kan «mysteriet» erstatte «sannheten»? - Advent Nytt

nesket, ja, som til og med innstiftet en
særskilt dag som en gave til oss.
Akkurat som i det babylonske gudesagnet
er hvilen viktig; ordet «sabbat»
betyr jo nettopp dette. Gud hvilte da
han avsluttet sitt verk, og han deler sin
hvile med menneskene som han har
skapt. I det babylonske verdensbildet er
hvilen en luksus som menneskene ikke
får noen del av.
Et jødisk tegn?
Sabbaten forsikrer oss om at vi er skapt
ved én kjærlig skapers vilje, at vi kan
stole på ham, at hans trofasthet aldri
tar slutt. På sabbaten får vi kraft fra
Gud til å elske hverandre og mot til å
kjempe mot skuffelser. Vi opplever
igjen og igjen at hos ham er det hvile,
visshet, glede og fred.
Mot slutten av 600-tallet f.Kr. inntok
kong Nebukadnesar av Babylon det lille
naboriket Juda. Store deler av befolkningen
ble bortført som slaver. Mer enn
noen gang før trengte de forvissningen
om at Gud var med dem. I en slik kritisk
tid ble sabbaten særlig viktig for dem.
Profeten Esekiel, som også var tvangsforflyttet,
oppfordret dem til å huske
den hviledag Gud hadde skapt for
dem. Slik lød Guds budskap: «Hold
mine hviledager hellige! De skal være
et tegn på pakten mellom meg og
dere, så dere kan vite at jeg er Herren
deres Gud» (Esek 20,20).
Hva betyr sabbaten for oss i det 21.
århundre? Den er fortsatt et tegn som
peker forbi vårt strev, og mot en Gud
som bryr seg om oss og som er sterkere
enn hver fiende vi møter. Hver uke
kommer sabbaten som en omfavnelse
og visker bort vår redsel, lindrer vår
sorg og tar brodden av våre vanskelige
minner. Når den tilbyr hvile fra hverdagens
arbeid, gir den oss også hvile fra
eksistensiell uro og fyller oss med
glede, livsvilje, tillit og fred.
Noen mener at sabbaten er et jødisk
tegn som ikke har noen gyldighet lenger.
Søndagen viderefører og fullkommengjør
sabbaten slik at den blir en del
av Guds rike. Man sier at det er dette
Jesus mener med forsikringen om at
han ikke kom for å oppheve, men for å
oppfylle (Matt 5,17). Det negative element
(avhold fra arbeid) var hovedsaken
i den gamle pakt, hevder man,
mens den nye pakt legger vekt på det
positive element (helligelse ved gudsdyrkelse).
Jødenes helligdag var først
og fremst en hviledag; søndagen er
først og fremst «Herrens dag», og bare
som en følge av dette er den også blitt
hviledag (J. van der Burg: Forklaring av
Daniels Profetier og Johannes’ Åpenbaring,
81).
Dette er en misforståelse av sabbatens
hensikt, som både jøder og syvendedags-adventister
må ta en god del av
skylden for. Hovedtanken med avhold
fra arbeid var et svært positivt element:
Medfølelse med de svake i samfunnet,
omsorg for trellen og trellkvinnen, ja, til
og med oksen og eselet (5 Mos 5,12-
15). Sabbaten var en frigjøringsdag i
den beste betydningen av ordet.
De mange regler for hva man kan og
ikke kan gjøre, enten de hører hjemme
i gammeltestamentlig eller nytestamentlig
tid, er et forsøk på å beskytte
hviledagen som en åndelig dag. Det er
ingen dårlig intensjon, men slike regler
kan ikke forklare sabbaten som et symbol
for frihet, tillit og fred. Vårt eget
mer eller mindre morsomme regelverk
er i stor grad en arv fra den puritanske
bekymring for søndagens situasjon.
Sabbaten som symbol for hvile, og
først og fremst for hvilen i Kristus, kan
aldri bli erstattet av noe bedre. At
Kristus stod opp påskemorgen, den
første dag i uken, har ingen betydning
for sabbaten som et evig tegn.
Hvorfor vil vi være slaver?
Hvorfor er det så vanskelig å nå inn til
hvilen? Hvorfor vil vi heller være slaver?
Streve og slite? Perfeksjonismen er ikke
først og fremst et teologisk eller filosofisk
begrep, men en holdning som er
like rotfestet i vårt vesen som synden.
Det er fremdeles en hviledag i vente
for Guds folk, sier apostelen (Hebr 4).
Argumentet er omtrent slik: De kom
ikke inn i løftets land – som er omtalt
som hvilen – på grunn av vantro. I førti
år vandret de omkring i ørkenen. Så
legger han en annen betydning i ordet
hvile. Den har vært der fra skapelsen.
Det var også en av rabbinernes favorittforestillinger
at sabbaten er en evig
dag. Om de første seks dager i skapelsesuken
hører vi at det ble kveld og det
ble morgen. Begynnelse og slutt. Men
■ ■ ■ A D V E N T N Y T T – J U N I 2 0 0 3
den sjuende dag har ikke en slik
avgrensning. Andre dager tok slutt,
Guds hvile har ingen ende. Så selv om
Israel ikke kom inn til hvilen, er den
fremdeles åpen.
Enda en gang går apostelen tilbake
til forståelsen av hvilen som løftets
land. Etter de førti år inntok de landet.
Var så løftet oppfylt?
Nei, de forherdet hjertet, som salmisten
sier, og kom ikke inn til hvilen.
Flere hundre år etter Josvas tid appellerer
Gud fortsatt om at de må komme
inn til hvilen. «Altså er det fremdeles en
hviledag i vente for Guds folk. Den som
kommer inn til hans hvile, får jo hvile
fra sine gjerninger, likesom Gud hvilte
etter sine gjerninger.»
Det er en fantastisk tanke: Hele historien
har Jesus, skaperen stått med
åpne armer: Kom til meg, alle dere som
strever. Kom inn til min hvile…
Sabbaten er hvilens «sakrament»;
den retter seg mot den innerste kjernen
i kristenlivet: Å finne hvile i nådens
identitet, å forankre sine følelser i det
Jesus har gjort, å oppleve frihet fra
strev og prestasjonsangst. Det finnes
ingenting i mitt liv av opplevelser, tanker,
følelser, nederlag og hemmelige
selvanklager som Jesus ikke kan identifisere
seg med. Det finnes ingen skyld
som ikke han har sonet. Jeg er ikke
lenger et dårlig menneske; jeg er Guds
barn, jeg hører himmelriket til. Jeg er
elsket over alle menneskelige prestasjonskrav
og verdifull på tross av min
svakhet. Dette er evangeliet. Det er ikke
til å fatte, men det er til å tro.
Sabbaten er evangeliets fingeravtrykk
i Guds lov. Sabbaten ble til for
menneskets skyld, som et uttrykk for
skaperens mening med oss. Det som er
fra begynnelsen, trenger ingen forbedring.
19