pdf (817 Kb) - Møreforsking Molde

Kap.4 Oppsummering 51
Også tid oppleves annerledes, fordi det betydelige i fortid, nåtid og fremtid forandres
ved sykdom. Pasienten blir tvunget til å konsentrere seg om øyeblikket og de
nødvendige oppgaver. Dette beskriver pasientene både som krevende, fortvilende eller
som en resignasjon. Ulike gjøremål tar mye lengre tid, og noen ganger må de gi opp å
greie seg selv. En forutsetning for å gi god sykepleie, er at pleiere forstår hvordan
pasienten opplever sin tid, det vil si at de har bevissthet både på sitt kroppsspråk, evne
til tilstedværelse og kunne formidle at hun har tid – selv om hun ikke skulle ha det.
Den sosiale rammen rundt personen endres dramatisk i forhold til hva den var før
innleggelsen. Pasientens nærmeste, slekt, venner og naboer er ikke lenger like
tilgjengelige, og pleierne blir i større grad den viktige Andre. Pleiere som er i stand til å
bringe inn sin egen person i samhandlingen, kan gi pasienten det lille halmstrået som gir
bekreftelse og tilværelsen mening.
Kroppslige plager endrer pasientenes vanlige måte å være-i-verden på. De føler seg
beseieret av en kropp som blir mer og mer påtrengende, enten det gjelder smerter eller
pustebesvær. Enkelte gir seg over; ”..en lyt erkjenne dette, så blir det ikkje så vanskeleg
å vara ti di”. En annen sier ”det er mye sorg som følger med”. Allikevel ser vi at
pasienter har stor omstillingsevne, og takler sin tilstand av skrøpelighet med stor
verdighet. Også bruk av humor rundt sine plager var en mestringsmåte.
Dersom kroppslige plager ikke lindres, vil de overskygge alt, og pasienten skyves inn i
en kropp-sjel-dikotomi. Tap av blærekontroll eller manglende ivaretagelse av
bluferdighet bidrar til å skyve pasienten inn i en slik tilstand. Pleiere som jobber tett på
så hjelpesløse og avhengige pasienter besitter stor makt. Å stå tett på den intime
kroppen og den svært hjelpeavhengige pasienten over tid, er både fysisk og emosjonelt
krevende. Dersom pleiere ikke orker å gå inn i slikt følelsesarbeid, kan konsekvensene
bli at de mestrer det med en væremåte som er distansert og upersonlig, noe som igjen
kan føre til tingliggjøring av pasienten. Det kreves av pleierne at de er årvåkne og
tilstedeværende på en slik måte at pasientens lidelse ikke forsterkes. Ved å bringe inn
forståelse for kropp-sjel-dikotomien når det gjelder sykdom og lidelse, vil slik kunnskap
utgjøre en komplementær forståelsesform utover den bio-medisinske og dermed kunne
føre til en bedre ivaretagelse av personen. For pleiere er det altså av stor betydning at de
forstår erfaring ved sykdom. Leder (1992) beskriver det slik;