at vår 

nye kirke- og kulturminister viser seg å være den 

dydige piken hun virker som, slik at hun ikke slipper 

slangen - i Carl I.’s skikkelse - inn i kulturparadiset. 

Av Torgeir E. Sæveraas 


Kultur 

43

Vi løfter oss 

fra Gamle Kjemi til Søndre lavblokk 

1200 m 2 fagbokhandel på ett plan 

Siden 1971 har vi holdt hus i Gamle kjemis mange etasjer. 

Fra 19. november er det ikke lenger nødvendig med cand.gym for å 

handle fagbøker i våre lokaler på Gløshaugen. I vårt nye flaggskip 

finner du alle fagbøkene på ett plan. Utvalget er selvsagt enda 

bedre enn før. I tillegg vil du finne egne seksjoner med multimedia, 

café, skjønnlitteratur, studiemateriell og streif av 

kulturelle innslag. 

Åpningsdato: 19. november 

Sted: Søndre lavblokk 2. etg, over storkantina 

(Hangaren) i sentralbyggene. 

Fagbokhandelen ved NTNU, Gløshaugen. Tlf. 73 59 32 20. Fax. 73 59 8492. www.tapir.no 

Tapir trykkeri 

TINGENES TILSTAND 

Verden, vår hverdag, er full av ting, mange 

ting. I denne spalten gjør vi oss noen løse 

refleksjoner over våre materielle omgivelser. 

...these boots were 

made for walking 

Jeg har en kompis som nettopp kjøpte seg et par sko i London. Det 

er et par svarte bootslignende monstre som rekker opp til kneskåla 

og har metallplater på leggene, metallhekter bak og metallplate på 

skotuppen. Hele herligheta kostet 4 000 spenn og veier omlag tre 

kilo. 

– Speller man i metalband så må man ha det riktige utstyret, forklarer 

han mens han pusser metallplatene sine. 

Senere på kvelden mister vi siste bussen til byen fordi en viss person 

ikke klarer å løpe fortere enn en 80-åring med angina og 

hoftebeinsbrudd. 

Tresko, sandaler, joggesko, armyboots, cowboyboots, basketsko, 

mokasiner - kjært barn har mange navn, og skoene våre sier ofte 

ganske mye om hvordan vi ønsker å bli oppfattet. Mokasiner med 

dusk foran og hvite tennissokker sier karskflekker på skjorta, D.D.E. 

og utslåtte tenner. Cowboyboots sender ut mer eller mindre de samme 

signalene litt avhengig om de har spiss eller butt tupp. Personer med 

armyboots er militærnektere, raddiser og pønkere. 

Fotformsko formelig roper: «Jeg har allerede gitt opp, så hvorfor 

ikke ha det komfortabelt?» Snowjogs (på en voksen person) forteller: 

«Disse fikk jeg av de snille menneskene på institusjonen hvor jeg bor.» 

Sjekk ut fottøyet til de du kjenner neste gang dere treffes, og du vil 

oppdage sko-stereotypene overraskende ofte stemmer med 

personligheten til mennesket. 

Eller bli en sosial kameleon som meg - gå barfot. 

Av Jan-Are Hansen 

og Haldor Gjernes (Foto) 

S E

ANMELDELSER ANMELDELSER 

Den herlige treenighet 

Å løfte kveldens tre band opp på et guddommelig 

nivå, går nok inn under betegnelsen blasfemi. Men 

ett av dem fortjener det. Egil Hegerbergs comeback 

som Bare Egil bød ikke på noe særlig nytt. Selvportrett 

etter eliminasjonsmetoden innledet kvelden, men 

kombinasjonen av middels lyd og Egils mildt sagt 

raske vokal ødela opplevelsen. Egils suksess skyldes 

ikke gode melodier eller engasjert sceneshow, det 

er de vulgære tekstene publikum er ute etter. Og 

når de ikke høres, hjelper det bare litt at de fleste 

kan dem utenat. Men det bedret seg etter hvert, og 

velkjente slagere som Arne, Tagging og Kjærlighet 

mellom muslinger hevet stemningen betraktelig. 

Først halvtimen etter at Egil «den selverklærte Jesus 

Kristus» Hegerberg forlot arenaen, begynte Teltet å 

bli fullt. Kveldens trippel hadde lenge vært utsolgt, 

og en hundremeterlang kø opp mot Gløshaugen en 

halv time etter at Teltet åpnet slusene, sier vel sitt. 

Og så gikk deLillos på scenen. 

Guddommelig er kanskje litt sterkt. Men, lyden 

var fantastisk. Fremføringen var utrolig. Låtene er og 

blir udødelige. Glemte minner, Finnes det en kvinne 

og Sveve over byen sendte et allerede overengasjert 

publikum til ekstase. Og kveldens ubestridte høydepunkt? 

Hjernen er alene. Gåsehud. 

Ekstranummeret inneholdt akkurat de to låtene 

som var savnet, verken mer eller mindre. 1984 og 

Kokken Tor. Velkalkulert og vellykket fra de levende 

Dyrisk godt 

Bjørn Berge ble møtt med et kjempebrøl fra en 

menneskemasse som hadde fylt Storsalen til randen. 

Han skulle spille for disse støyende menneskene. 

Begge parter så tydeligvis fram til møtet. 

For her var det mye å glede seg over. Med en 

rå, medrivende entusiasme svinget det unektelig 

slik det skulle. Intet er så saliggjørende som å bli 

dusjet med feite, rå bluesakkorder, og Bjørn Berge 

serverte dem tungt og fett nok. 

Berges utemmede gitarer fikk løpe fritt omkring. 

Konserten var på mange måter en rå, stygg, rasende 

og bitter opplevelse. Med et sound rettet mot dem 

som skjønner og forstår. Blues for folk som ikke 

henger seg opp i uvesentligheter som balanse og 

renhet. Til gjengjeld fikk vi død, energi og en solid 

dose galskap. 

Dette var rett og slett våt, tung og rullende 

rockblues uten antydninger til annet enn akkurat 

det. «Vi har hørt det før» vil sikkert en del hevde, 

men det svingte så vanvittig, og det låt så befriende 

rett fra sjela ektefødt at det ikke gjorde noe. 

46 Kultur 

Anmeldelse/UKA ‘01: Trippelkonsert 

i teltet 26. oktober med Bare Egil 

Band, deLillos og BigBang 

Anmeldelse/UKA’01: Bjørn Berge i 

Storsalen 1. november 

IMPONERTE: Lars Fredrik Beckstrøm (t.v.), 

Lars Lillo Stenberg og Lars Lundevall viste 

hvorfor de er levende legender i norsk rock. 

legendene. 

Etter nok en pause inntok Bigbang arenaen. Med 

et energisk sceneshow og kanskje tidenes kjekkeste 

trommis viste Øystein Greni & co at rocken slett ikke 

er død. Men noen er nødt til å fortelle dem at det 

går an å ha for mye av det gode. I dette tilfellet volum 

(særlig bassen). Likevel, publikum slukte rått låter 

som Welcome to the Mountains og Sing and Dance. 

Bjørn Berge var mektig og majestetisk i 

Storsalen. Han tryllet fram dype undertoner i de 

fleste låtene. Konserten var både tung, jordnær og 

sugende. 

Bjørn Berge er en djevel på gitar. Uten tvil blues 

for det 21. århundret. 

Av Tommy J. Halvorsen 

Artistiske Aper & 

Briljante Baber 

Anmeldelse/UKA '01: Apes&Babes i 

Storsalen 25. oktober 

Apes&Babes har entret scenen med sin versjon av 

Everybody dance now foran en fullpakket Storsal. 

– Det er jo bare så bra vøttu, det er nesten 

perverst, brøler en fyr. 

Jeg stirrer på de åtte sangerne, speider forgjeves 

Det var nesten så de overgikk deLillos. Men bare 

nesten. 

Du vet du er på en bra konsert når du får 

gåsehud og det ikke er kaldt. 

Av Erlend Langeland Haugen 


etter instrumentene, til tross for at jeg veit jeg ikke 

vil få øye på noen. Dersom «nesten perverst» er det 

samme som «helt utrolig», er denne anmelder tilbøyelig 

til å være enig. Hva annet enn utrolig kan det være 

når publikum tydelig hører både trommer, bass, 

gitarer, ja til og med synth, uten at instrumentene 

eksisterer? 

Apes&Babes har sunget sammen siden sommeren 

'99, og repertoaret består utelukkende av hitsanger. 

En sviskeparade kunne lett blitt slitsom, men gruppa 

greier å tilføre selv de dølleste ti-i-skuddet-sanger både 

energi, orignalitet og ikke minst humor. Samtidig 

speiler de lydbildet i hver enkelt sang så til de grader 

presist med stemmene at vi tar oss i å vente på spesielle 

mellompartier og gitarsoloer - og de kommer! 

Apes&Babes leverer alt fra 80-tallsperler og 90tallstechno 

til de nyeste R'n'B-låtene. Særlig større 

publikumsinvitasjon er det vanskelig å komme med, 

og publikum i Storsalen lar seg ikke be to ganger. 

De takker ja, og synger entusiastisk med. 

På de fleste sangene veksler «babene» i gruppa på 

å synge den ledende vokalen, mens «apene» Øyvind 

Ryen, Øyvind Dalen Sørbøl, Jørgen Hals og ikke minst 

Tor Martin Antonsen danner basisen i lydbildet. 

Antonsen framstår som en hardtarbeidende mennesklig 

rytmemaskin, limet som binder sangene 

sammen. De fire babenes framføring av Lady 

Marmelade banker MTV-versjonen ned i støvlene - 

sinnsykt funky! Dersom du trodde at Jean Michel Jarrés 

▲ 

▲ 

musikk ikke kan synges, må du tro om igjen. Forspillet 

til Eye Of the Tiger er et annet høydepunkt. Øyvind 

«Brummund» Dalen Sørbøl bringer Falcos Amadeus 

fram i lyset igjen med sin eminente rapping - på tysk! 

Sigrun Enger Hassel leverer en sjelfull versjon av 

Samanthas Touch Me, Jørgen Hals gjør en imponerende 

Michael Jackson og Ingunn Sollie er minst 

like «outta love» som Anastacia. Bodil Lunde Rørtveit 

og Elin Valvatne er jenter med soul og kraft i 

stemmene, de trår til på alt fra Independent Woman 

og Raining Men til Missionary Man og Killing Me Softly. 

Vokalgruppa Apes&Babes har rytme og timing 

så det holder. Kombinert med leken musikalitet 

og glødende energi blir konserten rett og slett 

en opplevelse. Du tror det ikke før du får høre 

det! 

Av Christin Dammen 

Energisk inderlighet 

Anmeldelse/UKA '01: Anne Grete 

Preus i Storsalen 28. oktober 

Den høye, blonde dama med den mørke stemmen 

later til å ha opplevd og tenkt vanvittig mye i løpet 

av sitt liv, kanskje tenkt mest egentlig. Og hun nøyer 

seg ikke med de jordnære metaforer når hun 

synger om liv hun kunne levd og veier hun kunne 

gått. Istedet tar hun hele universet med måner, 

satelitter og kloder i bruk for å skildre den 

vanskelige kjærligheten. Det er dette metaforuniverset 

som er Anne Grete Preus' alfabet. Det 

er først når man prøver å tyde dette alfabetet at 

man vil få noe ut av tekstene hennes, tekster enkelte 

vil avskrive som følerier og banaliteter. Jeg velger 

det første, idet jeg entrer Storsalen for å overvære 

min første Anne Grete Preus-konsert. 

Mine forventninger om gravalvor i framføringen 

gjøres umiddelbart til skamme. Visst er Anne Grete 

Preus en sanger, musiker og ikke minst låtskriver 

som har noe på hjertet, men måten hun formidler 

sine budskap til publikum på er gjennom 

innlevelse, inderlighet, varme og humor. Hun har 

Storsalen i sin makt fra første stund, og samspillet 

mellom scene og sal er til tider nesten magisk. 

Preus-slagere som Jeg er en by, Månens elev, 

Vrimmel og Hjertets lys kommer på rad og rekke. 

Med tanke på at det er fem år siden sist hun var 

plateaktuell, er en overraskende stor del av 

konserten viet gamle sanger. Forskjellig og Kollisjon 

er imidlertid to nye låter vi garantert kommer til 

å høre flere ganger. 

Når man legger merke til lyssettingen på en 

konsert, er den som regel enten bemerkelsesverdig 

dårlig eller tilsvarende bra. Under denne konserten 

består en stor del av lyset av flakkende filmbilder 

som projiseres på lerretstykker på scenen. I tillegg 

er musikerne utstyrt med små kameraer på 

instrumentene. Disse bildene vises med jevne 

mellomrom synkront med spillingen. Bemerkelsesverdig 

og særdeles stemningfullt. 

Bandet danner et perfekt lydbilde for sin 

energiske frontfigur. Den gode kommunikasjonen 

med publikum kommer spesielt godt fram i et 

neddempet parti der hun vekselvis spiller med 

gitarist Andreas Mjøs, Martin Hedstrøm på 

harmonium, bassist Sveinung Hovensjø og Ole 

Ludvig Krüger på trommer. 

Anne Grete Preus er både energisk og inderlig 

i sin framføring. Særdeles stemningsfullt for 

dem som evner å leve seg inn i hennes spesielle 

alfabet. 


Slag i trynet 

Anmeldelse/UKA’01: Kaada i Klubben 

31. oktober 

John Erik Kaada lager den mest direkte musikken i 

Norge. Lydbildet sparker samtidig som det stryker. 

Konserten på Klubben onsdag var ikke et unntak. 

Kaadas spesielle bruk av instrumenter og teknologi 

gir et fabelaktig resultat. Basisen kan minne om noen 

som går langs et lugubert kvartal og slår på det meste 

av metaller man kommer over. La meg kalle det 

kaadaisme. Det er rart, nedtrykkende, oppløftende 

og humoristisk på en gang. 

Dette musikalske prosjektet har sterke bånd til 

hans tidligere band Cloroform, som på et snodig vis 

blandet sjangrene jazz, klassisk, en slags teknologisk 

punk og en vanvittig funk-bass. Blandingen formidlet 

en rar hyllest til alle disse sjangrene. Under onsdagens 

konsert hadde han med seg Øyvind Storesund fra 

Cloroform, samt to nye musikere. Live bruker Kaada 

mange av de samme musikalske grepene som med 

Cloroform, men nå eksperimenterer Kaada også med 

50-talls rock. Sjangerblanding er det altså fremdeles, 

og det fungererer godt, for musikerne er usedvanlig 

stilsikre. Med en god slump humor, virtuose 

musikanter, og da spesielt bassist Øyvind Storesund, 

ble Kaadas konsert en fryd. Han makter å gjøre det 

som i utgangspunktet er kommersielt smalt, samtidig 

som det smale blir gjort tilgjengelig. Men det er itt’no 

knussel med musikken. Den er tydelig, hardtslående 

og nytenkende. Den kan ikke misforstås. 

Kaada er desidert en av de mest spennende 

musikkmakerne i landet. Alt dette gjorde hans 

konsert til et genuint musikkgilde. 



LITT RART: UKAs artist-vikar Kaada representerte 

nytenking og sjarme under sine tre konserter. 

Snodigheten selv 

Anmeldelse/UKA ‘01: SubGud i 

Storsalen 24. oktober 

SubGud er et rart band. Og deres oppvisning i 

Storsalen på onsdag var mildest talt merkverdig. For 

selv om SubGud til tider lager spektakulær og 

fengende musikk, kan flere i bandet ikke spille. Et 

eksempel er gitarist ,og til daglig forfatter Harald 

Rosenløw Eeg som heretter burde være kronet til 

firegrepskongen. Et annet er Kari Slåtsveen, som ikke 

hevet stemmen ytterligere enn hun vanligvis gjør i 

morgenprogrammet Holger Nielsens Metode på 

Petre. Men selv om gitarist og vokalist virket som 

gallionsfigurer under store deler av konserten, 

funker SubGud som band. Redningsmennene er Sjur 

Miljeteig på trompet, Jarle Bernhoft på bass og vokal, 

sampler og tidligere Seigmenn-helt Ginge og 

trommisen Per Kristian Hilden. 

Lett er det ikke å sette en merkelapp på musikken 

til SubGud. Ambient, techno og elektronisk pop med 

innslag av åttitallets synthstemning er pekepinner. 

Men uansett hva man måtte kalle snurrigheten, er 

SubGud et band som på et merkverdig vis klarer å 

formidle et noenlunde gjennomført musikalsk 

konsept. Noenlunde - ved at lydbildet til SubGud 

ble litt kjedelig. Konseptet er på mange måter litt 

for rolig til at rockesekvensene fungerer, og litt for 

rocka til at de klarer å få til den rolige stemningen 

de etterstreber i mange av låtene. SubGud befinner 

seg altså på et snodig sted mellom fugl og fisk. Det 

er som om de forsøker å bite over for mye. SubGud 

har altså en merkelig tendens til å fungere og ikke 

fungere på samme tid. Dette er et band som ikke 

takler å lage lapskaus av et dusin sjangre. 

SubGuds konsert i Storsalen vitner om et band 

som vil både ditten og datten og som ikke helt 

får til noen av delene. 


Sjarmøretappe for 

rockeprinsessen 

Anmeldelse/UKA ‘01: Vibeke 

Saugestad Storsalen 22. oktober 

Mandag var dagen da Vibeke Saugestad skulle forsvare 

sin tittel som Norges rockeprinsesse. Etter to og en 

halv låt var det ingen tvil. Dette var Vibekes kveld. Et 

etter hvert svært så involvert publikum fikk hva de 

jublet etter. Fuzzpop, rølperock og en scenekontroll 

få tar etter henne. Tittelen er deg vel unt, Vibeke - og 

vi tviler på at noen kan gjøre deg rangen stridig. 

La oss få et par ting klart med en gang. Frøken 

Saugestad er en liten tjuvradd, som rapper både hist 

og her. Vi nevner i fleng: There She Goes fra The La’s 

og I Love Rock & Roll fra Joan Jett & The Blackhearts. 

Blant annet. Men så lenge det gjøres på denne måten, 

er det helt ålreit. Vibeke, du er tilgitt. For makan til 

Kultur 

47 

▲

▲ 

ANMELDELSER ANMELDELSER 

sjarmerende sceneshow er det lenge siden Storsalen 

har fått erfare. Med seg i bandet har hun et knippe 

svært erfarne og spretne medspillere, som gjør sitt for 

å holde rockemyten i hevd. Inkludert splitthopp og 

knestående soloer. I tråd med ekte rock’n’roll-standard, 

våget Vibeke og gutta seg på å forlate scenen etter 

drøye femti minutter. Hele tre innklapp skulle vel vise 

hvor feil de tok. I løpet av første ekstranummer får vi 

også et håndfast bevis på akkurat hvor dyktig denne 

dama er. Stemmeprakten hun leverer på Weld-hiten 

Crown Imperial Song, kun støttet opp av en enkel gitar, 

får frem ståpelsen på selv de mest garvede av oss. 

Likevel er det rockefoten som er Vibekes store fordel, 

både på egenkomponerte låter og det hun rapper av 

historisk materiale. Her viser hun hvilken fordømt god 

musiker hun er. Selv om Thinkerbell beviste at hun 

også behersket det sarte og det nære, er det når 

fuzzpedalen kobles inn at magien er nærmest. 

Når kvelden avrundes med 99 Luftballons er det 

hele komplett. Rett og slett en gnistrende velspilt 

konsert. 


Et spillesugent Garbage satte et verdig punktum 

for UKA 2001 i Teltet kvelden 2. november. Ifølge 

vokalist Shirley Manson var dette gruppas første 

headliner-konsert på to år, og gruppa viste oppriktig 

spilleglede hele konserten igjennom. Med det 

settet Garbage leverte, er det nesten vanskelig å 

48 Kultur 

Knuut, du lyver! 

Anmeldelse/Bok: Norsk 

litteraturhistorie fritt etter 

hukommelsen av Knut Nærum 

Hvis man skulle være riktig nesevis, kunne man 

begått en Nærum og latt dette være en bokanmeldelse 

fritt etter hukommelsen. Men så 

bedrevitende skal man da ikke være, eller hur? 

Dette prosjektet kan tolkes som lette spark til 

selvhøytidelige litteraturvitere. Samtidig er det 

vanskelig å ikke se Norsk litteraturhistorie fritt etter 

hukommelsen som en harselas over folks generelle 

kunnskapsnivå når det gjelder litteratur. Det vil si, 

vi kjenner forfatternes navn, men ingen har lest 

bøkene siden de ble tvunget til det via 

grunnskolepensumet. Den eneste grunnen til at vi 

eier bøker er fordi vi ble lurt inn i en bokklubb 

av en bekjent som hadde lyst på sengetøyet de 

hadde i vervepremie, eller fordi det var posesalg 

Verdig punktum 

Anmeldelse/UKA’01: Garbage i Teltet 

2. november 

trekke fram høydepunkter. Hit’ene kom trillende 

som perler på en snor, ispedd litt nyere materiale 

innimellom. Hele produksjonen bar preg av at dette 

er et band i verdensstjerneklasse, og alt, fra lys til 

lyd, satt som spikret. Dessuten spilte de høyt - 

skikkelig, skikkelig høyt, og de av Dødens Dalnaboene 

som har beklaget seg over at de ikke kan 

høre Ivar Dyrhaugs Beat for Beat, ble neppe 

mildere stemt. Det gjorde de sannsynligvis heller 

ikke da publikum skrek ut sin glede over å ha fått 

bandet tilbake på scenen, for makan til brunstig 

velkomsthyl skal man lete lenge etter. 

Shirley Manson kommuniserte meget bra med 

publikum gjennom hele konserten, var høyt og lavt, 

småpratet og vitset. En stund befant hun seg 

faktisk på skuldrene til en av roadiene, men etterlot 

samtidig ingen tvil om hvem som var sjefen i teltet 

denne kvelden. Frøken Manson er en myndig 

dame, ingen tvil om det. Så bra var stemningen 

og kommunikasjonen mellom band og publikum 

at det faktisk nesten virket arrogant da bandet bare 

kom tilbake én gang da hovedsettet var unnagjort. 

Men det er ingen tvil om at alle som var til stede, 

såvel band som publikum, hadde en utrolig bra 

kveld, og bandet kunne sikkert holdt på minst 

dobbelt så lenge uten at publikum hadde gått lei. 

Garbage leverte varene på en ærlig, oppriktig 

og intenst rocka måte, og det er bare å ta av 

seg hatten for en utrolig bra konsert. 

MYNDIG DAME: Frontfigur 

Shirley Manson i Garbage 

rocket Teltet under UKA. 


og Anniken Christina Mohr (Foto) 

på mammut-salget. 

Dessuten tar bøkene seg forbløffende godt ut 

i hylla. 

Norsk litteraturhistorie fritt... er som tittelen lover 

en mer eller (helst) mindre pålitelig guide til norsk 

litteratur fra steinalderen til i dag. Nærum dikter i 

vei for å fylle hullene han ikke husker. For 

eksempel når en polakk i miljøet rundt Kristianiabohemene 

blir referert til som Mister Mxyzpltk (for 

dem som husker Supermann-tegneseriene er dette 

ustyrtelig morsomt). 

Eder og galle er det nok av til alle. Som for 

eksempel: «Kulturen er avgjørende i krig og krise. 

Det er derfor norske aviser skrev så mye om 

Robinson-ekspedisjonen mens Norge deltok i 

krigen mot Jugoslavia». Eller hva med: «Camilla 

Collett var norsk litteraturs mest berømte slektning 

i om lag 170 år, inntil det kom ut en roman av 

dattera til Liv Ullmann». 

Når Nærum snakker om Torbjørn Egner og 

Anne-Cath Vestly som forfattere med sterke 

surrealistiske innslag som syngende kameler og en 

gutt som har en snakkende pinne som beste venn, 

tar det helt av. 

...fritt etter hukommelsen er en smart bok. 

Nesten for smart. Det eneste som gjenstår av 

satiriske krumspring fra Knut Nærum, er 

bokbål. 

Av Henning Wisth 

Klassisk popmagi 

Anmeldelse/Cd: Joe Maynard’s 

Favourites av Poor Rich Ones (Rec 90) 

Poor Rich Ones har vunnet Spellemannprisen, gitt 

ut tre album, tre EP’er samt bidratt med musikk til 

flere filmer. De har turnert aktivt i innland og utland 

i sommer. Bandet samler nå sine beste låter og gir 

oss albumet Joe Maynard’s Favourites. 

Joe Maynard er, etter det presseskrivet kan 

fortelle, en sliten indianer på 46 år fra West Virginia 

som PRO traff på en pub, hvor de holdt en av 

mange konserter under sitt USA-opphold i sommer. 

Joe var lidenskapelig opptatt av musikk, og det 

var i forbindelse med dette at PRO ga ham alle 

sine utgivelser, slik at han kunne velge ut de låtene 

han likte best. Og det har han tydeligvis klart å 

gjøre. 

Bandet flommer over av liv og gnist. Her er lett, 

men kontant rytmebacking, deilige akustiske gitarer, 

treffsikre koringer og oppfinnsomme keyboardpartier. 

Jeg elsker det. Framfor alt fordi det til tross 

for klare inspirasjonskilder (R.E.M. og Radiohead) 

låter her. Dette er 2001... fortell meg om samtidsmusikk. 

Joe Maynard’s Favourites er en kanonplate som 

for hver gjennomhøring sniker seg innpå deg med 

stadige nye kvaliteter. 

Det verste med plata er faktisk at jeg ikke 

klarer å komme med særlige innvendinger mot 

låtvalget. Det finnes ikke dårlige låter på Joe 

Maynard’s Favourites, og de beste er susende 

skudd i vinkelen. 


En avocadogrønn 

sofa til begjær 

Anmeldelse/Bok: Når jeg er hos deg 

av Linn Ullmann (Tiden) 

Linn Ullmann følger opp suksessdebuten Før du 

sovner med nok et interessant litterært verk. Når jeg 

er hos deg er et skritt videre inn i Ullmanns 

fantasiunivers. Rammen i denne romanen er et ungt 

pars omfavnelse og like etter en kvinnes fall fra toppen 

av en bygård på Frogner Plass. Historien om hva som 

egentlig skjedde, utbroderes i løpet av romanen. Vi 

introduseres for flere karakterer som på hver sin måte 

og på hver sin tildelte del av romanen, gjengir 

hendelser slik de ser dem og husker dem. Og akkurat 

i skjæringspunktet mellom de ulike karakterenes 

erindringer og erkjennelser, ligger mye av briljeringen 

i Når jeg er hos deg. 

Men det er også her den glipper. Noen steder virker 

det nesten som om Ullmann er redd for å miste leseren 

på veien, og skynder seg å leie oss over de smale 

partiene. Det er ikke alltid heldig, i alle fall ikke hvis 

hun ønsker å beholde noe av mystikken. Ikke alt er 

like nødvendig å få opplest og uttalt. Lite blir overlatt 

til leserens egne veveteknikker når Ullmanns 

karakterer tetter sitt lappeteppe. Nå skal det sies at 

dette ikke er en noen graverende feil, bare nok 

skjønnhetsflekker til å irritere en ellers smakfull 

leseropplevelse. Linn Ullmann skriver med vidd og 

innlevelse. Språklig elegant, med en akkurat passelig 

tilsetning av kvass humor. Krønikeaspektet som drev 

Før du sovner fremover er også tilstede i Når jeg er 

hos deg. Fascinasjonen av tidligere tider og slekter 

går igjen, likeså forundringen over relasjoner og 

selvbilder. Rent teknisk sitter denne romanen godt 

etter Ullmanns skreddersydde litteraturviter-mal. 

Stram disposisjon og levende beskrivelser. Historisk 

presens i tilbakeblikk gir nærvær og innlevelse. En 

bok Ullmann nok ville likt å anmelde selv. 

Ta deg tid til en reise i Ullmanns litterære 

univers. Strutser og stillhet, rørleggere og søvn, 

tryllekunstnere og kjærlighet. Her er det nok å 

ta av. 


Spennende 

Anmeldelse/Cd: Circular Movements 

av S. Møller Storband (TONO) 

Fakta først: Circular Movements er S. Møller Storbands 

første plate noen sinne siden oppstarten i 1974. S. Møller 

har opp gjennom årene hatt mange musikere som 

senere er blitt profilerte personer i det norske 

jazzmiljøet. Bandet har base ved Musikerlåfte på Studentersamfundet 

i Trondhjem. 

Resultatet: Det er - og har alltid vært - fullt av 

undergrunnsband innen jazz som har et vell av friske 

ideér, en og annen god sang, men sjelden ofte 

modenheten og kreativiteten som må til for å smelte 

disse elementene sammen til virkelig god musikk. S. 

Møller Storband klarer det med glans på dette albumet. 

Triste kvinneskjebner 

Anmeldelse/Teater: Jeg så en mann 

på Trøndelag teater 

De tre kvinnene i Hege Rohdes Jeg så en mann, har 

alle tragiske historier å dele med publikum. Kari blir 

gravid som 13-åring. Livet videre preges av alkoholmisbruk, 

og hun går inn og ut av behandlingssentre, 

fengsel og mislykkede ekteskap. Andrea får hjelp av 

en fremmed til å praie en pirattaxi etter en tur på byen 

med en venninne. Den fremmede blir med henne inn 

for en kopp kaffe, men nekter siden å gå. 

Johanna var gift i 35 år med en mann som drakk 

og bedro henne med andre kvinner. Rohde har basert 

sitt stykke på samtaler med virkelige trondheimskvinner, 

likevel er det som om den realistiske slagkraften 

mangler. Monologene framføres mens skuespillerne står 

eller sitter på det samme stedet på scenen hele teksten 

igjennom. Da kreves det at historiene som fortelles er 

så sterke og nyanserike at skuespillerne kan spille ut 

sin karakter gjennom teksten. I Jeg så en mann har 

skuespillerne rett og slett fått for lite spillerom. Til tross 

for flott skuespillerinnsats, blir det likevel noe flatt og 

monotont over det hele. 

Hovedproblemet ligger i teksten, som bare glimtvis 

griper publikum. Kari er ei dame som ikke legger fingra 

i mellom, og Kine Bendixen griper når hun skildrer 

det siste møtet med sønnen; «æ e gla i dæ mamma, 

men æ hate dæ når du drekk». Deler av monologen 

bærer imidlertid preg av oppramsing og monotoni. 

Helga Wendelborg skildrer Andreas’ mareritt så vi til 

tider kan dele frykten hennes, «kommer han etter?». 

Likevel blir det hele for heseblesende, monologen ender 

brått og uforløst. Mest vellykket er Gerdi Schelderups 

Johanna. Hennes tragiske historie rommer nyanser av 

både svart humor og en trassig vilje til å overleve. «En 

blir da vel aldri for gammel til å danse», konkluderer 

hun. I tillegg tar Schelderup de tenkepausene som 

kreves når en person ser tilbake på et langt liv - hun 

minnes så publikum også tror det hun har å fortelle. 

Stykket bindes sammen av sanger som blir vakkert 

framført av Maija Skille. Kjærlighetssangene med 

melodier av Asgeir Skrove og Hans Rotmos tekster, 

Dette er storbandjazz som engasjerer, og tar tak i 

lytteren. Det innehar også de nyansene som gjør et 

album spennende å lytte på. 

Albumet har ellers den unike kvaliteten at det blir 

bedre og bedre dess lenger du beveger deg ut i det, 

og mot slutten begynner du å ønske at det var dobbelt 

så langt som de seks komposisjonene det til slutt 

stopper på. Synd at det kun ble plass til seks, men 

det skyldes åpenbart økonomiske begrensninger. 

Spesielt vokalist Heidi Skjerve imponerer med sin 

såre og innlevelsesfulle vokal, men også spontaniteten 

og den musikalske nerven til de andre musikerne gjør 

dette til et meget spennende album. Lyden av levd 

liv og det «sunne soundet» fra alle musikerne duver 

modent mot deg. Her oser det av talentfulle jazzmusikere. 

Circular Movements er et av disse albumene som 

kommer rekende og tilfeldigvis blir brakt på land og 

inn i spilleren. Slik musikk bør aldri få seile sin egen 

sjø. Fram med årgangsvinen. 

IKKE FULL KLAFF: Forestillingen Jeg så en mann 

manglet det lille ekstra. 

preges imidlertid av banaliteter og tilløp til «nødrim». 

Dersom det er kontrasten mellom en klisjéfylt ukebladromanverden 

og de tre kvinnenes krasse virkelighet 

sangene er ment å illustrere, fungerer de derimot 

godt. 

Til tross for enkelte sterke øyeblikk og godt 

skuespill mangler monologene i Jeg så en mann 

det lille ekstra som gjør at de fester seg i publikum. 

Dessverre er de tre triste kvinneskjebnene ute av 

sinn så snart vi har forlatt Teaterkjelleren. 


og Margarida Paiva (Illustrasjon) 

S. Møller Storband har med Circular Movements 

bevist at de har masse av talent. Et praktfullt og 

interessant jazzalbum. 


Med livet som innsats 

Anmeldelse/Bok: Wera. Flukten fra 

Babij Jar av Tore Strømøy 

Livet er for kort til å lese bøker av Tore Strømøy. 

Hvis du ikke visste det, vet du det nå. Ikke gjør 

samme feil som meg. 

Av Henning Wisth

ANMELDELSER 

Medisin mot mangt 

Av de store forlagshusene i Norge er det først og 

fremst Aschehoug som våger seg frempå med de 

litt mer eksperimentelle bokutgivelsene. Tidligere 

i år ga de for eksempel ut antologiserien Medisin, 

en samling korttekster presentert som assortementet 

i et litterært apotek. 

Ifølge redaktørene, det er nemlig flere av dem, 

skal Medisinbøkene være «stoff til ettertanke, et 

førstehjelpsskrin med åndelige injeksjoner, 

nødhjelp for trengende med behov for refleksjon 

i en urolig tid». Et overveldende ambisiøst prosjekt 

med andre ord, men, det må vi innrømme, en god 

idé. Revolt, Mot og Beruselse er tematiske titler for 

de tre bøkene i serien. Hver bok kommer med en 

påklistret medisinsk merkelapp som foreskriver; 

«en litterær injeksjon, kun til innvortes bruk». Den 

originale innpakningen er det altså ikke noe feil 

med, men hva med innholdet? 

Beruselse begynner noe banalt, med noe så 

ulitterært som en hevnvisning til ordbokens 

definisjon av begrepet beruselse. Men redaktørene 

Hans Christian Grønn og Aasne Linnestrå bygger 

innledningen videre opp mot Baudelaires berømte 

dikt Berus dere!, som også er antologiens første 

tekst. Det videre utvalget utgjør et voldsomt spenn, 

selv om referansene til ulike typer beruselse stadig 

er tilstede. At eksempelvis Kong Salamo, Rimbaud, 

Nick Cave og Joakim Nielsen har sitt å si om ulike 

typer rus er åpenbart. Derfor er det gledelig at de 

får slippe til med sine skriverier i sin helhet. Andre 

utvalgte forfattere er nemlig mindre heldige. Så som 

tilsynelatende sporadiske utklipp fra Aldous 

Huxleys Brave New World og Vladimir Nabokovs 

Lolita. I jakten på ulike typer beruselse syntes 

redaktørene å være en smule overstadig når de 

fører saksen. Ikke alle tekstpartier tåler å rives ut 

av sin sammenheng. 

Revolt vil mane til opprør. Greit nok, mange 

er mette og tilfredse for tiden, og Revolt lister opp 

gode nok grunner til ikke å være det. Patriarkatet, 

rasismen, masseturismen, privatbilismen - her får 

de fleste sitt pass påskrevet. Heller dø stående enn 

leve på knærne, sier Albert Camus i et utdrag fra 

Opprøreren som elegant setter temaet for boken. 

Deretter blir tilknytningen til temaet mer tilfeldig. 

Joda, den røde tråden om revolt kan gjenkjennes, 

men det virker som om en god del tekster er 

inkludert for den festlige variasjonens del. 

Mummitrollet, Koigi wa Wamwere, Steinar 

«Fremtiden i våre hender» Lem, Shakespeares 

Romeo og Julie, Gerd Brandtenberg og Arnulf 

Øverland har alle sine kamper å kjempe. Og om 

ikke tekstene i seg selv maner til opprør, foreslår 

redaktørene Christopher F-B Grøndahl og Anna 

B. Jenssen at kanskje språket er et lite opprør i 

seg selv? Tja og ha. Ikke alle utdragene og 

fragmentene virker like velbegrunnede, kanskje 

bortsett fra at redaktørene må ha hatt mye moro 

med å mikse så ulike størrelser sammen. Mange 

tekster fungerer etter resepten og er både artige 

og en anelse inspirerende. Men det viser seg også 

i denne antologien at tekstene som er gjengitt i 

sin helhet fungerer best. Mens mange tekstutdrag 

er revet ut av sin sammenheng uten å bli gitt noen 

ny. 

Er man skikkelig høstdeppa kan sikkert 

50 Kultur 

Anmeldelse/Bøker: Medisinbøkene. 

Antologiene Beruselse, Revolt og 

Mot (Aschehoug) 

medisinbøkenes Mot være en ok bok. Den 

inneholder, som resten av apoteket, et knippe 

tekster fra ulike tidsperioder, forfattere og kjønn. 

Lik de andre bøkene i serien inneholder også Mot 

en haug tekster revet ut av sin sammenheng. 

Redaktørene Finn Jor og Sissel Lange Nielsen har 

valgt rundt femti bidragsytere og tekstene spenner 

seg fra deler av Njåls saga via tekster av Arne Næss 

til historien om hvordan Nasse Nøff taklet store 

mengder vann. I tillegg er det også et utplukk med 

bilder av Bjørn Sterri. 

Om man virkelig er ute etter å manne seg opp, 

kan sikkert denne boken være til hjelp. Men hele 

prosjektet blir litt uspennende. Det blir mye av lite, 

og altfor lite sammensatt. Dette er like billig som 

tv-programmet Plukk fra arkivet. 

Det er lett å mistenke Aschehoug for mer å 

selge ideen om medisinbøker enn selve 

innholdet. Fy Skam. 

Av André Larsen Avelin (Beruselse), 

Kjersti Nipen (Revolt) 

og Beate Solberg (Mot) 

Herlig retro 

Anmeldelse/Cd: Stethoscopic notion 

av Dipsomaniacs (Camera Obscura 

Records/Tuba) 

Norsk rocks redning er blitt utbasunert en rekke 

ganger nå, representert ved drøssevis av band. Nå 

er det faktisk mulig at øyeblikket endelig har 

kommet, for Trondheims eget Dipsomaniacs har 

utgitt en meget bra plate, Stethoscopic Notion. 

Bandet har riktignok holdt på en stund, men 

deres fjerde plate kan innevarsle et større 

gjennombrudd. 

Bandet skylder en hel del til seksti- og søttitallet 

generelt og band som The Byrds og The 

Beatles spesielt, og beveger seg enkelte ganger 

farlig nær grensen for rip-off. Stort sett klarer bandet 

den hårfine balansegangen briljant, med et 

glimrende resultat. Låta Bring Flowers to the 

Courthouse er et eksempel på dette, en så nær- 

Beatles opplevelse som det går an å komme, rett 

og slett en utrolig bra låt. 

Stethoscopic Notion er fylt av harmonisk retrorock 

hvor et behagelig, sløyt komp legges som 

grunnlag for utskeielser fra vokal og diverse 

instrumenter. Vokalist Øyvind Holm har en særegen 

karakteristisk stemme, som ofte låter som sen 

Beatles, noe som definitivt må kunne kalles et 

kompliment. 

Bandet skal etter sigende spille inn låtene live 

i studioet, mens blåsere og strykere legges over 

etter hvert. Dette preger lydbildet, slik at plata på 

ingen måte kan kalles overprodusert. Tvert imot 

glir låtene på denne skiva meget bra, noe også 

tittellåta er et eksempel på. 

Dipsomaniacs har med Stethoscopic Notion 

levert ei skive det står respekt av. Dette lover 

meget godt for framtiden. 


Snillispop 

Anmeldelse/Cd: Katthult av Katthult 

(Bonnier Music) 

Katthults selvtitulerte debut byr på et knippe 

hyggelige poplåter, og ikke stort annet. Dette er 

populærmusikk i den mest rendyrkede form. 

Melodiøst, harmonisk og lett nynnbart. 

Førstesingelen Weaker er akkurat alt det en ballade 

skal være; kledelig småmelankolsk og med et 

refreng som setter seg på sentralnerven. 

Guttene og jenta i Katthult har sin bakgrunn fra 

folkemusikken, og det skinner igjennom på flere 

av sporene. Til tider får man irske assosiasjoner, 

á la et norsk The Corrs. Her er det både felegnikking 

og gitarklimpring, i god akustisk ånd. Heldigvis 

retter Katthult opp det litt trauste førsteinntrykket 

med de litt røffere Trust Your Heart og 

andresingelen I See Red. Ellers kunne dette lett blitt 

en forbigått affære. Nå skal vi ikke kreve at alle 

debutplater skal gjenoppfinne det musikalske 

hjulet, men noen krumspring må de kunne tillate 

seg. Totalt sett lander likevel Katthult på trygg 

grunn, og til høflig applaus. 

Kanskje ikke akkurat grensesprengende, men 

rett og slett koselig, hjemmelaget pop. En 

ærlig sak. 


Amatørenes kveld 

Anmeldelse/Teater: Den virkelige 

inspektør Hound av Tom Stoppard 

med LÅT på Teaterhuset Avant 

Garden 2. november 

Selve innholdet i Den virkelige inspektør Hound er 

interessant og spennende. Men til tross for et godt 

utgangspunkt, ble ikke sluttresultatet noe å rope hurra 

for. 

LÅTs (Livsnyternes Åpne Teater) prosjekt denne 

kvelden var å gi publikum innblikk i et menneskelig 

drama som tar for seg kjærlighet, utroskap og mord. 

Oppi alt dette fikk publikum ta del i en intens jakt 

på en sinnsvak rømlig, en jakt som den ukjente 

inspektør Hound har satt i gang. 

LÅT skal ha ros for at de til tider klarte å skape 

et velregissert krimdrama med fart, men de lyktes 

bare på halvveien med å gjøre kjøtt og blod av 

karakterene. Dessverre. LÅT beviste at de er amatører. 

Skuespillerne klarte sjelden å engasjere, og halvveis 

begynte jeg å kjede meg. En annen styrke med 

stykket var at LÅT klarte å skape en slags forvirring 

blant publikum. Vi manglet en klar oversikt over 

karakterenes motiver. Vi så at masker falt av og nye 

oppsto. En er morderen, men hvem? Dette 

spenningsmomentet var en av de få tingene som 

fungerte. 

Den virkelig inspektør Hound med LÅT var 

teater som gikk inn i hodet og like fort ut igjen. 

Av Tommy Halvorsen 

Pop-in-kunst på Lademoen 

1. november blåste vintergufset rundt i gatene. Likevel samlet et tjuetall 

mennesker seg i flomlyset fra Galleri Koncentrats eneste vindu. Innenfor 

glassruten stod Dadaistisk Danseensemble på utstilling. 

Grå Lademoen er ikke et fredelig hjørne av byen. 

En ting er de store trafikkårene som skjærer høylydt 

gjennom bebyggelsen. Noe annet er den brune 

kunstbrakka innerst i Mellomveien. 

Torsdag var de få kvadratmeterne i Galleri 

Koncentrat inntatt av en Bergens-basert duo med 

poetisk brodd mot medienes underholdningstyranni, 

blasert engasjement og politiske løgner. I følge 

Dadaistisk Danseensemble bør nemlig poesi være 

pønk. 

Denne heller merkelige happeningen føyer seg 

inn i en lang rekke prosjekter i Galleri Koncentrats 

regi. Den lille brune brakka har i tre år vært åpen 

for kunstuttrykk litt utenom det vanlige. 

Ting skjer 

I flere tiår rommet lokalene en blomsterbutikk 

hvor ladeboerne hentet kranser til kirkegården et 

steinkast unna. Etterhvert ble brakka innhentet av 

forfallet, og ble stående som nok et trist bygg på 

Lademoen. 

For noen år siden bestemte imidlertid noen å 

gjøre noe med saken. En gruppe studenter ved 

Kunstakademiet kjøpte stedet for noen lusne 

tusenlapper. På dugnad gjorde de brakka om til et 

galleri hvor folk kunne poppe inn for en liten 

kunstnerisk opplevelse. 

KONSENTRERT KUNST: På et fåtall kvadratmeter ga Dadaistisk 

Danseensemble en litt annerledes performance i en brakke på Lademoen. 

– Ideen var å sørge for at noe skjer her i byen. 

Vi ønsket først og fremst å satse på moderne 

uttrykk, og har etterhvert opparbeidet en profil der 

alternativ kvalitetskunst står i sentrum. Selv om en 

skulle tro at folk har en blind flekk for avantgarde, 

har vi greid å bli en tydelig aktør i nærmiljøet, 

forteller initiativtaker Jonas Qvale. 

I følge ham står brakka til tjeneste for folket, som 

en mulighet for de som ønsker forandring i en grå 

verden. 

– Egentlig er det et bra og kreativt miljø her i 

Trondheim. Likevel er det lite som skjer, og mange 

stikker av til for eksempel Oslo. Poenget er å vise 

at også denne byen er stor nok til å iverksette 

spennende ting. Men det forutsetter selvfølgelig at 

folk tar initiativ selv, sier Qvale. 

Variert program 

Galleri Koncentrat åpner en ny utstilling annenhver 

uke. Repertoaret spenner mellom grafitti, installasjoner 

og konseptuelle happenings. De neste 

ukene skal Kristianne Sagen Lund fylle lokalene med 

skulpturer i bevegelse. En gyllen anledning til å 

legge ut på byvandring på Lademoen. 

Av André Larsen Avelin 


litt på siden 

Dårlig spøk 

At det der med å lure folk med hvitt 

pulver er en dårlig spøk, har jeg bittert fått 

erfare. Og erfaringen fikk jeg mange år 

før terroraksjoner og miltbrannbakterier 

ble daglig kost. Da jeg var elleve prøvde 

jeg nemlig selv å være morsom ved hjelp 

av litt potetmel innpakket i gråpapir. Det 

endte dessverre med angrende tårer. 

Dessuten var det ingen som lo. 

Som elleveåring var jeg særdeles 

kreativ. Kjedet jeg meg, kunne jeg finne 

på de rareste ting. Som å leke fattigbarn 

og tigge på dørene i nabolaget («har du 

en brødbit i Guds navn?»), ha piknik på 

taket eller ringe timelange (og dyre) 

samtaler til «Åpen linje» sammen med 

venninnene mine - som regel fra vår 

telefon. 

Denne spesielle ettermiddagen fant 

jeg på at jeg skulle lure venninna mi. 

Mamma var fortsatt på jobb, og venninna 

mi skulle snart komme for å holde meg 

med selskap. Den første snøen hadde falt 

dagen før, og et tynt lag dekket verandaen 

vår. Mens jeg venta på henne, 

plasserte jeg på utspekulert vis den 

tidligere nevnte gråpapirpakka på 

verandaen vår og lagde skumle fotspor i 

nysnøen. Da venninna mi kom, var det 

bare å kaste et «tilfeldig» blikk ut av 

vinduet («Hva er det som ligger på 

verandaen?»). Deretter stormet vi ned og 

«fant» den mistenkelige pakka - med et 

skummelt hvitt pulver i. 

Hva som videre skulle skje, hadde jeg 

i grunnen ikke planlagt. Men venninna mi 

visste råd: «Du må ringe til moren din, det 

er sikkert narkotika!» Vanskelig å stoppe 

nå. Før jeg visste ordet av det hadde jeg 

ringt til mamma og med stor innlevelse 

fortalt henne om det mystiske funnet. 

Tror ikke jeg skjønte alvoret før politibilen 

stansa utenfor huset vårt, og mamma 

kom ut sammen med en politimann. 

Fryktelig dårlig spøk. Husarrest fikk jeg 

også. I grunnen er jeg takknemlig for at 

jeg ikke er like oppfinnsom nå lenger - da 

hadde vel hele nabolaget blitt evakuert. 

Hvitt pulver er sjelden morsomt. Sånn er 

det bare. 

cd

MIN 

ANBE 

FALING 

Navn: Tobias Drogseth 

Alder: 24 

Er: UKEsjef og produktdesignstudent 

FILM 

Jeg liker svært mange filmer, så det er 

vanskelig å velge «den beste». Men jeg ble helt 

satt ut av Requiem for a Dream. Den gjorde 

et stort inntrykk på meg. Den anbefales for 

sjelsutforskning. 

BOK 

Tuesdays with Morrie av en eller annen 

amerikansk sportsjournalist (Mitch Albom, 

red. anm.). Det er en bok som handler om livet, 

om de riktige og viktige verdiene. Jeg liker den 

fordi den er enkel og rett på sak og den viser 

en positiv måte å se livet på som traff meg 

godt. 

CD 

Counting Crows, den med Mr. Jones. Jeg 

husker ikke helt hva den heter. Det er en 

fantastisk plate. Du kan høre den når du er 

trist og når du er glad. Jeg forbinder mange 

minner med den og blir aldri lei av musikken. 

Jo, August and ever after, heter den. 

TEGNESERIE 

Jeg liker best hun der svarte dama, hun Nemi. 

Hun er dritsexy og har de rette perspektivene 

på livet. Jeg kunne virkelig tenkt meg å treffe 

henne. 

TV-PROGRAM 

Skavlan er flink, men jeg ser egentlig aldri på 

det. Det må vel bli Party of Five. Uansett hvor 

ille du har det, har de det alltid verre der. Det 

er en perfekt serie for en søndag i bakrus med 

grandis og cola. 

TEATER 

SIT, hehe. Jeg går alt for lite på teater, men 

husker spesielt et stykke som gikk i ‘96 på et 

teater i Akersgata i Oslo. Jeg husker ikke hva 

stykket heter, men det handlet om en gjeng 

med homofile, samt en heterofil, som feiret 

nyttårsaften sammen. Det hele kuliminerte i 

en skikkelig tragikomisk kveld. 

BILLEDKUNST 

Jeg var på Håkon Gullvåg-utstillinga på 

Trondheim Kunstmuseum, og likte den svært 

godt. Gullvåg er utrolig flink med farger, og 

maler abstrakt på en måte jeg virkelig har 

sansen for. Jeg kunne ha tenkt meg flere av 

bildene hans på veggene mine. 

Av Karen Moe Møllerop 

Jazz fem dager til ende 

En del frijazz, okay, men det blir også noe for de 

ikke-garvede ørene under Trondheim Jazzfestival. 

November står i jazzens tegn her i Trondheim. 

Fra 8. til 12. arrangeres nemlig Trondheim 

Jazzfestival. Med godt over 30 band og 

musikk fra 7 scener skal det godt gjøres å 

ikke finne noe som faller i smak. Uansett om 

du er ihuga jazzfrik eller bare nysgjerrig. 

Bjørn Willadsen i Trondheim Jazzfestival 

tror årets happening blir enda bedre enn i 

fjor. 

– Vi har hevet ambisjonsnivået noen hakk. 

Årets festival vil ha flere artister, flere scener 

og flere store navn, forklarer Willadsen. 

Variert program 

De som tror at Trondheim Jazzfestival kun 

blir uforståelige sax-soloer akkompagnert 

av merkelige synkoperte beats i 7/8 takt…har 

litt rett. Selv om fellesnevneren er jazz, lover 

Willadsen et bredt spekter av stilarter innen 

sjangeren. 

– Vi satser på ha en folkelig profil, i tillegg 

til at vi tar vare på de litt mer ekstreme jazzutrykkene. 

På åpningsdagen torsdag 8. 

IKKE BARE FRIJAZZ: Krøyt med Kristin Asbjørnsen 

i front spiller på Trondheim Jazzfestival. 

november kommer blant andre den engelske 

saksofonisten Evan Parker. Han regnes som 

en av de fremste utøverene innen frijazz i 

verden i dag. På lørdagen spiller Krøyt og 

Silje Nergaard i Hotel Royal garden, og det 

er jo navn som bør være kjente for de fleste, 

sier Willadsen. 

De siste månedene har nærmere 50 

mennesker vært i sving for at alt skal sitte 

når festivalen starter. 

– Arrangementsmessig er vi i rute, det 

samme gjelder artistene. Samarbeidet mellom 

scenene som skal huse jazzfestivalen har også 

gått utmerket, forklarer jazzmannen. 

– Hva med oss hobbymusikere, da? 

– Vi har ikke glemt dere heller. Det blir 

jam sessions både fredag og lørdag. Ta med 

horn. 

For et fullstendig program, sjekk 

www.trondheim-jazzfestival.no 

Av Jan - Are Hansen 


Knivskarp samtid 

Aids, brutalitet og overgrep 

preger innholdet når Trøndelag 

Teater setter opp Knivskarpe 

Polaroider i slutten av måneden. 

En aidssyk homse som ikke vil ta medisinene sine. 

En tidligere anarkist som prøver å skjule sin fortid 

for å oppnå mer makt, og en stripper som blir 

seksuelt misbrukt av kjæresten. Sånn er livet til noen 

av karakterene i Knivskarpe Polaroider som settes 

opp på Trøndelag Teater denne måneden. 

– Stykket griper tilstanden i tiden. Dette er 

politisk teater. I tillegg er det oppsiktsvekkende og 

aktuelt, sier regissør Kjersti Horn. 

Hun har flere produksjoner på merittlisten, 

deriblant noen for Samfundets Interne Teater (SIT). 

Den siste var nattforestillingen under UKA. Men dette 

blir hennes debut som regissør på Trøndelag Teater. 

– Det er mye vold og brutalitet i stykket. Det 

spiller på sjokkeffekten, og på mange måter blir det 

litt tegneserieteater. Knivskarpe Polaroider er teater 

for unge mennesker og vil nok apellere til et litt 

annet publikum enn de som vanligvis går på 

Trøndelag Teater. Det er i hele tatt et uvanlig 

stykke for instutisjonsteatere, fortsetter Horn. 

Den britiske dramatikeren Mark Ravenhill, som 

også skrev Shopping and Fucking, er mannen bak 

stykket. Dette satt Horn opp i Oslo for tre år siden. 

Ravenhill blir for tiden sett på som en av de mest 

lovende dramatikerne i verden. Shopping and 

Fucking har vært en suksess der den har blitt satt 

På tampen av høstsemesteret, når UKA er over og alle 

trodde det var slutt på fester og eksamenslesinga 

skulle begynne, lanserer Kultursenteret ISAK og 

musikkaféen Coffee Annan sitt nye konsept: Ferdig Før 

Vorspiel. 

– Det er hovedsakelig en konsert, som er ferdig før 

du skal på vorspiel, forklarer Karine Kristiansen fra ISAK 

ivrig. 

– Første gang det ble arrangert var lørdag 3. 

november, med bandet Thrush, men flere lørdager fram 

mot jul skal vi arrangere konserter med spennende 

Trondheimsband i en intim atmosfære. 

Hornorkestret er neste konsert ut, med releaseparty 

10. november. De spiller - som navnet tilsier - på horn: 

geitehorn, reinsdyrhorn og andre kalkbaserte utvekster. 

Og 1. desember er det klart for Origami Olympikas 

nye konsept, Origami Olympika meets God. 

– Ellers dukker det stadig opp ting, både på Coffee 

Annan og på ISAK, kan Karine fortelle. 

– Det er en masse ting som ligger og vaker og som 

plutselig skjer, i tillegg til de arrangementene og 

kursene som allerede er planlagt. 

POLAROIDLEDER: Kjersti Horn regisserer det brutale stykket Knivskarpe Polaroider. 

opp, så også Knivskarpe Polaroider. 

– Nakenhet og fysisk sterke bilder er elementer 

i oppsetningen. I tillegg er motsetningene mellom 

generasjonene og verdisynet som gjennomsyrer 

samfunnet sentralt. Personene blir dratt i ulike 

retninger. 

Dette er første gang stykket settes opp i Norge. 

Førfest-oppvarming på ISAK 

Hva skjer egentlig på ISAK om dagen? Hvordan går det 

med Coffee Annan? Og hva er Ferdig Før Vorspiel? 

Kampen for tilværelsen 

Coffee Annan ble startet i august som et tilskudd til 

den allerede temmelig tettvokste kaféjungelen i 

Trondheim. Det kan være vanskelig å få rotfeste som 

ny kafé her, selv om man forsøker seg med en slags 

alternativ profil som musikkafé. 

– Vi har tatt det rolig og prøvd å ikke ha for store 

forventninger til at det skulle ta av, bekrefter Karine. 

– Så vi har ikke hatt kjempebesøk av publikum i 

ukene, men vi håper at det vil ta seg opp når Coffee 

Annan får befestet sin stilling. Foreløpig må vi se på 

dette som en prøve-feile periode, og så ta konseptet 

opp til vurdering rundt jul. 

Så neste gang du er ute på lørdagsshopping - stikk 

en tur innom Coffee Annan på vei hjem. Du er 

garantert ferdig før vorspiel. 

Av Sigrun Haugen 

og Siv Dolmen (Foto) 

Noe av det Ravenhill har fått mest skryt for er evnen 

til å fremstille karakterene som mennesker og ikke 

sjablonger. Knivskarpe Polaroider har premiére 23. 

november på Trøndelag Teater. 



I BESTE VELGÅENDE: Kultursenteret ISAK og Coffee 

Annan har mye å by på utover høsten. 

Kultur 

53

Revy - glemt eller gjemt? 

Annethvert år strømmer vi til for å se UKE-revy. Resten av tiden kommer 

det minimalt fra sjangeren. Hvor ble det egentlig av denne kunstarten 

som engasjerte hele landet for noen tiår tilbake? 

Tusen paljetter blinker. Et sted mellom førti og femti 

dansere spretter koordinert rundt på scenen, før et teppe 

går opp, en himmelsk trapp åpenbarer seg, og på 

toppen, blant blinkende lys, der står en liten tynnhåret 

mann i en gedigen pels, revyens redningsmann; Dag 

Frøland. Mens han går ned trappen med 

velkoreograferte trinn, synger han om våren som kom 

og våren som gikk, mens han stadig nærmer seg de 

lettkledde danserne. 

Omtrent sånn så Chat Noir-revyene ut på 80-tallet. 

Voldsom koreografi, et kompani dansere, samt en 

overdådig scenografi gjorde at revyene ble mer enn 

ekstragavante. De nærmet seg hva en kan kalle 

svulstig. Ikke uten grunn ble de kalt utstyrsrevyer. 

Samtidsmoro 

Revy er antakelig den mest utskjelte sjangeren innen 

kunstlivet. I alle fall her til lands. Lettbent underholdning 

har alltid vært enkelt å kritisere. Allerede i 1900 ytret 

Verdens Gang sin bekymring over lettsindig varietéliv 

og alle maskeballene, etter at Tivoli Festivitetslokale 

åpnet. 

Men revy er også den sjangeren som har utviklet 

seg mest i løpet av de hundre årene den har eksistert 

i Norge. Grunnen er at det har vært den sceneformen 

som har vært flinkest til å ta opp elementer fra 

samtiden. Det har også vært dens viktigste oppgave: 

å kombinere samfunnskommentar og moro. Og det 

er ofte med ironisering over fenomener i samtida mange 

revynumre har tegnet en skisse av sin tid. 

Men revyens sjel er samfunnstilpassing og 

publikumsvennlighet. Lenge fungerte det på den 

måten at hvis revyene fikk dårlig kritikk, gikk 

tekstforfatterne og skuespillere straks i gang med å 

lage nye numre. Opp- og nedturene var voldsomme. 

54 Kultur 

Nettopp fordi man hele tiden var avhengig av å tekkes 

publikum. Akkurat det sviktet på 80-tallet. Norsk revy 

klarte ikke lenger speile samtida på samme måte som 

tidligere. 

Gründerne 

Da Oda Kroghs søster, vestkant-berta Bokken Lasson 

startet Chat Noir i 1912, var kulturen for revy slunken 

i Kristiania. Bokken Lasson hadde reist rundt i verden 

som varietéartist i mange år, og var spesielt fasinert 

av cabaretene i Paris. Da hun kom tilbake bestemte 

hun seg, sammen med Vilhelm Dybvad, for å starte 

Chat Noir. 

De var antakelig litt for kontinentale for resten av 

byens befolkning. For selv om de begge et par tiår 

tidligere hadde tilhørt den mest radikale bohemkretsen 

i byen, ble tekstene godt tilpasset borgerskapets 

idealer. Dette for i det hele tatt å få et publikum. 

Arbeiderklassen, streiker og landsmål fikk gjennomgå. 

Såpass agiterende for borgeskapet var tekstene at de 

i flere år ble nektet å annonsere i Socialdemokraten. 

Det var altså ikke lett å starte litterærvarieté i «det 

svarteste Kristiania». Men også i de tidligste årene var 

revymiljøet flinke til å tenke nytt. Allerede i 1916 ble 

det spilt jazz på Chat Noirs scene. 

Debattemnet 

I årene 1920-60 var revy en betydelig del av kulturlivet. 

Spesielt i Oslo. Byen hadde i store deler av perioden 

minimum to faste revyscener. Foruten Chat Noir, drev 

også Dovrehallen og Edderkoppen aktivt. Og gjennom 

hele historien har diskusjonene om hva som er god 

revy vært blussende. 

Under lysekronene levde kjendiser som Herman 

Wildenvey, Lalla Carlsen og Per Krogh. De arbeidet, 

TØYS OG MORO: Revysjangeren har vekselvis vært preget av samtidstilknytning og glam. Fra venstre Arvid Nilsen, Henki Kolstad og Jan Vogt. 

røkte sigarer og drakk sine pjoltere der. Og på mange 

måter var disse scenene viktigere enn de trasjonelle 

teatrene. Derfor ble også revyene debattert heftig i 

pressen. I 1938 skrev Morgenbladet: Nu blir det bare 

Dovrehallen som spiller revy denne sesongen. Når så 

galt skal være kan man være takknemlig for at årets 

nye revy God Fornøyelse er blitt så vellykket, virker så 

kultivert og helt gjennem ekte Oslosk i tonen. For nu 

er det snart bare Dovrehallen som tør slippe det rene 

Oslo-humør inn på scenen, alle andre steder skal man 

spe dette saftige, oprinnelige og ekte med en hel masse 

importeret internasjonalt revystoff. Alt dette kom etter 

at Chat Noir-sjef Ernst Rolf prøvde ut den første 

glamorøse revyformen, eller utstyrsrevy. Den som levde 

så godt på 70- og 80-tallet. 

Real glæm 

Ser en tilbake til 80-tallets revyer, der det meste var 

voldsomt og storslagent, er det lett å trekke en parallell 

til samfunnet forøvrig. Verden utenfor revyscenene så 

nokså lik ut som innenfor. Jappene parkerte Porchene 

sine der folk kunne se dem, før de gikk for å skåle i 

champagne. Puffermer og sprudlevann spredte seg også 

til kulturlivet. Samt en slump gjeld. Det var et lag av 

glæm over det hele. Revyer med navn som «Brød og 

Sirkus» ble presentert. De fleste trodde de hadde mer 

penger enn de egentlig hadde. Så også revyledelsen. 

Norsk revys juvel, Chat Noir-sjef Dag Frøland, leide 

seg en suite på toppen av Kontinental i ukene før 

premierene. Det var en ny tid innen norsk revy. Og 

det skulle vise seg å bli den siste store. 

Ut med glitteret 

I sterk konstrast til Chat Noir under Dag Frøland, og 

30-tallets Ernst Rolfs revyer, som fristet med dansere, 

KLASSIKER: Leif Juster, Ernst Diesen og Arve Opsahl i den legendariske Pølsebusketsjen. 

hatter, glitter og fjær, står forsøket i 1953 på å trekke 

revyene tilbake til en litterær varieté à la fransk 

tradisjon. 

Da ble crême de la crême av skuespillere, forfattere 

og musikere hentet inn. Men André Bjerke, Egil 

Monn-Iversen, Nora Brockstedt, Cramér-balletten og 

de andre fra den høykulturelle sfære fikk det ikke til. 

De forstod ikke revysjangeren, og det ble bare et ledd 

i det som endte med Chat Noirs konkurs. 

Redningsmannen ble Jens Book-Jensen med folkelige 

viser som brakte det hele tilbake til folket. 

Fra revy til stand-up 

På mange måter døde norsk revy samtidig med at Dag 

Frøland hang alle sine enorme pelser i skapet i 1985. 

En forklaring er at andre medier tok over det som var 

revyens rolle. På en annen side er det et paradoks at 

det som ble 90-tallets farsott, stand-up komikerne, har 

Har du noe du vil 

kjøpe eller selge? 


legg inn din annonse gratis på www.underdusken.no eller 

sjekk ut annonsene som ligger inne. 

sterke bånd til revysjangeren. Den nasjonale revyen, 

den som til tider var en gedigen kassasuksess, forsvant 

nettopp fordi den ikke klarte det som var sjangerens 

hovedoppgave; å speile samtiden. Det kan en derimot 

si stand-up komikerne har klart. 

De som fremdeles støtter seg til revyspøkelset er 

de utallige student- og russerevyene. Men hva er så 

grunnen til at revyen faktisk klarer å svinne hen, 

ettersom nesten alle har noe med revy å gjøre i løpet 

av utdannelsen? Svaret kan være at alle som forsøker 

å sette opp revy har bildet av glæmrevyen i hodet. 

For utviklingen som sjangeren så sårt trenger, den har 

på mange måter uteblitt. 


(Denne teksten falt ut fra sidene 56 og 57 i forrige utgave av Under Dusken) 

INTERNATIONAL 

EDUCATION 

CENTRE 

TRONDHEIM 

Kjøpmannsg 5 

7013 Trondheim 

T: 73 52 26 11 

F: 73 52 26 14 

trondheim@iec.no 

www.iec.no 

En UKE er over 

UKA-01 er over. Ingen flere 

billetter skal selges, ingen flere 

ansikter sminkes. Det er tid for 

ettertanke: Hvordan gikk det 

egentlig? 

UKEsjef Lars Tobias Drogseth smiler fornøyd, 

men kanskje litt småslitent: 

– Det har gått veldig bra. Vi er 

kjempefornøyde. 

Hvor bra? Tørre tall kommer på bordet: 

Et sted mellom tjue og tjuefem tusen 

mennesker har sett revyen. Rundt 15 000 

mennesker har besøkt Sirkusteltet i Dødens 

Dal. Til alle arrangementer sett under ett er 

det solgt 55 - 60 000 billetter. Og disse 

menneskene har til sammen konsumert et sted 

mellom femti og seksti tusen liter øl på 

tjuefire dager. Når man i tillegg regner med 

en omsetning på 18,3 millioner kroner, må 

da dette tegne bra resultatmessig? 

– Hvorvidt vi når målet om økonomisk 

overskudd er ikke helt klart enda, det kommer 

an på hvor mange regninger som dropper inn 

nå på slutten. Men det ser bra ut, medgir 

Tobias. 

– Alt i alt er vi strålende fornøyde med 

UKA. Stemningen har vært veldig bra, og 

UKEfunkene har gjort en kjempeinnsats og 

samtidig hatt det gøy. 

Finnes det skår i gleden? 

– Vi håper Trondheim kommune nå 

skjønner at UKA er et arrangement den bør 

støtte og benytte seg av. Når så mange 

mennesker aktivt benytter seg av tilbudet vårt 

og så åpenlyst stortrives på arrangementene 

våre, må vi tro at UKA-03 møtes med litt mer 

velvilje enn vi har blitt, avslutter Tobias før 

han rusler av gårde for å begynne å rydde 

opp etter det 1250 UKEfunker ynder å kalle 

tidenes beste UKE. 

Av Sigrun Haugen 

Husk søknadsfrist 

15. november! 

Søknadsfristen gjelder for studiestart i januar/februar 

2002 ved universiteter i Australia, New Zealand, USA, 

England og Skottland. Velg mellom bachelor-, mastergrad 

eller delstudier (1-2 semestre i utlandet som del 

av en norsk grad) innenfor en rekke fagretninger. 

KONTAKT OSS FOR MER INFORMASJON! 

VERDEN SOM STUDIEPLASS 

Kultur 

55

56 Kultur 

MUSIKK 

Sløy solskinnssoul 

Anmeldelse/Cd: Studio One 

Soul (Soul Jazz Records) 

Hvis Motown var The sound of young 

America, var definitivt Studio One The 

sound of young Jamaica. Clement Dodd 

var mannen bak platestudioet Studio 

One, som i høyeste grad satte 

standarden for den senere bølgen av 

soulinspirert reggae som bølget over 

Karibien. Denne platen samler det beste 

av de beste, av alle artistene og låtene 

som fant veien til Dodds studio. 

I smeltedigelen mellom blues, r'n'b 

og soul oppsto reggae, ska og dub. 

Denne skiva gir deg ikke bare kjente 

låter i ny innpakning, men også en 

musikkhistorisk reise på kjøpet. Musikk 

var ikke bare en utrykksform, men en 

nødvendig politisk dimensjon. 

Låter som Message From A Black 

Man og Is It Because I'm Black ble et 

budskap som fenget massene, og et 

kamprop for en kommende generasjon. 

Selv for ei bleik bytuppe i 2001, er det 

lett å la seg rive med av engasjementet. 

Gløden trenger gjennom øregangene, 

som sårt trengte q-tips i en tid med mye 

musikalsk slagg. Amerikansk soulmusikk 

fra størrelser som Curtis Mayfield, 

Aretha Franklin og Otis Redding hadde 

en enorm popularitet og innflytelse på 

Jamaica. På Studio One Soul er det 

samlet 17 av de mest toneangivende, fra 

1960 til 1980. Ypperlig medisin for å jage 

vekk trøndersk høstvær. 

Soulklassikere i varmende 

innpakning. En kulturell så vel som 

musikalsk tidsreise. 


Svart stolthet 

Reggae er hypnotisk. Reggae er rytmisk og dansbart. 

Reggae har vært et symbol på de svartes kamp mot 

kapitalisme og hvite kolonister, og lever også i dag. 

Den karibiske øya Jamaica har produsert i overkant av 

hundre tusen plater de siste førtifem årene. Det er 

merkverdig siden denne lille øya bare så vidt bikker to 

millioner innbyggere. Uansett, bare et fåtall av disse 

platene har blitt introdusert for det brede publikum. Det 

har nemlig vist seg å være vanskelig å få tak i originale 

reggaeplater. Noen er faktisk blitt hugget opp, mens de 

fleste er så slitte at de er gått ut på dato. 

Men i løpet av de siste seks-sju årene har reggaefans 

over hele verden vært prisgitt Adrian Sherwoods’ 

plateselskap Pressure Sounds og Stewe Barrows’ Blood 

And Fire for deres relansering av sjeldne plater og glemte 

låter på cd, da hovedsakelig fra 70-tallets roots-periode. 

Men også 60-tallet har blitt behandlet med stor respekt. 

Hvorfor blir så mange tiltrukket av reggae? 

Reggaeentusiast, og innehaver av Trondheims eneste 

reggaebutikk, Ranja Bojer, forklarer hvorfor hun digger 

reggae. 

– Selve lyden, rytmen og stemningen er hypnotisk. Det 

var det som traff meg først, men etter hvert som jeg satte 

meg skikkelig inn i musikken var det budskapet om fred 

og kjærlighet og kampen mot kapitalismen som ble det 

viktigste. Ved å gå inn i tekstene blir ting satt mer i 

perspektiv og musikken vil da gi deg en total og kjærlig 

opplevelse, sier hun. 

Nye lanseringer 

Den ferske suksessen til det engelske selskapet Soul Jazz 

Records har uten tvil skapt ny interesse for reggae igjen. 

Selskapets 100% Dynamite-serie (den femte i rekken ble 

nylig lansert) og Studio One-samlingene er essensielle i 

denne sammenhengen. I august lanserte de plata Studio 

One Soul, og det har åpenbart inspirert Blood And Fire 

til å utgi Darker Than Blue: Soul from Jamdown 1973- 

1980. Samlingen tar utgangspunkt i soulmusikkens 

påvirkning på ska og rocksteady, da soulmusikk fra USAs 

sørstater ble introdusert til Jamaica via radioen. Darker 

Than... stadfester også overgangen til roots reggae, der 

fokuset var rettet mot Afrika og ikke Tennesee eller 

Louisiana. En rød tråd i samlingen viser tydelig at denne 

roots-bevisstheten var klart inspirert av rasebevisstheten 

i syttitallets soul og funk. 

– Har disse utgivelsene vekket en ny interesse for 

reggae ute blant folk? 

– Ja, definitivt. Veldig mange liker ska og rocksteady. 

På Jesper Nattmann (i kjelleren på Posepilten) spiller jeg 

reggae de to midterste lørdagene i måneden. Her er det 

masse folk som kommer for å danse til mine plater. Det 

er tydelig at reggae fortsatt går inn hos folk, sier Bojer. 

Stor innflytelse 

Til tross for vanskelig tilgang på originale reggaeutgivelser, 

er det like vanskelig å tro at en annen sjanger enn 

nettopp reggae, da kanskje med unntak av bluesen, har 

hatt større innflytelse på populærmusikken. Rockestjerner 

som Clapton, The Rolling Stones, The Clash og The Fugees 

har alle laget coverversjoner av reggaehits. Det viktigste 

i denne sammenhengen er at musikken på Jamaica har 

hatt massiv effekt på den verdensomspennende 

dansescenen. 

Fra ska til rocksteady 

August 1962 ble Jamaica selvstendig, og det er en dato 

en bør merke seg når en skal skrive om reaggaemusikkens 

historie. Det året fikk man en ny optimisme og en ny 

stolthet blant de svarte på Jamaica. Den musikkstilen som 

virkelig markerte starten på Jamaicas populærmusikk, var 

ska. Ska inkorporerte elementer fra amerikansk r&b og 

forskjellige karibiske musikkstiler, men også jump blues, 

big-band swing, afro-cubansk jazz, og ikke minst lokal 

religiøs folkemusikk preget ska. På den måten ble ska like 

godt øyas musikalske deklarasjon på uavhengighet. 

Skaensemblene var hovedsakelig en blanding av elektrisk 

instrumentering og bruk av saksofon, trompet og 

trombone. 

Skaens popularitet falt drastisk i 1966, da den seigere 

og kulere stilen rocksteady fikk oppslutning blant de yngre 

lytterne. Historien sier at sommeren ‘66 var varmere enn 

noen gang, og da det ble ubehagelig å danse til 

skamusikkens raske rytmer, ble rocksteadyen født. 

Dessuten mistet skaen en av sine mest markante skikkelser 

det samme året, da Don Drummond ble arrestert for mord 

på sin kjære. 

I sin enkelthet er rocksteady roligere enn ska og man 

har her man byttet ut trombonen med piano og en 

fremtredende bass. Tekstene er mer politiske, og musikken 

har et større fokus på harmoniene. Særlig hos trioer som 

The Heptones, Gaylads Dominoes, Aces og The Wailers 

kan man spore dette. Andre viktige titaner er for eksempel 

Alton Ellis og Ken Boothe. Disse to var sterkt påvirket av 

amerikansk soulmusikk, og denne innflytelsen passet 

rocksteadyen perfekt. 

ROTROCK: Ranja Bojer digger reggae og har startet Trondheims eneste reggaebutikk på Svartlamo´n. 

Rocksteady blomstret fra våren 1966 til sommeren 

1968. Denne perioden blir omtalt som den viktigste i 

Jamaicas musikalske historie, fordi rocksteady har hatt 

enorm påvirkning på nesten all fremtidig reggae. Skiftet 

fra et rytmisk fokus til bass og trommer har vært et 

kjennetegn på all senere musikk fra Jamaica. Med sine 

avslappede beats og samfunnskritiske tekster, blir derfor 

rocksteady en forløper til roots reaggae. 

Roots reaggae 

60-tallet var en tid da store menneskemasser søkte etter 

en form for spirituell opplysning. Man mente at «peace 

and love» burde inkluderes i den daglige sfæren. I 1969 

kunne en faktisk se at sterke revolusjonære ideer kom 

fram i lyset. Fantastiske ting hendte dette året; frø som 

allerede hadde blitt plantet, begynte faktisk å sprudle og 

vokse. Det første mennesket satte sine bein på månen, 

og ikke minst, Woodstock ble et symbol på musikalsk 

samling, der en hel ungdomsgenerasjon delte den samme 

ideologien. 

Det er på denne tiden at roots reggae blir født. Selve 

termen roots reaggae er hovedsakelig en krysning av 

amerikansk rock og ska/rocksteady. Sjangeren 

representerer framtredende vokal og ærlige tekster. Den 

er kanskje også den mest tilgjengelige stilarten innenfor 

reggae, og har av den grunn gjort størst suksess utenfor 

Jamaica. Dette er den sjangeren som Ranja er mest glad 

i. 

– Det er innenfor roots reggae at budskapet er det 

sterkeste. Sjangeren har en deilig tjukk lyd som skaper 

en usedvanlig varm og organisk musikkopplevelse. 

Gladiators, Congos, Bob Marley og Peter Tosh er essensielle 

i denne sammenhengen, kan hun fortelle. 

Roots reggae hadde sin storhetstid fra 1975-80. 

Musikken var sterkt opptatt av sannhet og like rettigheter, 

og selvsagt kolonialisme. Her bør nevnes titaner som Bob 

Marley and the Wailers, Burning Spear og Big Youth. Noen 

artister spilte også inn kjærlighetssanger med de samme 

rytmene som understøttet deres kulturelle arv. De 

suksessfulle og talentfulle Dennis Brown og Gregory 

Isaacs er typiske eksempler på at det gikk ann å mikse 

kulturelle temaer med hjerte og smerte. 

Selve årsaken til roots reggaeens popularitet kan 

spores tilbake til en massiv politisk misnøye på Jamaica. 

Misnøyen drev getthoungdommen mot en rastafarikultur 

som hungret etter en spirituell og sosial frelse, en frelse 

som Black Power-bevegelsen i USA også drømte om. En 

annen viktig faktor i rastafarikulturens popularitet var 

Bob Marleys første soloplate fra 1975; Natty Dread. En 

plate som i hovedsak var designet til å nå de 

dedsillusjonerte i Kingston, og ikke minst bedåre unge 

rockefans i Europa og USA med sitt rebelske image. 

Natty Dread ble også promotert gjennom to konserter i 

London, og disse to resulterte i klassikeren Live. 

Slutten på en æra? 

I 1980 døde Bob Marley av kreft. En æra var da slutt, vil 

mange hevde. Reggaemusikken etter 1980 mistet mye 

av sin magi, og årene etter Marleys bortgang blir av mange 

oppsummert som ganske uinteressante. Termen dancehall 

og ragga kom på banen, og musikken ble konservativ. 

Det rytmiske ble nok en gang det mest fremtredende, 

mens man på det tekstmessige gikk bort fra sosiale, 

politiske og historiske temaer. På grunn av de økonomiske 

nedgangstidene på Jamaica, var det tydelig at 

plateprodusentene satset på å kjøre safe rytmer og 

tekster som kunne få suksess på nattklubber. Musikken 

ble rett og slett ganske glatt og lettere tilgjengelig for 

et mainstream-publikum. 

– Er du enig i dette? 

– Jeg er langt på vei enig, men selv i dag blir det laget 

troverdig reaggaemusikk. Spesielt Prince For I er essensiell 

og spennende. Han blander roots reaggae med moderne 

elektronisk reaggae. Han har et hip hop-uttrykk og 

budskapet er svart stolthet. Høydepunktet for reaggaeen 

var på 70-tallet, men den gamle stilen lever fortsatt. 

Heldigvis, sier Bojer. 


og Anders Hanevik (Foto)

Spitposten 

Nr. 15, 2001 4. årgang 

spit (frå lågtysk) 

erting, krenking; spott 

Spitposten registrerer: 

...at alle på konsert med Garbage, Mercury 

Rev og Håkan Hellstrøm sang utydelig for å 

late som de kunne tekstene. 

...at ryktet fortalte at Garbage skulle ha 

nachspiel på Credo fredag kveld. 

...at Spitposten tilfeldigvis var på Credo 

fredag kveld. Tilfeldigvis med kamera. 

...at Spitposten la merke til at et langbord 

var reservert. 

...at Spitposten hørte mange gjester spørre 

om «de» ikke skulle komme snart. 

...at Spitposten ble rimelig skuffa da det 

viste seg at bordet var reservert av ingen ringere 

enn landets samlede studenpolitikerelite (les: 

alle studentrepresentantene i landets fire 

Kollegier). 

...at enkelte studentpolitikere aldri tar fri 

fra jobben, mens andre bare drikker. 

...at bildene fra kvelden ligger på nett, 

men... 

...at nettadressen er hemmelig. 

...at Samskipnaden søker maktglade 

studenter til det nye Velferdstinget. Hvorfor 

søke? Jo, «studentpolitisk innsats pynter 

ualminnelig godt på CV-en!», ifølge 

Samskipnadens stillingsannonse i siste nummer 

av Under Dusken. 

..at Ivar Munch Clausen fikk den ærefulle 

jobben å legge på transparenter for 

rektorkandidatene under det siste, og to 

timer lange, folkemøtet før valget av ny NTNUrektor. 

– Jeg er tilhenger av studentrepresentasjon, 

sier leder av valgkomiteen, 

professor Gunnar Bovim. 

...at Munch Clausen selv var strålende 

fornøyd med oppgaven. – Tidligere har jeg 

bare flippet burgere på gatekjøkkenet hjemme, 

men synes jobben i Storsalen gikk greit, sier den 

nybakte overheadflipper´n fra Trøgstad. 

...at Student-TV i Trondheim ble leflet med 

i forrige Universitas. Utdrag: – Kommer dere til 

å se på student-TV igjen? – Nei, i nyhetene 

snakker de om det som sto i Under Dusken 

forrige uke, og resten av innholdet interesserer 

meg ikke. 

...at Under Duskens redaktørkandidat, 

Morten Bertelsen, ble observert tassende rundt 

med polvotter på føttene i festlig lag. 

Sex og farvel 

«Gutter er kåte og jenter vil flørte. Slikt blir det sex av, 

men bare for en natt.» Dette melder skoleavisa Universitas 

i en oppsiktsvekkende analyse. 

VENNER: Sauer er ålreite dyr, mener 

denne ulven. (Foto: Tysk bobilturist i 

Østerdalen) 

Hvor er Emil? 

Lookalikes 

Christopher 

Walken 

Ingvald 

Strømmen 

Ivar M. 

Clausen 

Sindre 

Balas 

Robinson- 

Jacob 

Asgeir 

Borgemoen 

Døde med mark i håret... 

Nye muligheter post-duskum 

Avtroppende revolusjonsleder i kommunistblekka 

Under Dusken, Reidar Mide Solberg, 

vil vie sin videre akademiske karriere til 

slektsforskning. 

Helst vil han forske på andres slekt. 

– Hvor er morra di, Daniel?, uttaler han 

energisk til Spitposten, og legger til: 

– Mor og far er søsken! 

Partienes historie 

Spitpostens leksikon avslører hva som er 

de politiske partienes egentlige 

bakgrunn. 

Arbeiderpartiet, Det Norske: 

Pol. parti, stiftet 1887. A. ble dannet for å skaffe hele 

befolkningen anstendige livskår, et mål som ble nådd 

i 1965. A.s velgere gikk da over til å stemme på andre 

partier. Har opp gjennom tidene vært styrt av asketer, 

møbelhandlere (se Engen, Arvid) og overklassefruer 

(G.H. Brundtland). A.s øverste organ er et bøttekott på 

Youngstorget. 

Høyre: 

Sjaman-kult som hevder at alt var meget bedre før. H. 

styres vekselvis etter den militære straffelov (C. Hambro, 

K. Willoch) og løsgjengerloven (se Syse, Jan Peder). 

Kristelig Folkeparti: 

Spirtistisk parti, stiftet i 1933. K.s kulturpolitiske mål 

er å begrense adgangen til alkohol, pornografi, dans 

og kortspill, samt demme opp for usunn innflytelse fra 

utlandet. 

Senterpartiet: 

Sammensvergelse av bønder med dårlige erfaringer fra 

bybesøk (se Rosekjelleren). Forfekter en nasjonal 

agrarfascisme etter mønster av den kroatiske Ustasjaog 

den russiske Pamjat-bevegelsen, med særlig front 

mot EF, EØS og G. Øyangen. 

Fremskrittspartiet: 

Herreklubb, stiftet 1973. På stortinget repr. av 

bygdeoriginaler, pornohandlere og skattesnytere. Ledes 

av C.I. Hagen. Arbeider bak kulissene for 

massedeportasjon av asylanter, arbeidsløse, narkomane, 

homoseksuelle, avholdsfolk og førskolelærere. 

SV (Sosialistisk venstreparti): 

Pol. parti sammensatt av pietister, vegetarianere, 

akademikere og pol. nonner. Ivrer for at bosettingen i 

utkant-N. skal opprettholdes, samt at bensinprisene skal 

heves slik at folk unngår storbylivets fristelser. 

Venstre: 

Skyggeparti, stiftet 1884. Venstre har en stolt historie 

som strekker seg helt frem til 1972. Merkesaker er vern 

av vassdrag og små politiske partier. 

«Jeg er stygg» 

Husk å tørke av setet! 

Noen pissa på sykkelen din utenfor Samfundet lørdag 

morgen. Du er herved advart. 

– Det var en STOR mann, sier Spitpostens utsendte 

revolverende journalistinne med et frekt lite knis. 

Spitposten registrerer 

- UKAspesial! 

...at UKEstyret synes fest og øl er flott, så lenge 

de tjener gryn på det. 

...at hvis slik luguber aktivitet (fest og øl, altså) 

skjer utenfor rekkevidden til griskingenes klør, er 

det bare pes å få. 

...at det ikke er lov å lage avis under UKA hvis 

man skulle være så ubetenksom å ta på seg 

presentable klær. 

...at det neste UKEnavnet bør bli en av disse: 

«Nei-nei-nei»,, «U-hold-bart», «Ik-ke-faan», «Al-kokutt», 

«Hjer-ne-død», «Vi-har-makt», «Makt-er-tøft», 

«Dritt-e-reich». 

...at det virkelige paradokset er at UKA, 

festivalen der alle skal ha det gøy, vel så mye dreier 

seg om å innskrenke folks muligheter til å ha det 

gøy. 

...at viljen til å vise sin falske autoritet er en 

menneskelig egenskap, og... 

...at vi derfor ikke, på noen måte, kritiserer 

UKEstyret for å være maktkåte – og at grunnen til 

dette egentlig er... 

...at det venter knallharde sanksjoner overfor 

Spitposten etter at dette har stått på trykk. 

...at vi gir faen i dét. 

Britney Spears 

HØY OG FIN: Anne Grete Preus (nr. 2 fra høyre) er høy og slank - og tydeligvis veldig trivelig. 

Ursula Havheks rir igjen 

Anne Grete Preus synes øl er ut, men vin er inn. Dessuten stinker Natt&Dag. 

six-pack 

praten 

Anne Grete Preus har akkurat 

gitt ut ny plate. Og nå har hun 

akkurat stått på scenen i 

Storsalen med sitt nye band. – 

Hvordan var konserten? 

– Det var et fantastisk 

publikum i dag. Det er liksom 

noen ganger stemningen er så 

god at jeg tør å ta låter der jeg 

blotter meg litt. Sånn var det i 

dag, sier Preus fornøyd. 

Nå sitter hun og pimper vin, 

mens six-packpratens utsendte 

forsøker å holde samme takt 

som henne. Når Anne Grete 

Preus kommer med ny plate, 

kommer hun også med nytt 

band. – Hvorfor driver’u og 

bytter band hele tiden? 

– Jeg gifter meg ikke med 

noen. Hverken med band eller 

andre ting, sier Anne Grete 

Preus, og slurper rødvin. 

Velkommen til 

solsystemet 

Det er lenge siden hun sist var 

på turné. Sånn cirka fem år. 

– Hva har’u drivi med siden 

sist? 

– Planen var å kjede seg så 

mye som mulig. Var liksom litt 

lei av å være Anne Grete Preus. 

– Åssen tror’u den nye plata 

di blir tatt i mot’a? 

– Anmeldelser betyr jo en 

del. Men denne er nok ikke så 

umiddelbar som de tidligere 

platene. Tror folk må gi den litt 

tid. Men jeg har også nå forsøkt 

å skrive vesentlige tekster. Tekster 

det er lett for folk å identifisere 

seg med. Men det er ikke alle 

anmeldelsene som betyr noe. 

Natt&Dag for eksempel, er bare 

fordomsfull og kvinnefiendtlig 

kloakk!, buldrer AGP. Og det er 

vi alle skjønt enige om. Skål for 

den. 

– Hmm. Hva tenker du om å 

bli sett på som landets dypeste? 

– Det er ikke i min mening å 

være så dyp, altså. Men jeg vil det 

skal være vesentlig emner jeg 

formidler. Det er noen som 

reagerer på at jeg kommer 

trekkende med hele solsystemet, 

sier Preus og gliser. 

– Men faktisk trenger jeg alt 

som er av stjerner, kometer og 

planeter, fortsetter hun og setter 

et drømmende øye i de 

himmelblå veggene. 

Ursula Havheks 

– Ok, så er du ikke dyp da. Men 

litt politisk korrekt er’u vel? Anne 

Grete Preus slurper litt mer rødt 

og kremter nesten som Ursula 

Havheks i Den lille Havfruen. 

Eller faktisk helt likt, ettersom de 

er en og samme. 

– Det ordet er jeg ikke noe 

særlig glad i, asså. Det er lett å 

bli en lavoktankunstner hvis det 

er å være politisk korrekt man vil 

oppnå. 

– Hvordan ser du på at du er 

mange ungpikers drøm, Anne 

Grete? AGP bretter hode tilbake, 

vrenger opp gapet og setter i et 

minuttlangt rått ha-ha-hahaha. 

– Det har jeg litt vanskelig å 

forholde meg til. Men det er flere 

måter å være menneske på og 

flere måter å være kvinne på. Men 

hvis jeg kan bidra til å gjøre 

lommene litt dypere så er det bra 

og d..., sier AGP, og setter i gang 

med den sedvanlige regla. Blabla. 

Six-packpratens utsendte 

revolverjournalister synes dette 

smaker vissvass. Så før vi får 

både måne og sol i fanget, spør 

vi: 

– Har’u no målgruppe når’u 

driver og lager greiene dine? 

– Altså: Jeg mener musikk og 

målgruppe har like mye med 

hverandre å gjøre som middag og 

klystér. Skjønner’u? sier AGP, og 

gliser bredt før hun tømmer 

glasset. 

Av 169,5 cm-Christin, 169 cm- 

Anniken, 180 cm-Beate, 167 

cm-FotoAnniken, Raul (Foto) 

(et les duos radioses)

eturadresse 


postboks 6855, Elgseter 

7433 TRONDHEIM 

Kulturkalender 

Jazzfestival på fem scener og 

black metal på Samfundet. 


Tirsdag 6. november 

UKA er endelig over. Takk og pris !! 

Onsdag 7. november 

Trondheim Filmklubb: Arizona 

Dream klokka 1800 og Den første 

dagen klokka 2100 

Torsdag 8. november 

Samfundet: Få med deg American 

History X klokka 2000 

Blue Garden: Trondheim Jazzfestival 

starter. Se www.trondheim-jazzfestival.no 

for et fullstendig program 

Olavshallen: Sjekk ut operaen 

Nabucco av Giuseppe Verdi klokka 

1930 

Cinemateket: Douglas klokka 1630 

og Skrift i sne klokka 1830 

Fredag 9. november 

Samfundet: Konsert med Bjørn 

Rosenstrøm. I bodegaen kan du få 

med deg dj JPL og dj Dust. På Knaus 

spiller Wonderfools ved midnatt 

Lørdag 10. november 

Samfundet: Temamøte med 

ekstremsport på plakaten. Få med 

deg filmen Mind The Action etter 

møtet. I Bodegaen spinner djam 

skiver. På Knaus gir STUK jernet som 

bare f**n klokka 2359 

Cinemateket: Ondt blod i Amerika 

klokka 1830 

Søndag 11. november 

Trondheim Filmklubb: Fascisten 

klokka 1800 og Nenette et Boni 

klokka 2100 

Mandag 12. november 

Cinemateket: Norske byggeklosser 

klokka 1800 og Kanarifuglen klokka 

1830 

Ukas konkurranse: Hva heter den 

modne, men veldreide fengselsdirektøren 

i den ypperlige australske 

80-tallsserien Kvinnefengselet som 

går på svensk TV4 klokka 0200 hver 

natt? Spennende premie til den som 

sender inn riktig svar på 

kulturkal@underdusken.no 


Samfundet: Bijou, Samfundets 

alternative filmkonsept viser 

klassikeren Nosferatu klokka 2000 

Onsdag 14. november 

Samfundet: Ledervalg for ISFiT ‘03 

i Storsalen klokka 1900 

Olavshallen: Brasil Tropical - sang, 

musikk og dans klokka 1930 

Trondheim Filmklubb: Fremmed 

land klokka 1800 og Buena Vista 

Social Club klokka 2100 

Torsdag 15. november 

Samfundet: Der Himmel über Berlin 

klokka 2000 

Cinemateket: Bortreist på ubestemt 

tid klokka 1630 og Kronprinsen 

klokka 1830 

Fredag 16. november 

Samfundet: Ettermiddagsjazz i 

Edgar klokka 2100. I Bodegaen finner 

du DiskJokke klokka 2200. På Knaus 

finner du duoen dB klokka 0000 

Misjonskirka: Gospelkoret Con 

Anima holder en stilig konsert klokka 

1930 

Lørdag 17. november 

Samfundet: Høstens filmbegivenhet 

The Lord of the Rings er tema for 

møtet i Storsalen. I Bodegaen er Mazu 

Irnak kveldens dj. Selome gjester 

Knaus ved midnatt 

Søndag 18. november 

Samfundet: Endelig litt musikk med 

baller i. «Svart Søndag» er dagen for 

ordentlig metalkjør i Storsalen. Få 

med deg episk black metal med 

Borknagar og rymisk borderline black 

metal med Ram-Zet. Flere band 

ventes. Herlighetene starter klokka 

2000 

Olavshallen: Gromlyd - en musikalsk 

reise jorda rundt. Med Voces del Sur 

og Zaroutha klokka 1800 

Trondheim Filmklubb: Bringing Up 

Baby klokka 1800 og Katta i sekken 

klokka 2100 

Mandag 19. november 

3B: La pensumbøkene få hvile i kveld. 

Stikk heller innom en tur og ta en øl 

med Nina og Stine 


Samfundet: Excenteraften på Knaus 

med sjokolade som tema klokka 1900. 

Innleder er sjokoladeforsker Stig 

Kvaal, Institutt for Tverfaglige 

Kulturstudier ved NTNU 

Siste nummer av Under Dusken før jul 

kommer i dag. Ta med deg et ekstra 

nummer, pakk det inn pent papir og 

gi det til mor til jul. Hun blir kjempeglad. 

Garantert 

Bruk Kulturkalenderen hvis du 

arrangerer noe andre studenter 

kan være med på. Fristen for 

neste nummer er torsdag 15. 

november 

E-post: 

kulturkal@underdusken.no

Kastet masken - Under Dusken

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?