kan «mysteriet» erstatte «sannheten»? - Advent Nytt

og rettferdighet, da skal han visselig leve
- han skal ikke dø» (Esek 18,21). Utallige
forseelser mot mer og mindre sentrale
lover omtales som synd.
Dette bør imidlertid ikke oppfattes
snevert og entydig. Det finnes mange
eksempler på et bredere syn på synd,
og kanskje særlig hos personene vi
føler størst teologisk slektskap med –
dem vi kanskje føler hadde størst åndelig
modenhet. Til Potifars kone uttrykker
Josef hvordan han ikke vil svikte sin
herre: «Han har ikke selv mer å si her i
huset enn jeg, ingen ting har han nektet
meg unntatt deg, fordi du er hans
hustru. Hvordan skulle jeg da gjøre
denne store ondskap og synde mot
Gud?» Selv om Josef ikke ønsket å svikte
Potifar, var en slik handling primært
en «synd mot Gud». Synd er i første
rekke et svik og et opprør mot
Skaperen.
David ga uttrykk for lignende tanker
etter sin affære med Batseba. Da profeten
Natan konfronterte ham med hans
synd, sa David: «Jeg har syndet mot
Herren» (1 Sam 12,13). I salmen han
forfattet om samme hendelse skrev
han: «Mot deg alene har jeg syndet...»
(Sal 51,6).
Daniel ble til de grader oppfattet
som rettskaffen at da hans politiske
motstandere ønsket å sverte ham,
fant de ingenting å sette fingeren på
(Dan 6,5). Selv var imidlertid Daniel
svært bevisst sin egen syndige tilstand.
Idet engelen Gabriel kom til
ham som følge av hans bønn, sier
Daniel: «Mens jeg ennå talte og bad
og bekjente min egen og mitt folk
Israels synd… kom Gabriel…» (Dan
9,20-21). For Daniel var synd noe
dypere enn det mennesker rundt ham
kunne observere. Interessant er det
også hva Daniel begrunner sin appell
med, når han ber om tilgivelse for
synd og gjenoppbygging av
Jerusalem: «Herre, hør! Herre, tilgi!
Herre, gi akt og gjør det, dryg ikke –
for din egen skyld, min Gud! For din
stad og ditt folk er kalt med ditt
navn» (Dan 9,19). Daniel synes å si at
synd tyder på at Guds plan har mislyktes,
og at det var på sin plass med et
opprør mot Ham, og han ber om at
deres synd ikke må ødelegge for Guds
plan.
Det nye testamente
Det nye testamente er i større grad
opptatt av å beskrive begrepet synd og
resultatene av synden. Men det er mest
Johannes og Paulus som tar opp dette i
sine skrifter, de andre forfatterne er
oftere opptatt av synder som handlinger
mennesker utfører.
De synoptiske evangeliene
Matteus, Markus og Lukas har et fokus
på synd som ligner det vi finner i Det
gamle testamente. De beskriver nesten
uten unntak synd som umoralske handlinger.
Det er imidlertid en viktig forskjell:
Når Det gamle testamente omtaler synder,
er det oftest i en sammenheng der
menneskenes ondskap og umoral fremheves.
Den nærliggende løsningen er at
«dette bør dere slutte med». Nesten
hver gang Det nye testamente omtaler
synder er det i sammenheng med tilgivelse
og frelse fra synd:
«Hun skal føde en sønn, og du skal
gi ham navnet Jesus, for han skal frelse
sitt folk fra deres synder» (Matt 1,21).
«Da Jesus så deres tro, sa han til den
lamme: Sønn, dine synder er deg forlatt!»
(Mark 2,5; jf. Luk 7,47-48).
Tilgivelse av synd er naturligvis fremtredende
også i Det gamle testamente.
Men Det nye testamentes større fokus
på tilgivelsen er tydelig. Unntakene
gjelder stort sett omtale av religiøse
lederes hykleri.
Når Matteus, Markus og Lukas snakker
om synder og tilgivelse, skjer det
ofte i sammenheng med bekjennelse
av konkrete synder, og særlig skjedde
det i forbindelse med døperen
Johannes’ virke. Dette finner vi også
igjen hos Jakob (Jak 5,15-16).
Et siste moment å ta med fra de
synoptiske evangeliene gjelder Herrens
bønn. Lukas gjengir det ene avsnittet
slik: «Og forlat oss våre synder, for også
vi tilgir hver den som står i skyld til
oss.» Her omtales synd som det å stå i
skyld til noen, man har pådratt seg en
forpliktelse. Matteus bruker det samme
ordet: «Og forlat oss vår skyld, som vi
■ ■ ■ A D V E N T N Y T T – J U N I 2 0 0 3
òg forlater våre skyldnere» (Luk 11,4;
Matt 6,12). Ordet uttrykker at den ene
part har en forpliktelse – en gjeld –
overfor den andre. Dette er imidlertid
ikke en utbredt måte å omtale synd på i
Bibelen.
Johannes’ forfatterskap
Hos Johannes finner vi et annet fokus
på synden enn hos de andre evangelistene.
Han er generelt ikke så opptatt av
synder, selv om han også nevner det,
men skriver mye om synden. Om vi skal
holde oss til bildene som ofte brukes
for å beskrive synd, kan vi si det slik: De
synoptiske evangeliene harmonerer
godt med bildet av «å bomme på
målet», som ofte gis som en grunnbetydning
av ordet «synd». Vi gjør synd
når vi bommer på Guds ideal for livene
våre. Hos Johannes er denne bruken
ikke så fremtredende. For ham er synden
som et hull vi mennesker blir født
oppi, og som vi trenger hjelp for å
komme oss opp av. Eller den er som et
klebrig svineri som klistrer seg på oss
og griser til alt vi kommer borti. Vårt
behov er å «bli rene», og Jesus er den
eneste som kan rense oss. (Særlig
Paulus og Peter omtaler også synd som
«urenhet».)
Johannes skriver for eksempel:
«Derfor sa jeg til dere at dere skal dø i
Vi gjør synd når vi bommer på
Guds ideal for livene våre...
deres synder. For dersom dere ikke tror
at jeg er den jeg er, skal dere dø i deres
synder» (Joh 8,24). Synd er ikke bare
noe man «gjør», det er noe vi «har»:
«Hadde jeg ikke gjort slike gjerninger
blant dem som ingen annen har gjort,
da hadde de ikke synd. Men nå har de
sett dem og hater likevel både meg og
min Far» (Joh 15,24). «Dersom vi sier at
vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv,
og sannheten er ikke i oss» (1 Joh 1,8).
Mennesket «har» synd, men Jesus
kom for å ta den bort. Døperen
Johannes’ sa jo: «Se der Guds lam,
som bærer [tar bort] verdens synd!»
(Joh 1,29). «Dere vet at han er åpenbaret
for å ta bort våre synder, og
synd er ikke i ham» (1 Joh 3,5). «Men
15