Kastet masken - Under Dusken

SORT FÅR: Glohaugen skal snart bli måltid for sultne studenter fra Voss. (Foto: Privat)
Hodejegere
– Du må nok ta i hovudet, sier han.
Jeg synes det ville vært mye greiere å bruke
bestikket. Det synes ikke Jan Arild.
– Nei. Berre ta hovudet i beggje hender og så
knekker du.
– Ja, den får du bare leggja på
resteskåla.
Dette er ikke fora for
argumentasjon. Men en
tanngard er sjelden en del av
mine middagsopplevelser.
Hodeguiden Jan Arild er
allerede ved neste steg. Han holder hodet i begge
hender og bender det fra hverandre. Deretter bærer
det til resteskåla med kjeven. Det er få muligheter
for å vri seg unna. Smalahovet er varmt, klamt og
tørt. Nesten som å ta på solbrent hud. Fargen er nokså
lik solsenterdama på hjørnet. Jeg tar en stor slurk øl,
løfter forsiktig opp sauehodet og føler meg ganske
34 Reportasje
mye tøffere enn for to timer siden, da Halldor fotograf
og jeg satt på bussen.
– Me må prøva å sosialisere oss litt då, hadde
Halldor sagt.
– Ja, med litt andre enn sauen, hadde jeg svart.
Vi var på vei til et hotell på Moholt. Andre på
bussen skulle sikkert noe gøy. Ansiktene gledet seg.
Halldor og jeg, derimot, vi skulle tre inn i en barbarisk
neandertalerverden.
– Du får hovudet på eit fat, sa Halldor på klingede
Hardanger-dialekt.
Jeg tenkte på barnehagen. Middag klokka to. De
eneste middagene jeg husker i løpet av fem år var
de to jeg ikke spiste. Da jeg gjemte meg. Den gangen
fisken kom hel, med finner og hode, og da noen ropte
at blodpuddingen var klar. Jeg synes begge rettene
er nært beslektet med et sauehode.
– Heima er det en lukket familiegreie. Man ber
aldri folk heim når dette skjer, sier vår guide Jan Arild
Skjervheim.
Han snakker om smalahovespising på Voss.
Festsalen er fylt med nitti mennesker, eller rettere sagt
vossinger. Omtrent førti av disse barbarene er
studenter. Så også med Jan Arild.
En snodig stemning tynger salen. På en side virker
det som om vi skal innordnes i en sekt, på en annen
side er det en sånn nå-gjør-vi-noe-vilt-dere-stemning.
Noen ler hysterisk. Den samme følelsen dukker opp
som da jeg prøvde å komme inn på et utested kledd
ut som en gedigen banan. Noe er galt.
Foran hele forsamlingen står Trondheims
smalahovegründer, Terje Midtbø, og viser en liten
bildeserie om hvordan en bæ blir mat.
– Eg hugsar fyrste gongen eg kom til Trondheim
med hovuder til festen. Då rann det blod frå
tilhengjaren, he-he.
Han trykker på en knapp og bildet av en haug
med krøllete sauehoder stirrer på meg.
– Sånn byrjar det, gliser Terje Midtbø, og vipper
lett på bunadskoene.
Så forteller han om hele prosessen. Om at man
først må svi av all pelsen og legge hodene i saltlake
i to døgn. Deretter blir hodet røkt i to døgn, før det
ender i velbekomme.
– Jasså, ingen av dykk har ete smalahovude før
nei, he-he-he. Då er det berre å grua seg he-he-he,
sier karen på andre siden av bordet liksomjovialt.
Skepsisen min til dette folkeferdet brer seg. Det
virker som de godter seg over å se min villfarelse.
– Eg er son av ein sauebonde og har alltid ete
smalahovud, så ja, nei, det har eg alltid ete, og det
er godt, synes eg då, men det er klart at det ikkje
er alle som likar det, nei, ja, men det er alltid artig
å ha med seg nye på smalahovudfest, ja, nei, sier
Jan Arild før han reiser seg, skåler og drar historien
om da han skulle frakte smalahover på toget fra Voss
til Bergen.
Om de to australske damene som satt rett ovenfor
han, og at han plutselig oppdaget av blusen til den
ene fruen begynte å bli rødflekket. Og at blodet kom
fra en kjent bag på hattehylla. Skål.
Dørene ved kjøkkenet slenges opp. Ut kommer
hodeligaen. Det halve hodet foran meg ser i taket
med sløvt blikk.
– Din smiler mer enn min, sier jeg til Jan Arild.
– Ja, då er det berre å skrella tunga. Og ja, du
må ta i ho, svarer han.
Sauer har ruglete tunge. Og siden dette visstnok
skal være det beste kjøttet, skal man spare tunga til
HODEGUIDEN: Jan Arild Skjervheim passer på at jeg ikke spiser ørebrusket
slutt. Resonnementet blir at resten må være et
helvete. Jeg pirker litt borti hodet med gaffelen.
Skinnet er rynkete og minner ikke om annet en
akkurat det det er. Nemlig hud.
– Jau, no må du dra av skinnet så du kjem til
kinnet, kommanderer Jan Arild.
Veier utenom finnes ikke. Det er bare å snitte i
det brungrå, stramme laget og dra det av. Under
ligger det mørkerødt kjøtt.
– Det smakar som fårikål, sier Halldor. Jan Arild
er tydeligvis sulten og haster videre gjennom knollen.
– Nå må du skjæra hardt rundt kantane der. Ja,
det er berre å fylgja kjevebeinet, sier han.
Det er da jeg finner tanngarden. En litt lang en
med en del hull i. Tankene flyr øyeblikkelig til
røslyng og fjellet i august. Men nå ligger tennene
her sammen med poteter og kålrabistappe.
Lukten av brent kjøtt brer seg. Jeg har akkurat
skåret over mulen - bort med neseborene og grav
etter leppene. Lukten minner om pølser man har
glemt ved bålet, og finner når det blir morgen. Men
lukten åpner seg ikke før du stikker hull på skinnet
og skjærer av mulen, men da kommer den voldsomt.
Ingen bryr seg, guiden er allerede ved øret. Han
skjærer av brusket. Kjøttet er lysrosa og litt fett. Det
tar tid å spise et hode. Når jeg ser opp fra leppene,
stirrer jeg inn i øyet til nabohodet. Dette begynner
nesten å bli gøy. Nå får jeg endelig leke ordentlig
med maten. Det er bare øyet igjen.
– Berre stikk gaffelen inn der, sier Jan Arild, og
peker på buen over øyelokket.
Og når man gjør det, åpenbarer det seg en pupill
og et stykke lyst kjøtt.
– Det vil eg ha, sier Halldor.
Jeg tror jeg er mett. På en litt uvanlig måte. I den
ene enden av lokalet svinger noen bunadskledde
mannebein seg etter Let’s twist again. I baren har
den virkelige festen begynt, og jeg tenker at egentlig
var ikke sauehode en vond eller ekkel rett. Den var
bare litt visuelt rar.
Av Beate Løwald Solberg
og Halldor Gjernes (Foto)
MELKETENNER: Tenner er som
oftest ikke en del mitt måltid.
Reportasje
35