Temanotat 6/2008 - Utdanningsforbundet

har hatt et "vitenskapelig råd". Rådets oppgaver er konsentrert om å knytte læreres yrkesutøvelse og
relevant forskning nærmere sammen. To sentrale spørsmål som rådet har arbeidet med, er hva som er
lærernes forskningsfelt og hvilken kunnskap som er særlig viktig for lærernes yrkesutøvelse. Rådet har
dessuten vært knyttet opp mot arbeidet med å få forskningskunnskap tydeligere forankret i
lærerutdanningen.
Utdanningsforbundet har i flere sammenhenger tatt mål av seg til å være den tydeligste stemmen til
lærerprofesjonen i dialogen med politikere og myndigheter. Det innebærer blant annet å formidle
medlemmenes profesjonelle ambisjoner og deres profesjonelle behov. Å demonstrere og dokumentere
læreres profesjonalitet representerer kunnskap som det er viktig å få fram til forskere og besluttende
myndigheter. Forbundet har også en ambisjon om å styrke kompetansen til det enkelte medlem.
Kompetanseoppbygging er ikke minst rettet mot den enkelte arbeidstakers bevissthet om egen
yrkesutøvelse. Tilgang til, fortolkning og anvendelse av forskning og evalueringer vil være viktig
kompetanse for medlemmene.
Utdanningsforbundet ønsker et sterkere forhold mellom praksis og forskning. Utdanningsforbundet
ønsker også at det forskes på utdanningsfeltet. Betyr det at vi mener at førskolelæreres og læreres
praksis skal etterprøves og evalueres? Vi forutsetter at det er et dynamisk forhold med aktive parter
både innen forskning og innen praksisfeltet, og at det ikke er bestemt eller styrt av en bestemt type
forskning. Utdanningsforbundet har en viktig oppgave i å sørge for at evidensbasering innen utdanning
ikke defineres snevert, men inkluderer et mangfold av perspektiver og forskningsmetoder.
Praksisfeltets rolle i å framskaffe og fortolke forskningsbasert evidens har i flere land fått økt
oppmerksomhet. OECD (2003) peker på flere hindringer i å fylle en slik rolle. Lærere er sjelden
opplært i bruk av forskning. Det er svak tradisjon for og få muligheter til samarbeid med forskere og
andre lærere når det gjelder kunnskapsoppbygging om yrkesutøvelsen. Arbeidsvilkår og organisering
fremmer ofte ikke tilgang til og anvendelse av ny kunnskap (OECD 2003). Et annet forhold er at den
tradisjonelle lærerkulturen er individualistisk: ”Teaching is often seen as a personal art rather than a
collective, applied discipline, and many teachers believe in tacit knowledge and intuition more than
research and systematic evidence” (EU-kommisjonen 2007:30). Lærere kan også være usikre på den
virkelige hensikten med evaluering, de kan være bekymret for konsekvenser eller de kan være
negative til byråkratiet som evaluering kan innebære. Konklusjonen synes å være at lærere stort sett
ikke betrakter seg selv som praksisforskere (OECD 2007). Dette er en kontrast til eksempelvis leger
som i langt større grad er utdannet til både å bruke og bidra til medisinsk forskning.
I kjølvannet av den siste PISA- og PIRLS-undersøkelsen har Education International (global
lærerorganisasjon der Utdanningsforbundet er medlem) reist spørsmålet om organisasjonene får en
tilleggsoppgave med å frambringe forskningsbaserte argumenter. Noen organisasjoner har
forskningsenheter. Organisasjonene kan imidlertid ikke være forskningsinstitutter eller tenke-tanker.
Evidens og evidensdebattens betydning for utdanningssystemet 35