Lidenskapens pris s. 19 - Under Dusken

ANMELDELSER
Illusjonisten
40 Anmeldelser
Teater: Lola av Hans-Magnus Ystgaard,
Trøndelag Teater, 23. februar - 16. mars
Henry Oliver Rinnan er mannen med Norges kanskje
dårligste rykte. Under andre verdenskrig ble han Norges
fremste Gestapo-agent, under dekknavnet Lola. Han og
hans Sonderabteilung infiltrerte lokale motstandsgrupper
og avdekket hemmelige våpenlagre ved hjelp av illegale
aksjoner, arrestasjoner, tortur og drap. Rinnan ble
henrettet etter krigen, og hans historie er fortsatt et betent
kapittel i norsk historie. Den er etter femti år fortsatt så
kontroversiell at den klarer hva få teaterstykker gjør - å
skape rabalder og store overskrifter og krav om at det
må rives av plakaten.
Denne historien er det altså Trond-Ove Skrødal skal
forsøke å formidle og nyansere på Trøndelag Teaters
Gamle Scene. Det ikke tvil om at han makter å fylle
Rinnans om lag 160 centimeter korte kropp både på langs
og på tvers. Få kunne gjort en så formidabel prestasjon
så fullstendig på egen hånd.
Skrødal makter å skape illusjoner og holde dem
levende i den spartanske, men usedvanlig velfungerende
scenografien. Skal han tenne en sigarett, så tenner han
en sigarett - fiktiv, men faktisk. Han holdes av en kvinne.
Han omfavnes av sønnen. Han får juling og torturerer.
Og det til tross for at det kun er ham selv og fire-fem
trekasser på scenen. En skremt guttunge, en engelsk
sigarett, to tomme hender og et usedvanlig gjennomtenkt
kroppsspråk former og forteller historien sterkere, nærere
og mer troverdig enn om scenen hadde vært befolket av
alle disse menneskene og rekvisittene.
Derfor er det synd at han ikke får fortsette denne
briljeringen gjennom hele stykket. I andre akt ligger
plutselig en faktisk pistol i skuffen, og statsadvokatens
stemme sendes over høyttaleranlegget. Idet stokkeslaget
treffer offeret, illustrert med et overtydelig, sviende
snapp, blir disse effektene ekstra påtrengende - illusjonen
ville vært langt sterkere dersom Skrødal fikk kjøre showet
alene.
Lola klarer langt på vei å styre unna de verste
klisjéfellene man beveger seg snublende nær når man
skal fortelle en historie som denne. Men stykket berger
ikke fullstendig. Det er en klisjé å bryte musikken brått
hver gang handlingen tar en dramatisk vending. Og den
svarte svastikaen mot det røde flagget ville angitt sterkere
alvor hvis den hadde sluppet å slåss om plassen med
dårlig lagede, über-arische vindusrelieff.
Hans-Magnus Ystgaard har skrevet en tekst som
ikke forsøker å gi den sanne historien om Henry Rinnan,
den er snarere en mulig historie. Allerede mens han levde,
var Rinnan omgitt av skrøner, rykter og spekulasjoner.
Trøndelag Teaters Lola gir derfor én versjon, ett forsøk
på å forklare hvem Henry Rinnan var og hvorfor han
tok de valgene han gjorde. Samtidig stilles de evige,
sjelevrengende spørsmålene: Hva former et menneske?
Hvorfor tar vi de valgene vi gjør? Og, hvis vi fikk sjansen
på nytt, ville vi valgt annerledes?
Lola er et svært godt stykke. Både teksten,
iscenesettelsen og framfor alt Trond-Ove Skrødals innsats
gjør dette til en usedvanlig sterk teateropplevelse.
Av Sigrun Haugen og Margarida Paiva (illustrasjon)
ANMELDELSER
Tiltalende Glasskår
Film: Glasskår av
Lars Berg, Norge 2002
Alle tenåringstraumers far, Harald Rosenløw Eeg, er en
av opphavsmennene bak denne nye norske spillefilmen.
Eeg er en av disse forfatterne som midtveis i 20-årene
bestemmer seg for å bli nostalgiske på barndommens
vegne. Karakterene i flere av bøkene hans, i alle fall de
mannlige, gjenopplever sin ungdomstid både på godt og
vondt. Viktor, hovedpersonen i debutboken hans Glasskår
er intet unntak.
I løpet av sommerferien mellom to skoleår, vendes
Viktors verden opp ned. Han oppdager hvorfor det er
spennende med jenter, hvorfor jenter liker gutter som
spiller i band - og hvor lite som skal til for å splitte en
familie.
Viktors overkule storebror blir nemlig syk. Ole Kristian,
eller O.K. som han så kjekt kalles, er målmann på det
lokale ishockey-laget og en innmari ålreit fyr.
Lojaliteten til laget og forventingene utad er godt
skildret. Det samme gjelder også tilhørigheten til den lokale
menigheten, der de sentrale familiene har ulike verv. Slik
veves de større trådene om liv, tro og død inn i tematikken,
uten å bli for dominerende. Handlingen er lagt til en småby
tidlig på 80-tallet, noe som forklarer forkjærligheten for
kallenavn, høyt hår og pastellfarger.
Det noe stive samholdet mellom de tre kameratene
Viktor, Arnor og Roger er flott fremstilt. Hovedrolleinnehaver
Eirik Evjen har høstet fortjent ros i rollen som
den usikre, men reflekterte Viktor. Evjen bærer mye av
filmens kjerne, og dermed balanserer Glasskår på riktig
side av troverdigheten. Det er særlig i samspillet mellom
de to Hansen-brødrene at kjemien er best. Jonas Lauritzsen
Modig duett
Dokumentarfilm: Alt om min far
av Even Benestad, Norge 2002
De aller fleste har vel på ett eller annet tidspunkt - som
regel i løpet av den sårbare tida mellom barn og voksen
- vært flaue over foretldrene sine. Derfor har nok også
de færreste problemer med å forstå hvordan det opplevdes
for filmskaperen at hans far stadig oftere spankulerte rundt
i dameklær i småbyen Grimstad.
Den medievante legen Esben Benestad har i flere år
framstått som stjerneeksempelet på «vellykket
transvestitt». Sexologen Elsa Almås har vært ved hans
side i medias søkelys som den perfekte samlivspartner
- vekselvis som kone eller venninne, alt ettersom det er
Esben eller Esther hun forholder seg til. En dokumentarfilm
om Esben Esther Pirelli Benestad kunne lett blitt en
glatt affære - et pirrende kikkehull rettet mot en vellykka
kar som av og til trives best i skjørt og lebestift.
Sånn ble det heldigvis ikke. I stedet har Even Benestad
Pressefoto
gjør en tiltalende storebror, med den rette blandingen av
dvelende sex-appeal og beskyttende visdom. Det er også
verdt å merke seg Robert Skjærstads småsnodige versjon
av en onkel med en uvanlig interesse for sport. Og en
uventet rolle i familien Hansens mentale puslespill.
Alt i alt er Glasskår en film du føler for og ikke minst
tror på. Ikke alt er skildret med like stor innlevelse, og
enkelte av rollefigurene blir ikke utnyttet nok og blir til
tider vel standariserte. Remi og hans eksosgjeng blir litt
for mye av det gode; nesten ufrivillig komisk.
på egne premisser laget et dypt personlig portrett av faren
sin. Når ti års konfrontasjoner skvises opp i dagen i løpet
av fem innspillingsuker er det ikke rart at resultatet er
blitt så langt fra et overfladisk glansbilde som det er mulig
å komme.
Esben Benestad er helt åpenbart en sterk og modig
person som har kjempet - og fortsatt kjemper - en tøff
og viktig kamp for å kunne framstå som den personen
han er. Men med en far som ser det som sitt store
livsprosjekt å «kjempe for det uvanlige menneskets rett
til å være uvanlig», er ikke det ikke fritt for at familien
har måttet ta sin del av støyten. Derfor handler filmen
nesten like mye om hvordan en mor, en sønn og en datter
har måttet slite på bekostning av én persons
selvrealiseringsprosess.
Alt om min far veksler mellom den kronologiske
framstillingen av Esbens livshistorie og de intense nåtidskonfrontasjonene
mellom far og sønn. Naken, svart-hvit
fotografering går over i avslørende fargebilder. Talende
og ekstreme nærbilder fra intervjusituasjoner flettes
sammen med reportasjebilder og familienes egne gamle
amatørfilmer på åtte millimeter. Til sammen utgjør de
Å lage film i Norge er ikke enkelt. Å lage norsk
barnefilm som fungerer og når sitt publikum, er en enda
større utfordring. Lars Berg har med Glasskår turt å vise
nerve og nærhet, med en hovedrolleinnehaver som på
en troverdig måte balanserer varme og usikkerhet. En bragd
som har vakt oppsikt også utenfor landets grenser. Med
to priser fra Filmfestivalen i Berlin i baklomma, kan
Glasskår gå ut i verden med hodet høyt hevet. Dette er
godt jobba.
Av Anniken Eid Kjeserud
ulike sekvensene en spennende, informativ og
underholdende helhet, som samtidig er både avslørende
og smertefull.
Sterkest inntrykk gjør kanskje en intens sekvens mot
slutten av filmen som viser Even i en direkte konfrontasjon
med faren. Esben Esthers høyeste ønske er at både
sønnen og omverdenen skal akseptere han/henne som
både mann og kvinne. Sønnen er imidlertid redd for å
miste faren, som på sin side ikke vil garantere at ikke
kvinnen i ham en dag kan komme til å overta fullstendig.
Og hvor blir det egentlig av faren til Even når Esben
Benestad framstår som Esther Pirelli?
Alt om min far skildrer et krasst familieoppgjør, men
er laget med varme og kjærlighet. Konflikten mellom far
og sønn rommer også universelle temaer som
kommunikasjonsproblemer i en familie. Mest av alt
handler filmen imidlertid om hvor langt det er akseptabelt
for en forelder å gå i sin selvrealisering - på bekostning
av sine barn. Filmens leting etter svaret på dette spørsmålet
er blitt en sterk og sår opplevelse det er verdt å få med
seg.
Av Christin Dammen
Anmeldelser
41