demokrati og nasjonsbygging - Cappelen Damm

sanksjonere vedtaket. Kongen fulgte rådet, ogdermed oppstod vetostriden. Grunnlovenbestemmer at kongen har utsettende veto ivanlige lovsaker. Dersom samme lovtekst vedtasav tre ulike storting, skal den gjøres gjeldendesom norsk lov. Men Grunnloven sieringenting om kongens vetorett når selveGrunnloven skal forandres. Kongen, regjeringenog et mindretall av stortingsrepresentantenemente at kongen hadde absolutt veto igrunnlovssaker, mens stortingsflertallet hevdetat kongen ikke hadde mer enn utsettende vetoi slike saker. Og mange mente at han ikkehadde veto i det hele tatt fordi Grunnloven var utgått fra folket, ogbare folkets representanter kunne forandre den.Fram til 1880 gjorde tre ulike storting likelydende vedtak omstatsrådenes møterett, men kong Oskar 2. (1829–1907) nektet sanksjonhver gang. Slik ble motsetningene stadig mer markerte. Kongenssteile holdning utfordret stortingsflertallet og skjerpet motsetningene.9. juni 1880 besluttet Stortinget at vedtaket om statsrådenesmøterett var norsk lov, og henstilte til kongen å ta det tilfølge.9. juni-vedtaket vakte voldsomme reaksjoner. Det begeistret tilhengerneav Sverdrups fløy, og det provoserte motstanderne. Alleredekvelden 9. juni samlet det seg en stor folkemengde utenforStortinget for å hylle Sverdrup og hans folk. Saken engasjerte folk ivide kretser og førte til at familier ble splittet og vennskap lagt igrus. Dette ble tiden for de store folkemøter.Avisene hadde fyldige reportasjer om hva som skjedde, og depisket opp stemningen. «9. Juni eller 17. Mai,» tordnet regjeringsorganetMorgenbladet, som mente at 9. juni-vedtaket brøt med detfundamentale prinsippet i Grunnloven om deling av maktenmellom kongen og Stortinget. Avisen Verdens Gang var opposisjonensviktigste talerør og argumenterte sterkt for en utvidelse av folkestyret.Kongen og regjeringen hadde sine tilhengere i overklassen ogstore deler av middelklassen i byene. Hovedstaden var en bastionfor de kongetro. Sverdrup fant sine tilhengere både i byene og pålandet, og særlig i områder der motkulturene stod sterkt, sluttet velgerneopp om kampen mot embetsmannsregimet. Med unntak aven del storbønder på Østlandet var bøndene negative til embetsmannsstyret.Regjeringen gav ikke frivillig etter for opposisjonens krav. Statsrådenemente at deres posisjon var fastlagt av Grunnloven. StatsministerFrederik Stang (1808–84) hadde sittet i regjeringen i en manns-Dikterhøvdingen BjørnstjerneBjørnson var en fremragendefolketaler, noe denne tegningenfra «Vikingen» viser.Han var en av JohanSverdrups mest sentralestøttespillere i kampenmot kongemakten.DEMOKRATI OG NASJONSBYGGING HISTORIE 260