Les Lofotboka 07 her - værøya.no

kuttet, og var ypperlig som råmateriale tilplagg som måtte tåle vann.Enkelte sauer med lang blank ull kunnevære særlig gode produsenter av ull tilsjøvotter. “Sjyvottsauer” ble de kalt. Detvar særlig den lange ryggulla fra voksnesauer som ble brukt til votter, i tillegg tilull fra lår og side på sauen. Mykere ullfra for eksempel lam kunne blandes innunder kardinga. Høstulla var også regnetfor best. Ulla ble sortert etter formål. Såkunne det velges forskjellige ullkvaliteteretter hvilket plagg som skulle lages.Ulla fra den gamle spælsauen ble regnetfor å være best til sjøvotter. Ivar AnkerHeltzen, prest i Rana, skrev i sin beskrivelsefra 1830-tallet at:”Den norske grove Uld er bedre tjeneligende den engelske korte Uld til de iNordland saa høist nødvendige Søevanter,hvoraf enhver, der søger Lofoten, haveralmindelig 2.de Paar med sig, forudendem han bruger til dagligt brug, da dennorske Uld giiver mer laadne Vanter endeden engelske, der bliver langt lettere iSøevand, men mer haard.”Likevel ble spælsauen i stadig større graderstattet eller blandet med importerteraser. Særlig fra midten av 1800-talletble antallet spælsauer redusert. De nyesauene ga mer ull, men ulla var også merensartet og ikke så velegnet til sjøvotter.Der det fantes spælsauer ble denne ullafortsatt brukt til sjøvottgarn eller blandetinn i annen ull.Sjøvotter fra Sund i Lofoten.Foto: Ann Kristin KlausenEn omstendig prosessÅ strikke riktig gode votter krevde kunnskapom materialvalg og metoder. Fraulla ble klipt, til vottene var ferdige ogkunne tas i bruk, måtte den gjennom mangeforskjellige prosesser.En vanlig måte å strikke vottene påvar denne som Marie Zachariassen fraSørfold brukte: ”Dem var hvit med nånstripa øverst med ribbestrikking fram ogtilbake rett så det ble 5-6 rilla, så var det2-3 cm. glattstrikk, et par riller igjen. Såkom man ned og auka for selve votten,77