Kastet masken - Under Dusken

▼
sier Maren.
Helt risikofritt er ikke dagens
operasjoner heller.
– Faren er der, men den er jeg villig
til å ta, sier Shevana Bianca.
Hun virker sikker, til tross for at
beslutningen om kjønnskorrigeringen er
relativt fersk.
– Min transseksualitet har vært i meg
hele tiden. På en eller annen måte har
det ligget under overflaten. Veldig
undertrykt. Jeg søkte tilflukt i
elektronikken og har i perioder nesten
vært sykelig opptatt av den.
Odd hadde aldri kjæreste. All tid ble
brukt til den altoppslukende interessen.
– Noen hendelser i barndommen, som
jeg ikke ønsker å gå inn på her, har ført
til at mange følelser har blitt satt til side,
sier Shevana Bianca og ser ned på lilla
neglelakk og perlering.
Men det handler om mye mer enn bare
klær og sminke, selv om hun erkjenner
at hun er litt forfengelig i det stadiet hun
er i nå. Shevana føler hun var kommet
«til veis ende» som mann.
– Jeg har på mange måter ikke den
«vanlige» transseksuelle historien, i og
med at dette først dukket opp til overflaten
i sommer, forteller Shevana Bianca.
VITENSKAP OG ALVOR: Maren Rose Melz holder foredrag
om den vitenskapelige delen av transseksualitet under en
temakveld som ble arrangert av Sexologigruppa i Trondheim.
28 Reportasje
Kanskje er det ikke så uvanlig likevel.
Psykolog og sexolog Tore Langfelt sier
at man i den senere tid har gått bort fra
den tradisjonelle oppfatningen.
– Før måtte man ha mislikt kjønnet sitt
helt fra barndommen av og ha oppført
seg som det motsatte kjønnet fra man var
bitteliten. Etterhvert har man innsett at det
hele er betraktelig mer sammensatt,
forklarer Tore Langfelt.
Shevana Bianca er ikke alene om å
være transseksuell ved NTNU. Men hun
er den eneste som er villig til å uttale seg.
– Jeg håper med dette å kunne hjelpe
andre i samme situasjon og ufarlig- og
alminneliggjøre transseksualitet. Hvis
noen har lyst må de gjerne ta kontakt.
– Du er ikke redd for negative
reaksjoner fra universitetsmiljøet?
– Klart det alltid er en fare at folk har
fordommer. Men den risikoen må jeg ta.
Mine erfaringer har som sagt bare vært
positive til nå. Noen vil alltid ha problemer
med det ukjente. Men jeg vet jeg er
såpass faglig godt kvalifisert at jeg faktisk
må bli tatt på alvor..
– Hvordan har det vært å stå frem som
transseksuell?
– De største problemene er av den
trivielle sorten. Kan du fortelle meg i
hvilken skobutikk her i byen du finner
høyehælte, nette pensko i størrelse 44?
Hvilken garderobe jeg etter hvert skal
bruke på SATS? Og hvilken av
toalettypene skal jeg velge? Inntil videre
bruker jeg herretoalettet, men en løsning
er kanskje å ta i bruk hadikappdoen, ler
hun.
Fra spøk til alvor. Shevana forteller at
det verste var å gå rundt og grue seg til
å fortelle om avgjørelsen til venner og
bekjente. Men så erfarte hun at de største
problemene faktisk er de man lager selv.
– Alt har gått greit og merkverdig
knirkefritt. Søsteren min og vennene mine
har alle støttet opp og vært fantastiske.
En av disse er Odd Pedersen, som har
tjenestegjort i hæren med nåværende
Shevana Bianca.
– Klart jeg ikke kan legge skjul på at
dette kom som et sjokk. Men han er jo
fremdeles den samme, han viser bare
andre sider av seg selv. Jeg har kjent ham
i 22 år.
– Du sier fremdeles han?
– Ja, jeg velger å si han inntil videre.
Jeg har aldri hatt en ringeste anelse om
at noe sånt lå under overflaten. Han har
hatt denne altoppslukende interesse for
elektronikk, så jeg har sett på dét som
forklaringen på at han aldri har hatt
kjæreste. Men det var aldri noen feminine
trekk ved ham som skulle tilsi dette.
Forrige helg var Shevana Bianca på
besøk hos vennen fra militæret.
– Jeg føler meg overbevist om at dette
er oppriktig. Ikke bare en fase. Han
virker veldig reflektert og bestemt på å
gjennomføre dette, sier Odd Pedersen.
En annen kamerat er Trond Erik
Jentoftsen, som delte kjøkken med Odd
på Steinan studentby i mange år.
– Jeg begynte vel å ane ugler i mosen
da jeg hørte dette om navneskiftet, ler
Trond Erik.
– Han var en rolig type, som har skjult
sin feminine side veldig godt. Jeg ble
fortalt det over telefonen. Sjokket var
likevel stort da jeg møtte ham i forbindelse
med et seminar i Trondheim tidligere i
høst. Litt utilpass var jeg til å begynne med,
men det er en vanesak. Nå føler jeg at
jeg snakker med den samme personen
som før, forklarer Trond Erik.
Noen mennesker tror kanskje
transseksualitet bare er et motefenomen.
Det mener verken Shevana Bianca eller
forsker Agnes Bolsø.
– Ærlig talt, folk skjærer ikke av seg
pikken eller brystene bare fordi det er gøy.
Dette er blodig alvor for de det gjelder.
Folk gjør ikke dette som en flopp, det er
en altfor stor påkjenning. På samme måte
som ingen er homo fordi det er mote, sier
Bolsø
Hun er ansatt ved Institutt for
tverrfaglig forskning, og skriver
doktoravhandling om maktaspektene i
erotikk. Hun mener samfunnets norm om
å ha kropp og identitet som ett bestemt
kjønn er altfor streng.
– Dette kunne vært annerledes. kravet
til kjønnslig orden blir sett på som ren
natur, men kan like gjerne sees på som
et kulturelt skapt press. Historien om
seksualitet er også en historie om
samfunnsmessig makt. Du vet sikkert
med deg selv at du blir litt desperat med en gang
du blir i tvil om hvilket kjønn et menneske har.
– Joda, det stemmer det.
– Å være kjønn på mange ulike vis burde vært
legitimt. Dessverre har man ikke kommet så lang.
jeg forstår veldig godt at transseksuelle føler de må
gå gjennom den store påkjenningen et kjønnsskifte
er. samfunnet godtar ingen ting annet enn kvinne
eller mann. Hvis det ytre ikke stemmer med det indre
sier samfunnet at noe er galt. Det er fryktelig synd
at det er sånn.
Tilbudet for transseksuelle i Norge er foreløpig
ikke mye å skryte av. På plastiskkirurgisk avdeling
på Rikshospitalet har tilbudet om operasjon vært ute
av drift i en stund
– Det tok et halvt år fra jeg kontaktet legen første
gang til jeg fikk time hos psykologen. Altfor lenge,
spør du meg, sukker Shevana Bianca.
Ifølge hjemmesiden til Landsforeningen for
transseksuelle har to av 50 som står i kø for operasjon
tatt livet sitt. En tredje ble reddet i siste liten.
– Før var det et råd som forberedte de
transseksuelle på operasjon. Dessverre har dette også
vært nedlagt i noen år. Men det ser ut som vi skal
få det opp på føttene igjen ganske snart. Alt har med
økonomiske midler å gjøre, sier sexolog og psykolog
Tore Langfelt.
På hans privateide Institutt for klinisk sexologi
og terapi tar de også imot transseksuelle til
behandling. En behandling Shevana Bianca håper
å komme igang med så fort som mulig.
– Noe av det vanskeligste har vært å vite hvor
man skal begynne. Det er få fagpersoner på området
i Norge i dag. Jeg meldte meg ganske kjapt inn i
Landsforeningen for transseksuelle, og der har jeg
fått mye hjelp. Men det var flaut å betale
kontingenten, for det står jo på regningen hva den
går til, ler Shevana Bianca.
I dag er hun langt tryggere på å vise sin nye
identitet offentlig.
– Man kunne jo øve seg hjemme, for så en dag
«komme ut» som en dame. Jeg har heller valgt å ta
det gradvis, ikke skjule noen ting. Det begynte med
at jeg gikk til frisøren og sa at «nå vil jeg ikke klippe
håret. Du skal farge det. Dessuten vil jeg ha hull i
ørene», forteller Shevana.
Hun har utvidet garderoben en del, men mye står
ennå igjen. Det går ett skritt av gangen på det området
også. Men hun gleder seg veldig til å kjøpe sitt første
skjørt. Men mest av alt, med optimisme i stemmen:
– Det blir fantastisk å endelig få ha sex som
kvinne.
FAKTATRANSSEKSUALITET
En sjelden kjønnsidentitetsforstyrrelse der biologisk
kjønn og psykologisk kjønnsidentitet ikke stemmer
overens. Det karakteriseres ved at vedkommende
har et sterkt ønske om å bli anerkjent av samfunnet
som et medlem av det annet kjønn. Man kan ikke
forandre på kjønnsidentiteten hos en transseksuell,
like lite som man kan forandre den hos et annet
menneske. Den eneste behandlingsmåten som har
vist seg fremgangsrik er å forandre kroppen til det
kjønnet han eller hun ønsker å være. Transseksualitet
og seksuell legning er to forskjellige
ting. Legningen hos transseksuelle er jevnt over
normalfordelt. Landsforeningen for transseksuelle
(LFTS) har hjemmeside www.lfts.n. Hvis noen ønsker
å ta kontakt med Shevana Bianca Aquariux har hun
e-mail:shevana@fysel.ntnu.no
Inn i varmen
De transseksuelle har lenge stått utenfor
det gode selskap. Mens homsene
stolt entret filmlerretet, var de transseksuelle
i beste fall et komisk innslag.
Nå er de på vei inn i varmen. Så også i
populærkulturen.
I den senere tid har temaer som homofili og
transseksualitet dukket stadig oftere opp på
dagsordenen. I tråd med denne samfunnsmessige
utviklingen, ser vi også en stadig jevnere strøm
av filmer som tar opp disse temaene. Mange filmog
medievitere snakker om den nye skeive
bølgen, som nå for første gang tar opp temaer
som homofili og transseksualitet på de involvertes
nivå. Slutten av 1980-årene og særlig 90-årene
kunne by på en aldri så liten holdningsendring
i forhold til hvordan homofile ble fremstilt på film.
Mens skeive karakterer tidligere var forbeholdt
en skjebne med sinnssykdom, død og fordervelse,
opplevde man nå å se handlekraftighet, stolthet
- og til og med lykke, i filmer som Go Fish (1994),
Beautiful Thing (1996) og Fucking Åmål (1998).
Så langt, så vel. Riktignok var denne
anerkjennelsen sentrert rundt homofile og
lesbiske, men man var da et stykke på vei.
Transseksualitet ble fortsatt behandlet som et ikketema,
og i beste tilfelle som et komisk innslag.
Dragqueens ble den nye slageren, med menn som
kledde kjoler og løspupper bedre enn sine stutte
medsøstre. En lettsindig karakter med lange ben,
kort moral og bevæpnet med slagkraft både i røst
og replikk. I filmer som The Adventures of
Priscilla, Queen of the Desert (1994), The Birdcage
(1996) og Flawless (1999), finner vi den klassiske
dragqueen. Her blir hele konseptet om identitet
og kjønn lagt under hælene på en overpyntet
melodramatiker.
Fortsatt er det dette bildet som dominerer når
transseksualitet skal illustreres. Sannheten er en
helt annen, og kanskje ikke like
publikumsvennlig. Riktignok skapte Neil Jordan
furore med sin The Crying Game i 1992, men
fortsatt var det tragedien og mystikken som satte
sitt preg. En utvikling vi kjenner igjen fra kampen
for å «normalisere» temaet homofili.
Av Gøril Forbord (tekst), Mathias Molden (foto)
De senere årene har det derimot blåst en
og Siv Solberg Dolmen (foto). mildere vind over de transseksuelles Boys Don’t Cry
FAKTATRANSVESTISME
Kjennetegnes ved at et menneske har behov for og
glede av å tidvis å ikle seg det annet kjønns klær.
Må ikke forveksles med transseksualitet.
FAKTASEXOLOGIGRUPPA I TRONDHEIM (SGiT)
Sexologi er læren om menneskelig seksualitet. SGiT
er et forum for sexologiinteresserte som mener det
er viktig med forskning på seksualitet, seksualopplysning
og seksualpolitikk. SGiT er en tverrfaglig
gruppe av og for studenter i Trondheim. De jobber
for at undervisning i sexologi skal bli tatt på alvor,
og arrangerer studiesirkler, film-og diskusjonskvelder
og seminarer. For mer informasjon mail
sexologi@hotmail.com
lerretsopptredener. Filmer som Boys Don’t Cry
(1999), Alt Om Min Mor (1999) og kinoaktuelle
Hedwig And The Angry Inch (2001) har vist at
også filmer om «ekte» transseksuelle kan fenge
det store publikum. Med Boys Don’t Cry ga
Kimberly Peirce oss et til tider ubehagelig nært
innblikk i livet som ung transseksuell i den
amerikanske småbyen. Den sanne historien om
Teena Brandon/Brandon Teena var en av de første
store publikumsuksesser som våget å fremstille
kjærligheten. Skuespiller Hillary Swank og
medspiller Chloe Sevigny viste både gleden ved
å oppdage sitt sanne jeg, og fortvilelsen over
reaksjonene fra samfunnet og nærmiljøet. En film
som krever ettertanke og forlanger respons.
Mye av denne ærligheten finner vi også i
Hedwig And The Angry Inch. Men her har man
gått et skritt videre, og involverer også humoren
og selvironien. John Cameron Mitchell innehar
både regi og hovedrolle, som den kjønnsopererte
Hansel/Hedwig. Filmen er basert på et
rocketeater-stykke som gjorde stor suksess off-
Broadway i perioden 1998 – 2000. Mye av
konseptet kan kanskje minne om smått
legendariske Rocky Horror Picture Show fra 1975,
men det er bare utenpå. I Hedwig And The Angry
Inch viser Mitchell både nerve, kulturkritikk og
selvinnsikt. Alt til tonene av utmerket glamrock.
Andre aktuelle filmer er den thailandske
volleyballkomedien The Iron Ladies og
dokumentaren Southern Comfort. Begge har gått
sin seiersgang over filmfestivaler verden rundt,
og er i høst å finne på henholdsvis Bergen
Internasjonale Filmfestival (BIFF) og Oslo
Filmfestival. Og når transseksualitet til og med
dukker opp i den ultrakommersielle tv-serien Ally
McBeal, skulle det være gode tider i møte for den
ignorerte lillesøsteren innen skeiv kultur. Endelig.
Av Anniken Eid Kjeserud
Reportasje
29