Kastet masken - Under Dusken

ANMELDELSER
Medisin mot mangt
Av de store forlagshusene i Norge er det først og
fremst Aschehoug som våger seg frempå med de
litt mer eksperimentelle bokutgivelsene. Tidligere
i år ga de for eksempel ut antologiserien Medisin,
en samling korttekster presentert som assortementet
i et litterært apotek.
Ifølge redaktørene, det er nemlig flere av dem,
skal Medisinbøkene være «stoff til ettertanke, et
førstehjelpsskrin med åndelige injeksjoner,
nødhjelp for trengende med behov for refleksjon
i en urolig tid». Et overveldende ambisiøst prosjekt
med andre ord, men, det må vi innrømme, en god
idé. Revolt, Mot og Beruselse er tematiske titler for
de tre bøkene i serien. Hver bok kommer med en
påklistret medisinsk merkelapp som foreskriver;
«en litterær injeksjon, kun til innvortes bruk». Den
originale innpakningen er det altså ikke noe feil
med, men hva med innholdet?
Beruselse begynner noe banalt, med noe så
ulitterært som en hevnvisning til ordbokens
definisjon av begrepet beruselse. Men redaktørene
Hans Christian Grønn og Aasne Linnestrå bygger
innledningen videre opp mot Baudelaires berømte
dikt Berus dere!, som også er antologiens første
tekst. Det videre utvalget utgjør et voldsomt spenn,
selv om referansene til ulike typer beruselse stadig
er tilstede. At eksempelvis Kong Salamo, Rimbaud,
Nick Cave og Joakim Nielsen har sitt å si om ulike
typer rus er åpenbart. Derfor er det gledelig at de
får slippe til med sine skriverier i sin helhet. Andre
utvalgte forfattere er nemlig mindre heldige. Så som
tilsynelatende sporadiske utklipp fra Aldous
Huxleys Brave New World og Vladimir Nabokovs
Lolita. I jakten på ulike typer beruselse syntes
redaktørene å være en smule overstadig når de
fører saksen. Ikke alle tekstpartier tåler å rives ut
av sin sammenheng.
Revolt vil mane til opprør. Greit nok, mange
er mette og tilfredse for tiden, og Revolt lister opp
gode nok grunner til ikke å være det. Patriarkatet,
rasismen, masseturismen, privatbilismen - her får
de fleste sitt pass påskrevet. Heller dø stående enn
leve på knærne, sier Albert Camus i et utdrag fra
Opprøreren som elegant setter temaet for boken.
Deretter blir tilknytningen til temaet mer tilfeldig.
Joda, den røde tråden om revolt kan gjenkjennes,
men det virker som om en god del tekster er
inkludert for den festlige variasjonens del.
Mummitrollet, Koigi wa Wamwere, Steinar
«Fremtiden i våre hender» Lem, Shakespeares
Romeo og Julie, Gerd Brandtenberg og Arnulf
Øverland har alle sine kamper å kjempe. Og om
ikke tekstene i seg selv maner til opprør, foreslår
redaktørene Christopher F-B Grøndahl og Anna
B. Jenssen at kanskje språket er et lite opprør i
seg selv? Tja og ha. Ikke alle utdragene og
fragmentene virker like velbegrunnede, kanskje
bortsett fra at redaktørene må ha hatt mye moro
med å mikse så ulike størrelser sammen. Mange
tekster fungerer etter resepten og er både artige
og en anelse inspirerende. Men det viser seg også
i denne antologien at tekstene som er gjengitt i
sin helhet fungerer best. Mens mange tekstutdrag
er revet ut av sin sammenheng uten å bli gitt noen
ny.
Er man skikkelig høstdeppa kan sikkert
50 Kultur
Anmeldelse/Bøker: Medisinbøkene.
Antologiene Beruselse, Revolt og
Mot (Aschehoug)
medisinbøkenes Mot være en ok bok. Den
inneholder, som resten av apoteket, et knippe
tekster fra ulike tidsperioder, forfattere og kjønn.
Lik de andre bøkene i serien inneholder også Mot
en haug tekster revet ut av sin sammenheng.
Redaktørene Finn Jor og Sissel Lange Nielsen har
valgt rundt femti bidragsytere og tekstene spenner
seg fra deler av Njåls saga via tekster av Arne Næss
til historien om hvordan Nasse Nøff taklet store
mengder vann. I tillegg er det også et utplukk med
bilder av Bjørn Sterri.
Om man virkelig er ute etter å manne seg opp,
kan sikkert denne boken være til hjelp. Men hele
prosjektet blir litt uspennende. Det blir mye av lite,
og altfor lite sammensatt. Dette er like billig som
tv-programmet Plukk fra arkivet.
Det er lett å mistenke Aschehoug for mer å
selge ideen om medisinbøker enn selve
innholdet. Fy Skam.
Av André Larsen Avelin (Beruselse),
Kjersti Nipen (Revolt)
og Beate Solberg (Mot)
Herlig retro
Anmeldelse/Cd: Stethoscopic notion
av Dipsomaniacs (Camera Obscura
Records/Tuba)
Norsk rocks redning er blitt utbasunert en rekke
ganger nå, representert ved drøssevis av band. Nå
er det faktisk mulig at øyeblikket endelig har
kommet, for Trondheims eget Dipsomaniacs har
utgitt en meget bra plate, Stethoscopic Notion.
Bandet har riktignok holdt på en stund, men
deres fjerde plate kan innevarsle et større
gjennombrudd.
Bandet skylder en hel del til seksti- og søttitallet
generelt og band som The Byrds og The
Beatles spesielt, og beveger seg enkelte ganger
farlig nær grensen for rip-off. Stort sett klarer bandet
den hårfine balansegangen briljant, med et
glimrende resultat. Låta Bring Flowers to the
Courthouse er et eksempel på dette, en så nær-
Beatles opplevelse som det går an å komme, rett
og slett en utrolig bra låt.
Stethoscopic Notion er fylt av harmonisk retrorock
hvor et behagelig, sløyt komp legges som
grunnlag for utskeielser fra vokal og diverse
instrumenter. Vokalist Øyvind Holm har en særegen
karakteristisk stemme, som ofte låter som sen
Beatles, noe som definitivt må kunne kalles et
kompliment.
Bandet skal etter sigende spille inn låtene live
i studioet, mens blåsere og strykere legges over
etter hvert. Dette preger lydbildet, slik at plata på
ingen måte kan kalles overprodusert. Tvert imot
glir låtene på denne skiva meget bra, noe også
tittellåta er et eksempel på.
Dipsomaniacs har med Stethoscopic Notion
levert ei skive det står respekt av. Dette lover
meget godt for framtiden.
Av Torgeir E. Sæveraas
Snillispop
Anmeldelse/Cd: Katthult av Katthult
(Bonnier Music)
Katthults selvtitulerte debut byr på et knippe
hyggelige poplåter, og ikke stort annet. Dette er
populærmusikk i den mest rendyrkede form.
Melodiøst, harmonisk og lett nynnbart.
Førstesingelen Weaker er akkurat alt det en ballade
skal være; kledelig småmelankolsk og med et
refreng som setter seg på sentralnerven.
Guttene og jenta i Katthult har sin bakgrunn fra
folkemusikken, og det skinner igjennom på flere
av sporene. Til tider får man irske assosiasjoner,
á la et norsk The Corrs. Her er det både felegnikking
og gitarklimpring, i god akustisk ånd. Heldigvis
retter Katthult opp det litt trauste førsteinntrykket
med de litt røffere Trust Your Heart og
andresingelen I See Red. Ellers kunne dette lett blitt
en forbigått affære. Nå skal vi ikke kreve at alle
debutplater skal gjenoppfinne det musikalske
hjulet, men noen krumspring må de kunne tillate
seg. Totalt sett lander likevel Katthult på trygg
grunn, og til høflig applaus.
Kanskje ikke akkurat grensesprengende, men
rett og slett koselig, hjemmelaget pop. En
ærlig sak.
Av Anniken Eid Kjeserud
Amatørenes kveld
Anmeldelse/Teater: Den virkelige
inspektør Hound av Tom Stoppard
med LÅT på Teaterhuset Avant
Garden 2. november
Selve innholdet i Den virkelige inspektør Hound er
interessant og spennende. Men til tross for et godt
utgangspunkt, ble ikke sluttresultatet noe å rope hurra
for.
LÅTs (Livsnyternes Åpne Teater) prosjekt denne
kvelden var å gi publikum innblikk i et menneskelig
drama som tar for seg kjærlighet, utroskap og mord.
Oppi alt dette fikk publikum ta del i en intens jakt
på en sinnsvak rømlig, en jakt som den ukjente
inspektør Hound har satt i gang.
LÅT skal ha ros for at de til tider klarte å skape
et velregissert krimdrama med fart, men de lyktes
bare på halvveien med å gjøre kjøtt og blod av
karakterene. Dessverre. LÅT beviste at de er amatører.
Skuespillerne klarte sjelden å engasjere, og halvveis
begynte jeg å kjede meg. En annen styrke med
stykket var at LÅT klarte å skape en slags forvirring
blant publikum. Vi manglet en klar oversikt over
karakterenes motiver. Vi så at masker falt av og nye
oppsto. En er morderen, men hvem? Dette
spenningsmomentet var en av de få tingene som
fungerte.
Den virkelig inspektør Hound med LÅT var
teater som gikk inn i hodet og like fort ut igjen.
Av Tommy Halvorsen
Pop-in-kunst på Lademoen
1. november blåste vintergufset rundt i gatene. Likevel samlet et tjuetall
mennesker seg i flomlyset fra Galleri Koncentrats eneste vindu. Innenfor
glassruten stod Dadaistisk Danseensemble på utstilling.
Grå Lademoen er ikke et fredelig hjørne av byen.
En ting er de store trafikkårene som skjærer høylydt
gjennom bebyggelsen. Noe annet er den brune
kunstbrakka innerst i Mellomveien.
Torsdag var de få kvadratmeterne i Galleri
Koncentrat inntatt av en Bergens-basert duo med
poetisk brodd mot medienes underholdningstyranni,
blasert engasjement og politiske løgner. I følge
Dadaistisk Danseensemble bør nemlig poesi være
pønk.
Denne heller merkelige happeningen føyer seg
inn i en lang rekke prosjekter i Galleri Koncentrats
regi. Den lille brune brakka har i tre år vært åpen
for kunstuttrykk litt utenom det vanlige.
Ting skjer
I flere tiår rommet lokalene en blomsterbutikk
hvor ladeboerne hentet kranser til kirkegården et
steinkast unna. Etterhvert ble brakka innhentet av
forfallet, og ble stående som nok et trist bygg på
Lademoen.
For noen år siden bestemte imidlertid noen å
gjøre noe med saken. En gruppe studenter ved
Kunstakademiet kjøpte stedet for noen lusne
tusenlapper. På dugnad gjorde de brakka om til et
galleri hvor folk kunne poppe inn for en liten
kunstnerisk opplevelse.
KONSENTRERT KUNST: På et fåtall kvadratmeter ga Dadaistisk
Danseensemble en litt annerledes performance i en brakke på Lademoen.
– Ideen var å sørge for at noe skjer her i byen.
Vi ønsket først og fremst å satse på moderne
uttrykk, og har etterhvert opparbeidet en profil der
alternativ kvalitetskunst står i sentrum. Selv om en
skulle tro at folk har en blind flekk for avantgarde,
har vi greid å bli en tydelig aktør i nærmiljøet,
forteller initiativtaker Jonas Qvale.
I følge ham står brakka til tjeneste for folket, som
en mulighet for de som ønsker forandring i en grå
verden.
– Egentlig er det et bra og kreativt miljø her i
Trondheim. Likevel er det lite som skjer, og mange
stikker av til for eksempel Oslo. Poenget er å vise
at også denne byen er stor nok til å iverksette
spennende ting. Men det forutsetter selvfølgelig at
folk tar initiativ selv, sier Qvale.
Variert program
Galleri Koncentrat åpner en ny utstilling annenhver
uke. Repertoaret spenner mellom grafitti, installasjoner
og konseptuelle happenings. De neste
ukene skal Kristianne Sagen Lund fylle lokalene med
skulpturer i bevegelse. En gyllen anledning til å
legge ut på byvandring på Lademoen.
Av André Larsen Avelin
og Halldor Gjernes (Foto)
litt på siden
Dårlig spøk
At det der med å lure folk med hvitt
pulver er en dårlig spøk, har jeg bittert fått
erfare. Og erfaringen fikk jeg mange år
før terroraksjoner og miltbrannbakterier
ble daglig kost. Da jeg var elleve prøvde
jeg nemlig selv å være morsom ved hjelp
av litt potetmel innpakket i gråpapir. Det
endte dessverre med angrende tårer.
Dessuten var det ingen som lo.
Som elleveåring var jeg særdeles
kreativ. Kjedet jeg meg, kunne jeg finne
på de rareste ting. Som å leke fattigbarn
og tigge på dørene i nabolaget («har du
en brødbit i Guds navn?»), ha piknik på
taket eller ringe timelange (og dyre)
samtaler til «Åpen linje» sammen med
venninnene mine - som regel fra vår
telefon.
Denne spesielle ettermiddagen fant
jeg på at jeg skulle lure venninna mi.
Mamma var fortsatt på jobb, og venninna
mi skulle snart komme for å holde meg
med selskap. Den første snøen hadde falt
dagen før, og et tynt lag dekket verandaen
vår. Mens jeg venta på henne,
plasserte jeg på utspekulert vis den
tidligere nevnte gråpapirpakka på
verandaen vår og lagde skumle fotspor i
nysnøen. Da venninna mi kom, var det
bare å kaste et «tilfeldig» blikk ut av
vinduet («Hva er det som ligger på
verandaen?»). Deretter stormet vi ned og
«fant» den mistenkelige pakka - med et
skummelt hvitt pulver i.
Hva som videre skulle skje, hadde jeg
i grunnen ikke planlagt. Men venninna mi
visste råd: «Du må ringe til moren din, det
er sikkert narkotika!» Vanskelig å stoppe
nå. Før jeg visste ordet av det hadde jeg
ringt til mamma og med stor innlevelse
fortalt henne om det mystiske funnet.
Tror ikke jeg skjønte alvoret før politibilen
stansa utenfor huset vårt, og mamma
kom ut sammen med en politimann.
Fryktelig dårlig spøk. Husarrest fikk jeg
også. I grunnen er jeg takknemlig for at
jeg ikke er like oppfinnsom nå lenger - da
hadde vel hele nabolaget blitt evakuert.
Hvitt pulver er sjelden morsomt. Sånn er
det bare.
cd