oppgaven finner man i sin helhet her

iver se til at hele menigheten under alle sungne gudstjenester tar den aktive del i sangen
som tilkommer den, i samsvar med art. 28 76 og 30. 77 (…) Kirken anerkjenner den
gregorianske sang som den romerske liturgis egen: Den skal derfor normalt ha
førsteplassen i de liturgiske handlinger. (…) Andre former for kirkemusikk, spesielt den
polyfoniske, skal på ingen måte utelukkes fra gudstjenesten, når de bare svarer til den
liturgiske handlings ånd, i samsvar med art. 30. (…) Angående det språk som anvendes,
skal en følge forskriftene i art. 36 78; for messens del art. 54 79; for sakramentene art. 63; for
tidebønnene art. 101.” 80
Flere ting kan sies om de nye retningslinjene for musikken i messens liturgi; med
utgangspunkt i de tidligere bestemmelser kan man se endringene fra 1963 og 1970 i et
historisk perspektiv. Noe av det viktigste som skjedde var at morsmålet ble tillatt i
høymessen (dette ble i praksis en større endring for prestene enn for musikerne, da
prestene tidligere leste messen kun på latin), og at salmer i større grad kunne brukes i
høymessen. Dette hadde sin bakgrunn i konsilets fokus på lekfolkets rolle og aktive
deltagelse i messen, men bruken av morsmålet og salmesang eksisterte altså også før
konsilet, i lavmessen. Endringene var derfor muligens ikke altfor dramatiske for en katolsk
organist – man var fra tidligere av vant til å synge salmer på folkespråket under
lavmessen, slik at 1970-messen ble musikalsk sett som en sammensmeltning av den gamle
76 SC art. 28: ”Ved feiringen av liturgien har hver enkelt, altertjener som legmann, sin oppgave å
fylle. Han skal da utføre det som tilkommer ham ut fra sakens natur og de liturgiske regler -
utelukkende det, men også alt det.”
77 SC art. 30: ” Til fremme av den aktive deltagelse skal folket oppmuntres til å ta del med sine
akklamasjoner og svar, til å synge med i antifoner, Davidssalmer og andre salmer, såvel som til å ta
del gjennom handlinger, gester og kroppsstilling. Også en ærbødig stillhet skal til sine tider
overholdes.”
78 SC art. 36: ” § 1. Bruken av det latinske språk bibeholdes i den latinske ritus, med unntak for
gjeldende særretter.
§ 2. Ettersom det imidlertid, såvel i messen som i sakramentsforvaltningen og øvrige deler av
liturgien, ikke sjelden kan være til stor nytte for folket at morsmålet blir anvendt, kan man gi dette
en større plass, særlig i lesningene og i formaningene, i enkelte bønner og sanger, i samsvar med de
regler som fastsettes i de følgende kapitler for hvert enkelt av liturgiens områder.
§ 3. Innenfor rammen av disse regler tilkommer det så den kompetente territoriale kirkelige
myndighet, nevnt i art. 22 § 2 (og om nødvendig etter konsultasjon av biskopene i de tilgrensende
områder, der samme språk tales), å treffe bestemmelser angående den eventuelle bruk av
morsmålet og den måte den skal skje på. Bestemmelsene skal så godkjennes, det vil si ratifiseres, av
den Apostoliske Stol.
§ 4. Den oversettelse av den latinske tekst som skal benyttes i liturgien, skal godkjennes av samme
kompetente territoriale kirkelige myndighet som nevnt ovenfor.
79 SC art. 54: ”Morsmålet kan gis en passende plass i de messer der folket er til stede, særlig med
hensyn til lesningene og kirkebønnen, og etter som de lokale forhold tilsier det, også i de deler som
tilkommer folket, i samsvar med art. 36 i denne konstitusjon. En skal allikevel sørge for at de
troende er i stand til å resitere eller synge på latin de av messens faste deler som tilkommer dem.
Der hvor det imidlertid synes å være ønskelig med en mer omfattende bruk av morsmålet i messen,
skal man holde seg til art. 40 i denne konstitusjon.” (Art. 40 gir biskopen rett til å vurdere i hvor
stor grad man skal gi elementer av hvert enkelt folks kulturer og tradisjoner plass i gudstjenesten.)
80 SC kap. 6, art. 113-117
50
50