10.07.2015 Views

Les Lofotboka 07 her - værøya.no

Les Lofotboka 07 her - værøya.no

Les Lofotboka 07 her - værøya.no

SHOW MORE
SHOW LESS

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.

forsto <strong>no</strong>k at fra nu av ventet gressrike ogbedagelige dager der inne i Å-dalen.Utover høysommeren skulle kyrne melkes,og det måtte selvsagt skje inne i Å-dalen. For å komme dit var melkarbåtennyttig. Det var en liten færing som lå iMelkarstøa ved Å-elva. Ennå kan du serestene av denne støa. Morgen og kveldmåtte melkeran in<strong>no</strong>ver, første turen ommorgenen ca. <strong>07</strong>. Jeg ser ennu for megkvinnfolkan der de med sine små og storemelkspann og kvite skaut gjorde seg klaretil turen in<strong>no</strong>ver vatnet. Jeg husker latterog glade rop. De som ”delte” på arbeidetinne i Dalen var Anna Larsen, MargreteJensen, Margit Olsen, Svanhild Nilsen,Petra Koch, Lovise Johnsen, HilmaHvedding og Gudrun Lorentzen. Deneneste mannen i denne flokken av kvinnfolkvar han Sigurd Einarsen, også kaltFjøsmester’n. Han var for øvrig kjentfor sitt fremragende fjøsstell hos væreierEllingsen, og det fortelles at Mester’nkanskje opplevde sine beste dager når depå sommeren ”rodde tel melkings.” Detfår imidlertid være en annen historie.Det var hardt arbeid å melke kyr, for påden tiden var den urgamle metode deneneste og beste måten – å melke forhånd. Det krevdes både handlag og styrke.Dessuten var det tunge løft med fullebøtter og 10-liters melkespann som førstskulle prekeveres opp i melkarbåten innei Dalen, for senere å bli løftet på landi Melkarstøa på Å. Ja, man kunne værefristet til å si at det ”ikkje va kvinnfolkarbeid”.Men sannelig; det var hardbarkaog sterke kvinnfolk som gjorde en formidabelog nødvendig jobb i det lille bygdesamfunnet.Når vi ongan fikk være med in<strong>no</strong>ver tilDalen, så kunne det av og til vanke <strong>no</strong>evi kalte ”siladroppe”. Det var varm melksom nettopp var melket fra juret. Før vidrakk den, måtte den riktig<strong>no</strong>k siles, ogtil det brukte de ofte en silduk for å fåbort rusk og rask. Siladroppen smakte alldelesnydelig, husker jeg. Ja, kjære leser.Er det ikke de små ting i livet man huskerbest?Det hendte, om ikke ofte, at det midt påsommeren kunne blåse opp med skikkeligrokk. Da kunne Å-vatnet stå i kok, og etstedsnavn, en liten odde, Kokarneset, fortelleross om at roturen ikke alltid var avdet behagelige slaget. Noen ganger blåstehan opp mens melkinga inne i Dalen foregikk,og da hendte det at mannfolk gikkin<strong>no</strong>ver til sommarfjøsan for å ro båtenetilbake til Å. For å gjøre båtene stødige,forteller Lorentz Lorentzen at stein blelagt i båtene som ballast. Kvinnfolkanmåtte da ty til føt’n å traske den langeveien ned til Å. Men bevares. Ingensyting og klaging, det var en del av tilværelsen,som en uttrykte det.I min barndom syntes jeg, og sikkert mangeflere, at somrene gikk så altfor fort, ogi august så var det tid for hjemfart. Nåskulle mennesker og dyr tilbake til hverdagen.Sommarfjøsan ble vasket og stelt,og sommerens siste kaffetår inne i Å-dalen ble inntatt med vemodig ettertanke.41

Hooray! Your file is uploaded and ready to be published.

Saved successfully!

Ooh no, something went wrong!