oppgaven finner man i sin helhet her

Det er ganske mange forskjeller mellom de to ritusene på mange områder; la oss først se
på 1570-messen.
I den gamle ritusen skilles det vesentlig mellom de to messetypene lavmesse og
høymesse, men hovedteksten er den samme i alle messeformene. Innenfor denne
hovedteksten skilles det mellom de faste og de skiftende ledd – henholdsvis ordinarieledd
og proprieledd. Ordinarieleddene er tekster som brukes i hver messe uansett anledning,
dvs. Kyrie, (Gloria), Sanctus, Agnus Dei og Ite, mens proprieleddene varierer for hver dag i
den liturgiske kalender. Hver søndag, fest, minnedag osv. har egne proprietekster.
Propriene består av antifonene for dagen som koret skal synge, dvs. de gregorianske,
melismatiske sangene man finner i boken Graduale Romanum med noter (introitus,
graduale, alleluia eller tractus, offertorium og communio). Andre skiftende elementer er
tekstlesningene fra Bibelen, noen av prestens bønner som gjerne handler om den
liturgiske fest eller dagens helgen som messen feires til ære for, eller andre av hans
bønner som endrer seg etter kirkeåret eller den liturgiske anledningen.
Det skilles mellom følgende messeformer innenfor de to messetypene:
1) Lavmesse eller stille messe (missa lecta)
Dette er en messe der presten leser de partiene som rubrikkene ellers forutsetter at han
synger. 42 Derfor tillater ikke rubrikkene for lavmesse at presten synger, selv om andres
sang kan akkompagnere hans messefeiring. 43 Den vokste frem som en forenklet form av
høymessen i middelalderen da det av forskjellige grunner ble stadig mer nødvendig for
munker i klostre å feire messe samtidig (og bruke sidealtrene til dette formål).
En lavmesse feires uten røkelse, og de latinske svarene sies av en eller flere ministranter
(altergutter). Den feires på samme måte uavhengig om det er menighet tilstede eller ikke,
og var den mest brukte messeformen før 1969. I 1970-missalet skilles det mellom messe
med menighet og messe uten menighet. 44 Et slikt skille fantes ikke i de tidligere
(tridentinske) utgavene av Missale Romanum, der man bare skilte mellom missa solemnis
og missa lecta (før 1962 også kalt ”missa privata”).
Opprinnelig ble lavmessen sunget recto tono (monotont, på én tone), men denne skikken
døde ut på 1700-tallet. Det meste av lavmessen bes med en lav stemme som bare er
hørbar for presten og ministrantene.
Det finnes flere varianter av lavmessen:
42 Rubricae Generales Breviarii et Missalis Romani, 271
43 Scott A. Haynes, S.J.C., Guidelines for Liturgical Services according to the 1962 Missale Romanum:
Music for Low Mass
44 Generell orientering om Missale Romanum, kap. IV, §77-231
30
30