kan «mysteriet» erstatte «sannheten»? - Advent Nytt

More documents

Recommendations

Info

✍ FORDYPNING Guds identitet – ifølge «den disippel som Jesus hadde kjær» Boken som etter eget utsagn er forfattet av «den disippel som Jesus hadde kjær» (Joh 21,20.24), har sin egen indre dynamikk og sitt eget drama som går tapt hvis den ikke leses som en helhet. For den som vil høre stemmen til «den disippel som Jesus hadde kjær» – og indirekte stemmen til Jesus – finnes det derfor ingen erstatning for å ta for seg hele fortellingen. Dette utelukker imidlertid ikke at man kan ta for seg bruddstykker fra bokens mest sentrale temaer. ✎ SIGVE TONSTAD Guds identitet «Den disippel som Jesus hadde kjær» tror på Gud, men han bruker ikke krefter på å bevise eller begrunne den delen av sin tro. Noe annet enn en grunnleggende gudstro ligger utenfor hans synsfelt eller erkjennelsesverden; det er som om en slik oppfatning av virkeligheten ikke faller ham inn. I stedet er hele hans oppmerksomhet fokusert på hva slags person Gud er og hva Gud står for. «Ingen har noen gang sett Gud,» skriver han i prologen sin, «men den enbårne, som er Gud, og som er i Faderens favn, han har vist oss hvem han er» (Joh 1:18). Det er koblingen mellom Gud og Jesus som opptar ham, for det er gjennom Jesus Gud har gitt seg til kjenne. Selv om ingen har sett Gud, er Gud likevel i en viss grad en kjent størrelse. Fortelleren vet godt at andre har snakket om Gud før ham, og han legger ikke skjul på at hans bidrag er å utdype en fortelling som allerede er i gang. Guds identitet knytter seg til «Gud» slik Gud er beskrevet i Det gamle testamente. Fortelleren har den samme personen for øye; det er ikke en ny «Gud» som kommer på banen. Det kan vi se allerede fra første setning. Fortellingen begynner med nøyaktig den samme ordlyden som den første boken i Bibelen: «I begynnelsen…» (1 Mos 1,1; Joh 1,1). Det er Skaperens historie som fortelles i 1. Mosebok, og fortellingen om den samme Skaperen utdypes av «den disippel som Jesus hadde kjær». Trådene som knytter fortellingen til Det gamle testamente er vevd tett, og veveren fortsetter et etablert og kjent mønster. Allerede i innledningen trer tre skikkelser fra Det gamle testamente inn i synsfeltet: «Messias», «Elia» og «profeten» (Joh 1,19-21). Disse skikkelsene er sakset fra hver sin bok i Det gamle testamente og knytter seg til forventninger som ble sådd i fortellinger langt forut for denne bokens tid. Forestillingen om Messias – «den som er salvet» – er tydeligst i Daniels bok (Dan 9,25). Elia var den mest ruvende profeten i Det gamle testamente, men det var også gitt et løfte om en Elialignende person som skulle komme en gang i fremtiden (Mal 4,5). «Profeten» har Moses som forbilde (5 Mos 18,15). Alle disse trådene fra Det gamle testamente møtes i Jesus. Jesus snakker senere til et publikum som påberoper seg Abraham og Moses som grunnlag for sitt gudsbilde og sin trosidentitet. Men Jesus driver sine kritikere fra denne skansen. «Hadde dere trodd Moses, hadde dere også trodd meg. For det er om meg han har skrevet,» sier Jesus (Joh 5,39). Selv Abraham hadde Jesus i sitt synsfelt. «Deres far Abraham jublet over å skulle oppleve min dag. Han fikk oppleve den og frydet seg,» fastslår han (Joh 8,56). Guds identitet og sabbaten Det er imidlertid sabbaten som klarest uttrykker Guds identitet i fortellingen til «den disippel som Jesus hadde kjær». I nesten to hele kapitler (kap. 5 og 9) fortelles det om helbredelser utført på sabbaten, den ene av en mann som har vært invalidisert i trettiåtte år (5,5), den andre av en mann som er født blind (9,1). Begge gangene fører dette til heftig kritikk av Jesus fra de jødiske lederne (5,16; 9,14). Mange teologer tar denne kritikken for god fisk i den tro at Jesus brydde seg lite om sabbaten. Dette inntrykket er i beste fall over- 10 A D V E N T N Y T T – J U N I 2 0 0 3 ■ ■ ■
fladisk og i verste fall en grov fortegnelse av virkeligheten. Det er sant at Jesus ikke hadde noe til overs for jødenes sabbatspraksis på den tiden. Men korreksen fra hans side kan ikke tolkes som en forkastelse av sabbaten. Sabbaten er fra historiens morgen knyttet til Guds identitet (1 Mos 2,1-3). Sabbaten er – sagt med litt andre ord – et grunnleggende element i Guds fortelling, og det er bare Guds fortelling som gir oss mulighet til å danne oss et bilde av hvem Gud er. Vissheten om dette gir Jesu handlinger på sabbaten svært vidtrekkende følger. Sabbaten er i denne fortellingen bindeleddet mellom den Gud som skapte og den Jesus som helbreder. I erkjennelse av sabbatens betydning knyttes Jesu identitet til Guds identitet og omvendt. «Min Far arbeider til denne dag; også jeg arbeider,» sier Jesus med tydelig henvisning til sabbaten og skapelsen (Joh 5,17). I den dypeste og mest bokstavelige forstand er helbrederen Jesus identisk med Skaperen. «Alt er blitt til ved ham; uten ham er ikke noe blitt til av alt som er til,» sier «den disippel som Jesus hadde kjær» allerede i begynnelsen av sin fortelling (Joh 1,3). Et brudd i Guds fortelling Her har kristne teologer og kristendommens historie påført ettertiden et alvorlig tankekors. Gnostikeren Markion insisterte i det andre århundret på at det ikke er noen sammenheng mellom «Gud» i Det gamle testamentet og det bildet av Gud som ble åpenbart gjennom Jesus. Den kristne forestillingen om Gud våget ikke å gå så drastisk til verks, men forkastelsen av sabbaten til fordel for søndag har like fullt skapt et brudd i Guds fortelling. Hvis «Gud» seiler under et nytt flagg i Det nye testamente, er det nærliggende å tro at han er en annen person. Jesu gjerninger på sabbaten er i kristen tradisjon tolket som om sabbaten ikke betyr noe. «Den disippel som Jesus hadde kjær» hadde en helt annen tanke. Fordi sabbaten betyr noe, bruker han det som sitt springbrett for å forene Guds og Jesu identitet. Veien i Johannes-evangeliet går ikke fra en betydningsfull Jesus til en betydningsløs sabbat; den går fra en betydningsfull sabbat til en betydningsfull Jesus. Dessuten ønsker fortelleren ikke bare å si hvem Gud er. Hovedsaken er å vise hva Gud står for. Han lar oss se en Gud som helbreder og retter opp igjen det som er gått galt, ikke en Gud som er mest opptatt av å dømme eller straffe (5,22;12,44-48). Spørsmålet om Guds identitet står så sentralt i fortellingen til «den disippel som Jesus hadde kjær» at det lydhøre øre vil høre et ekko av skapelsen i Jesu siste ord på korset. Her kan fortelleren falle tilbake på Jesu ord: «Det er fullbrakt!» Det tilføyes at Jesus umiddelbart etter dette bøyde hodet «og oppgav sin ånd» (Joh 19,30). På norsk er det blitt tre ord – «det er fullbrakt» – av et eneste ord på gresk: tetélestai, fra ordet telein, som betyr å fullføre. I denne formen møter vi handlingen i ferdig fortid med en betydning som ikke bare griper handlingens ferdige resultat, men som også ser for seg hele prosessen som førte til resultatet. Men dette uttrykket har også sin historie. Andre fortellere har brukt ordet før ham. Fortellerstilen til «den disippel som Jesus hadde kjær» slurver ikke med detaljer i så måte. Ordet som er så viktig i avslutningen av hans fortelling om Jesus, ble også brukt helt i begynnelsen av Guds fortelling i Det gamle testamente og gir en tydelig brodd til hans egen hensikt. «Slik ble himmelen o g jorden fullført med hele sin hær. Den sjuende dagen hadde Gud fullført hele sitt verk. Og Gud hvilte den sjuende dagen etter at han hadde gjort alt dette» (1 Mos 2,1.2). Det ble fullført, suneteléstheisan, fra telein, og «Gud fullførte,» igjen fra telein, «hele sitt verk.» Fortelleren i Det nye testamentet har lyttet grundig til sin fortellende forgjenger i Det gamle testamentet og valgt sine ord med overlegg og omhu. I hans sinn handler fortellingen om samme person. Han som skapte og hvilte på den syvende dag, har nå gjort godt igjen det som gikk galt og gitt seg til kjenne fullt ut på korset. Men her har vi antagelig gitt fortelleren mer ros enn han fortjener. I stedet bør hovedpersonen i fortellingen få æren for den tydelige tråden mellom skapelse og gjenreisning. Ordvalget må spores til personen som i denne fortellingen var til stede ved begge anledninger. Personen i fortellingen er som sagt ikke en ny Gud. Gjenoppretteren seiler under det samme flagg som Skaperen fordi han er samme person. Sabbaten er ikke uten betydning i denne sammenhengen, for den minner oss om at Gud har én sammenhengende fortelling. Så mye kan vi trygt si om Guds identitet på grunnlag av fortellingen til «den disippel som Jesus hadde kjær.»
Page 1 and 2: side 12 - Vi kan forandre verden si
Page 3 and 4: INNHOLD 3 REDAKSJONELT: Hvordan opp
Page 5 and 6: Dåp i Fredrikstad Sabbaten 3. mai
Page 7 and 8: Sommerfryd mot ny storhetstid Mange
Page 9: Alle drømmer om fred på jorden og
Page 13 and 14: Vis tro! Dette var konklusjonen til
Page 15 and 16: Annar fra Levanger Enkelte menneske
Page 17 and 18: «Hvis helvete finnes» … på rad
Page 19 and 20: og rettferdighet, da skal han visse
Page 21 and 22: for rettferdigheten - det fører ti
Page 23 and 24: nesket, ja, som til og med innstift
Page 25 and 26: hvor sognepresten forrettet. Famili
Page 27: HEI I GJEN! Det er godt å ha en be

kan «mysteriet» erstatte «sannheten»? - Advent Nytt

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?