pdf (817 Kb) - Møreforsking Molde

Kap. 3 Presentasjon og drøfting av funn 44
de blitt flyttet til en annen avdeling. En pasient var opptatt av at det ofte er ufred ved
måltidene, og hun velger også å spise frokosten alene; ”ho (medpasient) ’setter i’
somme tider så høgt at en kan skvette.” Man skulle kanskje kunne tenke seg at
måltidene var en arena for sosialt fellesskap, som hadde noe positivt ved seg, og noen
ganger gjør det vel også det, men alt for ofte kunne også jeg observere uro rundt
spisesituasjonen. Pasientene var noen ganger for ulike, eller det var svært krevende for
få pleiere å hjelpe alle som hadde behov.
To av sykehjemmene i denne undersøkelsen var organisert i små pasient-enheter (7-8
pas). Dersom det var liten mulighet for likesinnede, eller det var flere pasienter med
forvirringstilstand blant disse opplevdes dette som begrenset mulighet til fellesskap for
pasientene. Jeg vil anta at dersom sammensetting av gruppene ikke blir spesielt vektlagt
kan det føre til stor ensomhet for noen pasienter, fordi det er så få å spille på. Pleierne
blir betydningsfulle i dette fellesskapet som deles. Hauge (2004) fant i sin undersøkelse
at det sosiale samspillet mellom sykehjemsbeboerne i fellesrommet (dagligstuen) var
skjørt og kollapset når pleierne var ute av rommet. Hun fant også at pasienter som selv
kunne forflytte seg søkte kontakt ved å gå etter personalet når de forlot dagligstua.
Pasientene greide ikke på egen hånd å opprettholde et sosialt fellesskap.
For de som ikke har nær familie, blir helsepersonell viktige Andre for pasienten i det
levde fellesskap. Også Gilje (1992) fant i sin undersøkelse at det betydde mye for
pasientene at sykepleierne viste seg fram som person, også som privatperson. Det levde
fellesskap er det levde forhold vi opprettholder med andre i den interpersonlige sfæren
som vi deler med dem. Når vi møter den andre, nærmer vi oss den andre på en kroppslig
måte; gjennom håndhilsen eller ved å motta et inntrykk av den andre på den måten hun
eller han er fysisk tilstede for oss. Når vi møter den andre, er vi istand til å utvikle et
konverserende forhold som tillater oss å formidle oss selv. I en større eksistensiell
sammenheng har mennesker søkt via denne erfaring av den andre, det felles, det sosiale,
etter følelsen av hensikten med livet, meningsfullhet, grunner for å leve, slik som i den
religiøse erfaringen av den absolutte Andre, Gud (van Manen 1992). Syke- og
hjepepleiere i for eksempel sykehjemmet blir derfor ofte opplevd som slike viktige
Andre for pasienten, noe både undersøkelser (Gilje 1992, Hauge 2004) og pasient-