Kastet masken - Under Dusken

More documents

Recommendations

Info

ANMELDELSER ANMELDELSER Den herlige treenighet Å løfte kveldens tre band opp på et guddommelig nivå, går nok inn under betegnelsen blasfemi. Men ett av dem fortjener det. Egil Hegerbergs comeback som Bare Egil bød ikke på noe særlig nytt. Selvportrett etter eliminasjonsmetoden innledet kvelden, men kombinasjonen av middels lyd og Egils mildt sagt raske vokal ødela opplevelsen. Egils suksess skyldes ikke gode melodier eller engasjert sceneshow, det er de vulgære tekstene publikum er ute etter. Og når de ikke høres, hjelper det bare litt at de fleste kan dem utenat. Men det bedret seg etter hvert, og velkjente slagere som Arne, Tagging og Kjærlighet mellom muslinger hevet stemningen betraktelig. Først halvtimen etter at Egil «den selverklærte Jesus Kristus» Hegerberg forlot arenaen, begynte Teltet å bli fullt. Kveldens trippel hadde lenge vært utsolgt, og en hundremeterlang kø opp mot Gløshaugen en halv time etter at Teltet åpnet slusene, sier vel sitt. Og så gikk deLillos på scenen. Guddommelig er kanskje litt sterkt. Men, lyden var fantastisk. Fremføringen var utrolig. Låtene er og blir udødelige. Glemte minner, Finnes det en kvinne og Sveve over byen sendte et allerede overengasjert publikum til ekstase. Og kveldens ubestridte høydepunkt? Hjernen er alene. Gåsehud. Ekstranummeret inneholdt akkurat de to låtene som var savnet, verken mer eller mindre. 1984 og Kokken Tor. Velkalkulert og vellykket fra de levende Dyrisk godt Bjørn Berge ble møtt med et kjempebrøl fra en menneskemasse som hadde fylt Storsalen til randen. Han skulle spille for disse støyende menneskene. Begge parter så tydeligvis fram til møtet. For her var det mye å glede seg over. Med en rå, medrivende entusiasme svinget det unektelig slik det skulle. Intet er så saliggjørende som å bli dusjet med feite, rå bluesakkorder, og Bjørn Berge serverte dem tungt og fett nok. Berges utemmede gitarer fikk løpe fritt omkring. Konserten var på mange måter en rå, stygg, rasende og bitter opplevelse. Med et sound rettet mot dem som skjønner og forstår. Blues for folk som ikke henger seg opp i uvesentligheter som balanse og renhet. Til gjengjeld fikk vi død, energi og en solid dose galskap. Dette var rett og slett våt, tung og rullende rockblues uten antydninger til annet enn akkurat det. «Vi har hørt det før» vil sikkert en del hevde, men det svingte så vanvittig, og det låt så befriende rett fra sjela ektefødt at det ikke gjorde noe. 46 Kultur Anmeldelse/UKA ‘01: Trippelkonsert i teltet 26. oktober med Bare Egil Band, deLillos og BigBang Anmeldelse/UKA’01: Bjørn Berge i Storsalen 1. november IMPONERTE: Lars Fredrik Beckstrøm (t.v.), Lars Lillo Stenberg og Lars Lundevall viste hvorfor de er levende legender i norsk rock. legendene. Etter nok en pause inntok Bigbang arenaen. Med et energisk sceneshow og kanskje tidenes kjekkeste trommis viste Øystein Greni & co at rocken slett ikke er død. Men noen er nødt til å fortelle dem at det går an å ha for mye av det gode. I dette tilfellet volum (særlig bassen). Likevel, publikum slukte rått låter som Welcome to the Mountains og Sing and Dance. Bjørn Berge var mektig og majestetisk i Storsalen. Han tryllet fram dype undertoner i de fleste låtene. Konserten var både tung, jordnær og sugende. Bjørn Berge er en djevel på gitar. Uten tvil blues for det 21. århundret. Av Tommy J. Halvorsen Artistiske Aper & Briljante Baber Anmeldelse/UKA '01: Apes&Babes i Storsalen 25. oktober Apes&Babes har entret scenen med sin versjon av Everybody dance now foran en fullpakket Storsal. – Det er jo bare så bra vøttu, det er nesten perverst, brøler en fyr. Jeg stirrer på de åtte sangerne, speider forgjeves Det var nesten så de overgikk deLillos. Men bare nesten. Du vet du er på en bra konsert når du får gåsehud og det ikke er kaldt. Av Erlend Langeland Haugen og Anders Hanevik (Foto) etter instrumentene, til tross for at jeg veit jeg ikke vil få øye på noen. Dersom «nesten perverst» er det samme som «helt utrolig», er denne anmelder tilbøyelig til å være enig. Hva annet enn utrolig kan det være når publikum tydelig hører både trommer, bass, gitarer, ja til og med synth, uten at instrumentene eksisterer? Apes&Babes har sunget sammen siden sommeren '99, og repertoaret består utelukkende av hitsanger. En sviskeparade kunne lett blitt slitsom, men gruppa greier å tilføre selv de dølleste ti-i-skuddet-sanger både energi, orignalitet og ikke minst humor. Samtidig speiler de lydbildet i hver enkelt sang så til de grader presist med stemmene at vi tar oss i å vente på spesielle mellompartier og gitarsoloer - og de kommer! Apes&Babes leverer alt fra 80-tallsperler og 90tallstechno til de nyeste R'n'B-låtene. Særlig større publikumsinvitasjon er det vanskelig å komme med, og publikum i Storsalen lar seg ikke be to ganger. De takker ja, og synger entusiastisk med. På de fleste sangene veksler «babene» i gruppa på å synge den ledende vokalen, mens «apene» Øyvind Ryen, Øyvind Dalen Sørbøl, Jørgen Hals og ikke minst Tor Martin Antonsen danner basisen i lydbildet. Antonsen framstår som en hardtarbeidende mennesklig rytmemaskin, limet som binder sangene sammen. De fire babenes framføring av Lady Marmelade banker MTV-versjonen ned i støvlene - sinnsykt funky! Dersom du trodde at Jean Michel Jarrés ▲ ▲ musikk ikke kan synges, må du tro om igjen. Forspillet til Eye Of the Tiger er et annet høydepunkt. Øyvind «Brummund» Dalen Sørbøl bringer Falcos Amadeus fram i lyset igjen med sin eminente rapping - på tysk! Sigrun Enger Hassel leverer en sjelfull versjon av Samanthas Touch Me, Jørgen Hals gjør en imponerende Michael Jackson og Ingunn Sollie er minst like «outta love» som Anastacia. Bodil Lunde Rørtveit og Elin Valvatne er jenter med soul og kraft i stemmene, de trår til på alt fra Independent Woman og Raining Men til Missionary Man og Killing Me Softly. Vokalgruppa Apes&Babes har rytme og timing så det holder. Kombinert med leken musikalitet og glødende energi blir konserten rett og slett en opplevelse. Du tror det ikke før du får høre det! Av Christin Dammen Energisk inderlighet Anmeldelse/UKA '01: Anne Grete Preus i Storsalen 28. oktober Den høye, blonde dama med den mørke stemmen later til å ha opplevd og tenkt vanvittig mye i løpet av sitt liv, kanskje tenkt mest egentlig. Og hun nøyer seg ikke med de jordnære metaforer når hun synger om liv hun kunne levd og veier hun kunne gått. Istedet tar hun hele universet med måner, satelitter og kloder i bruk for å skildre den vanskelige kjærligheten. Det er dette metaforuniverset som er Anne Grete Preus' alfabet. Det er først når man prøver å tyde dette alfabetet at man vil få noe ut av tekstene hennes, tekster enkelte vil avskrive som følerier og banaliteter. Jeg velger det første, idet jeg entrer Storsalen for å overvære min første Anne Grete Preus-konsert. Mine forventninger om gravalvor i framføringen gjøres umiddelbart til skamme. Visst er Anne Grete Preus en sanger, musiker og ikke minst låtskriver som har noe på hjertet, men måten hun formidler sine budskap til publikum på er gjennom innlevelse, inderlighet, varme og humor. Hun har Storsalen i sin makt fra første stund, og samspillet mellom scene og sal er til tider nesten magisk. Preus-slagere som Jeg er en by, Månens elev, Vrimmel og Hjertets lys kommer på rad og rekke. Med tanke på at det er fem år siden sist hun var plateaktuell, er en overraskende stor del av konserten viet gamle sanger. Forskjellig og Kollisjon er imidlertid to nye låter vi garantert kommer til å høre flere ganger. Når man legger merke til lyssettingen på en konsert, er den som regel enten bemerkelsesverdig dårlig eller tilsvarende bra. <strong>Under</strong> denne konserten består en stor del av lyset av flakkende filmbilder som projiseres på lerretstykker på scenen. I tillegg er musikerne utstyrt med små kameraer på instrumentene. Disse bildene vises med jevne mellomrom synkront med spillingen. Bemerkelsesverdig og særdeles stemningfullt. Bandet danner et perfekt lydbilde for sin energiske frontfigur. Den gode kommunikasjonen med publikum kommer spesielt godt fram i et neddempet parti der hun vekselvis spiller med gitarist Andreas Mjøs, Martin Hedstrøm på harmonium, bassist Sveinung Hovensjø og Ole Ludvig Krüger på trommer. Anne Grete Preus er både energisk og inderlig i sin framføring. Særdeles stemningsfullt for dem som evner å leve seg inn i hennes spesielle alfabet. Av Christin Dammen Slag i trynet Anmeldelse/UKA’01: Kaada i Klubben 31. oktober John Erik Kaada lager den mest direkte musikken i Norge. Lydbildet sparker samtidig som det stryker. Konserten på Klubben onsdag var ikke et unntak. Kaadas spesielle bruk av instrumenter og teknologi gir et fabelaktig resultat. Basisen kan minne om noen som går langs et lugubert kvartal og slår på det meste av metaller man kommer over. La meg kalle det kaadaisme. Det er rart, nedtrykkende, oppløftende og humoristisk på en gang. Dette musikalske prosjektet har sterke bånd til hans tidligere band Cloroform, som på et snodig vis blandet sjangrene jazz, klassisk, en slags teknologisk punk og en vanvittig funk-bass. Blandingen formidlet en rar hyllest til alle disse sjangrene. <strong>Under</strong> onsdagens konsert hadde han med seg Øyvind Storesund fra Cloroform, samt to nye musikere. Live bruker Kaada mange av de samme musikalske grepene som med Cloroform, men nå eksperimenterer Kaada også med 50-talls rock. Sjangerblanding er det altså fremdeles, og det fungererer godt, for musikerne er usedvanlig stilsikre. Med en god slump humor, virtuose musikanter, og da spesielt bassist Øyvind Storesund, ble Kaadas konsert en fryd. Han makter å gjøre det som i utgangspunktet er kommersielt smalt, samtidig som det smale blir gjort tilgjengelig. Men det er itt’no knussel med musikken. Den er tydelig, hardtslående og nytenkende. Den kan ikke misforstås. Kaada er desidert en av de mest spennende musikkmakerne i landet. Alt dette gjorde hans konsert til et genuint musikkgilde. Av Beate Løwald Solberg og Anders Hanevik (Foto) LITT RART: UKAs artist-vikar Kaada representerte nytenking og sjarme under sine tre konserter. Snodigheten selv Anmeldelse/UKA ‘01: SubGud i Storsalen 24. oktober SubGud er et rart band. Og deres oppvisning i Storsalen på onsdag var mildest talt merkverdig. For selv om SubGud til tider lager spektakulær og fengende musikk, kan flere i bandet ikke spille. Et eksempel er gitarist ,og til daglig forfatter Harald Rosenløw Eeg som heretter burde være kronet til firegrepskongen. Et annet er Kari Slåtsveen, som ikke hevet stemmen ytterligere enn hun vanligvis gjør i morgenprogrammet Holger Nielsens Metode på Petre. Men selv om gitarist og vokalist virket som gallionsfigurer under store deler av konserten, funker SubGud som band. Redningsmennene er Sjur Miljeteig på trompet, Jarle Bernhoft på bass og vokal, sampler og tidligere Seigmenn-helt Ginge og trommisen Per Kristian Hilden. Lett er det ikke å sette en merkelapp på musikken til SubGud. Ambient, techno og elektronisk pop med innslag av åttitallets synthstemning er pekepinner. Men uansett hva man måtte kalle snurrigheten, er SubGud et band som på et merkverdig vis klarer å formidle et noenlunde gjennomført musikalsk konsept. Noenlunde - ved at lydbildet til SubGud ble litt kjedelig. Konseptet er på mange måter litt for rolig til at rockesekvensene fungerer, og litt for rocka til at de klarer å få til den rolige stemningen de etterstreber i mange av låtene. SubGud befinner seg altså på et snodig sted mellom fugl og fisk. Det er som om de forsøker å bite over for mye. SubGud har altså en merkelig tendens til å fungere og ikke fungere på samme tid. Dette er et band som ikke takler å lage lapskaus av et dusin sjangre. SubGuds konsert i Storsalen vitner om et band som vil både ditten og datten og som ikke helt får til noen av delene. Av Beate Løwald Solberg Sjarmøretappe for rockeprinsessen Anmeldelse/UKA ‘01: Vibeke Saugestad Storsalen 22. oktober Mandag var dagen da Vibeke Saugestad skulle forsvare sin tittel som Norges rockeprinsesse. Etter to og en halv låt var det ingen tvil. Dette var Vibekes kveld. Et etter hvert svært så involvert publikum fikk hva de jublet etter. Fuzzpop, rølperock og en scenekontroll få tar etter henne. Tittelen er deg vel unt, Vibeke - og vi tviler på at noen kan gjøre deg rangen stridig. La oss få et par ting klart med en gang. Frøken Saugestad er en liten tjuvradd, som rapper både hist og her. Vi nevner i fleng: There She Goes fra The La’s og I Love Rock & Roll fra Joan Jett & The Blackhearts. Blant annet. Men så lenge det gjøres på denne måten, er det helt ålreit. Vibeke, du er tilgitt. For makan til Kultur 47 ▲
▲ ANMELDELSER ANMELDELSER sjarmerende sceneshow er det lenge siden Storsalen har fått erfare. Med seg i bandet har hun et knippe svært erfarne og spretne medspillere, som gjør sitt for å holde rockemyten i hevd. Inkludert splitthopp og knestående soloer. I tråd med ekte rock’n’roll-standard, våget Vibeke og gutta seg på å forlate scenen etter drøye femti minutter. Hele tre innklapp skulle vel vise hvor feil de tok. I løpet av første ekstranummer får vi også et håndfast bevis på akkurat hvor dyktig denne dama er. Stemmeprakten hun leverer på Weld-hiten Crown Imperial Song, kun støttet opp av en enkel gitar, får frem ståpelsen på selv de mest garvede av oss. Likevel er det rockefoten som er Vibekes store fordel, både på egenkomponerte låter og det hun rapper av historisk materiale. Her viser hun hvilken fordømt god musiker hun er. Selv om Thinkerbell beviste at hun også behersket det sarte og det nære, er det når fuzzpedalen kobles inn at magien er nærmest. Når kvelden avrundes med 99 Luftballons er det hele komplett. Rett og slett en gnistrende velspilt konsert. Av Anniken Eid Kjeserud Et spillesugent Garbage satte et verdig punktum for UKA 2001 i Teltet kvelden 2. november. Ifølge vokalist Shirley Manson var dette gruppas første headliner-konsert på to år, og gruppa viste oppriktig spilleglede hele konserten igjennom. Med det settet Garbage leverte, er det nesten vanskelig å 48 Kultur Knuut, du lyver! Anmeldelse/Bok: Norsk litteraturhistorie fritt etter hukommelsen av Knut Nærum Hvis man skulle være riktig nesevis, kunne man begått en Nærum og latt dette være en bokanmeldelse fritt etter hukommelsen. Men så bedrevitende skal man da ikke være, eller hur? Dette prosjektet kan tolkes som lette spark til selvhøytidelige litteraturvitere. Samtidig er det vanskelig å ikke se Norsk litteraturhistorie fritt etter hukommelsen som en harselas over folks generelle kunnskapsnivå når det gjelder litteratur. Det vil si, vi kjenner forfatternes navn, men ingen har lest bøkene siden de ble tvunget til det via grunnskolepensumet. Den eneste grunnen til at vi eier bøker er fordi vi ble lurt inn i en bokklubb av en bekjent som hadde lyst på sengetøyet de hadde i vervepremie, eller fordi det var posesalg Verdig punktum Anmeldelse/UKA’01: Garbage i Teltet 2. november trekke fram høydepunkter. Hit’ene kom trillende som perler på en snor, ispedd litt nyere materiale innimellom. Hele produksjonen bar preg av at dette er et band i verdensstjerneklasse, og alt, fra lys til lyd, satt som spikret. Dessuten spilte de høyt - skikkelig, skikkelig høyt, og de av Dødens Dalnaboene som har beklaget seg over at de ikke kan høre Ivar Dyrhaugs Beat for Beat, ble neppe mildere stemt. Det gjorde de sannsynligvis heller ikke da publikum skrek ut sin glede over å ha fått bandet tilbake på scenen, for makan til brunstig velkomsthyl skal man lete lenge etter. Shirley Manson kommuniserte meget bra med publikum gjennom hele konserten, var høyt og lavt, småpratet og vitset. En stund befant hun seg faktisk på skuldrene til en av roadiene, men etterlot samtidig ingen tvil om hvem som var sjefen i teltet denne kvelden. Frøken Manson er en myndig dame, ingen tvil om det. Så bra var stemningen og kommunikasjonen mellom band og publikum at det faktisk nesten virket arrogant da bandet bare kom tilbake én gang da hovedsettet var unnagjort. Men det er ingen tvil om at alle som var til stede, såvel band som publikum, hadde en utrolig bra kveld, og bandet kunne sikkert holdt på minst dobbelt så lenge uten at publikum hadde gått lei. Garbage leverte varene på en ærlig, oppriktig og intenst rocka måte, og det er bare å ta av seg hatten for en utrolig bra konsert. MYNDIG DAME: Frontfigur Shirley Manson i Garbage rocket Teltet under UKA. Av Torgeir E. Sæveraas og Anniken Christina Mohr (Foto) på mammut-salget. Dessuten tar bøkene seg forbløffende godt ut i hylla. Norsk litteraturhistorie fritt... er som tittelen lover en mer eller (helst) mindre pålitelig guide til norsk litteratur fra steinalderen til i dag. Nærum dikter i vei for å fylle hullene han ikke husker. For eksempel når en polakk i miljøet rundt Kristianiabohemene blir referert til som Mister Mxyzpltk (for dem som husker Supermann-tegneseriene er dette ustyrtelig morsomt). Eder og galle er det nok av til alle. Som for eksempel: «Kulturen er avgjørende i krig og krise. Det er derfor norske aviser skrev så mye om Robinson-ekspedisjonen mens Norge deltok i krigen mot Jugoslavia». Eller hva med: «Camilla Collett var norsk litteraturs mest berømte slektning i om lag 170 år, inntil det kom ut en roman av dattera til Liv Ullmann». Når Nærum snakker om Torbjørn Egner og Anne-Cath Vestly som forfattere med sterke surrealistiske innslag som syngende kameler og en gutt som har en snakkende pinne som beste venn, tar det helt av. ...fritt etter hukommelsen er en smart bok. Nesten for smart. Det eneste som gjenstår av satiriske krumspring fra Knut Nærum, er bokbål. Av Henning Wisth Klassisk popmagi Anmeldelse/Cd: Joe Maynard’s Favourites av Poor Rich Ones (Rec 90) Poor Rich Ones har vunnet Spellemannprisen, gitt ut tre album, tre EP’er samt bidratt med musikk til flere filmer. De har turnert aktivt i innland og utland i sommer. Bandet samler nå sine beste låter og gir oss albumet Joe Maynard’s Favourites. Joe Maynard er, etter det presseskrivet kan fortelle, en sliten indianer på 46 år fra West Virginia som PRO traff på en pub, hvor de holdt en av mange konserter under sitt USA-opphold i sommer. Joe var lidenskapelig opptatt av musikk, og det var i forbindelse med dette at PRO ga ham alle sine utgivelser, slik at han kunne velge ut de låtene han likte best. Og det har han tydeligvis klart å gjøre. Bandet flommer over av liv og gnist. Her er lett, men kontant rytmebacking, deilige akustiske gitarer, treffsikre koringer og oppfinnsomme keyboardpartier. Jeg elsker det. Framfor alt fordi det til tross for klare inspirasjonskilder (R.E.M. og Radiohead) låter her. Dette er 2001... fortell meg om samtidsmusikk. Joe Maynard’s Favourites er en kanonplate som for hver gjennomhøring sniker seg innpå deg med stadige nye kvaliteter. Det verste med plata er faktisk at jeg ikke klarer å komme med særlige innvendinger mot låtvalget. Det finnes ikke dårlige låter på Joe Maynard’s Favourites, og de beste er susende skudd i vinkelen. Av Tommy J. Halvorsen En avocadogrønn sofa til begjær Anmeldelse/Bok: Når jeg er hos deg av Linn Ullmann (Tiden) Linn Ullmann følger opp suksessdebuten Før du sovner med nok et interessant litterært verk. Når jeg er hos deg er et skritt videre inn i Ullmanns fantasiunivers. Rammen i denne romanen er et ungt pars omfavnelse og like etter en kvinnes fall fra toppen av en bygård på Frogner Plass. Historien om hva som egentlig skjedde, utbroderes i løpet av romanen. Vi introduseres for flere karakterer som på hver sin måte og på hver sin tildelte del av romanen, gjengir hendelser slik de ser dem og husker dem. Og akkurat i skjæringspunktet mellom de ulike karakterenes erindringer og erkjennelser, ligger mye av briljeringen i Når jeg er hos deg. Men det er også her den glipper. Noen steder virker det nesten som om Ullmann er redd for å miste leseren på veien, og skynder seg å leie oss over de smale partiene. Det er ikke alltid heldig, i alle fall ikke hvis hun ønsker å beholde noe av mystikken. Ikke alt er like nødvendig å få opplest og uttalt. Lite blir overlatt til leserens egne veveteknikker når Ullmanns karakterer tetter sitt lappeteppe. Nå skal det sies at dette ikke er en noen graverende feil, bare nok skjønnhetsflekker til å irritere en ellers smakfull leseropplevelse. Linn Ullmann skriver med vidd og innlevelse. Språklig elegant, med en akkurat passelig tilsetning av kvass humor. Krønikeaspektet som drev Før du sovner fremover er også tilstede i Når jeg er hos deg. Fascinasjonen av tidligere tider og slekter går igjen, likeså forundringen over relasjoner og selvbilder. Rent teknisk sitter denne romanen godt etter Ullmanns skreddersydde litteraturviter-mal. Stram disposisjon og levende beskrivelser. Historisk presens i tilbakeblikk gir nærvær og innlevelse. En bok Ullmann nok ville likt å anmelde selv. Ta deg tid til en reise i Ullmanns litterære univers. Strutser og stillhet, rørleggere og søvn, tryllekunstnere og kjærlighet. Her er det nok å ta av. Av Anniken Eid Kjeserud Spennende Anmeldelse/Cd: Circular Movements av S. Møller Storband (TONO) Fakta først: Circular Movements er S. Møller Storbands første plate noen sinne siden oppstarten i 1974. S. Møller har opp gjennom årene hatt mange musikere som senere er blitt profilerte personer i det norske jazzmiljøet. Bandet har base ved Musikerlåfte på Studentersamfundet i Trondhjem. Resultatet: Det er - og har alltid vært - fullt av undergrunnsband innen jazz som har et vell av friske ideér, en og annen god sang, men sjelden ofte modenheten og kreativiteten som må til for å smelte disse elementene sammen til virkelig god musikk. S. Møller Storband klarer det med glans på dette albumet. Triste kvinneskjebner Anmeldelse/Teater: Jeg så en mann på Trøndelag teater De tre kvinnene i Hege Rohdes Jeg så en mann, har alle tragiske historier å dele med publikum. Kari blir gravid som 13-åring. Livet videre preges av alkoholmisbruk, og hun går inn og ut av behandlingssentre, fengsel og mislykkede ekteskap. Andrea får hjelp av en fremmed til å praie en pirattaxi etter en tur på byen med en venninne. Den fremmede blir med henne inn for en kopp kaffe, men nekter siden å gå. Johanna var gift i 35 år med en mann som drakk og bedro henne med andre kvinner. Rohde har basert sitt stykke på samtaler med virkelige trondheimskvinner, likevel er det som om den realistiske slagkraften mangler. Monologene framføres mens skuespillerne står eller sitter på det samme stedet på scenen hele teksten igjennom. Da kreves det at historiene som fortelles er så sterke og nyanserike at skuespillerne kan spille ut sin karakter gjennom teksten. I Jeg så en mann har skuespillerne rett og slett fått for lite spillerom. Til tross for flott skuespillerinnsats, blir det likevel noe flatt og monotont over det hele. Hovedproblemet ligger i teksten, som bare glimtvis griper publikum. Kari er ei dame som ikke legger fingra i mellom, og Kine Bendixen griper når hun skildrer det siste møtet med sønnen; «æ e gla i dæ mamma, men æ hate dæ når du drekk». Deler av monologen bærer imidlertid preg av oppramsing og monotoni. Helga Wendelborg skildrer Andreas’ mareritt så vi til tider kan dele frykten hennes, «kommer han etter?». Likevel blir det hele for heseblesende, monologen ender brått og uforløst. Mest vellykket er Gerdi Schelderups Johanna. Hennes tragiske historie rommer nyanser av både svart humor og en trassig vilje til å overleve. «En blir da vel aldri for gammel til å danse», konkluderer hun. I tillegg tar Schelderup de tenkepausene som kreves når en person ser tilbake på et langt liv - hun minnes så publikum også tror det hun har å fortelle. Stykket bindes sammen av sanger som blir vakkert framført av Maija Skille. Kjærlighetssangene med melodier av Asgeir Skrove og Hans Rotmos tekster, Dette er storbandjazz som engasjerer, og tar tak i lytteren. Det innehar også de nyansene som gjør et album spennende å lytte på. Albumet har ellers den unike kvaliteten at det blir bedre og bedre dess lenger du beveger deg ut i det, og mot slutten begynner du å ønske at det var dobbelt så langt som de seks komposisjonene det til slutt stopper på. Synd at det kun ble plass til seks, men det skyldes åpenbart økonomiske begrensninger. Spesielt vokalist Heidi Skjerve imponerer med sin såre og innlevelsesfulle vokal, men også spontaniteten og den musikalske nerven til de andre musikerne gjør dette til et meget spennende album. Lyden av levd liv og det «sunne soundet» fra alle musikerne duver modent mot deg. Her oser det av talentfulle jazzmusikere. Circular Movements er et av disse albumene som kommer rekende og tilfeldigvis blir brakt på land og inn i spilleren. Slik musikk bør aldri få seile sin egen sjø. Fram med årgangsvinen. IKKE FULL KLAFF: Forestillingen Jeg så en mann manglet det lille ekstra. preges imidlertid av banaliteter og tilløp til «nødrim». Dersom det er kontrasten mellom en klisjéfylt ukebladromanverden og de tre kvinnenes krasse virkelighet sangene er ment å illustrere, fungerer de derimot godt. Til tross for enkelte sterke øyeblikk og godt skuespill mangler monologene i Jeg så en mann det lille ekstra som gjør at de fester seg i publikum. Dessverre er de tre triste kvinneskjebnene ute av sinn så snart vi har forlatt Teaterkjelleren. Av Christin Dammen og Margarida Paiva (Illustrasjon) S. Møller Storband har med Circular Movements bevist at de har masse av talent. Et praktfullt og interessant jazzalbum. Av Tommy J. Halvorsen Med livet som innsats Anmeldelse/Bok: Wera. Flukten fra Babij Jar av Tore Strømøy Livet er for kort til å lese bøker av Tore Strømøy. Hvis du ikke visste det, vet du det nå. Ikke gjør samme feil som meg. Av Henning Wisth
Page 1 and 2: Under Dusken studentavisa i Trondhe
Page 3 and 4: 4på gata - Hva synes du om kantine
Page 5 and 6: Strid om student.no Studentpolikern
Page 7 and 8: 1 0 % S T U D E N T R A B A T T 10%
Page 9 and 10: Slutt for Dragvoll postkontor Etter
Page 11 and 12: 20 Kronikk KRONIKK Hvorfor er den a
Page 13 and 14: MENINGER NSU-svindelen I siste utga
Page 15 and 16: ▼ sier Maren. Helt risikofritt er
Page 17 and 18: ▲ Lettbeint pop og sukkertøy for
Page 19 and 20: Sex, løgn og videotape Dommeren se
Page 21 and 22: Dritings før Dagsrevyen Literkrus
Page 23: Vi løfter oss fra Gamle Kjemi til
Page 27 and 28: MIN ANBE FALING Navn: Tobias Drogse
Page 29 and 30: 56 Kultur MUSIKK Sløy solskinnssou
Page 31: eturadresse Under Dusken postboks 6

Kastet masken - Under Dusken

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?