mars 2013 - Fellesforbundet

Mord mellem linjerneAkerselva som museumTil å ha arbeidet tett på og meddet trykte ord i generasjonerhar få grafiske arbeidere skrevetskjønnlitterære fortellingerfra innsiden av bransjen.Tekst Niels KilliBenedicte Toftegård, som er trykker ogleder av fellesklubben ved Aller Tryk iTåstrup, har bøtet litt på dette gjennomboken «Mord mellem linjerne». Bokenkom ut like før jul på forlaget Radius iDanmark.Boken foregår i 1990, like etter at murenble revet ned og Europa ble endretpå godt og vondt. Samtidig forteller hunhistorien til typografen Flemming derhistorien starter rundt 1974, i den tidenda de store teknologiske endringene itypograffaget skjedde.Benedicte har valgt å skrive en kriminalroman,et grep som gir henne en litterærbegrunnelse for at heltinnen skal gjøre deundersøkelser og snakke med de menneskenehun har bruk for i sin historie. Historienfører heltinnen, trykkeren Lotte,rundt i de grafiske foreningene, miljøeneog arbeidsplassene i København. Det eret rikt persongalleri vi møter. Selv harjeg hatt en del å gjøre med kollegene iKøbenhavn og jeg synes jeg kjennerigjen mange av bokens personer. Selv omBenedicte hevder at dette ikke er en nøkkelromanså er det i hvert fall ingen tvilom hvor hun har hentet inspirasjon tilflere av bokens personer.Og Lottes egen arbeidsplass, Dansk UgebladsTrykkeri, har mer enn tilfeldigelikheter med Benedictes egen arbeidsplassslik den så ut for et par tiår siden:«Men Dansk Ugeblads Trykkeri var eneftertragtet arbejdsplads, en af dem hvorman stadig havde styr på sine rettigheder,og hvor der var plads til de skæve. Nogenkaldte hånligt «Ugebladet» for et afKøbenhavns sidste beskyttede værksteder.»Men det er på trykkeriet Pagina denstore dramatikken finner sted, ikke bareblir sjefen myrdet, men det er også snakkom salg til utlendinger eller konkurs ogetter hvert er det verken gode betingelsereller folk igjen.Benedicte skildrer mennesker og miljøerpå en veldig fin måte. Lest medbrillene til den grafiske arbeider er detsærlig gjenkjennelsen som gleder. Samtidiger det også en god fortelling om forholdmellom generasjonene og menneskersom ikke klarer seg helt godt her ilivet.Jeg tror ikke kjenskap til de grafiske miljøenei København er en forutsetning forå få utbytte av boken. Selv om leserener lite kjent i byens politiske og fagligpolitiskegeografi skal ikke det være etuoverstigelig hinder.Jeg tror mange vil finne glede i å leseboken, både vi litt eldre som fremdeleshusker hvordan det var, men også de noeyngre som ikke har opplevet tiden. Benedictehar lykkes godt med å formidle littav hvordan det var i bransjen den gangbransjen hadde en helt annen betydningenn i dag. Boken er skrevet på dansk,men det bør ikke være en større hindringfor å lese den. Du får kjøpt den på nettet– på papir selvfølgelig.Oslo Museum har fått midlerover statsbudsjettet for å utvikleArbeidermuseet til etsenter for arbeider- og industrikulturved Akerselva. Vi harhatt besøk av prosjektlederen.Tekst og foto Adolf LarsenMuseet ønsker å utvikle et besøkssenteromkring to bygninger i strøket der industriproduksjoneni Norge en gang startet.Det er akkurat der vi i Ogf har vårt kontorbygg.Prosjektlederen, som heter GroRøde var glad for en invitasjon til naboene,som i hvertfall gjennom huset er endel av starten på industrien ved elva.– Oslo Museum har i mange år formidlethistorie og kultur langs elva, gjennombyvandringene Kjenn din by. Og ikkeminst har de hatt besøk av både skoleklasserog andre interesserte i museumsleiligheteni Sagveien 8, som viser boforholdenefor arbeidsfolk for 150 år siden,innleder Røde.– Vi har nå inngått en leieavtale forførste etasje i Sagveien 28, i den gamleApotekergården, forsetter Røde. Herskal det bli utstillinger, men i hovedsakskal gården bli en møteplass som knyttersammen aktivitetene omkring det egentligeArbeidermuseet; nemlig 8,2 kilometermed elv, i følge prosjektlederen.Prosjektleder Gro Røed gleder seg til å utvikle Arbeidermuseet.Industribygg og ApotekGården som museet nå har leid til utstillingeneog møtested var, som navnet tilsieret av de tidligste apotekene. Driftenav slike var strengt regulert, og årsakentil at det ble etablert nettopp i Sagveienvar den sterkt voksende befolkningen avindustriarbeidere.– Gården er like flott som de to industribyggeneGraah og Hjula Veveri konstatererRøde. Arkitekten er ukjent, mende to andre har samme arkitekt, nemligOluf Nicolay Roll som hadde sin utdanningfra Tyskland.Og bygningene på Sagene var denindustrielle revolusjons inntog i Norge.Først med spinneriet til Knut Graah pånedsiden av brua i 1847, og i 1855 komHjula på oversiden. Hjula Veveri bleen av de største og mest kjente fabrikkeneved Akerselva, på det meste vardet over 600 ansatte, hvorav kvinneneutgjorde 75 prosent. Kjent for gardin- ogkjolestoff, arbeidsklær og sengetøy.Og med de mest fantastiske stoffer ogmønstre, presiserer Røde. Etableringenefalt i tid sammen med at England opphevetsitt eksportforbud på maskiner.Den første utstillingen i Apotekergårdenskal ha fire virkelige personer fraindustriens barndom som utgangspunkt,forteller Røde. Utstillingen skal ogsåtrekke linjene fram mot dagens samfunnmed innleide polakker i byggebransjen.Og ikke minst mot tekstilbransjen somhar flyttet fra Sagene til Bangladesh,hvor arbeidsvilkårene er enda verre ennpå attenhundretallets Sagene.Personene som presenteres er fraalle samfunnslag med gründeren KnutGraah på spinneriet, som etter hvert bleveveri og eksisterte helt til 1955.. Bedriftenutvidet stadig sitt område og tok ibruk de lave bygningen på nedsiden sometter hvert skulle komme til å huse fleretrykkeribedrifter, med Fabritius som denmest kjente.Den neste er jomfru Biseth fra Hjulaveveri. En dame som, ifølge protokollenei Hjulas arkiv tjente mest på sin avdeling.Uten at arkivet forteller hvorfor.Den tredje, som etter prosjektlederensmening, den mest interessante er WaldemarCarlsen, som startet fagforeningenpå Seilduksfabrikken i 1903. Carlsen eradskillig bedre dokumentert enn de toandre, ikke minst gjennom Edvard Bullslandsomfattende innsamling av arbeiderminner.Carlsen skrev også romaner,han sluttet på Seilduken på grunn avdårlig arbeidsmiljø på grunn av hamp tilrepproduksjon. Carlsen var kommunist,og fulgte kommunistene ut i partisplittelseni 1923. Han ble agitator og organisatorpå heltid, senere pressemann iNarvik og Kongsvinger.Når vi kom til den fjerde personensom skal med ble Røde mer hemmelighetsfull,og presenterte det som endame for sin hatt. Det er en fortelling avbarnebarnet om en mormor som arbeidetpå Hjula som ung jente fram til hun giftetseg. En typisk representant for fabrikkarbeiderskenerundt 1920.Til slutt i samtalen ville Røde presisereat arbeidet knapt har kommet i gang, oghun selv har arbeidet med dette i knapt etår. Mens andre ildsjeler har arbeidet påfrivillig basis gjennom en årrekke for årealisere Arbeidermuseet.Vi i Ogf og medlemsbladet ser framtil flere artikler, og mer samarbeid i tidasom kommer. Naboer som vi har blitt tilselve prosjektet.(For de uinnvidde er Sagveien 24bygget samme år som Ogf ble stiftet.Og huset i de første årene direktøren påHjula veveri.)18 TYPOgrafiskemeddelelser - mars 2013 TYPOgrafiskemeddelelser - mars 2013 19