Kastet masken - Under Dusken

More documents

Recommendations

Info

Revy - glemt eller gjemt? Annethvert år strømmer vi til for å se UKE-revy. Resten av tiden kommer det minimalt fra sjangeren. Hvor ble det egentlig av denne kunstarten som engasjerte hele landet for noen tiår tilbake? Tusen paljetter blinker. Et sted mellom førti og femti dansere spretter koordinert rundt på scenen, før et teppe går opp, en himmelsk trapp åpenbarer seg, og på toppen, blant blinkende lys, der står en liten tynnhåret mann i en gedigen pels, revyens redningsmann; Dag Frøland. Mens han går ned trappen med velkoreograferte trinn, synger han om våren som kom og våren som gikk, mens han stadig nærmer seg de lettkledde danserne. Omtrent sånn så Chat Noir-revyene ut på 80-tallet. Voldsom koreografi, et kompani dansere, samt en overdådig scenografi gjorde at revyene ble mer enn ekstragavante. De nærmet seg hva en kan kalle svulstig. Ikke uten grunn ble de kalt utstyrsrevyer. Samtidsmoro Revy er antakelig den mest utskjelte sjangeren innen kunstlivet. I alle fall her til lands. Lettbent underholdning har alltid vært enkelt å kritisere. Allerede i 1900 ytret Verdens Gang sin bekymring over lettsindig varietéliv og alle maskeballene, etter at Tivoli Festivitetslokale åpnet. Men revy er også den sjangeren som har utviklet seg mest i løpet av de hundre årene den har eksistert i Norge. Grunnen er at det har vært den sceneformen som har vært flinkest til å ta opp elementer fra samtiden. Det har også vært dens viktigste oppgave: å kombinere samfunnskommentar og moro. Og det er ofte med ironisering over fenomener i samtida mange revynumre har tegnet en skisse av sin tid. Men revyens sjel er samfunnstilpassing og publikumsvennlighet. Lenge fungerte det på den måten at hvis revyene fikk dårlig kritikk, gikk tekstforfatterne og skuespillere straks i gang med å lage nye numre. Opp- og nedturene var voldsomme. 54 Kultur Nettopp fordi man hele tiden var avhengig av å tekkes publikum. Akkurat det sviktet på 80-tallet. Norsk revy klarte ikke lenger speile samtida på samme måte som tidligere. Gründerne Da Oda Kroghs søster, vestkant-berta Bokken Lasson startet Chat Noir i 1912, var kulturen for revy slunken i Kristiania. Bokken Lasson hadde reist rundt i verden som varietéartist i mange år, og var spesielt fasinert av cabaretene i Paris. Da hun kom tilbake bestemte hun seg, sammen med Vilhelm Dybvad, for å starte Chat Noir. De var antakelig litt for kontinentale for resten av byens befolkning. For selv om de begge et par tiår tidligere hadde tilhørt den mest radikale bohemkretsen i byen, ble tekstene godt tilpasset borgerskapets idealer. Dette for i det hele tatt å få et publikum. Arbeiderklassen, streiker og landsmål fikk gjennomgå. Såpass agiterende for borgeskapet var tekstene at de i flere år ble nektet å annonsere i Socialdemokraten. Det var altså ikke lett å starte litterærvarieté i «det svarteste Kristiania». Men også i de tidligste årene var revymiljøet flinke til å tenke nytt. Allerede i 1916 ble det spilt jazz på Chat Noirs scene. Debattemnet I årene 1920-60 var revy en betydelig del av kulturlivet. Spesielt i Oslo. Byen hadde i store deler av perioden minimum to faste revyscener. Foruten Chat Noir, drev også Dovrehallen og Edderkoppen aktivt. Og gjennom hele historien har diskusjonene om hva som er god revy vært blussende. Under lysekronene levde kjendiser som Herman Wildenvey, Lalla Carlsen og Per Krogh. De arbeidet, TØYS OG MORO: Revysjangeren har vekselvis vært preget av samtidstilknytning og glam. Fra venstre Arvid Nilsen, Henki Kolstad og Jan Vogt. røkte sigarer og drakk sine pjoltere der. Og på mange måter var disse scenene viktigere enn de trasjonelle teatrene. Derfor ble også revyene debattert heftig i pressen. I 1938 skrev Morgenbladet: Nu blir det bare Dovrehallen som spiller revy denne sesongen. Når så galt skal være kan man være takknemlig for at årets nye revy God Fornøyelse er blitt så vellykket, virker så kultivert og helt gjennem ekte Oslosk i tonen. For nu er det snart bare Dovrehallen som tør slippe det rene Oslo-humør inn på scenen, alle andre steder skal man spe dette saftige, oprinnelige og ekte med en hel masse importeret internasjonalt revystoff. Alt dette kom etter at Chat Noir-sjef Ernst Rolf prøvde ut den første glamorøse revyformen, eller utstyrsrevy. Den som levde så godt på 70- og 80-tallet. Real glæm Ser en tilbake til 80-tallets revyer, der det meste var voldsomt og storslagent, er det lett å trekke en parallell til samfunnet forøvrig. Verden utenfor revyscenene så nokså lik ut som innenfor. Jappene parkerte Porchene sine der folk kunne se dem, før de gikk for å skåle i champagne. Puffermer og sprudlevann spredte seg også til kulturlivet. Samt en slump gjeld. Det var et lag av glæm over det hele. Revyer med navn som «Brød og Sirkus» ble presentert. De fleste trodde de hadde mer penger enn de egentlig hadde. Så også revyledelsen. Norsk revys juvel, Chat Noir-sjef Dag Frøland, leide seg en suite på toppen av Kontinental i ukene før premierene. Det var en ny tid innen norsk revy. Og det skulle vise seg å bli den siste store. Ut med glitteret I sterk konstrast til Chat Noir under Dag Frøland, og 30-tallets Ernst Rolfs revyer, som fristet med dansere, KLASSIKER: Leif Juster, Ernst Diesen og Arve Opsahl i den legendariske Pølsebusketsjen. hatter, glitter og fjær, står forsøket i 1953 på å trekke revyene tilbake til en litterær varieté à la fransk tradisjon. Da ble crême de la crême av skuespillere, forfattere og musikere hentet inn. Men André Bjerke, Egil Monn-Iversen, Nora Brockstedt, Cramér-balletten og de andre fra den høykulturelle sfære fikk det ikke til. De forstod ikke revysjangeren, og det ble bare et ledd i det som endte med Chat Noirs konkurs. Redningsmannen ble Jens Book-Jensen med folkelige viser som brakte det hele tilbake til folket. Fra revy til stand-up På mange måter døde norsk revy samtidig med at Dag Frøland hang alle sine enorme pelser i skapet i 1985. En forklaring er at andre medier tok over det som var revyens rolle. På en annen side er det et paradoks at det som ble 90-tallets farsott, stand-up komikerne, har Har du noe du vil kjøpe eller selge? www.underdusken.no legg inn din annonse gratis på www.underdusken.no eller sjekk ut annonsene som ligger inne. sterke bånd til revysjangeren. Den nasjonale revyen, den som til tider var en gedigen kassasuksess, forsvant nettopp fordi den ikke klarte det som var sjangerens hovedoppgave; å speile samtiden. Det kan en derimot si stand-up komikerne har klart. De som fremdeles støtter seg til revyspøkelset er de utallige student- og russerevyene. Men hva er så grunnen til at revyen faktisk klarer å svinne hen, ettersom nesten alle har noe med revy å gjøre i løpet av utdannelsen? Svaret kan være at alle som forsøker å sette opp revy har bildet av glæmrevyen i hodet. For utviklingen som sjangeren så sårt trenger, den har på mange måter uteblitt. Av Beate Løwald Solberg (Denne teksten falt ut fra sidene 56 og 57 i forrige utgave av Under Dusken) INTERNATIONAL EDUCATION CENTRE TRONDHEIM Kjøpmannsg 5 7013 Trondheim T: 73 52 26 11 F: 73 52 26 14 trondheim@iec.no www.iec.no En UKE er over UKA-01 er over. Ingen flere billetter skal selges, ingen flere ansikter sminkes. Det er tid for ettertanke: Hvordan gikk det egentlig? UKEsjef Lars Tobias Drogseth smiler fornøyd, men kanskje litt småslitent: – Det har gått veldig bra. Vi er kjempefornøyde. Hvor bra? Tørre tall kommer på bordet: Et sted mellom tjue og tjuefem tusen mennesker har sett revyen. Rundt 15 000 mennesker har besøkt Sirkusteltet i Dødens Dal. Til alle arrangementer sett under ett er det solgt 55 - 60 000 billetter. Og disse menneskene har til sammen konsumert et sted mellom femti og seksti tusen liter øl på tjuefire dager. Når man i tillegg regner med en omsetning på 18,3 millioner kroner, må da dette tegne bra resultatmessig? – Hvorvidt vi når målet om økonomisk overskudd er ikke helt klart enda, det kommer an på hvor mange regninger som dropper inn nå på slutten. Men det ser bra ut, medgir Tobias. – Alt i alt er vi strålende fornøyde med UKA. Stemningen har vært veldig bra, og UKEfunkene har gjort en kjempeinnsats og samtidig hatt det gøy. Finnes det skår i gleden? – Vi håper Trondheim kommune nå skjønner at UKA er et arrangement den bør støtte og benytte seg av. Når så mange mennesker aktivt benytter seg av tilbudet vårt og så åpenlyst stortrives på arrangementene våre, må vi tro at UKA-03 møtes med litt mer velvilje enn vi har blitt, avslutter Tobias før han rusler av gårde for å begynne å rydde opp etter det 1250 UKEfunker ynder å kalle tidenes beste UKE. Av Sigrun Haugen Husk søknadsfrist 15. november! Søknadsfristen gjelder for studiestart i januar/februar 2002 ved universiteter i Australia, New Zealand, USA, England og Skottland. Velg mellom bachelor-, mastergrad eller delstudier (1-2 semestre i utlandet som del av en norsk grad) innenfor en rekke fagretninger. KONTAKT OSS FOR MER INFORMASJON! VERDEN SOM STUDIEPLASS Kultur 55
56 Kultur MUSIKK Sløy solskinnssoul Anmeldelse/Cd: Studio One Soul (Soul Jazz Records) Hvis Motown var The sound of young America, var definitivt Studio One The sound of young Jamaica. Clement Dodd var mannen bak platestudioet Studio One, som i høyeste grad satte standarden for den senere bølgen av soulinspirert reggae som bølget over Karibien. Denne platen samler det beste av de beste, av alle artistene og låtene som fant veien til Dodds studio. I smeltedigelen mellom blues, r'n'b og soul oppsto reggae, ska og dub. Denne skiva gir deg ikke bare kjente låter i ny innpakning, men også en musikkhistorisk reise på kjøpet. Musikk var ikke bare en utrykksform, men en nødvendig politisk dimensjon. Låter som Message From A Black Man og Is It Because I'm Black ble et budskap som fenget massene, og et kamprop for en kommende generasjon. Selv for ei bleik bytuppe i 2001, er det lett å la seg rive med av engasjementet. Gløden trenger gjennom øregangene, som sårt trengte q-tips i en tid med mye musikalsk slagg. Amerikansk soulmusikk fra størrelser som Curtis Mayfield, Aretha Franklin og Otis Redding hadde en enorm popularitet og innflytelse på Jamaica. På Studio One Soul er det samlet 17 av de mest toneangivende, fra 1960 til 1980. Ypperlig medisin for å jage vekk trøndersk høstvær. Soulklassikere i varmende innpakning. En kulturell så vel som musikalsk tidsreise. Av Anniken Eid Kjeserud Svart stolthet Reggae er hypnotisk. Reggae er rytmisk og dansbart. Reggae har vært et symbol på de svartes kamp mot kapitalisme og hvite kolonister, og lever også i dag. Den karibiske øya Jamaica har produsert i overkant av hundre tusen plater de siste førtifem årene. Det er merkverdig siden denne lille øya bare så vidt bikker to millioner innbyggere. Uansett, bare et fåtall av disse platene har blitt introdusert for det brede publikum. Det har nemlig vist seg å være vanskelig å få tak i originale reggaeplater. Noen er faktisk blitt hugget opp, mens de fleste er så slitte at de er gått ut på dato. Men i løpet av de siste seks-sju årene har reggaefans over hele verden vært prisgitt Adrian Sherwoods’ plateselskap Pressure Sounds og Stewe Barrows’ Blood And Fire for deres relansering av sjeldne plater og glemte låter på cd, da hovedsakelig fra 70-tallets roots-periode. Men også 60-tallet har blitt behandlet med stor respekt. Hvorfor blir så mange tiltrukket av reggae? Reggaeentusiast, og innehaver av Trondheims eneste reggaebutikk, Ranja Bojer, forklarer hvorfor hun digger reggae. – Selve lyden, rytmen og stemningen er hypnotisk. Det var det som traff meg først, men etter hvert som jeg satte meg skikkelig inn i musikken var det budskapet om fred og kjærlighet og kampen mot kapitalismen som ble det viktigste. Ved å gå inn i tekstene blir ting satt mer i perspektiv og musikken vil da gi deg en total og kjærlig opplevelse, sier hun. Nye lanseringer Den ferske suksessen til det engelske selskapet Soul Jazz Records har uten tvil skapt ny interesse for reggae igjen. Selskapets 100% Dynamite-serie (den femte i rekken ble nylig lansert) og Studio One-samlingene er essensielle i denne sammenhengen. I august lanserte de plata Studio One Soul, og det har åpenbart inspirert Blood And Fire til å utgi Darker Than Blue: Soul from Jamdown 1973- 1980. Samlingen tar utgangspunkt i soulmusikkens påvirkning på ska og rocksteady, da soulmusikk fra USAs sørstater ble introdusert til Jamaica via radioen. Darker Than... stadfester også overgangen til roots reggae, der fokuset var rettet mot Afrika og ikke Tennesee eller Louisiana. En rød tråd i samlingen viser tydelig at denne roots-bevisstheten var klart inspirert av rasebevisstheten i syttitallets soul og funk. – Har disse utgivelsene vekket en ny interesse for reggae ute blant folk? – Ja, definitivt. Veldig mange liker ska og rocksteady. På Jesper Nattmann (i kjelleren på Posepilten) spiller jeg reggae de to midterste lørdagene i måneden. Her er det masse folk som kommer for å danse til mine plater. Det er tydelig at reggae fortsatt går inn hos folk, sier Bojer. Stor innflytelse Til tross for vanskelig tilgang på originale reggaeutgivelser, er det like vanskelig å tro at en annen sjanger enn nettopp reggae, da kanskje med unntak av bluesen, har hatt større innflytelse på populærmusikken. Rockestjerner som Clapton, The Rolling Stones, The Clash og The Fugees har alle laget coverversjoner av reggaehits. Det viktigste i denne sammenhengen er at musikken på Jamaica har hatt massiv effekt på den verdensomspennende dansescenen. Fra ska til rocksteady August 1962 ble Jamaica selvstendig, og det er en dato en bør merke seg når en skal skrive om reaggaemusikkens historie. Det året fikk man en ny optimisme og en ny stolthet blant de svarte på Jamaica. Den musikkstilen som virkelig markerte starten på Jamaicas populærmusikk, var ska. Ska inkorporerte elementer fra amerikansk r&b og forskjellige karibiske musikkstiler, men også jump blues, big-band swing, afro-cubansk jazz, og ikke minst lokal religiøs folkemusikk preget ska. På den måten ble ska like godt øyas musikalske deklarasjon på uavhengighet. Skaensemblene var hovedsakelig en blanding av elektrisk instrumentering og bruk av saksofon, trompet og trombone. Skaens popularitet falt drastisk i 1966, da den seigere og kulere stilen rocksteady fikk oppslutning blant de yngre lytterne. Historien sier at sommeren ‘66 var varmere enn noen gang, og da det ble ubehagelig å danse til skamusikkens raske rytmer, ble rocksteadyen født. Dessuten mistet skaen en av sine mest markante skikkelser det samme året, da Don Drummond ble arrestert for mord på sin kjære. I sin enkelthet er rocksteady roligere enn ska og man har her man byttet ut trombonen med piano og en fremtredende bass. Tekstene er mer politiske, og musikken har et større fokus på harmoniene. Særlig hos trioer som The Heptones, Gaylads Dominoes, Aces og The Wailers kan man spore dette. Andre viktige titaner er for eksempel Alton Ellis og Ken Boothe. Disse to var sterkt påvirket av amerikansk soulmusikk, og denne innflytelsen passet rocksteadyen perfekt. ROTROCK: Ranja Bojer digger reggae og har startet Trondheims eneste reggaebutikk på Svartlamo´n. Rocksteady blomstret fra våren 1966 til sommeren 1968. Denne perioden blir omtalt som den viktigste i Jamaicas musikalske historie, fordi rocksteady har hatt enorm påvirkning på nesten all fremtidig reggae. Skiftet fra et rytmisk fokus til bass og trommer har vært et kjennetegn på all senere musikk fra Jamaica. Med sine avslappede beats og samfunnskritiske tekster, blir derfor rocksteady en forløper til roots reaggae. Roots reaggae 60-tallet var en tid da store menneskemasser søkte etter en form for spirituell opplysning. Man mente at «peace and love» burde inkluderes i den daglige sfæren. I 1969 kunne en faktisk se at sterke revolusjonære ideer kom fram i lyset. Fantastiske ting hendte dette året; frø som allerede hadde blitt plantet, begynte faktisk å sprudle og vokse. Det første mennesket satte sine bein på månen, og ikke minst, Woodstock ble et symbol på musikalsk samling, der en hel ungdomsgenerasjon delte den samme ideologien. Det er på denne tiden at roots reggae blir født. Selve termen roots reaggae er hovedsakelig en krysning av amerikansk rock og ska/rocksteady. Sjangeren representerer framtredende vokal og ærlige tekster. Den er kanskje også den mest tilgjengelige stilarten innenfor reggae, og har av den grunn gjort størst suksess utenfor Jamaica. Dette er den sjangeren som Ranja er mest glad i. – Det er innenfor roots reggae at budskapet er det sterkeste. Sjangeren har en deilig tjukk lyd som skaper en usedvanlig varm og organisk musikkopplevelse. Gladiators, Congos, Bob Marley og Peter Tosh er essensielle i denne sammenhengen, kan hun fortelle. Roots reggae hadde sin storhetstid fra 1975-80. Musikken var sterkt opptatt av sannhet og like rettigheter, og selvsagt kolonialisme. Her bør nevnes titaner som Bob Marley and the Wailers, Burning Spear og Big Youth. Noen artister spilte også inn kjærlighetssanger med de samme rytmene som understøttet deres kulturelle arv. De suksessfulle og talentfulle Dennis Brown og Gregory Isaacs er typiske eksempler på at det gikk ann å mikse kulturelle temaer med hjerte og smerte. Selve årsaken til roots reggaeens popularitet kan spores tilbake til en massiv politisk misnøye på Jamaica. Misnøyen drev getthoungdommen mot en rastafarikultur som hungret etter en spirituell og sosial frelse, en frelse som Black Power-bevegelsen i USA også drømte om. En annen viktig faktor i rastafarikulturens popularitet var Bob Marleys første soloplate fra 1975; Natty Dread. En plate som i hovedsak var designet til å nå de dedsillusjonerte i Kingston, og ikke minst bedåre unge rockefans i Europa og USA med sitt rebelske image. Natty Dread ble også promotert gjennom to konserter i London, og disse to resulterte i klassikeren Live. Slutten på en æra? I 1980 døde Bob Marley av kreft. En æra var da slutt, vil mange hevde. Reggaemusikken etter 1980 mistet mye av sin magi, og årene etter Marleys bortgang blir av mange oppsummert som ganske uinteressante. Termen dancehall og ragga kom på banen, og musikken ble konservativ. Det rytmiske ble nok en gang det mest fremtredende, mens man på det tekstmessige gikk bort fra sosiale, politiske og historiske temaer. På grunn av de økonomiske nedgangstidene på Jamaica, var det tydelig at plateprodusentene satset på å kjøre safe rytmer og tekster som kunne få suksess på nattklubber. Musikken ble rett og slett ganske glatt og lettere tilgjengelig for et mainstream-publikum. – Er du enig i dette? – Jeg er langt på vei enig, men selv i dag blir det laget troverdig reaggaemusikk. Spesielt Prince For I er essensiell og spennende. Han blander roots reaggae med moderne elektronisk reaggae. Han har et hip hop-uttrykk og budskapet er svart stolthet. Høydepunktet for reaggaeen var på 70-tallet, men den gamle stilen lever fortsatt. Heldigvis, sier Bojer. Av Tommy J. Halvorsen og Anders Hanevik (Foto)
Page 1 and 2: Under Dusken studentavisa i Trondhe
Page 3 and 4: 4på gata - Hva synes du om kantine
Page 5 and 6: Strid om student.no Studentpolikern
Page 7 and 8: 1 0 % S T U D E N T R A B A T T 10%
Page 9 and 10: Slutt for Dragvoll postkontor Etter
Page 11 and 12: 20 Kronikk KRONIKK Hvorfor er den a
Page 13 and 14: MENINGER NSU-svindelen I siste utga
Page 15 and 16: ▼ sier Maren. Helt risikofritt er
Page 17 and 18: ▲ Lettbeint pop og sukkertøy for
Page 19 and 20: Sex, løgn og videotape Dommeren se
Page 21 and 22: Dritings før Dagsrevyen Literkrus
Page 23 and 24: Vi løfter oss fra Gamle Kjemi til
Page 25 and 26: ▲ ANMELDELSER ANMELDELSER sjarmer
Page 27: MIN ANBE FALING Navn: Tobias Drogse
Page 31: eturadresse Under Dusken postboks 6

Kastet masken - Under Dusken

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?