Les Lofotboka 07 her - værøya.no

forsto nok at fra nu av ventet gressrike ogbedagelige dager der inne i Å-dalen.Utover høysommeren skulle kyrne melkes,og det måtte selvsagt skje inne i Å-dalen. For å komme dit var melkarbåtennyttig. Det var en liten færing som lå iMelkarstøa ved Å-elva. Ennå kan du serestene av denne støa. Morgen og kveldmåtte melkeran innover, første turen ommorgenen ca. 07. Jeg ser ennu for megkvinnfolkan der de med sine små og storemelkspann og kvite skaut gjorde seg klaretil turen innover vatnet. Jeg husker latterog glade rop. De som ”delte” på arbeidetinne i Dalen var Anna Larsen, MargreteJensen, Margit Olsen, Svanhild Nilsen,Petra Koch, Lovise Johnsen, HilmaHvedding og Gudrun Lorentzen. Deneneste mannen i denne flokken av kvinnfolkvar han Sigurd Einarsen, også kaltFjøsmester’n. Han var for øvrig kjentfor sitt fremragende fjøsstell hos væreierEllingsen, og det fortelles at Mester’nkanskje opplevde sine beste dager når depå sommeren ”rodde tel melkings.” Detfår imidlertid være en annen historie.Det var hardt arbeid å melke kyr, for påden tiden var den urgamle metode deneneste og beste måten – å melke forhånd. Det krevdes både handlag og styrke.Dessuten var det tunge løft med fullebøtter og 10-liters melkespann som førstskulle prekeveres opp i melkarbåten innei Dalen, for senere å bli løftet på landi Melkarstøa på Å. Ja, man kunne værefristet til å si at det ”ikkje va kvinnfolkarbeid”.Men sannelig; det var hardbarkaog sterke kvinnfolk som gjorde en formidabelog nødvendig jobb i det lille bygdesamfunnet.Når vi ongan fikk være med innover tilDalen, så kunne det av og til vanke noevi kalte ”siladroppe”. Det var varm melksom nettopp var melket fra juret. Før vidrakk den, måtte den riktignok siles, ogtil det brukte de ofte en silduk for å fåbort rusk og rask. Siladroppen smakte alldelesnydelig, husker jeg. Ja, kjære leser.Er det ikke de små ting i livet man huskerbest?Det hendte, om ikke ofte, at det midt påsommeren kunne blåse opp med skikkeligrokk. Da kunne Å-vatnet stå i kok, og etstedsnavn, en liten odde, Kokarneset, fortelleross om at roturen ikke alltid var avdet behagelige slaget. Noen ganger blåstehan opp mens melkinga inne i Dalen foregikk,og da hendte det at mannfolk gikkinnover til sommarfjøsan for å ro båtenetilbake til Å. For å gjøre båtene stødige,forteller Lorentz Lorentzen at stein blelagt i båtene som ballast. Kvinnfolkanmåtte da ty til føt’n å traske den langeveien ned til Å. Men bevares. Ingensyting og klaging, det var en del av tilværelsen,som en uttrykte det.I min barndom syntes jeg, og sikkert mangeflere, at somrene gikk så altfor fort, ogi august så var det tid for hjemfart. Nåskulle mennesker og dyr tilbake til hverdagen.Sommarfjøsan ble vasket og stelt,og sommerens siste kaffetår inne i Å-dalen ble inntatt med vemodig ettertanke.41