pdf (817 Kb) - Møreforsking Molde

Kap. 3 Presentasjon og drøfting av funn 36
De daglige smertene som pasientene beskriver er gjerne kroniske og knytta til
mobilisering, eller til morgenstell. ”jeg er så kviasam, for jeg gruer meg for allting –
bare det å reise seg opp og gå – så må jeg liksom sitte lenge før jeg greier å innstille
meg på det”. Også senga sliter; ”Jeg har så vondt i ryggen når jeg ligger… og så har
jeg begynt å bli litt sår på ryggen. Jeg greier ikke å snu meg nå nei. Det har jeg prøvd
flere ganger.” Å ligge vondt og så ikke kunne snu seg, og kanskje måtte vente lenge på
hjelp, må være en betydelig påkjenning ved det å være så hjelpeløs. ”Det er låkt
(vondt),” sier pasienten når han i ettertid ser bildet av seg selv hengende i heisen, som
løfter han over fra senga til toalettet. En pasient som har vært mye plaget med
osteoporose mener ryggen er ødelagt; ”han er så vond…, for jeg har brekt den to
ganger…jeg kjenner det i ryggen og det er grusomt! men jeg har måttet venne meg til
mye smerter…. det har jeg måttet gjort… og så har det gått over igjen da… og så er
det akkurat som en glemmer det.”
En annen pasient har også måttet gjennomgå mye smerter; fra hun var 10-12 år, har hun
så vidt overlevd alvorlig sykdom flere ganger. Hun har tålt det meste, fra barnefødsler
til en stor operasjon, uten å gi fra seg en lyd, sier hun. Hun beskriver ulike situasjoner
fra tidligere sykehusinnleggelser, som vi i dag nærmest ville kalle tortur. Derfor sier hun
at hun unner seg smertestillende i dagens situasjon; ”jeg har hatt så mye smerter, og nå
er jeg så gammel at jeg greier ikke mer.” For å sette sine smerteerfaringer i perspektiv,
er det tydelig at et stort kirurgisk inngrep, foretatt etter at hun ble voksen, er en
smerteerfaring som hun relaterer til; ”Ja i åtte timer holdt de på… de skar opp bak,
mellom skulderbladene, de tok alle sidebeina nedover attmed ryggja, alt så nær som
det var att to stykker – heile brøstkassa var åpna… og når e vakna så var det
fryktelige smerter, det var omtrent som hele brystkassa skulle være knust, åh så
grusomt!” Hun mener selv at det var lite smertestillende å få den gangen, og hun har
forklaring på smertemekanismer ut fra egen erfaring og mestring av smerter slik; ”e trur
altså på det at når smertene var så voldsomme, da var det som hendte, at e gikk over
den terskelen slik at e begynt å bedøve me sjøl, for ellers hadde jeg ikke holdt det ut
trur e…. det var akkurat så det begynt å dovne littegrann. E tenkt på det da at det var
noe med det at det begynte å bedøve seg sjøl, for det var så gale at det var ikkje til å
holde ut….det er akkurat så smertene når et metningspunkt.” Dette er pasientens