Les Lofotboka 07 her - værøya.no

disse var fortsatt nesten intakt. Så begyntehan å reparere på det mest attraktive ”ørnhuset”som lå midt i Rømdalen – tre kvartersgange fra bebyggelsen på tettstedetSørland.Han fulgte de gamle fangstmennenes råd.Om høsten hentet han slakteavfall hossauebøndene – for fortsatt var saueholdetviktig for værøyfolket og slakteavfall varderfor ingen mangelvare. De gamle haddefortalt at ørnene måtte ”mates til” – og atørn og ravn måtte bli vant å finne mat påbestemte steder i urene.Det ble mange turer og bører opp til ”ørnhuset”– tilmatingen måtte begynne tidligom høsten selv om fangstsesongen kunDen underlige ørnefangsten krever ingenandre redskaper enn en kraftig hand.Foto: Dag Sørlivar fra slutten av november til juletider.Da er det de knagreste tidene for de storerovfuglene – lite mat å finne både i fjellog fjære. For de som søkte sin næring påhavet, var det mye landligge og dårligfiske på denne tiden av året. Derfor haddede tid og mulighet til å ”sitte på ørnhus”.Var de heldige, kunne dessuten ørnefangstengi klingende mynt siden det ble betaltopptil 2 kroner i skuddpremie pr fangetørn. Men for øyfolket var ørnefangsten ensport og ingen næring.I 1968 var ørna blitt totalfredet, men61