Jul 2009 - Camphill Norge

Detteer minstemme!Fra Jeanne D’Arc avGeorge Bernard ShawTenn bålet! Tror dere jeg frykter detmer enn å leve som en rotte i et hull!Stemmene mine hadde rett.Ja, for de sa meg jo at dere varnoen tåper alle sammen, og at jegikke skulle høre på de pene ordenederes og ikke stole på deres barmhjertighet.Dere lovet meg livet, mendere løy. Dere tror at livet bare er åikke være død. Det er ikke vannet ogbrødet jeg er redd for. Jeg kan levepå brød – når har jeg forlangt mer?Det er ingen plage å drikke vann, hvisvannet bare er rent. For meg er detingen sorg ved brødet, ingen lidelseved vannet.Men å ta fra meg himmelens lys,å stenge meg inne, så jeg ikke får semarkene og blomstene… å lenkeføttene mine, så jeg ikke lenger kanride med soldatene eller klatre opp påhøydene… å tvinge meg til å puste i etklamt og skittent mørke og ikke la megslippe ut til alt det som på ny kan læremeg å elske Gud, når deres ondskapog dårskap frister meg til å hate ham…alt dette er verre enn den ovnen ibibelen, som ble glødet syv ganger.Jeg kunne godt unnvære stridshestenmin, jeg kunne traske omkring iskjørter, jeg kunne holde ut å sefanene og trompetene og ridderne ogsoldatene dra forbi meg og selv bli tilbakesom andre kvinner, hvis jeg barekunne høre vinden i trærne, lerkene isolskinnet, de små lammene når debreker i den friske morgenkulden ogde velsignede, velsignede kirkeklokkene,som bærer englestemmenemot meg som bølger gjennom luften.Men uten dette kan jeg ikke leve,og når dere vil ta det fra meg, eller franoe annet menneskelig vesen, så vetjeg at deres råd er av djevelen og atmitt er av Gud.nytt fra helsepedagogikkenMarte Wexelsen GoksøyrFoto: Borgny BerglundTekst av Marte Wexelsen Goksøyrfra hennes tale på GålåJeg vil gjerne være en Jeanne D’Arc.Hun er fri, selv om bålet venterhenne. Hun forteller de som harmakten hva som er viktig for henne ilivet, hva som får henne til å kjenne athun lever. Dersom hun blir fratattdette, vil hun heller dø.Hun tror på drømmene sine, ogvirkeliggjør dem. Hun tror på detandre regner som umulig, og gjørdet mulig. Hun går på tvers av vedtattenormer. Hun er kvinne, kler segi mannsklær, og samler en liten hærfor å kjempe for det hun tror på. Veddette provoserer hun makthaverne,og gjør mange usikre. For meg erdette viktig. Selv om stykket er skreveti en annen tid, opplever jeg detsom dagsaktuelt. Jeg ser for megsamfunnet i dag som rettssalen medmakthaverne.Jeg vil ikke la andre styre livet mitt.Jeg vil også tro på det som er viktigfor meg, og virkeliggjøre det så langtjeg kan. Jeg ønsker å være med på åforandre. Jeg vil snakke for oss alle.Slik jeg ser det, er en av kunstensmuligheter nettopp å stille spørsmålved vedtatte normer, for på denmåten å få folk til å tenke nytt.Det at jeg har Downs syndrom oghar spilt på Torshovteatret og Riksteatretmener jeg gjør nettopp dette,og er samtidig med på å skape et merinkluderende og mangfoldig samfunn.”Askepott, en versjon for voksne”var også et politisk stykke. Askepottfikk heller ikke være med på ballet.Hun ble fortalt at hun ikke dugde, ogholdt utenfor.I min dokumentarfilm ”bare Marte”ville jeg finne ut av hvor problemet lå,ved å rette søkelyset på folks holdningertil mennesker med funksjonshemning,ved å intervjue dem.Hvorfor har ikke jeg de sammerettighetene som mine venner?I april ble jeg invitert av Dagbladettil å skrive en 1. mai-tale til Magasinet.Også her stiller jeg spørsmål vedsamfunnets holdninger. Jeg vil gjernelese den her.1. mai forbindes med solidaritet ogklassekamp. Jeg ønsker ikke kamp,men større bevissthet som kan føretil et bedre samfunn for alle.Norge har tatt mål av seg til å bliverdens mest inkluderende samfunn.Slik jeg ser det, lever vi i et ekskluderendesamfunn. Det er ”oss”, ogde som er ”annerledes”. Er ikke alleannerledes?Da jeg begynte i barnehagen, blejeg integrert, de andre bare begynte.Integrert fra hva da? Betyr det at jegegentlig ikke hørte til? Er det noensom fra fødselen av ikke har en selvfølgeligplass, med de sammerettigheter som andre?Nærmere 90% av norske kvinnersom får påvist Downs syndrom hosfosteret, velger å ta abort.Fortsetter på side 18landsbyliv nr 21 • julen 2009 17