John I. Alvheim John I. Alvheim - Seniorsaken
John I. Alvheim John I. Alvheim - Seniorsaken
John I. Alvheim John I. Alvheim - Seniorsaken
Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
Senior_mag_12_9.qxd 15-09-05 09:52 Side 24<br />
Blinde Marie<br />
uten hjelp<br />
VÅGÅ: Marie Bjørgen var lenge en<br />
institusjon i det offentlige helsevesen<br />
i Gudbrandsdalen. Nå har Marie passert<br />
92 år, synet svikter og hun har selv<br />
behov for en institusjonsplass.<br />
Den har hun ennå ikke fått.<br />
JEG HAR VENTET på en plass på Vågåheimen i over ett år<br />
nå. Samtidig har jeg søkt om nødvendige hjelpemidler, men<br />
ingenting nytter. Jeg får bare ikke det jeg trenger. Utakk er<br />
verdens lønn, sier en oppgitt Marie Bjørgen.<br />
Hun bor i en trygdebolig ikke langt fra helsesentret i Vågå,<br />
men den tidligere ildsjelen i bygdas helse- og omsorgstjeneste<br />
forlanger et bedre tilbud. Nå har hun hjemmehjelp og støttekontakt<br />
to fattige timer i uken, det er særdeles mangelfullt.<br />
– I løpet av de siste årene har jeg hatt to alvorlige øyesykdommer,<br />
som jeg er operert for. Nå kan jeg nesten ikke se noe i det<br />
hele tatt, og er helt<br />
avhengig av hjelp. Jeg har<br />
hatt blodpropp i lungene<br />
og lider av sukkersyke.<br />
”– Hun forlanger et<br />
bedre tilbud fra<br />
helse og omsorgstjenesten<br />
i Vågå<br />
Assistansen jeg får fra<br />
hjemmehjelpen er helt<br />
uvurderlig, men det er jo<br />
ikke mye man rekker på to<br />
timer i uken, sier Marie<br />
Bjørgen.<br />
Hun har vært i det<br />
offentlige helsevesen i over en mannsalder, og arbeidet som<br />
sykepleier i Kristiansand under krigen. Det var usedvanlig tøffe<br />
tak for Marie og alle de andre.<br />
Sultet nesten i hjel<br />
– Vi arbeidet bokstavelig talt døgnet rundt der nede, og jeg<br />
unner ingen det vi var igjennom disse årene fra 1941 til 1945.<br />
På dagene gikk det i ett kjør, med stell og behandling av pasienter<br />
som ofte led av epidemier eller underernæring. På nettene måtte<br />
vi bistå på operasjonssalen, og mat fikk vi så lite av at jeg trodde<br />
lenge jeg kom til å sulte i hjel, forteller 92-åringen, som opprinnelig<br />
er fra Grue i Solør.<br />
Etter at krigen var over, fikk hun minst like store oppgaver når<br />
nasjonen skulle gjenreises. I Vågå i Gudbrandsdalen hadde<br />
Marie en bror, som til overmål var ordfører i bygda. Hans visjon<br />
var å bygge en aldersheim, og ba på sine knær om søsterens<br />
bistand.<br />
– Jeg var avmagret og uten krefter, men dumsnill som jeg var,<br />
lot jeg meg overtale til å bli bestyrer av heimen. I Vågå var det<br />
nemlig ingen annen sykepleier på den tiden, og jeg følte meg<br />
kallet! Jeg fikk med meg to-tre ungjenter fra bygda, og lærte<br />
dem opp i praktisk sykepleie og de gjorde en enestående innsats.<br />
Vi fikk til en institusjon som fungerte, og der vi aldri brukte<br />
sovetabletter for å få de eldre i søvn om kveldene. Stadig vekk<br />
24 • SENIOR 4/05