Kastet masken - Under Dusken

More documents

Recommendations

Info

MIN STUDIE TID Navn: Per Ivar Maudal Stilling: Direktør i Studentsamskipnaden i Trondheim (SiT) Utdannelse: Teoretisk fysikk, pedagogikk og norsk – Hva studerte du? – Da jeg begynte i 1962 var jeg ikke i tvil om at det måtte bli teoretisk fysikk, for det var det vanskeligste. Etter to og et halvt år på Blindern fikk jeg ikke utsettelse fra militæret lenger. Da jeg var ferdig på Befalskolen hadde jeg plutselig giftet meg, og kona gikk på Trondheim Lærerhøgskole. Dermed ble det fysikk i Trondheim fra 1966, og her har jeg blitt siden. Da studerte jeg ferdig cand.mag i en rasende fart. Men så begynte det å nærme seg en spennende tid i norsk studentpolitikk. – Det begynte å nærme seg 1968? – Ja, og jeg begynte å bli opptatt av mer enn studier. Jeg begynte med studentpolitikk - studentutvalget på Lærerhøgskolen, Studenttinget, Hovedkomitéen for Norsk Forskning og det første interrimstyret for Universitetet i Trondheim. Studentpolitikken var så spennende, og så studerte jeg litt på si; matte, fysikk, norsk, ped.sem.. – Du studerte kanskje ikke i like rasende fart nå lenger? – Nei, jeg var nok en ganske dårlig fysikkstudent i denne perioden. Jeg begynte på hovedfaget og har masse eksamener i fysikk. Men noen fysiker kan jeg knapt kalle meg i dag. – Hvilken politisk gruppering hørte du til på denne tida? – Altså, den gang var det nesten ingen grupperinger til høyre, og sosialdemokratene var helt usynlige. På venstresiden var det vel en 14 - 15 grupperinger utenpå hverandre. Men jeg hørte ikke til noen spesiell. – Men du gikk i demonstrasjonstog? – Ja, det hendte jo. Vietnamkrigen, blant annet, skapte mange demonstrasjonstog. – Studentene var kanskje mer engasjerte den gangen? – På denne tiden var jo problemet at auditoriene var altfor små for allmannamøtene. Selv var jeg spesielt opptatt av å bedre selve studenthverdagen. – Men ble det noen skikkelige fester midt oppe i all denne studentpolitikken? – Altså, det er en ting jeg ikke drev så mye med, å feste på Samfundet. Andre festet nok mer enn meg, for jeg var jo gift og fikk barn allerede i 1967. Men noen fester, det ble det jo. Av Kjersti Nipen En tv-serie fattigere SIMEN SIER Pizzagjengen er slutt. Det føles litt tomt. Juryen er ute for å bestemme seg: Var Pizzagjengen en god serie, eller er det bare Venner for livet som har tapt seg? For egen del stiller jeg meg bak gutten som i et leserinnlegg til Bergensavisen hevdet at «Pizzagjengen er THA BOMB!». Ikke siden Transformers gikk på SKY Channel har jeg gått til skrittet å stille inn vekkeklokka etter programoversikten for ikke å gå glipp av en episode, og da TV2 for to uker siden uten forvarsel opplyste at «og dette var for øvrig den aller siste episoden som er laget», føltes det omtrent like maktesløst og uforløst som da kona (Diane Keaton) til Michael Corleone i Gudfaren lenge etter sitt mislykkede svangerskap forteller ham at hun ikke spontanaborterte den gangen, men rett og slett bestemte seg for at hun ikke ville ha noe barn med ham slik han holder på, planlegger å ta livet av broren sin osv. Pizzagjengen ble i starten slett ikke gjenstand for en hengiven kultus a la for eksempel Twin Peaks, og i de aller første episodene var det et godt spørsmål hva som egentlig var så ekstraordinært med tre venner i post-collegeetableringsfasen som jobber på en pizzarestaurant. Vitsene var bløte, dialogen manglet dynamikk, karakterene var hule, og noen ganger virket det som selv lattermaskinen kviet seg for å le. Jeg kjenner en som ble mobbet helt på grensen til det forsvarlige fordi han på et tidlig tidspunkt gikk rett ut og kjøpte hele første sesong på DVD. Pizzagjengen? På cd-plater!? Hvorfor. I. All. Verden? Nei, det er bare for å ha den, liksom. Men det går bra med ham nå, og spørsmålet er om denne fyren ikke bare i et tilfelle av klarsynthet ante at serien skulle komme til å vokse seg stor og sterk og ende opp som en nyskapende, formmessig eksperimenterende sitcom. Snart forsvant den opplagt begrensende pizzarestaurant-orienteringen, originaltittelen Two Guys, A Girl & A Pizza Place ble til Two Guys & A Girl - når Andersen Consulting kan, hvorfor kan ikke vi? - og manusforfatterne fant på et eller annet tidspunkt ut at vi jo ikke nødvendigvis trenger å få dere seere hylende av latter; noen ganger holder det at dere humrer litt. (Typisk ikkegapskrattende-men-likevel-ganske-artig-øyeblikk: Når Berg i en retrospektiv episode fra seint åttitall ser på MTV og utbryter at «these Milli Vanilli guys are awesome. It’s like their music sounds so effortless. You know? It’s like they’re not even singing.») Det er en tendens til å måle alle moderne situasjonskomedier opp mot Seinfeld og den presise det har jo jeg også tenkt på!-resonansen som lå i Jerrys hverdagsbetraktninger (og som ga støtet til en generasjon av leserbrevskribenter som lurer på, unnskyld at jeg spør, men hvorfor er det 13 biter i Smil-sjokoladen når det står på pakken at den er «som skapt for å deles»?), men man glemmer gjerne at det finnes Seinfeld-episoder der det mest morsomme i løpet av 25 minutter består i hvorvidt Kramer kommer til å entre døren på samme pussige måte som han alltid gjør, noe som egentlig bare er morsomt de to - la gå, tre - første gangene. Og særlig sympatisk er det vel ikke at Jerry aldri klarer å avstå fra å glise av sine egne vitser. Pizzagjengen maktet etter hvert å bevege seg vekk fra både den skoledannende stand-upmonologen og den rutinepregete kafésamtalen, som jo er plot devices både Venner for livet og Seinfeld fråtser i: Har dere for eksempel sett den episoden fra den siste sesongen der de ikke sier noen ting i løpet av hele programmet? Den er søren meg noe av det beste på stumfilmfronten siden Unni Straumes nittitallsfilmer. Det er en videre en følelse av at Pizzagjengen, trass i sin tøvete kontekst, likevel har noe til «budskap» å komme med. Den aller siste episoden - der amerikanske seere altså kunne stemme over internett på hvem av Sharon, Irene og Ashley som skulle ende opp som gravide - problematiserer den moralske desillusjonen som kan ramme noenogtjueåringer på selvrealiseringskjøret: Når Ashley avfeier enhver henvendelse omkring hennes graviditet med at hun har et jobbintervju å rekke, blottstiller hun et - muligens/muligens ikke - rådende tankesett der den offisielle policyen lyder at abortinngrep og samlivskriser er noe man synes å kunne plotte inn midt mellom en lunsjavtale og en boligvisning. Men nå er det altså slutt. Eller? Under et tilfelle av fantomsmerter som følge av Pizzagjengens endelikt ble jeg sittende foran tv til langt på natt en tirsdagskveld, og det var rundt midnatt at det satte inn, lyset i tunnelen. Reprisesendingen av Nyhetsblikk, NRKs aktualitetsmagasin med en kulturell profil, der Erik «punkterte lunga på direkten» Aasheim med en kledelig Knut Olsensk moralsk indignasjon raser over alt fra bibliotekenes innkjøpsordning til fraværet av norsk-pakistanske forfattere på Aschehougs høstfest («gav ikke Khalid Hussain i 1986 ut Pakkis?! Burde det ikke ha skjedd noe i løpet av denne tiden? Har vi ikke, folkens, kommet lenger enn dette?!») overbeviste meg om at Aasheim kan være mannen til å sette Pizzagjengen oppstandelse på dagsorden. Det finnes nemlig fanatikere på internett som lever og ånder for en (muligens apokryf) uttalelse fra fjernsynsselskapet ABC om at Pizzagjengen ikke er «offisielt» gått inn, og at «programmet kan returnere en dag i framtiden» dersom «etterspørselen er stor nok». Erik Aasheim, der har du noe det kunne være en idé å sjekke opp. Av Simen V. Gonsholt og Christian Hartmann (Illustrasjon) Reportasje 39
Dritings før Dagsrevyen Literkrus med bayer, pølser og tilløp til ompa-musikk. Skaptyskerne på Oktoberfesten i Dødens Dal spyttet ikke akkurat i seidelen. — Faen, jeg må tisse NÅ, klager jenta foran i køa. — Stikk å piss i skogen der da, sier sidemannen hennes og peker på en glissen åpning med et par nakne grantrær nedenfor Hovedbygget på Gløshugen. Begge to, i likhet med en god del andre i køa, har drukket andre ting enn Litago til lunsj. Jenta vurderer situasjonen: Å gjøre sitt fornødne bak ei smal gran knappe hundre meter fra ei 250 meter lang kø i fullt dagslys. — Drit i det. Jeg venter til vi kommer inn. Jenta og hennes lett animerte køpartner kom aldri inn i Dødens dal denne dagen. Klokka 13.45: Køa snirkler seg 150 meter opp bakken mellom inngangen til Dødens dal og Gløshaugen. Klokka 14.00: Teltet åpner. Køa kan nå observeres fra Gamle Kjemi. Klokka 14.35: Teltet er fullt, inngangen stenges. 250 meter med ukvemsord fra køa. Da er det kjekt å ha pressepass. Spørsmål man stiller seg når man er vel inne: Hva er det som er så vidunderlig ved å drikke forvokste halvlitre midt på dagen i fire plussgrader? Er pølsene spesielt gode i Dødens dal? Og når ble SÅNN ER DET DER: Fire Bayer og stemningen er akkurat som i Tyskland. Tror vi. 40 Reportasje halvrølpete coverversjoner av D.D.E, sunget av fulle menn i dress på ungdomsskoletysk, så rasende festlig? Det hele er nok et spørsmål om sammenhenger. Hadde ikke Oktoberfesten blitt arrangert i forbindelse med UKA, hadde det nok vært lite kø og godt med plass i teltet. For strengt tatt er ikke Oktoberfesten stort annet enn en unnskyldning for å komme sammen, drikke øl av store glass, bestille «Ein bier undt eine knabbwurst, bitte!» og generelt bli full og høylydt på en hverdag. Nå virket det som om de fleste hadde det svært så hyggelig. Det blir gjerne det når UKA klarer å tappe øl for nærmere en halv million kroner en tirsdags ettermiddag. PS: Bunnpris ved Samfundet dro også veksler på Oktoberfesten. Litt før klokka åtte på kvelden var nemlig alle kjøleskapene i butikken ribbet før øl. Mange hadde åpenbart ikke tenkt å ta kvelden selv om Teltet hadde gjort det. Av Jan-Are Hansen og Anders Hanevik (Foto) DØDT FØR DALEN: Det var kanskje ikke det de hadde drømt om, å stå en time i kø for å møte stengte teltduker. Men Bunnpris har jo alltids øl å by på. TETT GJENNOMSTRØMNING: Beina i kors og snik i køen. På jakt etter arbeidskraft? Noen som planlegger nyansettelser etter jul? I januar neste år vil Under Dusken lage et eget bilag med stillingsannonser - rettet direkte mot uteksaminerte studenter fra NTNU og Høgskolen i Sør-Trøndelag. Når vi samtidig vet at sju av ti studenter leser hvert nummer av Under Dusken (kilde: Norsk Gallup), kan vi trygt fastslå at en stillingsannonse i vår avis er en unik metode for å nå fram til ny arbeidskraft.
Page 1 and 2: Under Dusken studentavisa i Trondhe
Page 3 and 4: 4på gata - Hva synes du om kantine
Page 5 and 6: Strid om student.no Studentpolikern
Page 7 and 8: 1 0 % S T U D E N T R A B A T T 10%
Page 9 and 10: Slutt for Dragvoll postkontor Etter
Page 11 and 12: 20 Kronikk KRONIKK Hvorfor er den a
Page 13 and 14: MENINGER NSU-svindelen I siste utga
Page 15 and 16: ▼ sier Maren. Helt risikofritt er
Page 17 and 18: ▲ Lettbeint pop og sukkertøy for
Page 19: Sex, løgn og videotape Dommeren se
Page 23 and 24: Vi løfter oss fra Gamle Kjemi til
Page 25 and 26: ▲ ANMELDELSER ANMELDELSER sjarmer
Page 27 and 28: MIN ANBE FALING Navn: Tobias Drogse
Page 29 and 30: 56 Kultur MUSIKK Sløy solskinnssou
Page 31: eturadresse Under Dusken postboks 6

Kastet masken - Under Dusken

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?