Mortepumpen nr. 3 2008 - Stavanger kommune

Mennesker jeg har møtt … 3
Tekst og foto: Halvor Ingebrethsen
Kinamisjonæren Asbjørn Aavik
Allerede lenge før min bror fikk Asbjørn Aavik til svigerfar,
og på den måten brakte oss inn i et familieforhold,
hadde jeg lært ham å kjenne som en helt spesiell
mann. Som ganske liten fulgte jeg mor og far til møter
i «Salem» i Stavanger, hvor Aavik ofte hadde møter
med forkynnelse og historier fra tiden i Kina.
Selv om jeg bare var i tiårsalderen, følte
jeg at det var noe helt spesielt med det han
fortalte. Alt ble så levende, og dermed var
det spennende å være med på møtene. Jeg
fikk også høre av mor og far at Aavik også
skrev bøker om det han opplevde i Kina.
Kanskje var det nettopp dette som gjorde
det så spesielt å lytte til ham.
Jeg husker særlig en gang, og det var da
jeg oppdaget hva som var spesielt med
ham når han fortalte. Alt ble så levende at
jeg så for meg situasjonene han beskrev.
En kveld fortalte han om fem menn.
Hva disse hadde gjort eller skulle gjøre,
husker jeg faktisk ikke. Bare at det var
spennende. Da historien var til ende,
avsluttet Aavik med følgende replikk: «Så
gikk de da videre, opp bakken … de to og
de tre …»
Hva vår så spesielt ved nettopp det? Jo,
ved den måten å si det på, så jeg dem for
meg. Ikke fem personer som gikk oppover
en bakke. Nei, de to og de tre, altså: To
gikk først – deretter kom de øvrige tre.
Det var bildet jeg så, og som Aavik så
mesterlig formidlet synsinntrykket av.
Siden ble han for meg en stor forfatter.
Vi fikk etter dette mange gode stunder
og opplevelser med ham. For meg står han
som den altoverskyggende, helt spesielle
misjonæren, som ofret hele livet i tjeneste
for det kallet han hadde fått til å forkynne
evangeliet for kineserne. Tenk bare: Åtte
år alene i Kina under krigstiden, da krigsårene
kom i tillegg til den ordinære perioden.
Han kom hjem og møtte sin yngste
datter, som da var åtte år. De to hadde
aldri sett hverandre. Ikke rart at hun etter
noen dager spurte sin mor: «Mamma, skal
ikke denne mannen reise snart?»
Og da Kina ble stengt for misjonsarbeid,
fortsatte både han og kona Ragna sin
tjeneste på Taiwan. Etter hennes død og
som enkemann dro han rett som det var
tilbake til Taiwan for å holde seg orientert
om arbeidet. Helt for egen regning og i
egen interesse. En gang visste kun den
eldste datteren hvor faren var, da de fire
andre søstrene «etterlyste» ham. «Han er
bare en tur på Taiwan,» fikk de til svar.
Jeg husker også første gang han fortalte
om underet som skjedde da Maos røde
24