pdf (817 Kb) - Møreforsking Molde

Kap. 2 Design og metode 17
tilhører. Jeg kan derfor under intervjuet si ”du som har vært vant til å være selvstendig”
for å vise at jeg forstår mer enn bare her og nå. Eller jeg handler automatisk og
tilrettelegger puter og dyne uten å tenke så mye på hva jeg gjør. Jeg har i ettertid
reflektert litt over meg selv som (levd) kropp i-møte-med-pasienten (se ellers teoretisk
forankring av dette begrepet under 2.2.3, s 6). Jeg har noen kroppsliggjorte ferdigheter,
tilegnet i min sykepleierpraksis, som kommer til uttrykk i denne samhandlingen; Vi ”eri-verden”
ved at vi er ”kropp”, og kroppen er det handlende subjektet ”i-verden”.
Pasienten kommer meg i møte via mine sanser, og uten at jeg først tenker på det for
deretter å handle, så blir det heller til at jeg handler/samhandler spontant ut fra den
erfaring og kunnskap jeg besitter. Kroppen er det handlende subjekt (ikke bevisstheten).
Mening skapes gjennom kroppens mangesansende verden, og vi har med oss en
forståelse som ligger i sansene våre, som er kulturelt utviklet, som en slags ryggsekk
(Krogh 2005). Det er ikke sikkert at jeg ville sanset og tolket kroppsuttrykk for
ubehagelig leie, tørste, trøtthet, på et tidlig nok tidspunkt til at pasienten ikke skulle bli
overbelastet, uten min sykepleiererfaring i ryggsekken
Det var også en fordel å kjenne feltet i forhold til å kunne ”oversette” eller ha forståelse
for pasientutsagn som gikk på medisinering, sykdomssymptomer, behandling, osv. Eller
det kunne dreie seg om høretekniske hjelpemidler, å finne fram til og koble på
høreapparat, eller regulere dette når det peip, og ellers kommunikasjonsferdigheter i
forhold til dårlig hørende pasient. Slik ble det av og til en balansegang mellom forskerrollen
og omsorgsrollen. Dette er en situasjon som ikke er så ulik klinisk virksomhet,
der man må være både lyttende, sensitiv og ha sitt fagperspektiv med. Jeg hadde
dessuten et kjennskap til feltet som gjorde at jeg kom lettere inn i det og kunne raskt
oppnå tillit hos pasienten. Jeg tør påstå at det noen ganger kunne handle om pasientens
sikkerhet, at han kunne føle seg trygg på at jeg forstod hans situasjon, og eventuelt
kunne gripe inn. Slik sett kunne forskerrollen noen ganger sees på som et utvidet
pleieforhold. Jeg ser imidlertid at min bakgrunn også representerer en fare for blindhet
– ”to go native” (hjemmeblindhet); dvs at jeg både kan ta ting for gitt, eller overse
vesentlige sider ved situasjonen. Jeg så i ettertid, under analysearbeidet, at jeg kunne ha
bedt om utdyping av enkelte utsagn. Der og da ble det oversett fordi jeg tok ting for gitt
i min hjemmeblindhet. Dette handler også om fordommer og for-forståelse. Noe taper
jeg på å være “innenfor”, men oppnår sannsynligvis gevinst ved det også. Ifølge
Repstad (1998) er det viktigste, at jeg er meg dette bevisst.