oppgaven finner man i sin helhet her

ubrikker som står innimellom messens bønner og tekster. Det er disse siste rubrikkene
som står skrevet med rødt, slik at de lett kan skilles fra tekstene de kommenterer – som er
skrevet med svart. 57 Kort sagt skal den sorte teksten leses, og den røde utføres.
Messens rubrikker omfatter også instruksjoner for kantoren 58. Både i Missale Romanum
av 1962 og av 1970 består den liturgiske sangen i de faste og de vekslende ledd
(henholdsvis ordinariet og propriene) for de respektive messene. Med ordinarieledd
menes Kyrie, Gloria, Credo, Sanctus, Benedictus, Agnus Dei og Ite/Benedicamus; med
proprieledd menes introitus, graduale, alleluia/traktus, eventuell sekvens,
offertoriumsantifon og kommunionsantifon.
I messen av 1962 skiller vi mellom høymessen og lavmessen, siden rubrikkene er noe
forskjellige for disse to formene både for presten og for kantoren, mens messen av 1970
styres vesentlig av de samme rubrikkene om den feires med eller uten musikk. I alle fall er
det snakk om en annen type forskjell mellom sunget og stille messe etter 1970 enn før, da
det i 1970 ikke lenger er snakk om to eller flere former av den samme messe, hvis
rubrikker påvirkes av om den er sunget eller ikke.
Dermed blir det her relevant å ta for seg rubrikkene for den liturgiske musikken i:
1) Messen av 1962 – under høymessen
2) Messen av 1962 – under lavmessen
3) Messen av 1970 – under alle messer
1. Messen av 1962 – rubrikker for høymessen etter Liber Usualis 1961, opptrykk av 1934
Først fra kap. III om typer messer – Notiones et Normae Generales:
”(…) There are two kinds of Masses : Masses in cantu and said Masses.
A Mass in cantu is when the celebrant does in fact sing the parts reserved to him by the
rubrics; otherwise it is a said Mass (Missa lecta).
The Mass in cantu, moreover, if celebrated with the sacred ministers, is called solemn
Mass or high Mass; if sung without sacred ministers, Missa cantata.
High Mass celebrated by a Bishop, or some other who has the right to do so, with the
solemn ceremonies laid down in the liturgical books, is called pontifical Mass.
Mass by its very nature demands that all who are present should take part in it, each in
his proper way.
There are various ways in which the faithful can take an active part in the Sacrifice of
Mass. Things must be so ordered, however, that any danger of abuse is removed and that
the chief end of this participation may be obtained, which is the enrichment of the worship
of God and the edification of his people.
57 O´Connell: The Celebration of Mass, Milwaukee 1964, s. 19-20
58 Se vedlegg 5 for de gamle rubrikker og vedlegg 4 for de nye.
40
40