oppgaven finner man i sin helhet her

delene av den eukaristiske bønn (canon) som er utstyrt med noter, men det finnes ikke på
samme måte beskrevet hva som er obligatorisk å synge i en sunget høymesse i forhold til
en lest messe. Sett bort fra forskjeller i språk og innhold er dialogmessen feiret etter 1962-
missalet den messeformen som er mest nærliggende å sammenligne en Novus Ordo-messe
med.
De mest merkbare forskjellene (bortsett fra at messens hovedtekst er ulik i de to
ritusene) mellom den gamle og den nye messens rubrikker er at stort sett alt presten sier,
sies (eller synges) høyt, at ministranten ikke lenger svarer presten på vegne av
menigheten, men at menigheten svarer høyt selv, at musikkens plass i messens gang
fungerer mer kronologisk enn parallelt med liturgien, og at de nye rubrikkene tillater
hymner på folkespråket der teksten erstatter de fastsatte proprietekstene. Et eksempel på
dette siste finnes i messebokens rubrikker, nr. 26 om inngangsverset:
“26. Sangen utføres vekselvis av kor og menighet, eller av kantor og menighet; eller det
hele synges av menigheten eller av koret alene. Man kan bruke enten den antifonen med
tilsvarende salme som står i Graduale Romanum eller i Graduale Simplex, eller man kan
ta en annen sang 51 som passer til den hellige handling, til dagens eller årstidens karakter,
og hvis tekst er godkjent av bispekonferansen.
Hvis det ikke synges til inngangsverset, skal den antifon som står i Missale, resiteres
enten av de troende eller av noen iblant dem, eller av lektoren, eller også av celebranten
selv etter at han har hilst menigheten.”
Denne valgfriheten gjelder for disse proprieleddene: inngangsvers (introitus), sangen
under frembæringen av offergavene (offertorio) og kommunionsverset (communio). Vi
ser at sammenlignet med de gamle rubrikkene er det vesentlig større valgfrihet, ikke bare
med hensyn til valg av tekstenes tonesetting, men til tekstene selv. Samtidig er det fortsatt
de gregorianske antifonene på latin fra Graduale Romanum eller Graduale Simplex som
alltid nevnes først blant valgmulighetene 52. Den mest iøyefallende forskjellen fra de gamle
reglene (mht. musikken) er nok det at messens nye rubrikker tillater å erstatte
proprieleddenes tekster med en annen ”passende” tekst, som kan synges på folkespråket
(i praksis f.eks salmer). Bispekonferansen har myndighet til å avgjøre om dette alternative
musikkvalget ansees som passende. I praksis fungerer denne godkjenningen slik at
biskopen gir sitt imprimatur på salmebøkene som gis ut for liturgisk bruk i et
bispedømme, og dette imprimatur er et formelt uttrykk for at salmebokens tekstlige
innhold samsvarer med katolsk tro og slik sett egner seg til bruk i messens liturgi.
51 Uthevingen er lagt til.
52 Se vedlegg 4.
34
34