Temanotat 6/2008 - Utdanningsforbundet

Notatet bruker uttrykket ”kunnskapskontinuum” for å beskrive interaksjonen mellom de tre ulike
aktørene − forskere, politikkutformere og praktikere − og ulike dimensjoner i kunnskapsbasert politikk
og praksis. Dette siste deles inn i tre dimensjoner − kunnskapsutvikling, bruk av kunnskap og
kunnskapsformidling. EU-kommisjonen mener den viktigste utfordringen er å styrke dette
kunnskapskontinuum og de ulike dimensjonene.
Den første utfordringen − kunnskapsutvikling − kan ta form av opprettelse av nye forskningsenheter
eller programmer, omorganiseringer eller utbygging av statistisk og analytisk infrastruktur. Det er også
tiltak for økt kvalitet og blant slike framheves utvikling av særskilte metoder og forskningsdesign.
RCT-studier blir eksplisitt nevnt som forskning som genererer mer robuste svar på kausale
problemstillinger (EU-kommisjonen 2007). Andre måter å øke kvaliteten på er ulike former for
kvalitetssikring og å legge til rette for debatter om forskningskvalitet.
Den andre utfordringen er å sette myndigheter og praktikere bedre i stand til å bruke forskning og
annen type kunnskap i sitt arbeid. Dette er på ingen måte enkelt. Forskningsresultater er ofte nært
knyttet opp mot en bestemt kontekst og kan ikke uten videre brukes i politikkutforming.
Utdanningsområdet er også i stor grad preget av ideologi. EU-kommisjonen mener derfor det er behov
for å styrke en kultur preget av ”refleksjon og evaluering”. Å styrke en slik kultur er ikke bare et
spørsmål om at forskningen gjøres tilgjengelig, men handler også om å styrke myndighetenes og
læreres evne til å vurdere og å ta i bruk forskning. I flere EU-land er det tegn til økt anerkjennelse av
betydningen av at praksisfeltet i større grad engasjeres i forskning. Det kan ta form av partnerskap,
nettverk eller nye modeller for forskningsbasert undervisning.
En tredje utfordring er å styrke formidlingen eller broen mellom utvikling og bruk av kunnskap. Slik
formidling innebærer at forskningen må ”oversettes” ved eksempelvis å utarbeide sammendrag eller
tydeliggjøre resultater fra forskning som er spesielt relevant for praksisfeltet. Dernest innebærer det å
spre forskningsresultater. Dette kan ta form av etablering av nettverk, websider og webportaler. I flere
land ser en partnerskap mellom skoler og institusjoner i høyere utdanning og etablering av
kunnskapssentre. Det er også en internasjonal trend i økt formidling gjennom såkalte
kunnskapsmeglere.
3.3.2 Norske erfaringer
NIFU STEP (Aasen m.fl. 2007) har satt søkelyset på noen myter om utdanningsforskningens
betydning for politikkutforming. For det første assosieres forskningsbasert kunnskap med fakta og
eksempler til etterfølgelse. Forskningsbaserte tiltak er mer rasjonelle enn tiltak basert på erfaring og
skjønn og de gir grunnlag for effektiv ressursbruk.
Andre forestillinger er at forskningsbaserte tiltak per definisjon gir samfunnsnyttige resultater som
fordeles likt mellom alle samfunnsgrupper, og at resultatene ikke blir forvridd av noens interesser.
Evidens og evidensdebattens betydning for utdanningssystemet 29