Lidenskapens pris s. 19 - Under Dusken

min studietid blekksprut
Navn: Martin Ystenes
Stilling: Professor
Alder: 45 år
Utdannelse: Sivilingeniør i
industriell kjemi (1980) og doktoringeniør
i uorganisk kjemi (1986)
fra NTH. Medlem av Mensa.
– Hvordan var studietiden?
– Det var en god tid.
– Var du en flittig student?
– Egentlig ikke. Jeg var lat i semesteret, veldig
lat, men jobbet ekstremt effektivt i eksamensperioden.
Lite flink med øvinger, men bevisst på å gjøre
skikkelige rapporter. Og så tok jeg ikke notater på
forelesningene. Eller, hvis jeg tok notater, kastet jeg
dem etterpå.
– Hvordan var studentmiljøet på den
tiden?
– Det var et miljø der det var lov å være flink.
Kullet som jeg var i var et dyktig kull, og jeg har fått
kommentarer i ettertid fra assistenter og lignende om
at det var litt spesielt hos oss nettopp fordi det var
lov å være flink. Det hadde vel sammenheng med at
de toneangivende i miljøet var veldig dyktige faglig.
– Engasjerte du deg utenom studiene?
– Jeg bodde på Singsaker studenthjem. Og da
hadde jeg selvsagt tre punkter i mitt liv; det var
Singsaker, NTH og Studentersamfundet. Jeg var
aldri med i en gjeng på Samfundet, men har vært med
og jobbet i tre UKEr.
– Hva er de beste minnene?
– Det er så varierende. Vanskelig å si konkret,
men jeg har mange gode minner både fra den faglige
og den sosiale delen av studietiden.
– Hva tror du har forandret seg siden du
selv var student?
– Min følelse er at studentene i dag er mindre
profesjonelle. De er mindre ambisiøse, det virker som
om det å være ambisiøs er et problem. Muligens føler
jeg det sånn fordi mitt kull var noe spesielt.
– Har du noen tips til dagens studenter?
– Jeg foreleser jo selv så jeg burde jo ha mange
tips klare, men... Kanskje det viktigste er rett og
slett at dere må være bevisste på eget ambisjonsnivå.
Det er dessverre ofte sånn at medstudentene
reduserer ambisjonsnivået til den enkelte. Ikke la
andre bestemme hvilket ambisjonsnivå dere skal ha.
Av Erlend Langeland Haugen
Gastronomiens tyranni
Det begynner å bli både klamt under
forkleet og stramt under kokkelua.
KLINGENDE MYNT. OG DÅRLIG SAMVITTIGHET. Sånn kan
du kort oppsummere mitt forhold til matlaging. Eller; nå
heter det vel ikke matlaging engang, men «stemningstilbereding»
eller «råvarepotensiale». Borte er de tidene
da det var mor sjøl som regjerte på kjøkkenet, og poteter
med brun saus var nettopp det. Kokebøker var noe hun
hadde nederst i skuffen under kjevler, visper og sleiver.
Håndskrevne var de gjerne også, med sirlige nedtegninger
av Tante Harriets mandelpoteter og lammelår-kasserolle.
Og bakerst sto alle godsakene; tilslørte bondepiker og
semulegrynspudding med rød saus. Flekkene på boka anga
hvor mange kjøkkenøkter den hadde vært igjennom. Jo
flere, jo bedre.
Nå for tiden er det ikke mye tilslørt over verken
bondepikene eller mor sjøl. Hun har blitt byttet ut med
en energisk ung mann, med sånn passelig med
universitetsutdannelse og mye mer enn passelig med
oppfinnsomhet. En middag er ikke lenger det den var.
Og et kjøkken er ikke lenger bare forbundet med tradisjoner
og håndverk. Nå dreier det seg om estetikk, sanser og
ikke minst visuell nytelse. Maten skal ikke bare smake
fortreffelig, den skal helst glinse av vellyst også. Og vår
alles kjære Ingrid Espelid Hovig er forkastet til fordel for
Jamie, Andreas og en fyr som kaller seg Barmen.
NY-GASTRONOMIEN SEILER PÅ EN BØLGE av jomfruelig
olivenolje. Intet hjem kan nå kalle seg komplett uten å
ha investert minst halvannen månedslønn på diverse
duppeditter i rustfritt, men ei flekkfritt stål. Kaffetrakteren
har emigrert til fordel for et beist av en espressomaskin
fra kontinentet, i gilde farger, som eter strøm like effektivt
som bønnekverna maler de svinedyre importbønnene.
Intet er som å våkne en tidlig mandagsmorra av at
samboeren har startet opp noe som lyder mistenkelig likt
en motorsag der ute på IKEA-kjøkkenet. For vi er da
sparsommelige nordboere, må vite. Vi går da ikke på
kaffebar hver dag, når vi kan lage oss nesten like god
macchiato hjemme. Riktignok med bønner skaffet til veie
hos den lokale baristaen, men dog…
MEN KOFFEINRUSEN ER BARE EN AV MANGE små
mikrobølger som skyller over den jevne husholdning.
Design har blitt et hverdagsord på linje med kjøttkaker.
Eller strengt tatt ikke på linje med engang; for ingen
oppegående mennesker spiser kjøttkaker lenger, gjør vi
vel? Med mindre bakrusen har skylt oss helt hjem til mor
på en sliten søndag…
Men tilbake til designen. Middelaldrende italienske
menn har aldri betydd mer for den jevne kjøkkensliter
enn nå. Stikkordene er forunderlig kostbare plastdingser
fra Alessi, etterfulgt av kjøkkenkniver som ser ut som de
kommer rett fra TV-Shop og tunge, tyske kasseroller som
ikke tåler oppvaskmaskin. Til og med interiørverdenens
svar på Rema 1000, svenskeoppfinnelsen IKEA, har fått
med seg hva som gjelder ellers i verden, og forsyner den
skandinaviske mann og kvinne med alt du måtte behøve
og strengt tatt ikke behøve. Alt i rene farger, stramt design
og det før nevnte rustfrie stålet. Eller stålfarget plast, alt
ettersom.
NÅ HAR DA ALTSÅ DENNE GASTRONOMIBØLGEN nådd
så langt som til trøndelagen. Selve symbolet på kapitalsterk
kokkekraft, restaurantkjeden Bølgen & Moi, har inntatt
Heilag Olavs by. Grunnlegger Trond Moi er mannen bak
uttalelser som: «Å spise Grandiosa er som å si nei til livet»
og «Hvis vi bare stapper i oss mat for å stappe i oss mat,
så oppfører vi oss faktisk mer som dyr enn som tenkende
og siviliserte mennesker». Dette er forøvrig mannen som
har lagt under seg såvel hjembygda Kvinesdal som
hovedstaden på sin gastronomiske signingsferd. Og nå
har altså turen kommet til trønderne. I form av
lunsjmenyer, eksklusiv à la carte, ja til og med egne kurs,
skal den jevne trønder verves til gourmet. Vær dog
forberedt på et aldri så lite lommeboksjokk. Den som skal
være med på leken, må være kar nok til å betale blodpris
for steken.
NÆRINGSLIVET HAR SELVSAGT FOR lengst skjønt at her
er det penger å hente. Mat er big business, og især dette
med kokkeri. Å stå på kjøkkenet er nå Norges mest
oppadstigende prestisjeyrke, skal vi tro trendviterne. Og
det gjør vi jo gjerne. Kokkene titter frem bak kjelene og
sier hei på deg. Gjerne i kjapt klippede tv-programmer
der de snakker breialt om matretter som ligger i krysningen
mellom minst tre kontinenter. Forbløffende mange av disse
er unge menn, men noen hederlige unntak som den
forfyllede briten Floyd og et par tupper i svensk TV4.
Kokkene er blitt våre nye favoritt-kjendiser. Og har de
ikke nådd toppen ennå, så henter de inn noen andre,
«årntlie» kjendiser som får lage mat sammen med
wannabe-kjendisene. Okke som, det funker.
Dessuten skal så å si alle som noensinne har satt sine
ben på et kjøkken komme med noen ikke alltid
velformulerte ord, og da helst i bokform. Gjennomstylede
og glossy er stikkord når det gjelder den nye tids kokebøker.
Enhver bokhandel med respekt for seg selv har en
velutstyrt seksjon for mat og vin, der størrelse er synonymt
med pris. Og de kuleste bøkene er de største og dyreste.
VI HAR TIL OG MED FÅTT EN EGEN BOKKLUBB kun tilegnet
det vi putter i munnen, som lyder det bevingede navnet
Bokklubben Mat- & Vinglede. Omtrent 35 000 av oss er
slaver av dette månedlige boktyranniet. Undertegnede
inkludert. Urovekkende mange kroner er brukt på lekkert
illustrerte kokebøker som kun står og samler matos. De
pynter godt opp, da... I hvilken grad de har økt evnen til
å produsere gastronomiske mirakler er usikkert. Mine
begavelser på kjøkkenet har ikke akkurat økt nevneverdig,
og i alle fall ikke proporsjonalt med antallet snasne
matbibler som hoper seg opp over kjøkkenbenken.
DET SOM NÅR ALT KOMMER TIL ALT er et godt utnyttet
primærbehov, er altså blitt målet for en av de største private
investeringer vi har sett siden Gerhardsen-ungdommen
regjerte dette landet. Bortsett fra at dugnaden nå foregår
på kjøkkenet, og all egenkapitalen vår ligger i gasskomfyrer
og ikke aksjer. Dette skjer samtidig som Grandiosa er
Norges mest solgte matrett. Ferdigpizzaene har fortsatt
ballegrep på sugne nordmenn. En rett som forøvrig ble
betegnet som «eksotisk» for rundt tredve år siden.
Nei, det er nesten så en ønsker seg litt god, gammeldags
nostalgi. Ikke flere av disse anmasende, overprisede
spradebukkene. Vekk med flamberte jazzpizzaer og
braisserte svineskanker (hva nå det sistnevnte enn er for
noe). Ingrid, kom tilbake, alt er tilgitt. La oss sammen
slå et slag for Old School Matlagning. Persillekvasten lenge
leve.
Av Anniken Eid Kjeserud og
Christian M. Hartmann (Illustrasjon)