oppgaven finner man i sin helhet her

konfesjonsbevisste, og i 1800 var den norske katolisismen slik den eksisterte før
reformasjonen så godt som død. 2
Først den 6. mars 1843 ble det tillatt ved kong Karl III Johan å opprette en katolsk
menighet i Christiania (Oslo). De fleste katolikkene i Norge på denne tiden var
immigranter. Den fulle religionsfrihet for katolikkene (dog med noen få begrensninger)
kom først med dissenterloven av 16. juli 1845, som i §1 sikret alle dem ”som bekjente seg
til den kristelige religion uten å være medlemmer av statskirken, fri religionsøvelse innen
lovs og ærbarhets grenser” og tillot dem å stifte menigheter med egne prester eller
forstandere.
Ved århundreskiftet hadde Den katolske kirke etablert seg som institusjon i Norge. Det
var 2000 registrerte katolikker i landet, men den norske katolisismen var fortsatt et
randfenomen, og katolske institusjoner ble sett på som noe veldig utenlandsk. Mgr. dr.
Johannes Olav Baptista Fallize fra Luxembourg ble utnevnt til Norges prefekt den 6.
februar 1887 av Den Hellige Stol. Da Norge ble et apostolisk vikariat i 1892, ble Fallize
Norges første katolske biskop etter reformasjonen. 3 Han startet menighetsbladet St. Olaf
allerede i 1889; bladet er en av de mest dekkende kildene for det katolske menighetsliv i
Norge, og stavemåten (St. Olaf eller St. Olav) har endret seg med rettskrivningsreformene. 4
I 1953 ble Oslos vikariat oppgradert til bispedømme. I dag består Den katolske kirke i
Norge av Oslo katolske bispedømme og Trondheim og Tromsø katolske stift, 5 som
inkluderer 35 menigheter. Per mars 2011 var det registrert ca. 85.000 katolikker i hele
Norge. 6
En liten kirkehistorisk skisse som dette kan være relevant for å belyse forholdet mellom
Den katolske og Den norske kirke bl.a. når det gjelder den gjensidige påvirkningen av de to
salmetradisjonene, som vil bli tatt opp i oppgaven.
2 Henriksen, Garstein, Eidsvig m.fl.: Den Katolske Kirke i Norge, s. 145
3 Op. cit. s. 242
4 Kjelstrup: Norvegia Catholica, s. 161
5 Oslo Katolske Bispedømme: Katolsk almanakk 2011, St. Olav Forlag, s. 51
6 Op. cit. s. 13-49
6
6