Temanotat 6/2008 - Utdanningsforbundet

More documents

Recommendations

Info

Økt innslag av internasjonale undersøkelser, med rangeringer og forklaringer på hvorfor noen land gjør det bedre enn andre, tas til inntekt for ”hva som virker”. Statistikk, indikatorer og benchmarks anvendes i økende grad i kunnskapsgrunnlaget for utdanningspolitikken og kan underbygge effektive tiltak. Erfaringer med ”god praksis” brer om seg nasjonalt, gjennom eksempelvis demonstrasjonsskoler og årsaker til kommuners gode resultater på nasjonale prøver. Metoden med de gode eksempler er også i høy grad utbredt internasjonalt. Ikke minst EU bruker ”best practice” på en systematisk måte. I den åpne samarbeidsmetoden (OMC) er studiebesøk (”peer learning”) og rapportering sentrale virkemidler (OMC – ”the open method of coordination” – er en ny styringsmetode innen EU basert på et frivillig samarbeid mellom medlemslandene): 14 Best Practice asserts that there is a technique, method, process, activity, incentive or reward that is more effective at delivering a particular outcome than any other technique, method, process, etc. The idea is that with proper processes, checks, and testing, a desired outcome can be delivered with fewer problems and unforeseen complications. Best practices can also be defined as the most efficient (least amount of effort) and effective (best results) way of accomplishing a task, based on repeatable procedures that have proven themselves over time for large numbers of people (Wikipedia). 2.2 Evidensbasering – noe nytt? Evidenstankegangen er langt fra ny. Evidens i betydningen ”hva vet en at virker”, har alltid vært et viktig faglig interessefelt i nær sagt alle samfunnsfaglige disipliner. Det som kan variere fra tid til annen, er hvor mye vekt en legger på dette i de enkelte fagområder, hvordan en søker å organisere og innrette aktiviteten, og ikke minst hvordan det etableres rutiner for operasjonell anvendelse. Ideen om å utarbeide forsknings- og kunnskapsoversikter er ikke ny. Det som er nytt er den systematiske måten arbeidet organiseres på og den måten resultatene formidles på. Helt nytt er framveksten av særskilte institusjoner med formål å systematisere og kvalitetssikre kunnskap på feltet (Søgnen 2007). I England benevnes slike institusjoner som ”knowledgebroker”, oversatt til norsk som ”kunnskapsmegler” (Røttingen 2007). Et viktig skille som ofte blir oversett, går mellom ”evidensbasert kunnskap” og ”evidensbasert praksis” (Ekeland 2007). Førstnevnte representerer ikke innholdsmessig noe nytt, selv om begrepet gjør det. Evidensbasert praksis er beskrevet som et nytt paradigme som vokser fram. Et paradigme kan karakteriseres som de allment godtatte og erkjente vitenskapelige landevinninger, som for en tid står som modeller for problemer og løsninger for et spesielt vitenskapelig samfunn (Kuhn 1992:143). Det er en utvikling som har skjedd gjennom gradvis vekst, innsikt og forståelse innen et fagfelt sett i et historisk perspektiv − et mønster som binder sammen et vitenskapelig felt. ”Forskere og politikere vil Evidens og evidensdebattens betydning for utdanningssystemet
sikre, at praksis hviler på den bedste tilgængelige viden. Det kaldes evidensbasert praksis” (Clearinghouse <strong>2008</strong>). Empirisk utforskning av praksis er ikke noen ny problemstilling. Det nye er den autoritative status som evidens har fått. I medisin har evidensstudier og bruken av disse lenge hatt sterk operasjonell innretning. Det er naturlig at en søker å få kunnskap om hvordan behandlingsmetoder og medisiner faktisk virker inn på pasienters helse. Sterke profesjonsinteresser, beskyttelse mot det ukjente, kombinert med at en har sterke kommersielle interesser knyttet til fagområdet, har gjort evidensskriteriet til tider manipulerbart og det brukes ofte i en konserverende kontekst. I USA er medikamentindustrien ”big business” og den ønsker kontinuerlig å kontrollere sine produkter i forhold til nye diagnoser. Det handler om en kamp om markedet og da er etiketten ”evidensbasert” den nye varedeklarasjonen (Ekeland 2005). 2.3 Evidensdebatt I dagens diskurs om evidens er det tydelig at forståelsen og anvendelsen av begrepet er hentet fra medisinsk forskning og forankret i en naturvitenskapelig tradisjon. Spredning av metoder og kunnskapstenkning fra det medisinske til det samfunnsvitenskapelige området oppfattes imidlertid som kontroversielt og dette har revitalisert klassiske paradigmediskusjoner. I debatten om evidensbegrepets anvendelse innen pedagogisk vitenskap, teori og praksis vises det til positivismedebatten fra 1970-årene (se f.eks. Social Kritik (2006), Unge Pædagoger (2005) og Bedre Skole (<strong>2008</strong>)). ”Forkledd som ’evidensbasert kunnskap’ blomstrer nypositivismen”, hevder Ekeland (2007). Sentralt i positivismen er naturvitenskapelige idealer for vitenskapelig virksomhet. Her opereres med universelle lover som hovedmål for vitenskapelige studier, og med tydelig skille mellom det objektive og det subjektive i forskningen. Det er stor vekt på årsaksforklaringer og en forventning om at vitenskapelig kunnskap kan være grunnlag for kontroll og forbedring av samfunnet (Kalleberg 1996). Uenighet om evidens rommer minst tre ulike debatter; en metodedebatt, en debatt om forholdet mellom kunnskap og praksis og til slutt en debatt om nytte. 2.3.1 Debatt om metode For det første dreier debatten seg om metodekravene til vitenskapelig kunnskap. Evidenstilhengerne er kritisert for at de anvender kriterier som fører til et snevert utvalg av hva som inngår i evidensbaseringen. Metodisk opererer både Cochrane- og Campbell-organisasjonene med en forestilling om et evidenshierarki, dvs. at all kunnskap ikke er like gyldig (Hansen 2007). Kunnskap som er framkommet etter såkalte randomiserte kontrollerte forsøk (RCT: randomized controlled trials) betegnes som mer gyldig − som en gullstandard − enn kunnskap fra andre kontrollerte forsøk, kohortstudier, case studier eller forskning som bruker kvalitative metoder. RCT er eksperimentelle Evidens og evidensdebattens betydning for utdanningssystemet 15
Page 1 and 2: Temanotat 6/2008 Evidens og evidens
Page 3 and 4: Innholdsfortegnelse Sammendrag ....
Page 5 and 6: Sammendrag Dette temanotatet retter
Page 7 and 8: helhetlig tilnærming til utdanning
Page 9 and 10: 1 Innledning 1.1 Introduksjon Spør
Page 11 and 12: policy and practice should be the d
Page 13: ”En systematisk forskningsoversig
Page 17 and 18: samfunnet er, men også om hvorlede
Page 19 and 20: Professor Kjetil Steinsholt (2007)
Page 21 and 22: ukerundersøkelser for elever, lær
Page 23 and 24: 3 Drøfting av konsekvenser 3.1 Dr
Page 25 and 26: egrensninger, og på den bakgrunn v
Page 27 and 28: Det andre scenarioet dreier seg om
Page 29 and 30: Notatet bruker uttrykket ”kunnska
Page 31 and 32: Det norske utdanningssystemet bruke
Page 33 and 34: men det er ikke nødvendigvis snakk
Page 35 and 36: har hatt et "vitenskapelig råd". R
Page 37 and 38: utvetydig nei, og iherdig bekjempe
Page 39 and 40: Habermas, J. (1974): ”Erkjennelse
Page 41 and 42: Danmarks Evalueringsinstitut, (EVA)
Page 43 and 44: Publikasjoner fra avdeling for utre

Temanotat 6/2008 - Utdanningsforbundet

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?