pdf (817 Kb) - Møreforsking Molde

Kap. 3 Presentasjon og drøfting av funn 43
å bli gammel, og en kan spørre om ikke dette på en eller annen måte preger vår omgang
med eldre mennesker. Hvor bevisst er man dette som pleiere i sykehjem? Er det et
samtaletema overhodet? Dette mener jeg det burde være en kontinuerlig refleksjon
rundt på alle aldersinstitusjoner. For ved at dette er diskusjonstema, så øker bevisstheten
rundt fenomenet, noe som igjen vil avspeiles i en mer ”våken” omgang med pasientene.
Martinsen (2002) er opptatt av at den syke må få tid til å fortelle sine fortellinger, fordi
vi blir til ved å fortelle og bli fortalt. ”Vi finner fotfeste i tilværelsen ved å fortelle” (s.
267). Da blir det viktig å bidra til at det blir tid til ikke bare det fysiske stellet, men også
til å la pasienten slippe til med sin stemme og sin fortelling (noe de også gjorde i og
med dette prosjektet). Imidlertid er pasientene bekymret for å oppta for mye av
pleiernes dyrebare tid. De ønsker ikke å mase unødig; ”Ikke maser jeg eller noe sånt,
for jeg synes at det er fryktelig å ringe på og plage dem liksom. Det er vanskelig
somme tider, det er det!..”. Det som kanskje gjør at den gamle og syke pasienten
”overlever” som person, er pleiere som tross knappe rammer evner å bringe seg selv inn
i pasientenes verden. Når jeg viser et fotografi av en pasient i samspill med en av
pleierne, kommer det glede i stemma; ”ho er festlig…. ho er bestevennina mi…ho er
veldig humoristisk, synger og.. erter meg… og gjør narr av meg (smiler). Jeg spør om
hun tåler det. Hun svarer kontant; ”Ja jeg kjenner ho!...fra første gang vi møttes, så
var vi venner… hadde samme mening og sånt.. ho er flink, ho er en skøyer.. (…) og
plutselig så synger ho, ja og tar en plyster… det er veldig oppløftende”. Denne
pleieren bidrar med liv og ungdommelighet til denne pasientens hverdag. Flere opplever
at det sosiale livet er blitt innskrenket og at det er pleierne, og ikke medpasientene, som
representerer den det går an å føre en samtale med, eller som bringer inn humor og
latter. De skulle bare hatt bedre tid til å sitte ned og snakke, er utsagn flere kommer
med.
Dette at det er få medpasienter å snakke med går stadig igjen; ”hadde det enda vært
noen som var klar i hodet som en kunne snakke sammen med, men det er ikke det -
det går ikke an det!” Tre av pasientene ønsket for eksempel ikke å delta i fellesskapet
rundt måltidene; ”Jeg vil helst spise for meg selv…. de (pasientene) er så hard og så
kald.. og snakker ikke! Ikke til meg! … Morn roper jeg, men de svarer ikke”. Noen
ganger har hun truffet pasienter som hun likte og som hun kunne snakke med, men så er