Temanotat 6/2008 - Utdanningsforbundet

Det kan imidlertid også tenkes langt mer positive konsekvenser − økt vektlegging av evidensbasert
kunnskap kan bidra til nødvendig kvalitetsheving av lærerutdanningene, såframt det ikke råder
grunnen alene. For Utdanningsforbundet har ønsket om økt vitenskapeliggjøring av
profesjonsutøvelsen vært et avgjørende argument for innføring av lærerutdanninger på
mastergradsnivå. En lærerutdanning på masternivå setter framtidige lærere, i større grad enn i dag, i
stand til å reflektere over egen praksis. De får erfaringer fra og innsikt i forsknings- og
utviklingsarbeid som de vil dra nytte av i sin yrkesutøvelse. Per i dag introduseres studenter i for liten
grad for eller tar del i forskning og utviklingsarbeid (FoU) (jf. NOKUT (2006)). Studenter må lære å
forholde seg til og ta i bruk forskningsresultater, men også evne å stille seg kritisk til disse. De må
gjennom utdanning og senere yrkesutøvelse utvikle en profesjonsfaglig ballast som gir solid
kompetanse til å vurdere og kontekstualisere hva som gir god læring. Og de må utvikle et skjønn og en
robusthet i forhold til for eksempel pedagogiske moteretninger avledet av evidensbaserte tilnærminger.
Dette stiller også klare krav til lærerutdannerne.
Kvalbein (1999) viser at lærerutdanningsinstitusjonene er stabile i sin utdanningspraksis, og at praksis
først endres når den profesjonelle endrer seg, altså lærerutdanneren. Dersom evidensbasert kunnskap
skal inngå som en vesentlig del av lærerstudentenes utdanning, forutsettes at slik forskning er sentralt
også i lærerutdannernes hverdag. Generelt må praksisrelatert forskning inngå i lærerutdannernes virke
og det må nå studentene gjennom forskningsbasert undervisning, studentenes deltakelse i
utviklingsarbeid eller i arbeid med mastergradsoppgaver. Tilsvarende må lærerutdannere ta aktiv del i
utviklingen av profesjonskunnskapen. Fra NOKUT (2006) vet vi at lærerutdannernes egen FoUaktivitet
er for liten, og heller ikke alltid relevant for profesjonen. Riktignok har det over tid skjedd en
positiv utvikling både når det gjelder lærerutdanneres forskningsvilkår og deres vektlegging av
forskning. Samtidig synes forskning på praksisfeltet å tillegges økende betydning, ikke minst bidrar
forskningsprogrammet PraksisFoU til dette.
Evidensbasert politikkutforming innebærer innføring av for eksempel metoder eller
organiseringsformer som gir ”god” læring. I dette temanotatet har vi sett mange eksempler på at
myndighetene etterspør hva som virker, effekter og hva som gir best læringsresultat. Det er vesentlig
at en i lærerutdanningen er godt orientert om utdanningspolitiske utviklingstrekk og sammen med
studentene reflekterer over heldige og mindre heldige sider ved for eksempel økt bruk av tester.
Studenter må introduseres for problemstillinger som ”teaching to the test” og for at kvantitative
målingers fokus på effektivitet i læringsutbytte sier lite om selve læringsprosessen.
Å styrke den kunnskapsbaserte pedagogiske praksisen forutsetter, som nevnt, at pedagogisk forskning
er opptatt av praksisfeltet. Lærerutdannere må − og kan − i samarbeid med praksisfeltet bidra til å øke
dette kunnskapsgrunnlaget. De må etterstrebe relevans, uten å svekke forskningens uavhengighet. De
må i kraft av sin forskningskompetanse gi studenter innsikt i forskningens muligheter og
24
Evidens og evidensdebattens betydning for utdanningssystemet