Nr 1 - Fellesforbundet

gen i Paris i 1937. Det var forøvrig i denoriginale paviljongen i Paris at Picassosfantastiske bilde Guernica ble utstilt førstegangen. Nå hadde man en kopi der,mens originalen er utstilt i DronningSofia-museet i Madrid, som vi også besøkte.Etter 3 dager i Barcelona ble det bussturtil Gandesa, så videre til Zaragoza.Reisen ble avsluttet i Madrid hvor vi vari 4 netter, før vi tok flyet hjem. På veienbesøkte vi Flix, Asco, Corbera d’Ebreog El Torre. Dette var steder som haddebetydning for Slaget ved Ebro, hvorskandinavene som de første gikk overelven Ebro og innledet slaget der. Ebroskulle forseres med båter, og blant skandinavenevar det mange sjøfolk som varbåtvante og det dro man nytte av.Spania har vel aldri tatt noe oppgjør medmed Franco-tiden og alt den innebar, ognasjonen er splittet i synet på hva somskjedde før, under og etter borgerkrigen.Franco døde i 1975 og hans pompøseæresgrav i «De falnes dal» er fremdeleset nasjonalmonument. I en enorm basilikasom er hugget ut i fjellet av 20 000republikanske krigsfanger, under et 150meter høyt kors er han begravet. Vi blefortalt at en amerikansk frivillig, somhadde blitt tatt til fange og tvunget tilslavearbeid for å bygge monumentet, varså opprørt at han avga det løftet at hvishan noengang kom dit, så skulle han pissepå Francos grav. Han fikk ikke anledningtil å innfri løftet, fordi han døde,men sønnen gjorde det på sin måte: Hanfylte en flaske med piss og helte det utover grava! Kirkens representanter, somalltid er til stede for å be og vokte oversin beskytter, trodde vel at det var «helligvann» – og det var det jo, på en måte!Det er jo noe som heter «hellig vrede»!DE grafiskE fag bidro med et utallplakater, som skulle holde moralen oppog mane til innsats.28. oktober i 1938 ble det holdt en avskjedsparadei Barcelona før de utenlandskefrivillige forlot Spania. I YngvarUstvedts bok fra 1975 står det:Ved torget i byen var det samling ogappell – for aller siste gang. Den ene bataljonenetter den andre marsjerte oppog tok stilling – spanske, polske, skandinaviske,italienske, franske avdelinger,allesammen overlesset med blomsterog hilst med øredøvende bifall framenneskemengden. Soldatene kommeri sine frontuniformer, ansiktene bærerpreg av de fryktelige påkjenningene iden siste tiden, men de smiler og vinkerog tar barna med seg i armene. Til sluttstår de oppmarsjert foran den offisielletribunen alle sammen, tusener av frivilligefra alle kontinenter, alle folkeslag,alle raser.Plutselig står den sagnomsuste skikkelsenPasionaria på tribunen. Hun taler –det gnistrer og spraker fra den lille kvinnen;og alle lytter til dette unikum av talerkunstog lidenskap:«Dere forlot alt – hjem, fedreland, lykke– fedre, mødre, hustruer, brødre, søstreog barn. Dere kom til oss og sa: Vi erher; deres sak, Spanias sak, er vår. Deter den sak hele den utviklede og progressivemenneskehet må kjempe for.»«Dere kan være stolte. Dere er historie.Dere er legende. Dere er det heroiskeeksempel på at demokratiet er solidariskog at det er universelt. Vi skal ikkeglemme dere!»Under ovasjonene etter Pasionarias talekom flyene inn over torget – og ikke fiendtligedenne gang. For en gangs skyldvar det republikkens jagere som demonstrertei luften over denne byen somnettopp i disse dagene holdt på å bli lagti ruiner av tyske og italienske bomber.Så ga troppene akt og kommandoenkom: spanjere ut til venstre, utlendingerut til høyre! Spanjerne, som var i flertall,stilte opp i geledd og marsjerte utav torget. Utlendingene ble ropt opp, énfor én. De gikk fram til sin bataljonssjef,presenterte gevær for siste gang – og avlevertedet under ropet: «Viva Espana!»«Jeg tror ikke mange hadde øyet tørt,»sa Lise Lindbæk som overvar det hele.«Det er det mest storslagne jeg har værtmed på», sa frivillig Per Moen (som jegforresten kjente!).Her hjemme het det etterpå i Arbeiderbladetat seremonien bidro til at de frivilligekunne forlate Spania i bevissthetenom å ha gjort sin plikt. Og i Arbeiderenskrev man at demonstrasjonen vitnetom den internasjonale solidaritet forSpanias sak. Aftenposten derimot haddeet annet syn: «Det var rottene som forlotdet synkende skip. Enhver anstrengelsefra de rødes side herefter kan bare bidratil å forlenge den bitre strid, men noenseier over det nasjonale Spania kan dekommunistiske ledere ikke mere tro på– enn si vinne.»– Kommunistene var langt fra de mesttallrike i den Folkefronten som sto bakregjeringa, men «kommunist-stemplet»var dengang, og har opptil våre dager,vært en effektiv måte å kneble sannhetenpå.Tilbake til høstens reise i de frivilligesspor: Det ga meg meget, og for mittindre øye så jeg for meg det som skjeddepå denne plassen i Barcelona, hvorjeg nå sto, for mer enn 70 år siden. Dettevar ett øyeblikk hvor jeg følte at jeg komnær på historien!PS: For de som er interessert i Den spanskeborgerkrig vil jeg anbefale ei boksom kom ut i høst: Tusen dager, av JoStein Moen og Rolf Sæther, Gyldendalforlag.Ennå kan En finnE skyttergraver fraborgerkrigens dager, nesten 70 år etter.Utallige ofret livet i kampene her påJarama-fronten. En høyde like ved her blekalt for «selvmordshøyden» fordi et ukjentantall mistet livet i forsøkene på å erobredette høyeste punktet i landskapet,hvorfra man kunne kontrollere områdeneTYPOgrafiskemeddelelser - mars 2010 21