oppgaven finner man i sin helhet her

grundig opplysning. Liturgiske avvik, misbruk eller sedvaner har siden 1970 blitt utbredte
av ulike grunner, som er verdt å studere, om enn noe overfladisk, for lettere å kunne forstå
utviklingen etter 1970 i den liturgiske musikken.
Siden liturgiske avvik og misbruk har økt så kraftig i omfang siden Det 2. Vatikankonsil
og den etterfølgende liturgireformen, virker det naturlig å ta en nærmere titt på de nye
reglene, for å se om det finnes en forklaring her på denne utviklingen. Et faktum som alle
vil være enige i, er at messens rubrikker, både hva gjelder prestens og organistens
oppgaver, var mye mer detaljerte og avgrensende i 1962-missalet enn i det fra 1970, og at
dette gav mindre rom for individuelle tolkninger og personlige preferanser enn senere, på
grunn av færre valgmuligheter. Rubrikkene i den gamle messen er så detaljerte at alle
vilkårligheter er redusert til et absolutt minimum, når det for eksempel beskrives hvordan
presten skal holde hendene til enhver tid, eller hvilken vei han skal rette blikket når han
snur seg mot menigheten (ned mot bakken). I de nye rubrikkene nevnes ikke regler for
dette i det hele tatt. Et eksempel på den økte valgfriheten for musikkens del er den
overnevnte endringen i behandlingen av proprieleddene i en messe – tidligere var
organisten, koret og messekomponistene bundet av å bruke den fastsatte teksten på latin,
men siden reformen er det den enkelte biskopen som har fått ansvaret for å avgjøre om en
tekst er egnet som erstatning for den fastsatte teksten, som altså fortsatt er en mulighet,
men ikke lenger obligatorisk. Man kan si at en større grad av valgfrihet i rubrikkene kan
oppleves som en berikelse, i alle fall hva gjelder musikken, men at dette har sin pris, fordi
man samtidig har latt være å sikre at variasjonen det åpnes for blir kvalitetsvurdert og
kontrollert av en kompetent myndighet, slik at utfallet i praksis er mer eller mindre
overlatt til tilfeldigheter.
Noen av de liturgiske avvikene kommer av mer eller mindre uforskyldte misforståelser
rundt de liturgiske reformene, der biskopen eller presten har blitt feilinformert om
detaljene rundt implementeringen av reformene i praksis, og trukket feil konklusjoner
med tanke på hvordan resultatet skal se ut. Kilden til slike avvik vil kunne defineres som
uvitenhet eller inkompetanse, og forhåpentligvis regnes for å ha blitt begått uten overlegg.
Men mange av de samme avvikene kan også begås med overlegg, noe som også skjer på
grunnlag av visse teologiske holdninger som de ansvarlige personer gir bevisst uttrykk for
gjennom dette. Slike situasjoner kan for eksempel oppstå som resultat av å overtolke en
instruksjon, eller en mer dyptgående uenighet med Kirkens lære. Som eksempel på et slikt
avvik kan nevnes alterets og prestens posisjon under messen. Misforståelsen om at
konsilet innførte noe nytt på dette området har blitt avkreftet av mange anerkjente
eksperter – for eksempel av Fr. Uwe Michael Lang i ”Turning Towards The Lord:
36
36