pdf (817 Kb) - Møreforsking Molde

Kap. 3 Presentasjon og drøfting av funn 47
strenge upersonlige sykerommet. En slik markering av ”revir” kan i seg selv forhindre
at man blir behandlet som en brikke i det store maskineriet som en institusjon kan virke
som. Denne pasienten var trygg på å få være i fred og fornøyd med den pleien og
omsorgen som ble gitt: ”det e nokko stort at en får lov te å komma hit og varra her, og
så at en bli tikji vare på, og det e ta e tykkje e så stort, at e fe omsorg”.
En institusjon som har en utforming, en orden, interiør eller en arkitektur som gjør at
mennesker føler seg trygge og ivaretatte, vil bidra til at kroppen bebor værelset på en
god måte. Heidegger beskriver det å bo blant annet som ”å oppholde seg, å dvele, å
forbli” og ”å pleie, å ta vare på, slik at noe kan vokse og gro” (Martinsen 2001:170).
Rom som er omsorgsfullt utformet og innredet, utstråler noe til personene som bor der
eller er innom. Martinsen (2001) viser til Nordberg-Schultz som sier følgende:
”interiøret tolker værelsets sang som variant av ulike stemninger, der grunnstemningen
er å ha fotfeste i tilværelsen, og det å ha tilhørighet til og være trygg. Det er beskrevet
som å føle seg hjemme. Det er å bo” (s.169). Når rommet erfares av kroppen som at det
omslutter en og slik gir mulighet for å komme i kontakt med noe i seg selv, kan det gi
følelse av ”hjemme” og av trygghet.
Sykehjemmet er det siste oppholdssted, ofte gjennom flere år, og da er det av stor
betydning at det oppleves som hjemme. En pasient sørget veldig over å ha forlatt
hjemmet sitt: ”jeg holdt det for meg selv .. dem forstod ikke. Jeg har vært hjemme i det
gamle hjemmet mitt to ganger – det er alt … den ene søndagen jeg var der… da satt
jeg med arma i vinduskarmen og bare så utover .. og det var en sånn fin dag…”
(virker trist). Hun opplevde i sin nye tilværelse på institusjonen at pleierne kom innom
med andre pasienter, der de av effektivitetsgrunner gikk gjennom hennes rom for å
benytte toalettet. Dette bidro til at hun ikke fant seg til rette og savnet hjemmet sitt.
Opplevelse av eget hjem innebærer en svært spesiell romerfaring som har noe med vår
fundamentale måte å være i verden på. Hjemmet har vært beskrevet som det sikre
ukrenkelige hvor vi kan føle oss beskyttet og være oss selv; hjemme er der vi kan være
det vi er, sier van Manen (1992). Martinsen (2001) er opptatt av ”tonen i rommet”, for
når værelset slår en tone an, kan livet få tone ut, sier hun (s. 176). Rommet gir
verdighet, og det kan hjelpe pasienten til å finne fotfeste, ”til å se sammenhengen han er
i, til å stilles inn der han er” (s 176). Det fikk pasienten, som opplevde rommet sitt som