pdf (817 Kb) - Møreforsking Molde

Kap.4 Oppsummering 52
When the body falls sick, we are left not simply with a broken machine, but with
a world transformed; a disease undermines our sense of self and autonomy, our
relations with others, our habitual experience of space and time (s.113).
Det er denne innsikten i hvordan de ulike livsverdenseksistensialene kommer til uttrykk,
som pleiere må tilegne seg.
Et kroppsperspektiv som opphever dualismetenkningen må på dagsorden både i
samtalene i det daglige pleiefellesskapet og i utdanningssammenheng. I forlengelsen av
slik ny innsikt, må pleierne hjelpe pasienten til å sette ord på følelser knytta til de
prosessene pasienten gjennomgår når han blir pleietrengende pasient i sykehjem. Da
ville kanskje utsagn som ”å komme på sykehjem da er du ferdig med liva” og ”jeg
skulle ønske at jeg var ferdig med det” være en annerledes erfaring. Det som gjør at
pasientene ”overlever” som person, er pleiere som tross knappe rammer, evner å bringe
seg selv inn i pasientenes verden; ”fra første gang vi møttes, så var vi venner… hadde
sammen mening og sånt.. ho er flink, ho er en skøyer.. og plutselig så synger ho, ja og
tar en plyster… det er veldig oppløftende”. De har ofte både en væremåte og et lag som
minsker pasientens sårbarhet.
Forfatteren Finn Carling, som jeg også har sitert tidligere, har levd hele sitt liv med
Cerebral Parese. Ofte kan man ved å gå til kunstnere få hjelp til å belyse fenomener på
en annerledes og dypere måte. Jeg vil avrunde med Blekens maleriske uttrykk og
Carlings beskrivende ord om erfaring av hvor krevende det kan være å møte personen
som bebor en kropp som erfares fiendtlig (Carling 1998):