pdf (817 Kb) - Møreforsking Molde

Kap. 3 Presentasjon og drøfting av funn 33
Dersom det er slik at dette er spesielt krevende, kan en tenke seg at mange pleiere
kanskje ikke orker å gå inn i et slikt følelsesarbeid, og i en bevisstgjøring av hvordan
den andre kan oppleve dette. Resultatet kan bli en overfladisk og ufølsom væremåte,
som blant annet kan resultere i manglende tildekking og dermed tingliggjøring av
pasientene. En objektivisering av pasienten vil kunne skyve ham inn i en kropp-sjeldikotomi.
Dess mer sårbar pasienten er, dess mer flykter han inn i kropp-sjeldikotomien,
for å ”overleve”. Det kan være nærliggende å sammenligne voldtektsofre,
som beskriver en ”ut av kroppen-opplevelse” for ikke å gå til grunne. Muligens kan den
syke eldre pleieavhengige pasienten føle det på lignende måte, at for å ”overleve” må
man bare spille på lag med de som hjelper, det vil si sette seg utenfor og forbli i
dualismen. Slik mestringsstrategi, anvendt i gitte situasjoner, kan imidlertid være
hensiktsmessig og faktisk bidra til at man kommer seg igjennom. For nettopp det at vi
kan tenke om/reflektere over kroppen og sjela (altså skape en objektiv distanse ved å
sette oss utenfor), bidrar til at vi takler smerter eller intimsituasjoner der og da. Men
dersom slik tilstand blir stående over tid, eller oppleves ofte, er det uheldig. Da vil
kropp-sjel-integrasjon forhindres, pasienten vil ikke kjenne seg som hel person og det
vil være uheldig i forhold til verdighet og selvfølelse.
Isaksen (2001) understreker at i omsorgen for mennesker som har tapt kontrollen over
basale kroppsfunksjoner, kreves det årvåkenhet og bevissthet fra pleiernes side, om at
dette er tap som kan være identitetstruende. Disse pasientene vil ofte føle seg uverdige
som mennesker, og dette er en utfordring for de som skal pleie dem. (Pasientene må
mange ganger overbevises om at det sosiale livet fortsatt er levelig, selv om en må ha
hjelp til å kvitte seg med avfallsprodukter). At pleiere i stor utstrekning ikke dekker til
pasienten under kroppsstell, kan være uttrykk for en felles likegyldighet som ligger i
kulturen. Samtidig vil jeg tilføye at flere av pleierne også var oppmerksomme på å ikke
avdekke pasienten unødig. Å stå så tett på den intime kroppen og så hjelpeløse personer
er krevende over tid. Isaksen (2001) viser til Blannin, som er opptatt av at det
følelsesarbeidet som kreves for å arbeide med for eksempel inkontinente antas å være
stressende og emosjonelt krevende;
Dersom pasienten virker likegyldig, kan det av pleierne på sin side igjen bli feiltolket
som at det ikke er så nøye med tildekking og ivaretagelse av bluferdighet. Dermed kan
pleiere utilsiktet stå i fare for å objektivisere pasienten og dermed true deres verdighet