Kastet masken - Under Dusken

MIN
STUDIE
TID
Navn: Per Ivar Maudal
Stilling: Direktør i Studentsamskipnaden i
Trondheim (SiT)
Utdannelse: Teoretisk fysikk, pedagogikk
og norsk
– Hva studerte du?
– Da jeg begynte i 1962 var jeg ikke i tvil
om at det måtte bli teoretisk fysikk, for det var
det vanskeligste. Etter to og et halvt år på
Blindern fikk jeg ikke utsettelse fra militæret
lenger. Da jeg var ferdig på Befalskolen hadde
jeg plutselig giftet meg, og kona gikk på
Trondheim Lærerhøgskole. Dermed ble det
fysikk i Trondheim fra 1966, og her har jeg blitt
siden. Da studerte jeg ferdig cand.mag i en
rasende fart. Men så begynte det å nærme seg
en spennende tid i norsk studentpolitikk.
– Det begynte å nærme seg 1968?
– Ja, og jeg begynte å bli opptatt av mer
enn studier. Jeg begynte med studentpolitikk
- studentutvalget på Lærerhøgskolen,
Studenttinget, Hovedkomitéen for Norsk
Forskning og det første interrimstyret for
Universitetet i Trondheim. Studentpolitikken
var så spennende, og så studerte jeg litt på si;
matte, fysikk, norsk, ped.sem..
– Du studerte kanskje ikke i like
rasende fart nå lenger?
– Nei, jeg var nok en ganske dårlig
fysikkstudent i denne perioden. Jeg begynte
på hovedfaget og har masse eksamener i
fysikk. Men noen fysiker kan jeg knapt kalle
meg i dag.
– Hvilken politisk gruppering hørte du
til på denne tida?
– Altså, den gang var det nesten ingen
grupperinger til høyre, og sosialdemokratene
var helt usynlige. På venstresiden var det vel
en 14 - 15 grupperinger utenpå hverandre.
Men jeg hørte ikke til noen spesiell.
– Men du gikk i demonstrasjonstog?
– Ja, det hendte jo. Vietnamkrigen, blant
annet, skapte mange demonstrasjonstog.
– Studentene var kanskje mer
engasjerte den gangen?
– På denne tiden var jo problemet at
auditoriene var altfor små for
allmannamøtene. Selv var jeg spesielt opptatt
av å bedre selve studenthverdagen.
– Men ble det noen skikkelige fester
midt oppe i all denne studentpolitikken?
– Altså, det er en ting jeg ikke drev så mye
med, å feste på Samfundet. Andre festet nok
mer enn meg, for jeg var jo gift og fikk barn
allerede i 1967. Men noen fester, det ble det
jo.
Av Kjersti Nipen
En tv-serie fattigere
SIMEN
SIER
Pizzagjengen er slutt.
Det føles litt tomt.
Juryen er ute for å bestemme seg: Var
Pizzagjengen en god serie, eller er det bare
Venner for livet som har tapt seg?
For egen del stiller jeg meg bak gutten som i
et leserinnlegg til Bergensavisen hevdet at
«Pizzagjengen er THA BOMB!». Ikke siden
Transformers gikk på SKY Channel har jeg gått
til skrittet å stille inn vekkeklokka etter
programoversikten for ikke å gå glipp av en
episode, og da TV2 for to uker siden uten forvarsel
opplyste at «og dette var for øvrig den aller siste
episoden som er laget», føltes det omtrent like
maktesløst og uforløst som da kona (Diane Keaton)
til Michael Corleone i Gudfaren lenge etter sitt
mislykkede svangerskap forteller ham at hun ikke
spontanaborterte den gangen, men rett og slett
bestemte seg for at hun ikke ville ha noe barn
med ham slik han holder på, planlegger å ta livet
av broren sin osv.
Pizzagjengen ble i starten slett ikke gjenstand
for en hengiven kultus a la for eksempel Twin
Peaks, og i de aller første episodene var det et
godt spørsmål hva som egentlig var så
ekstraordinært med tre venner i post-collegeetableringsfasen
som jobber på en pizzarestaurant.
Vitsene var bløte, dialogen manglet dynamikk,
karakterene var hule, og noen ganger virket det
som selv lattermaskinen kviet seg for å le. Jeg
kjenner en som ble mobbet helt på grensen til det
forsvarlige fordi han på et tidlig tidspunkt gikk rett
ut og kjøpte hele første sesong på DVD.
Pizzagjengen? På cd-plater!? Hvorfor. I. All.
Verden?
Nei, det er bare for å ha den, liksom.
Men det går bra med ham nå, og spørsmålet
er om denne fyren ikke bare i et tilfelle av
klarsynthet ante at serien skulle komme til å
vokse seg stor og sterk og ende opp som en
nyskapende, formmessig eksperimenterende sitcom.
Snart forsvant den opplagt begrensende
pizzarestaurant-orienteringen, originaltittelen Two
Guys, A Girl & A Pizza Place ble til Two Guys &
A Girl - når Andersen Consulting kan, hvorfor kan
ikke vi? - og manusforfatterne fant på et eller annet
tidspunkt ut at vi jo ikke nødvendigvis trenger å
få dere seere hylende av latter; noen ganger
holder det at dere humrer litt. (Typisk ikkegapskrattende-men-likevel-ganske-artig-øyeblikk:
Når Berg i en retrospektiv episode fra seint åttitall
ser på MTV og utbryter at «these Milli Vanilli guys
are awesome. It’s like their music sounds so
effortless. You know? It’s like they’re not even
singing.»)
Det er en tendens til å måle alle moderne
situasjonskomedier opp mot Seinfeld og den
presise det har jo jeg også tenkt på!-resonansen
som lå i Jerrys hverdagsbetraktninger (og som ga
støtet til en generasjon av leserbrevskribenter
som lurer på, unnskyld at jeg spør, men hvorfor
er det 13 biter i Smil-sjokoladen når det står på
pakken at den er «som skapt for å deles»?), men man
glemmer gjerne at det finnes Seinfeld-episoder der
det mest morsomme i løpet av 25 minutter består
i hvorvidt Kramer kommer til å entre døren på
samme pussige måte som han alltid gjør, noe som
egentlig bare er morsomt de to - la gå, tre - første
gangene. Og særlig sympatisk er det vel ikke at
Jerry aldri klarer å avstå fra å glise av sine egne
vitser.
Pizzagjengen maktet etter hvert å bevege seg
vekk fra både den skoledannende stand-upmonologen
og den rutinepregete kafésamtalen,
som jo er plot devices både Venner for livet og
Seinfeld fråtser i: Har dere for eksempel sett den
episoden fra den siste sesongen der de ikke sier
noen ting i løpet av hele programmet? Den er søren
meg noe av det beste på stumfilmfronten siden
Unni Straumes nittitallsfilmer.
Det er en videre en følelse av at Pizzagjengen,
trass i sin tøvete kontekst, likevel har noe til
«budskap» å komme med. Den aller siste episoden
- der amerikanske seere altså kunne stemme over
internett på hvem av Sharon, Irene og Ashley som
skulle ende opp som gravide - problematiserer den
moralske desillusjonen som kan ramme
noenogtjueåringer på selvrealiseringskjøret: Når
Ashley avfeier enhver henvendelse omkring hennes
graviditet med at hun har et jobbintervju å rekke,
blottstiller hun et - muligens/muligens ikke -
rådende tankesett der den offisielle policyen lyder
at abortinngrep og samlivskriser er noe man synes
å kunne plotte inn midt mellom en lunsjavtale og
en boligvisning.
Men nå er det altså slutt. Eller? Under et tilfelle
av fantomsmerter som følge av Pizzagjengens
endelikt ble jeg sittende foran tv til langt på natt
en tirsdagskveld, og det var rundt midnatt at det
satte inn, lyset i tunnelen. Reprisesendingen av
Nyhetsblikk, NRKs aktualitetsmagasin med en
kulturell profil, der Erik «punkterte lunga på
direkten» Aasheim med en kledelig Knut Olsensk
moralsk indignasjon raser over alt fra bibliotekenes
innkjøpsordning til fraværet av norsk-pakistanske
forfattere på Aschehougs høstfest («gav ikke Khalid
Hussain i 1986 ut Pakkis?! Burde det ikke ha skjedd
noe i løpet av denne tiden? Har vi ikke, folkens,
kommet lenger enn dette?!») overbeviste meg om
at Aasheim kan være mannen til å sette
Pizzagjengen oppstandelse på dagsorden. Det
finnes nemlig fanatikere på internett som lever og
ånder for en (muligens apokryf) uttalelse fra
fjernsynsselskapet ABC om at Pizzagjengen ikke
er «offisielt» gått inn, og at «programmet kan
returnere en dag i framtiden» dersom «etterspørselen
er stor nok». Erik Aasheim, der har du noe det
kunne være en idé å sjekke opp.
Av Simen V. Gonsholt og
Christian Hartmann (Illustrasjon)
Reportasje
39