Lidenskapens pris s. 19 - Under Dusken

More documents

Recommendations

Info

Uplugga Førstkommende lørdag kan en lykkelig vinner kalle seg offisiell norgesmester i luftgitar. MOTÖRHEADS ACE OF SPADES. AC/DCs Thunderstruck. «Dåsa fra Snåsa», «Møya fra Frøya» og «Tøsa fra Mjøsa» har gjort sitt. Og nå, foran 70-80 utagerende tilskuere på Knaus i Studentersamfundet, står en liten jente og rocker voldsomt til Alice Coopers Poison. Hun forlater scenen til ellevill jubel. Skjalg Holter griper mikrofonen. – Så er det en beskjed. Hvis du er trommis i et band som heter Cumshots bør du innfinne deg i Storsalen snarest. Du skal spille nå. Neste deltager er... Om et kvarter skal Kristopher Schau og etter hvert Bare Egil Hegerberg innta Studentersamfundets scener. Klubb Duplex er på besøk. Men enn så lenge er det offisielt norgesmesterskap i luftgitar. Rock. Og røykmaskin. – THIS IS ALL ABOUT PEACE AND ROCK, sa regjerende verdensmester Zac Monro da han mottok tittelen 24. august 2001. Med sin tolkning av Blurs Song 2 slo han såvidt fjorårets mester. Kommende august arrangeres verdensmesterskapet i luftgitar for sjuende gang. Som alltid i Oulu i Finland. Norge har hittil ikke vært representert, noe PR-ansvarlig Skjalg Holter i Lørdagskomiteen forsøker å gjøre noe med. – VM i luftgitar er et arrangement for å fremme verdensfred - i den tro at alle vonde ting forsvinner når du spiller luftgitar. Vi tenkte som så at «dette må vi ha også her i Norge». Og i og med at ingen har tatt intitativ til dette før, grep vi muligheten. Lørdagskomiteen tok kontakt med arrangørene, og har nå fått kontraktfestet at Studentersamfundet er de offisielle arrangørene av NM i luftgitar de neste tre årene. Sannsynligvis i all ettertid, skal vi tro Skjalg. En solbrillekledd Jostein er ferdig med Black Sabbaths Iron Man. Publikum er i ekstase. KRISTOPHER SCHAU UTAGERER i Storsalen, og det er pause i kveldens luftgitarseanse. Sammen med Steinar Bjørlykke og Håkon Nyhus skal Vegard Steinsholt dømme finalen. De to førstnevnte har bakgrunn som bookingansvarlige for Studentersamfundet, mens Vegard spiller i band og er en geniun rockentusiast. Luftgitaristene spiller to ett-minutts omganger, den ene med en valgfri låt og den andre med en låt valgt av arrangøren. Juryen vektlegger originalitet, innlevelse, karisma, publikumstekke og teknikk. – Både det kunstneriske og det tekniske aspektet spiller inn. Ren teknikk er ikke nok, du må mene det du spiller, forklarer Vegard. – Karisma på scenen er utvilsomt viktig. Men du må også vite at en gitar - som oftest - spilles med to hender, skyter Steinar inn. – Hva ser dere etter hos deltagerne? – De må kjenne sine rockeklisjeer, fastholder Vegard. – Du kan ikke spille AC/DCs Thunderstruck uten å vite hva tapping er. Eller Back in black uten å dra Angus Young-finta, forklarer Steinar. Vegard utdyper: – Det var en av deltagerne som stemte luftgitaren før han begynte. Sånt teller som et veldig pluss. – Ja. Du må ha mer enn selve gitarspillingen å gå på. – God, gammeldags monitorreading, kommunikasjon med publikum... Sånne ting. – Hvordan har nivået vært i kveld? – Litt skuffende. Men vi tror det vil heve seg, for vi vet at en del sterke deltagere - som har sett en gitar før - kommer på senere. KLOKKEN ER TO NATT TIL SØNDAG. Finalen skulle vært avholdt, men Klubben er tom. Lørdagskomiteen måtte spontantutsette norgesmesterskapet til lørdag 2. mars. Fortsatt i Studentersamfundet. På Klubben, etter St. Thomas-konserten. – Vi hadde planlagt å kjøre hele NM med innledende runder og finale i kveld. Men Duplex-gutta gjorde noen uforutsette ting, så... eh, ja. Skjalg smiler lurt. – Vi fikk rett og slett ikke tid, forklarer han idet han rydder opp etter Schau-gjengens herjinger i garderoben. – Fy faen, så ekkelt, mumler en i ryddegjengen. LØRDAGSKOMITEEN SATSER PÅ Å LØFTE luftgitar-sporten til nye høyder uken etter istedet. Den ferske norgesmesteren vil selvsagt få premie. Seier innebærer en sponset tur til Finland for å delta i verdensmesterskapet. Lørdagens vinner vil attpåtil slippe de innledende rundene der, og gå direkte til finalen i Oulu. En håndfull håpefulle fikk gjort sitt i kveld, resten må vente til lørdag. – Hvor mange deltagere forventer dere? – Pågangen har vært større enn forventet. Jeg tror det blir minst tjue på lørdag. – Hvilke sjanser har Norge i verdensfinalen? – Jeg tror vi har gode sjanser. Det er mange uoppdagede talenter her i landet. Særlig fra trondheimsregionen. Jeg oppfordrer alle til å delta. – Men dette er da bare tøys? – Enkelte tar dette på alvor. Men du har selvsagt også de som ikke tar det så veldig... seriøst. Skjalg påpeker at vinneren tross alt kan skrive offisiell norgesmester i luftgitar i telefonkatalogen. – Så deltagerne bør absolutt ta dette på alvor. Rocken og røykmaskinen er tilbake lørdag. Av Erlend Langeland Haugen, Anniken C. Mohr (Foto) og Fotogjengen (Foto til høyre)
min studietid blekksprut Navn: Martin Ystenes Stilling: Professor Alder: 45 år Utdannelse: Sivilingeniør i industriell kjemi (1980) og doktoringeniør i uorganisk kjemi (1986) fra NTH. Medlem av Mensa. – Hvordan var studietiden? – Det var en god tid. – Var du en flittig student? – Egentlig ikke. Jeg var lat i semesteret, veldig lat, men jobbet ekstremt effektivt i eksamensperioden. Lite flink med øvinger, men bevisst på å gjøre skikkelige rapporter. Og så tok jeg ikke notater på forelesningene. Eller, hvis jeg tok notater, kastet jeg dem etterpå. – Hvordan var studentmiljøet på den tiden? – Det var et miljø der det var lov å være flink. Kullet som jeg var i var et dyktig kull, og jeg har fått kommentarer i ettertid fra assistenter og lignende om at det var litt spesielt hos oss nettopp fordi det var lov å være flink. Det hadde vel sammenheng med at de toneangivende i miljøet var veldig dyktige faglig. – Engasjerte du deg utenom studiene? – Jeg bodde på Singsaker studenthjem. Og da hadde jeg selvsagt tre punkter i mitt liv; det var Singsaker, NTH og Studentersamfundet. Jeg var aldri med i en gjeng på Samfundet, men har vært med og jobbet i tre UKEr. – Hva er de beste minnene? – Det er så varierende. Vanskelig å si konkret, men jeg har mange gode minner både fra den faglige og den sosiale delen av studietiden. – Hva tror du har forandret seg siden du selv var student? – Min følelse er at studentene i dag er mindre profesjonelle. De er mindre ambisiøse, det virker som om det å være ambisiøs er et problem. Muligens føler jeg det sånn fordi mitt kull var noe spesielt. – Har du noen tips til dagens studenter? – Jeg foreleser jo selv så jeg burde jo ha mange tips klare, men... Kanskje det viktigste er rett og slett at dere må være bevisste på eget ambisjonsnivå. Det er dessverre ofte sånn at medstudentene reduserer ambisjonsnivået til den enkelte. Ikke la andre bestemme hvilket ambisjonsnivå dere skal ha. Av Erlend Langeland Haugen Gastronomiens tyranni Det begynner å bli både klamt under forkleet og stramt under kokkelua. KLINGENDE MYNT. OG DÅRLIG SAMVITTIGHET. Sånn kan du kort oppsummere mitt forhold til matlaging. Eller; nå heter det vel ikke matlaging engang, men «stemningstilbereding» eller «råvarepotensiale». Borte er de tidene da det var mor sjøl som regjerte på kjøkkenet, og poteter med brun saus var nettopp det. Kokebøker var noe hun hadde nederst i skuffen under kjevler, visper og sleiver. Håndskrevne var de gjerne også, med sirlige nedtegninger av Tante Harriets mandelpoteter og lammelår-kasserolle. Og bakerst sto alle godsakene; tilslørte bondepiker og semulegrynspudding med rød saus. Flekkene på boka anga hvor mange kjøkkenøkter den hadde vært igjennom. Jo flere, jo bedre. Nå for tiden er det ikke mye tilslørt over verken bondepikene eller mor sjøl. Hun har blitt byttet ut med en energisk ung mann, med sånn passelig med universitetsutdannelse og mye mer enn passelig med oppfinnsomhet. En middag er ikke lenger det den var. Og et kjøkken er ikke lenger bare forbundet med tradisjoner og håndverk. Nå dreier det seg om estetikk, sanser og ikke minst visuell nytelse. Maten skal ikke bare smake fortreffelig, den skal helst glinse av vellyst også. Og vår alles kjære Ingrid Espelid Hovig er forkastet til fordel for Jamie, Andreas og en fyr som kaller seg Barmen. NY-GASTRONOMIEN SEILER PÅ EN BØLGE av jomfruelig olivenolje. Intet hjem kan nå kalle seg komplett uten å ha investert minst halvannen månedslønn på diverse duppeditter i rustfritt, men ei flekkfritt stål. Kaffetrakteren har emigrert til fordel for et beist av en espressomaskin fra kontinentet, i gilde farger, som eter strøm like effektivt som bønnekverna maler de svinedyre importbønnene. Intet er som å våkne en tidlig mandagsmorra av at samboeren har startet opp noe som lyder mistenkelig likt en motorsag der ute på IKEA-kjøkkenet. For vi er da sparsommelige nordboere, må vite. Vi går da ikke på kaffebar hver dag, når vi kan lage oss nesten like god macchiato hjemme. Riktignok med bønner skaffet til veie hos den lokale baristaen, men dog… MEN KOFFEINRUSEN ER BARE EN AV MANGE små mikrobølger som skyller over den jevne husholdning. Design har blitt et hverdagsord på linje med kjøttkaker. Eller strengt tatt ikke på linje med engang; for ingen oppegående mennesker spiser kjøttkaker lenger, gjør vi vel? Med mindre bakrusen har skylt oss helt hjem til mor på en sliten søndag… Men tilbake til designen. Middelaldrende italienske menn har aldri betydd mer for den jevne kjøkkensliter enn nå. Stikkordene er forunderlig kostbare plastdingser fra Alessi, etterfulgt av kjøkkenkniver som ser ut som de kommer rett fra TV-Shop og tunge, tyske kasseroller som ikke tåler oppvaskmaskin. Til og med interiørverdenens svar på Rema 1000, svenskeoppfinnelsen IKEA, har fått med seg hva som gjelder ellers i verden, og forsyner den skandinaviske mann og kvinne med alt du måtte behøve og strengt tatt ikke behøve. Alt i rene farger, stramt design og det før nevnte rustfrie stålet. Eller stålfarget plast, alt ettersom. NÅ HAR DA ALTSÅ DENNE GASTRONOMIBØLGEN nådd så langt som til trøndelagen. Selve symbolet på kapitalsterk kokkekraft, restaurantkjeden Bølgen & Moi, har inntatt Heilag Olavs by. Grunnlegger Trond Moi er mannen bak uttalelser som: «Å spise Grandiosa er som å si nei til livet» og «Hvis vi bare stapper i oss mat for å stappe i oss mat, så oppfører vi oss faktisk mer som dyr enn som tenkende og siviliserte mennesker». Dette er forøvrig mannen som har lagt under seg såvel hjembygda Kvinesdal som hovedstaden på sin gastronomiske signingsferd. Og nå har altså turen kommet til trønderne. I form av lunsjmenyer, eksklusiv à la carte, ja til og med egne kurs, skal den jevne trønder verves til gourmet. Vær dog forberedt på et aldri så lite lommeboksjokk. Den som skal være med på leken, må være kar nok til å betale blodpris for steken. NÆRINGSLIVET HAR SELVSAGT FOR lengst skjønt at her er det penger å hente. Mat er big business, og især dette med kokkeri. Å stå på kjøkkenet er nå Norges mest oppadstigende prestisjeyrke, skal vi tro trendviterne. Og det gjør vi jo gjerne. Kokkene titter frem bak kjelene og sier hei på deg. Gjerne i kjapt klippede tv-programmer der de snakker breialt om matretter som ligger i krysningen mellom minst tre kontinenter. Forbløffende mange av disse er unge menn, men noen hederlige unntak som den forfyllede briten Floyd og et par tupper i svensk TV4. Kokkene er blitt våre nye favoritt-kjendiser. Og har de ikke nådd toppen ennå, så henter de inn noen andre, «årntlie» kjendiser som får lage mat sammen med wannabe-kjendisene. Okke som, det funker. Dessuten skal så å si alle som noensinne har satt sine ben på et kjøkken komme med noen ikke alltid velformulerte ord, og da helst i bokform. Gjennomstylede og glossy er stikkord når det gjelder den nye tids kokebøker. Enhver bokhandel med respekt for seg selv har en velutstyrt seksjon for mat og vin, der størrelse er synonymt med pris. Og de kuleste bøkene er de største og dyreste. VI HAR TIL OG MED FÅTT EN EGEN BOKKLUBB kun tilegnet det vi putter i munnen, som lyder det bevingede navnet Bokklubben Mat- & Vinglede. Omtrent 35 000 av oss er slaver av dette månedlige boktyranniet. Undertegnede inkludert. Urovekkende mange kroner er brukt på lekkert illustrerte kokebøker som kun står og samler matos. De pynter godt opp, da... I hvilken grad de har økt evnen til å produsere gastronomiske mirakler er usikkert. Mine begavelser på kjøkkenet har ikke akkurat økt nevneverdig, og i alle fall ikke proporsjonalt med antallet snasne matbibler som hoper seg opp over kjøkkenbenken. DET SOM NÅR ALT KOMMER TIL ALT er et godt utnyttet primærbehov, er altså blitt målet for en av de største private investeringer vi har sett siden Gerhardsen-ungdommen regjerte dette landet. Bortsett fra at dugnaden nå foregår på kjøkkenet, og all egenkapitalen vår ligger i gasskomfyrer og ikke aksjer. Dette skjer samtidig som Grandiosa er Norges mest solgte matrett. Ferdigpizzaene har fortsatt ballegrep på sugne nordmenn. En rett som forøvrig ble betegnet som «eksotisk» for rundt tredve år siden. Nei, det er nesten så en ønsker seg litt god, gammeldags nostalgi. Ikke flere av disse anmasende, overprisede spradebukkene. Vekk med flamberte jazzpizzaer og braisserte svineskanker (hva nå det sistnevnte enn er for noe). Ingrid, kom tilbake, alt er tilgitt. La oss sammen slå et slag for Old School Matlagning. Persillekvasten lenge leve. Av Anniken Eid Kjeserud og Christian M. Hartmann (Illustrasjon)
Page 1 and 2: Under Dusken studentavisa i Trondhe
Page 3 and 4: Føler seg diskriminert av NTNU Ett
Page 5 and 6: Heftig prisøkning på kompendier P
Page 7 and 8: smånytt Midt-ISFiT 2002 «Challeng
Page 9 and 10: 16 Debatt kronikk Sefa Martin Yür
Page 11 and 12: ▲ STUDENTERSAMFUNDET EN ONSDAGSKV
Page 13 and 14: 24 Portrett Morten Abel 39 år Pops
Page 15: På låven sitter skrotnissen På A
Page 19 and 20: Åge in memoriam Rockin-gründer Å
Page 21 and 22: ANMELDELSER Illusjonisten 40 Anmeld
Page 23 and 24: 44 Kultur bølgeblikk I spalten Bø
Page 25: eturadresse Under Dusken postboks 6

Lidenskapens pris s. 19 - Under Dusken

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?